16. april - 3. mai
Gisle Hannemyr
Eirik Solheim
Debattredaktører
4. mai – 19. mai
Even E. Westvang
Simen Svale Skogsrud
Debattredaktør
19. mai – 12. juni
Petter Bae Brandtzæg
Vibeke Kløvstad
Debattredaktører
19. mai
Delte
meninger
Heidi Grande Røys
Redaktør

Alt subsidiert innhold som råstoff for en industri

23.03.2009

Jeg har filosofert over den lisensfinansierte allmennkringkasterens rolle i “Delte Meninger”.

Noen ganger kan det være fruktbart å gjøre tankeeksperiment som tar en idé helt ut til det ytterste.

Hva om det ble et krav at all offentlig subsidiert innholdsproduksjon ble gitt ut med en veldig åpen lisens. For eksempel en Creative Commons – Navngivelse – Del på samme vilkår.

Det ville bety at stort sett alle kunne ta dette innholdet og bruke det. Så lenge de krediterte produsenten og eventuelt delte nye verk med den samme lisensen.

Det ville bety at VG, Dagbladet og TV2 kunne benytte dette innholdet. Nye aktører kunne bygget nye forretningsmodeller og tjene penger på det.

Norge er et lite land og vi har mange ordninger som er til for å stimulere til produksjon av kultur og informasjon. Lisens, pressestøtte, momsfritak og forskjelige subsidieringsordninger.

Ville et fullstendig frislipp av alt subsidiert innhold tilføre verdi? Økt bruk og større mangfold? Ville det stimulert vårt språk, kunnskap og forståelse? Ville det skapt nye forretningsmodeller og gitt den kommersielle delen av mediebransjen et løft?

Vist 2867 ganger. Følges av 25 personer.

Kommentarer

Vakre tanker, men ett problem er at dette innebærer en form for tvangslisensiering også av opphavsrettsbeskyttet materiale som subsidierte innholdsprodusenter kjøper inn fra uavhengige produsenter som ikke subsidieres, f.eks. frilansjournalister og -fotografer, kritikere, illustratører osv. Det samme kan gjelde andre grupper.

Frilansere er avhengig av å selge sitt materiell, og mange er svært dårlig betalt. I dag kjøper mediene frilansstoff hovedsaklig for én gangs bruk. Skal en slik modell fungere, må også frilansere kompenseres betydelig, ellers vil mange i praksis miste så mye av levegrunnlaget at det innebærer et de facto yrkesforbud.

Toralf Sandåker
styremedlem, Frilansjournalistene/NJ

Synes det er en spennende tanke. Hva om vi i tillegg velger å finansiere NRK gjennom skatteseddelen i stedet for å dra inn denne skatten – som det unektelig er – gjennom en så arkaisk og usosial ordning som lisensordningen?

Hele diskusjonen om lisensen er også viktig i forhold til et fremtidig mediebilde. Men den diskusjonen blir fort så stor at vi mister noen av tankene rundt øvrige former for subsidiert innhold?

I forhold til frilansere og produsenter er det klart at en tanke om full åpenhet og bruk også ville medføre høyere honorarsatser.

Og det er noe av det sentrale her: hvordan finansiere innhold i en bransje som er vant til å ta betalt for det samme innholdet mange ganger? I en verden der akkurat det blir vanskeligere og vanskeligere?

Ville det bli færre og dyrere produksjoner? Færre og flinkere produsenter?

Innen deler av medieindustrien er frilansere både en viktig og helt nødvendig gruppe bidragsytere. Til dels er frilanserne nærmest enerådende – det gjelder ikke minst i fagpressen, musikkindustrien, ukepresse, bokforlag, filmindustrien og deler av etermediene.

Problemet med frilansere og en eventuell tvangslisensiering av subsidierte publikasjoner til allmennheten, er at det er vanskelig å se en modell som ikke fratar frilanserne eneretten til mangfoldiggjøring etter første gangs publisering. Siden frilanserene ikke selv er utgiver, vil en tvangslisens innebære et utilbørlig inngrep i opphavsretten.

Om vi aksepterer ideen om at subsidierte publikasjoner skal tvangslisensieres til fri fildeling, må den enkelte frilanser på fritt grunnlag kunne delta i slike avtaler, og samtidig kompenseres etter individuelle avtaler. Hvis ikke, vil en avtale mellom en publisist og myndighetene innebære en utilbørlig tvangsavståelse fra opphavsretten til den enkelte frilanser, og dermed begrense levebrødet til frilanserne.

Men frilanserne vil jo på den annen side nyte godt av muligheten for å bruke NRKs materiale i egen produksjon.

Hvis NRK går forran med deling av sitt innhold, er jeg ganske sikker på at det også vil medføre at de fleste store innholdsleveransdører vil gå samme veg etter hvert.

Jeg mener i tillegg at både frilansere og publikasjoner bør endrer tankemåte slik at man i stenden for å selge/kjøpe et produkt (artikler, bilder osv) heller honorere for å gjøre en jobb.

Jeg mener bestemt at “all of the above” er svaret på spørsmålene. Som finansiører av medieproduksjon igjennom lisens- og skattepenger bør vi alle være interessert i at disse verdiene fritt kan finne de sammenhengene hvor de kan gjøre mest nytte i samfunnet. Om det viser seg vanskelig å forhandle en løsning med partene bør man ihvertfall i første omgang kunne bli enige om en ikke-kommersiell delingslisens.

Men om man i dette landskapet skal gjøre tankeeksperiment som tar en idé helt ut til det ytterste bør man ikke da flytte grensene for forsøket godt innenfor instutisjonsveggene? Premissene for NRK som organisasjon er basert på kringkastere og nasjonale sendenett. Nå som distribusjonen er demokratisert, hvordan bør selve produksjonen se ut og hva er det man bør produsere? Hvordan understøtter og styrker vi demokratiet, norsk språk, identitet og kultur i en tid hvor de fleste kan kringkaste?

Hva om man frigjorde ressursene NRK bruker på å konkurrere med de kommersielle aktørene der de kvalitativt uansett er relativt like (fotballkamper, kringkasting av australske dramaproduksjoner, kjendisdrevet lørdagsunderholdning) og isteden brukte ressursene på tvers av den norske offentligheten for å sikre bredde og løse behov: hvem trenger å bli forklart noe viktig med en liten dramaserie, finnes det grupper som trenger samarbeidsverktøy på nettet, er det demografier som trenger nye berøringspunkter, burde ikke noen se å få pusset opp Wikipedia-artikkelen om Hamsun?

Muligens vil dette aldri være NRKs oppdrag, men det virker på meg som om det kunne vært fruktbart å nå lese den forbilledlige NRK Plakaten opp mot nye distribusjonsbilder og medieforbruksmønste. Kan man for eksempel se for seg en situasjon der lisensmidlene åpnes som et fond for alle som er i stand til å løse de demokratiske, sosiale og kulturelle oppdragene de er satt til å dekke?

Erik Solheim: Bare for å skjønne tankeeksperimentet litt mer. Vil du si at kartdata som finansieres av staten passer i definisjonen “offentlig subsidiert innholdsproduksjon”. Det har jo vært en diskusjon tidligere om en friere lisens på kart ville gitt en større verdiskapning.

Jeg vil si at kartdata fra statens kartverk kommer innenfor denne definisjonen. Og akkurat der mener jeg at det er en skandale at ikke de er fritt tilgjengelige.

Ja, statkarts grunndata burde absolutt være gratis. Det var leit å se statssekretær Heidi Sørensen fra SV forsvare dagens prispolitikk da NRK FBI tok opp spørsmålet i fjor.

Jeg synes dette er en fantastisk tanke! Jeg har lenge tygd på formålet med opphavsrett, og om opphavsretten i sin eksisterende form tjener sitt formål til sitt ytterste. Gitt all konflikten som har oppstått, alt fra at “Happy Birthday” eies og kontrolleres av AOL Time Warner til at tiåringer blir pirater når de lager egne Star Wars filmer av legofigurer er det grunn til å stille spørsmål.

Tanken om hvor formålstjenelig opphavsrett er, og hvilke muligheter den holder nede ble nylig trukket frem med den Israelske artisten Kutiman som lagde et remix verk som heter Thru You – noe av det vakreste jeg har sett! Massivt opphavsrettsbrudd som får en (meg ihvertfall) til å tenke.

Hva om all offentlig subisidiert innhold ble CC—BY-SA lisensiert? Dette minner veldig om Open Source Initiative som ble stiftet i 1998 etter at programvare ble opphavsrettsbeskyttet i 1980 (merkelig at det før 1980 ble lagd programvare uten å få monopol?). Fri programvare bevegelsen har sakte men sikkert laget en stor base av kildematriale som andre kan fritt bygge videre på. Jeg tror man kan trygt si at fri programvare tilfører større verdi for samfunnet enn tilsvarende proprietær programvare.

Kanskje ville et slikt initiativ kunne bli en kilde til noe av det samme? En motreaksjon til proprietær kultur? Et eget samfunn på linje med fri programvare samfunnet med langt enklere og tryggere regler hvor alle kan skape uten frykt for søksmål eller behov for en armada av advokater for å klarere rettigheter?

FriBit støtter helt klart et slikt initiativ, og Genero vil kunne være en god kanal for å tilgjengeliggjøre dette innholdet.

Her føles det veldig riktig å henlede oppmerksomheten til Lawrence Lessigs tale på TED i 2007, “How creativity is being strangled by the law”, som tar for seg hvilke kulturelle uttrykk vi kan gå glipp av (som Kutiman, nevnt over):

Et samfunn uten opphavsrett er en søt drøm hos folk som aldri har levd av eget intellektuelt arbeid. Som Øystein Jacobsen selv skriver: Før 1980 var det ikke opphavsrett på programvare. Det kan kanskje være en ide å sammenligne utviklingen av programvare før og etter 1980, før man bruker for mye energi på å gjøre fantasiene sine til et energikrevende prosjekt.

Utvikling av programvare før 1980 var vel omtrent like treg og famlende som utvikling av dramaserier for TV før 1960. Opphavsrett eller ikke.

Og for ordens skyld: jeg snakker ikke om et sammfunn uten opphavsrett. Men jeg snakker om at vi bør ta en titt på gjeldende regler og revurdere dem i lys av nye muligheter. Ført med seg av enklere og billigere produksjon og distribusjon.

….og akkurat i forhold til programvare. Etter 1980. Med veldig fri lisens. Uvesentlige og små greier som Apache, Firefox og Wordpress…

Forslaget om å gi alt innhold produsert/publisert av offentlige myndigheter en CC-lisens er spennende og bør absolutt diskuteres videre. I dag driver mange statlige og kommunale virksomheter egen innholdsproduksjon, eksempelvis i abm-sektoren (arkiv, bibliotek, museum). Ett interessant prosjekt er Digitalt fortalt. Som regel publiseres slikt innhold bare på institusjonenes nettsider. Men poenget her er jo å drive kulturformidling, ergo må det da være et mål å få til bredest mulig spredning. Dette kan gjøres ved å tilby utvalgte medier å bruke materialet kostnadsfritt, og/eller å gi det en CC-lisens slik at de mediene som ønsker det kan bruke det. Her kan man lære av hvordan Library of Congress og andre museer og biblioteker har nådd et nytt og veldig interessert publikum gjennom å gjøre fotosamlinger tilgjengelig på Flickr. Bildene er gitt en fri lisens (ingen kjente opphavsrettsbegrensninger) og er lagt ut i maks oppløsning, perfekt egnet for videre spredning og gjenbruk. Se så på hvordan de norske universitetsmuseene har lagt opp sin fotoportal. Bilder i flashformat, ingen nedlasting, men prominent informasjon om hvordan man kan kjøpe bildene – også bilder som er falt i det fri.

Det er veldig mye materiale som kunne frigis og få et nytt liv gjennom konsekvent bruk av CC- eller en annen åpen lisens, uten at dette ville påvirke frilanseres inntektsgrunnlag i dag. Når det gjelder frilansere som produserer for offentlige institusjoner, må det kunne gå an å finne en løsning for dette uten å bryte med prinsippet om at innholdet åpnes for viderebruk.

Solheims forslag går også inn i hjertet av en debatt jeg håper vi kan få om NRKs framtidige rolle. Her kan man begynne med å gjøre mest mulig av NRKs eget fantastiske arkiv tilgjengelig for gjenbruk. Så kan man tenke på hvordan NRK kan være et nav for all offentlig kulturformidling, noe folk som Graham Murdock lenge har ivret for.

Et kjernespørsmål er hva vi legger i “offentlig subsidiert innholdsproduksjon”, og i hvilken grad en CC-lisens ville tillate f.eks. Dagbladet, VG og TV2 å ta betalt for de nye produktene de brukte det subsidierte innholdet til. Måtte avisene være gratisaviser for å “dele nye, avledede verk med samme lisens”, eller måtte de stoppe annonser, også?

Vel, ideen er ikke dårlig, den må bare tenkes gjennom så vi ser at det ikke kan være snakk om totalt frislipp. en modell lik bibliotekene kan tenkes. Bibliotekene betaler i dag vederlag (via Kulturdepartementet) til ophavsmenn for å gjøre verkene tilgjengelige for allmenheten. Både Hansen, Pettersen, VG, Dagbladet og TV2 kan fritt låne bøker, musikk etc. og nyttiggjøre seg disse. Men de kan ikke republisere verkene uten avtale.

Det du foreslår, innebærer noe radikalt nytt, nemlig en tvangslisens til å kunne republisere alt subsisdiert innhold. Jeg tror det er ganske uoverskuelig å innføre noe slikt. Det kan sette hele økonomien til innholdsproduksjonen i fare.

Om kommersielle aktører skulle få republisere verkene, ville jo komme an på lisenstypen. Lisensen Solheim foreslår ville medføre at de kunne republisere. En by-nc-sa-lisens ville bety at bare ikke-kommersielle publikasjoner kunne republisere.

Men det overordnede poenget synes jeg er viktigere som utgangspunkt for en diskusjon og evt. utredning av dette forslaget. Nemlig at veldig mye innhold i dag låses inne der det kunne fått mye større spredning og vært råmateriale for skaping av nye verk, både av amatører og profesjonelle. Hva synes du om mitt eksempel med Flickr Commons-bildene sammenlignet med universitetsmuseenes fotoportal? Hva synes du er den beste løsningen?

I første omgang kan en jo snakke om verk som allerede er falt i det fri. Er du enig i at disse bør publiseres, feks. av arkiver, biblioteker og museer, på en slik måte at de kan bli sett av flest mulig, bli lastet ned og gjenbrukt? Så kan en ta andre verktyper, feks de uten kjent opphavsperson, og så videre i tur og orden.

Bare et PS om frilanseres opphavsrett: Er det sikkert at det i enhver sammenheng er i en frilansers beste interesse at et verk utstyres med vanlig copyright? Kan det ikke tenkes at en CC-lisensiering vil føre til en mye større spredning av verket, og medførende større oppmerksomhet om frilanseren, flere oppdrag osv?

I første omgang kan en jo snakke om verk som allerede er falt i det fri. Er du enig i at disse bør publiseres, feks. av arkiver, biblioteker og museer, på en slik måte at de kan bli sett av flest mulig, bli lastet ned og gjenbrukt?

Det ville sikkert vært en god ting. bare husk at et verk er falt i det fri først når det er publisert. Et ikke-publisert verk er ikke nødvendigvis republiserbart, uansett hvor gammelt det er.

Bare et PS om frilanseres opphavsrett: Er det sikkert at det i enhver sammenheng er i en frilansers beste interesse at et verk utstyres med vanlig copyright? Kan det ikke tenkes at en CC-lisensiering vil føre til en mye større spredning av verket, og medførende større oppmerksomhet om frilanseren, flere oppdrag osv?

Det kan sikkert diskuteres, men det er underordnet det prinsippet at det må være opphavsmannen selv som eventuelt utsteder en lisens til viderebruk – ikke staten eller den som kjøper verket første gang.

Dette begynner å bli obskurt, men man blir jo nysgjerrig. Altså, et fotografi fra 1890 som gjenoppdages i 2009, kan ikke publiseres hvis man ikke kan bevise at det har vært publisert før?

Her er et interessant debattinnlegg som stod i Aftenposten i dag skrevet av Hammerstrøm. Det handler om open access av offentlig finansiert forskning.

Her har jeg klippet ut hovedpoengne

Offentlig finansiert forskning bør gjøres tilgjengelig for alle. Skattebetalerne har allerede betalt én gang for forskernes lønn og bør slippe å betale på ny for å få lese deres resultater. Open Access-tidsskrifter gjør dette mulig for en pris som reflekterer hva det koster å publisere et forskningsarbeid, og hvor kvalitet og fagfellevurdering er på høyde med andre tidsskrifter. Prestisjetunge tidsskrifter er kunstig dyre, og er ingen garanti mot dårlig kvalitet: Vi finner forskningsjuks i de mest velrenommerte tidsskrifter. I Storbritannia har forskere funnet at landet vil kunne spare 80 millioner pund i året på en Open Access-modell. Studier viser også at Open Access-artikler siteres mye, og til dels oftere enn andre artikler.

Akademisk frihet er retten til å bestemme forskningens innhold, ikke muligheten til å velge det tidsskriftet som gir høyest prestisje. Akademisk snobberi er noe annet.

KARIANNE HAMMERSTRØM

forskningsbibliotekar,

Nasjonalt kunnskapssenter

for helsetjenesten

Se http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3036092.ece

Toralf Sandåker:
Det du foreslår, innebærer noe radikalt nytt, nemlig en tvangslisens til å kunne republisere alt subsisdiert innhold. Jeg tror det er ganske uoverskuelig å innføre noe slikt. Det kan sette hele økonomien til innholdsproduksjonen i fare.

Olav Anders Øvrebø:
Om kommersielle aktører skulle få republisere verkene, ville jo komme an på lisenstypen. Lisensen Solheim foreslår ville medføre at de kunne republisere. En by-nc-sa-lisens ville bety at bare ikke-kommersielle publikasjoner kunne republisere.

Erik Solheim foreslår en CC-BY-SA, en kommersiell lisens som gjør at verket kan gjenbrukes av alle, ikke bare til ikke-kommersielle vilkår, sålenge det nye verket har samme lisens.

Det at samfunnet får mer innhold å bygge på setter jo ikke noens økonomi i fare, det styrker den. Fri programvare har ikke ødelagt for økonomien vår, det har tvert om styrket den. Internett og Cloud hadde ikke kunnet eksistert uten frie komponenter og åpne standarder. Klarer ikke helt å se hva du mener. Ser heller ikke hvordan det er uoverskuelig å innføre, samfunnet har tross alt allerede betalt for produksjonen, da er det ikke behov for de insentivene som opphavsretten gir men heller hemmende. Jeg vil ihvertfall at jeg kan fritt benytte de dataene og det innholdet som jeg betaler via skatteseddelen. Slik det er nå blir det nesten som at jeg betaler staten for å fullt ut vedlikeholde en offentlig strand, for så å måtte betale inngangsbilett når jeg kommer dit.

Jeg synes det er merkelig at offentlig finansiert forskning ikke bare kan publisere seg i kjente tidsskrifter, men at de har anledning å patentere sine resultater. Man kan alltids si at det er en potensiell inntektskilde for f.eks. Universitetet, men samfunnskostnaden ved å gjøre offentlig forskning om til proprietær eiendom er markant.

Kunnskap burde deles så effektivt som mulig, Open Access er et godt eksempel. Jeg har også sett forslag om at fagfolk legger sin kunnskap inn i Wikipedia og gjerne offentliggjør artikler der. Jeg vet ikke om Wikipedia formatet passer, men tror det hadde vært en god ide. Jeg har ihvertfall lobbyet i diverse fora innad i Telenor (min arbeidsgiver) om at de oppdaterer Wikipedia artikler som er relevante for deres fagfelt.

At forskere i liten grad benytter open access handler nok i stor grad om uvitenhet noe som også kom frem i en interessant BBC artikkel om samme tema. Denne samme artikkelen forteller også om positive bølger i riktig retning..

jeg synes at tanken om fri offentlige data er bra. Ut fra en økonomisk synsvinkel er data faktisk et ikke-knappt gode, det kan mangfoldiggjøres i det uendelige, og de marginale produksjonskostnader av en kopi f.eks ved nedlastning over nettet er nesten ikke-eksisterende. Samfunnet kan derved opptimere nytten for alle dets borgere ved å gjøre kopiering så fri som mulig.

De rettslige konstruksjoner i samfunnet er laget for at sikre at samfunnet og økonomien fungerer så optimalt som mulig. I dagens informasjonssamfunn er hindrer på kopiering av informasjon (tekster, musikk, filmer, programvare) suboptimal. Det hindrer full utnyttelse av resursene, faktisk i uhyggelig stort omfang. Det gjør store befolkningsgrupper kriminelle.

Vi har tilsluttet oss internasjonale konvensjoner om opphavsrett, især Bernerkonvensjonen. Men Bernerkonvensjonen tillar fair use for f.eks privatpersoner å kopiere til privat formål, og det finnes også avtaler om f.eks biblioteksutlån og at man må lage private opptak av radio-og TV-utsendelser. Innen for Bernerkonvensjonen, kan det lages nasjonal lovgivning som løsner mye opp for de problem det er for privat kopiering både av offentligt eide og privat eide data. F.eks kunne man tillate privat kopiering til eget formå, dette har vært gjeldende førut, f.eks for fotokopiering.

Det er klart at produsenten av data/innhold skal ha en kompensasjon, så de kan få smør på brødet. Hvorledes dette skal gjøres er en politisk sak. Det kunne f.eks. være via biblioteksavgifter, eller noen statslig sponsorering.

Offentlige institujonelle data bør være fri. Borgene har allerede betalt for dem en gang. F.eks. bør det gjelde også statistiske tall, og tal fra Statistisk Sentralbyrå er da også frit tilgjengelige. men hvis man forsøker å få tall fra internasjonale organisasjoner, som Norge deltar i, så er tallene ofte ikke fri. F.eks OECD og Verdensbanken er ofte begrenset til abonenter. Det er ikke rimelig.

Man bør kanskje kopiere en side fra USA’s “informasjonsminister” Vivek Kundra’s forslag om en Web 2.0 regjering hvor all offentlig data som ikke er hemmeligstemplet skal tilgjengeliggjøres via API’er…

Vivek råkker huset forresten, har foreslått mye!

Hvis alt subsidiert innhold skulle være fritt tilgjengelig, ble nok tilbudet over tid mye dårligere. Subsidiert er ikke det samme som betalt. Ofte får dekkes bare en liten del av kostnadene og må man selv sørge for inntekter til å dekke resten. Og det gjelder dessverre også for offentlige organer, ref. at Kartverket må skaffe eg eksterne inntekter.

Før boktrykkerkunsten ble oppfunnet var bøker dyre siden man måtte betale noen for å skrive dem for hånd. Kun få hadde rå. Med trykkingen kunne man fordele det på flere. Forsvinner opphavsretten må vi tilbake til at førstemann må betale dyrt og vi risikerer at kun hobbyproduksjonene og de offentlig finansierte produksjonene blir igjen. Så fritt frem er nok verken i det offentliges eller produsentenes interesse.

Jeg tror manglende tilgjengelighet er et større problem, inkl. unødvendige sperrer for formatkonverteringer (og her ser jeg også på utskrift av en nettside som en formatkonvertering – jeg synes det er lettere å lese en lang artikkel på papir enn på skjerm, dessuten kan jeg streke under, kommentere osv.). Billige distribusjonsformer gir billigere produkter, mulighet for å vurdere (slik man kan høre på en plate i en butikk, bla i en bok i bokhandelen) etc. gir nok øket omsetning og følgelig mer til produsenten på bekostning av mellomleddene.

Et PS til åpen programvare o.l.: Det mange har felles interesse av å ha, kan fint lages på dugnad (programvare for å lage annen programvare, operativsystem, spill). Men enten må man selv ha andre inntekter / være student eller så må arbeidsgiver ha andre inntekter / se besparelser i dugnaden. Det det ikke er like mange interessenter til vil nok lide av at ingen skal betale, men kun få gratis. Så det ideelle ligger nok et sted mellom det frie og det betalte. Husk også at mennesket drives av belønninger f.eks. i form av lettere liv, berømmelse eller penger.

Samtalen er stengt

Stengt av Alexander S. (tirsdag 16. juni 2009 kl 12).

Nye bilder