16. april - 3. mai
Gisle Hannemyr
Eirik Solheim
Debattredaktører
4. mai – 19. mai
Even E. Westvang
Simen Svale Skogsrud
Debattredaktør
19. mai – 12. juni
Petter Bae Brandtzæg
Vibeke Kløvstad
Debattredaktører
19. mai
Delte
meninger
Heidi Grande Røys
Redaktør

Fri programvare overalt?

I tråden omkring opphavsrett og deling av kreative verk som film og musikk har det oppstått en sidetråd omkring forretningsmodeller og utviklingsmodeller for fri programvare. Jeg er enig med Tor Arne Pedersen i at dette er såpass viktig at det fortjener sin egen tråd – så her her den.

Minner i den samenhengen om at leder for Friprog-senteret, Heidi Arnesen Austlid_, i sitt bidrag Åpenhet lønner segaapenhet-loenner-seg tar til orde for at fri programvare bør ha et naturlig fortrinn ved offentlige anskaffelser.

Vist 3068 ganger. Følges av 8 personer.

Kommentarer

Takk for et passende emne Gisle. Jeg legger inn mitt innlegg her også, siden det er her det hører hjemme.

Frihet for fremtid

Rundt to og et halvt tusen år siden gav matematikeren og filosofen Pythagoras oss en læresetning som de aller fleste som har vært gjennom grunnskolen husker. Pythagoras var av den oppfatning at hele verden var bygget opp av matematikk. Innenfor IKT-universet er ikke dette langt unna sannheten.

Pythagoras jobbet på den måten at han reiste rundt, noe ufrivillig, og hentet inspirasjon. Det vil si noe fakta, og noen teorier. Det som han lærte tok han til seg, og bygget videre på dette til sine egne teorier og matematiske formler. De matematiske formlene til Pythagoras, eller hvilken som helst matematiker, er ganske greie. De kan etterprøves, for sånn er matematikken. Teoriene er der verre med, så jeg dropper hele filosofidebatten for nå.

Tanken om at Pythagoras skulle holde sin mest berømte læresetning hemmelig, og i stedet selge utregningene er selvfølgelig hinsides all fornuft. Videre utvikling av matematikken hadde havnet kun i hendene på han selv, og det hele kunne sett ganske annerledes ut enn i dag.

Heldigvis var Pythagoras var lærer, og ville selvfølgelig lære bort alt han kunne. Å lære bort det man kan, har drevet utviklingen til mennesket siden starten og det ville være leit å stoppe nå.

Det er først i forholdsvis ny tid vi har funnet ut at man kan holde matematikken hemmelig, og heller selge utregningene. På den måten kan vi få gjort en jobb en gang, så selge den mange ganger. Dette har ført til at de som har vært flinke til å finne på, og samtidig holde hemmelig – og attpåtil fått patentert sin matematikk, tjener hundrevis av millioner på det. Det er klart, at dette hindrer jo videre utvikling av matematikken, men hva er vel det, mot så mye penger?

Alle de pengene kommer jo fra et sted. Det er blant annet skoler, sykehus og politiet som betaler, men sett i et større perspektiv er det som har med videre utvikling å gjøre langt viktigere.

Det har vært drevet utvikling av programvare noen år, og vi har sett store fremskritt, men likevel er dataløsningene vi bruker langt fra feilfrie. Forbedringspotensialet for effektivitet er enormt. Vi har antakeligvis ganske mye fremtid foran oss, så vi kan godt forsøke å tenke oss hvordan informasjon kan deles. I teorien skal det ikke være nødvendig å taste samme informasjonen to ganger, hvis systemene som har bruk for informasjonen er effektivt nok. Jeg ser for eksempel for meg at et firma som bestiller en vare, samtidig får ført dette inn i regnskap og nettbank i samme håndvending, med det nødvendige av sikkerhet og sporbarhet. Når varen ankommer leses dette inn, og både regnskap og bank får med seg at denne er ankommet. Regnskapet kan gå videre til skattemyndigheter, og alt bare virker og blir riktig. Fordi det er mulig.

Det er et stykke frem før alt bare virker, men det er nå vi må ta grep og fokusere på hva som skal til for at vi kan komme i gang med felles utvikling av fremtidens datasystemer. Offentlig sektor er et naturlig sted å innføre fremtidens programvare. Det er såpass mange brukere med like behov, at man kan dra stor nytte av hverandre. Hvis fri programvare fungerer på en skole eller kommune, så ser vi at det kan fungere på alle skoler og kommuner. Hvis fri programvare fungerer for ett lands politistyrke, ja så kan det fungere for alle lands politistyrker. Prosessen kan starte i dag.

Med vennlig hilsen
Tor Arne Pedersen
@hitthebutton
— en dag bare virker alt.

Olav Torvund skriver i TPB-debatten:

Man har ikke noen plikt til å dele sin kunnskap med andre. Hvis jeg ikke ønsker å vise hvordan mitt program er laget så her jeg ingen plikt til å røpe det, akkurat som en tryllekunstner ikke har noen plikt til å røpe hvordan han skaper sine illusjoner. Hvis jeg har hemmelige oppskrifter, egenutviklede metoder osv, da kan jeg godt velge å holde dem for meg selv og ikke dele dette med andre. Men får man tilgang til kunnskapen, da kan man fritt utnytte den (med et visst unntak for bedriftshemmeligheter man har fått tilgang til på irregulært vis).

Det har vært reist som innvending mot å gi opphavsrettslig vern til dataprogrammer at kunnskapen ikke er tilgjengelig. Her har man et visst poeng. Ved patent får man en tidsbegrenset enerett som en motytelse mot å dele kunnskapen. Ved opphavsrettslig vern av dataprogrammer har man vern uten at noen kunnskap stilles til andres rådighet. Men toget er nok gått når det gjelder spørsmålet om hva slags verneregime man skal ha for dataprogrammer.

Det er riktig at du som utvikler ikke har noen plikt til å gi meg kildekoden hvis jeg kjøper programmet ditt, men som kunde har jeg heller ingen plikt til å kjøpe ditt program. Som nasjon mener jeg vi har en plikt til ikke kjøpe programvare på så dårlige vilkår.

Jeg er faktisk usikker på lovligheten i en avtale som dette:
Du kjøper OEM lisens av et operativsystem (500,- – 600,-), og for 230,- i tillegg pr år, pr datamaskin får du rett til å oppgradere til nyeste versjon av operativsystemet. 8 år senere har du betalt 2400,- pr datamaskin for et operativsystem med rett til å oppgradere, og du har fortsatt ikke fått noen reelle oppgraderingsalternativ. Du har til og med i 6 av de årene betalt for datamaskiner som ikke har det operativsystemet som avtalen gjelder, men avtalen er utformet slik at du må betale for alle maskinene du har, uansett (frem til mai 2007). Du har blitt nektet å fikse så mye som en skrivefeil i operativsystemet (“dette tar et pat minutter”), og du kan ikke gjenbruke operativsystemet hvis du kjøper en ny maskin (ny OEM, takk).

I alle andre bransjer ville dette kalles svindel og avtalen ville bli annullert.

De samme institusjonene som har rotet bort millioner på dette krever for eksempel at de ansatte skal betale kaffen sin selv for å spare penger, skjærer ned på stillinger etc.

Noe av problemet er at lokale IKT-ansvarlige har fått makt til å kjøpe inn på hvor dårlige vilkår som helst, fordi de ikke gidder å lære seg det grann nytt. Er annet problem er politisk uvilje. Vi kan godt si at fri programvare skal brukes der det er hensiktsmessig, men vi følger ikke dette opp. Dette ser ut til å være i endring nå, heldigvis.

Enda et problem er at aktører som advokaten Esther Garder påstår at det ikke er noen saklig grunn for å velge fri programvare ut over prisen, til tross for at det har blitt påpekt flere ganger at dette er feil. Jeg synes det er muffens og mer enn det.

Så, greit vi har gått på en smell og blåst bort masse penger på de dårligste vilkårene man kan tenke seg. Når får vi påbud om å ikke godta dette? Skal vi gå på en smell til?

Mvh Tor Arne Pedersen
@hitthebutton

@Tor Arne Pedersen
Microsoft har misbrukt sin markedsmakt og har også tapt noen saker om dette. I farten husker jeg ikke om deres krav overfor PC-leverandører om at man skulle betale en Windows-lisens pr solgt prosessor har vært en del av dette eller ikke, men det er i alle fall etter min mening også et eksempel på mirbruk av markedsmakt.

Men generelt er det ikke ulovlig å ha ubalanserte avtaler som er dårlige for en part, selv om det går en grense et sted. At noen inngår dårlige avtaler, velger dumme løsninger osv er et internt problem på kundesiden, ikke et rettslig spørsmål. (Og det kan være delte meninger om hva som er en god eller dårlig løsning.) Hvis leverandøren ikke leverer det han skal etter avtalen, da er det et mislighold som kan gi grunn til en del kontaktsmessige sanksjoner.

Sikkert sant, men hvor går den grensen? Fint å betale for oppgraderingsmulighet når det ikke er mulig å oppgradere? Mengder av datamaskiner som en har betalt for denne oppgraderingsmuligheten har blitt faset ut før oppgradering har kommet ut, eller har for dårlig maskinvarespesifikasjoner for at det lar seg gjøre. Er det noen som har en kopi av en sånn avtale sånn at vi kan få tatt en offentlig titt på det?

Mvh Tor Arne

Tor Arnes første innlegg reiser en viktig prinsipiell diskusjon om deling. Etter min mening vil det ALLTID lønne seg å dele. Og ser vi på IT-markedet i dag har det skjedd en enorm innovasjon og forretningsutvikling der stadig flere velger deling, gjenbruk og samarbeid som sin framtidsstrategi. Det er ingen tvil om at det er gode penger i fri programvare og i delingsteknologi. Åpen tilgjengelig oppskrift vil gi goder både for leverandører og kunder. Jeg bruker innimellom å sammenligne denne businessmodellen med blånissefilosofien “du låner og gir noe tilbake”. Flere analyseselskaper, deriblant Gartner og IDG peker ut fri programvare som en av de sterkeste trendene og innovasjonskreftene innen framtidens it-utvikling. Valg av forretningside og -modell er selvsagt alltid opp til hver enkelt, men det er få som taper på å dele…

Friprogsenteret, mitt arbeidssted, hadde nylig en stor konferanse, GoOpen. Og på denne konferansen var deling, gjenbruk og samarbeid tema. Flere av foredragene er samlet på slidesharehttp://www.slideshare.net/Friprog/slideshows, og her ligger det mye kunnskap og gode eksempler fra teknologimiljøer og brukere.

Både Stortinget og Regjeringen har en uttalt visjon om mer bruk av fri programvare og etablering av en delingskultur. Nå er det lokal praksis som gjelder. Og det kan være langt mellom regjeringskorridorene og it-avdelinga i en kommune. Men vi ser at stadig flere ønsker å ta i bruk teknologi som de kan ha makt over selv, og som kan deles med andre. Og stadig får jeg spørsmål om hvordan ressurser kan flyttes fra it til andre velferdstjenester, men samtidig opprettholder samme kvalitet. Det finnes heldigvis mange gode eksempler på det, men det er samtidig viktig å understreke at fri programvare aldri er gratis. Det har også blitt kommersielt, og profesjonelle organisasjoner – som en kommune, kan aldri basere it-tjenester på lykke og fromme. De skal funke! Hver dag! Derfor trengs også leverandører… Til nå har vi sett flest backofficeløsninger, men det er ved fagsystemene det store slaget vil stå. Og da må det komme flere alternative løsninger som baserer seg på deling, gjenbruk og samarbeid…

Det er forskjell på Microsoft som selger millioner av lisenser og leverandører som lager programvare for det norske markedet og som kanskje har investert millionbeløp i utviklingen. Da er det ikke bare å gi bort koden sin selv om det kanskje var en grei måte å få redusert vedlikeholdskosten på.

Deling forutsetter nettopp deling og også her (ikke bare på kulturområdet (ref. annen diskusjon)) er det nok flest konsumenter og få bidragsytere. Skal fri programvare lykkes er man avhengig av at mange nok ønsker å bidra, noe som ikke er “gratis”. Bare det å sette seg inn i ukjent kode har en kostnad.

Er egentlig programvare så dyr? Hvis programvaren sparer brukeren for en rekke manuelle operasjoner, kan det være svært lønnsomt å anskaffe den. Og der hvor det er flere aktører på markedet er prisene normalt så lave at man betaler mindre i dag enn man gjorde for 20 år siden. Og konsumprisindeksen har ikke gått ned!

Det er nærmest aldri noe som er gratis. Men erfaring fra selskaper som har gjort det bra innen fri programvare og har dette som sin businesstrategi viser blant annet at kostnader reduseres og produktene blir bedre ved å dele. Og her er det både eksempler på norske og utenlandske selskaper.

Så har du er godt poeng i at vi har langt igjen før vi har en god nok kultur for deling, og dokumentasjon av prosjekter som muliggjør gjenbruk er et ekstremt viktig område å sette inn tiltak mot. Det finnes noen gode norske eksempler, og jeg synes at prosjektet reiseregningen.no i så måte er et godt et. Frikomport er et annet. I EU jobbes det mye med deling – blant annet gjennom OSOR.eu. I Norge har vi Delingsbazaren, og tilsvarende Softwarebørsen i Danmark og Programverket i Sverige. Men her er det langt å gå… En ting er å ville dele, en annen er å faktisk kunne gjenbruke noe andre har utviklet.

Jeg mener det var Sun som uttalte at de ønsket å legge ut all sin programvare som fri programvare, men ikke før de var sikret at det var et miljø som kunne ta over arbeidet med den.

Innenfor kommunal sektor er det en rekke fora hvor leverandører møtes og senest i går var det møte (Geolok) ang. mulighet for å få oppgradert standarder og felleskomponenter for integrasjon mellom saksbehandlingssystemer, geografiske informasjonssystemer og matrikkelen, vel 10 år etter at den første felleskomponenten ble laget her. Standardiseringen hindres først og fremst av at ingen vil ta ansvar for forvaltningen av standardene og at det offentlige heller ikke har stilt midler til rådighet for å få dokumentert de skikkelig (men lar det være opp til leverandørene som felles dugnad).

Vår erfaring er at gode, standardiserte grensesnitt og formater er det som virkelig gir besparelser. Ingenting koster mer enn å måtte lage en haug med duplikate integrasjoner der man gjerne må bruke dags-, ukes- eller kanskje månedsverk på å finne ut av “bagateller” som velter hele integrasjonen. Gode grensesnitt gjør det også enkelt for andre å utvide løsningene eller lage alternativer.

Innenfor utvikling benytter vi oss selvsagt av åpne komponenter og har vi mulighet til det, tilpasser vi og deler. Men dette er et område der brukerne har reell interesse av å dele. Det er ikke sikkert at “markedet” for deling er like stort når det kommer til norske applikasjoner.

Samtalen er stengt

Stengt av Alexander S. (tirsdag 16. juni 2009 kl 12).

Nye bilder