16. april - 3. mai
Gisle Hannemyr
Eirik Solheim
Debattredaktører
4. mai – 19. mai
Even E. Westvang
Simen Svale Skogsrud
Debattredaktør
19. mai – 12. juni
Petter Bae Brandtzæg
Vibeke Kløvstad
Debattredaktører
19. mai
Delte
meninger
Heidi Grande Røys
Redaktør

Ti forslag til fornyelse

Opphavsrett diskuteres ivrig i disse dager, ikke minst fordi tre partier har sørget for å gjøre legalisering av fildeling til en valgkampsak.

Det er delte meninger om fildeling – men i beste fall dreier deg seg om en passiv og konsumorientert holdning til kultur. De aller, aller fleste fildelere er kulturforbrukere – de skaper ikke noe selv, men laster ned og deler videre. Og studerer man listene over hva som er tilgjengelig i fildelingsnettene ser man at mesteparten av den musikken og de DVDene som utveksles over fildelingsnettverkene er hyperkommersielle produksjoner.

Etter min mening bør den som ønsker å fremme kulturelt mangfold se seg om etter andre virkemidler enn å legalisere fildeling, som etter alt å dømme vil ha som sin viktigste effekt at en enda større andel av de midlene som samfunnet øremerker til å finansiere “kultur” vil gå til den den hyperkommersielle delen av innholdsindustrien og pornoindustrien – i alle fall dersom de bredbåndsavgiftene og/eller statlige tilskudd det er snakk om å øremerke til dette formål fordeles etter faktisk forbruk.

Det fildelingsdebatten i første rekke er et symptom på, er at nettet har åpnet opp for en lang rekke nye muligheter for formidling av kultur. Men lovgivningen henger ikke med, og er dermed et problem fordi grensen mellom hva som er lov og hva som ikke er det, er langt mer utydelig enn den trenger å være. Jeg mener det i seg selv både er et problem i forhold til rettsikkerheten, men det er også et problem fordi en del praksiser som klart burde være lovlig, ikke nødvendigvis er det.

Etter min mening handler opphavsrett dreier seg om mye mer enn fildeling. I et forsøk på å få andre saker opp radaren til opphavsrettsinteresserte politikere legger jeg ut min smørbrødliste i form av ti punkter som jeg tror vil øke mangfoldet på kulturfeltet og gi oss en mer levende digital allmenning.

  1. Avklar adgangen til å lenke til materiale som er lagt ut på Internett. Den opphavsrettslige status til hyperlenker er fortsatt uavklart. Flere ledende jurister har tatt til orde for en løsning der lenking opphavsrettslig sett er å betrakte som «tilgjengeliggjøring». Dette er etter min mening en svært uheldig løsning, blant annet fordi dette vil gjøre det vanskeligere å tilby nettjenester som søkemotorer og aggregatorer. Status for hyperlenker bør derfor avklares eksplisitt – fortrinnsvis ved at det i utgangspunkt er lov å lenke. Samtidig bør det avklares hva slags aktsomhet det påhviler tjenesteleverandører av deltagerstyrte arenaer, søketjenester og aggreagatortjenester når det lenkes til ulovlig innhold (f.eks. opphavsrettsbrudd og ulovlig pornografi). Videre bør rettighetshavere som ikke ønsker å bli indeksert i aggregatorer, pålegges å reservere seg mot dette ved å benytte standardiserte metoder som kan behandles maskinelt. (jf. neste punkt).
  2. Anerkjenn metadata som en tilfredsstillende og førsteklasses måte å regulere rettigheter i forhold til verk som er lovlig lagt ut på Internett. I mer enn ti år har opphavsrettslig vernede verk som legges lovlig ut på nettet av enkelte rettighetshavere vært utstyrt med metadata som i henhold til en nærmere spesifisert standard angir hvilke opphavsrettslig signifikante handlinger som deres rettighetshavere tillater i kraft av de vedheftede metadata. Andre rettighetshavere har mer eller mindre bevisst unnlatt å utstyre sine verk med slike metadata eller andre rettighetsnotiser, og i stedet valgt å forfølge saken i domstolene dersom det gjøres inngrep i deres opphavsrett ved for eksempel å lenke til eller skrive ut/dele eksemplar ex officio. Den mest kjente av disse metadata-standardene er robots.txt, som angir adgangen for søkemotorer og aggregatorer til å indeksere og/eller lenke, men også andre kodifiserte systemer for rettighetsadministrasjon, som for eksempel Creative Commons ledsages av maskinlesbare metadata som kan benyttes til slike formål. Adgangen til å indeksere lovlig innhold for søk, og å vise utdrag (KWIC, «snippets», miniatyrbilder, etc.) i aggregatorer og søketjenester er utvilsomt samfunnsgagnlig, og truer ingen legitime interesser. Derfor bør den «opt-in-regelen» som ligger til grunn for domstolenes håndtering av dette i dag endres til en «opt-out-regel», slik at de rettighetshavere som ønsker å reservere seg fra følgende fire opphavsrettsinngrep: 1) indeksering, 2) lenking, 3) aggregering, 4) utskrift, eksplisitt må utstyre sitt verk som reserverer disse rettighetene. Ingen andre opphavsrettinngrep skal reguleres av metadata, men andre rettigheter kan gis gjennom eksplisitt lisens (jf. neste punkt).
  3. Avklar opphavsrettslig status til frivillige fribrukslisenser (eksempel: Gnu General Public License, Gnu Free Documentation License og Creative Commons). Tendensen de siste årene har vært at domstolene (i utlandet – dette har så vidt jeg vet ikke vært gjenstand for rettslig behandling i Norge) i økende grad har anerkjent slike lisenser som signifikante, på den måten at retten har kommet til den som benytter et verk underlagt slik lisens i strid med lisensen, har handlet rettstridig. Domstolene har imidlertid i flere tilfeller nøyd seg med å avskjære fra fremtidig bruk. For å øke statusen til slike lisenser bør det også legges til grunn av at brudd på lisensen medfører erstatningsansvar for økonomisk tap som følge av den bruk som faktisk ha funnet sted.
  4. Endre pliktavleveringsloven slik at digital pliktavlevering også kreves for verk som kun gjøres tilgjengelig i ikke-digital form, med mindre særlige grunner tilsier noe annet. Praktisk talt alle typer verk, og i særdeleshet trykt skrift, produseres i dag digitalt. Dersom produsentene pålegges å pliktavlevere disse i digital form til Nasjonalbiblioteket kan man unngå en kostbar og tidkrevende skanning av trykte tekstsider. Selv om Nasjonalbiblioteket ennå ikke har hjemmel for å gjøre verkene tilgjengelig i digital utgave, så forhandles det om dette, og før eller siden vil det foreligge en avtale om digital tilgjengeliggjøring – evt. at de digitale versjonene gjøres tilgjengelig for publikum når verkene faller i det fri (normalt 70 år etter at opphavspersonen er død).
  5. Tilrettelegg for digital deponering («digital escrow»). Ikke alle utgivere prioriterer bevaring og arkivering av verk som basis for fremtidig tilgjengelighet over lang tid. Uavhengig av om det innføres digital pliktavlevering (se forrige punkt) bør Nasjonalbiblioteket få rett til å fremstille digitale sikkerhetskopier av verk som legges i depot («escrow»). Dersom eksemplar ikke lenger er tilgjengelig i handelen eller fra utgiver bør bibliotekene ha rett til å tilgjengeliggjøre verk fra slike depoter med mindre opphavsperson eller rettighetshaver nedlegger forbud. Det bør etableres ordninger gjennom avtalelisens for kompensasjon for rettighetshavere når verk gjøres tilgjengelig på denne måten.
  6. Avklar adgangen til å benytte foreldreløse verk («orphaned works»). Dette er verk som er vernet av opphavsretten, men der det ikke er mulig identifisere eller oppnå kontakt med rettighetshaverne for å klarere bruk av verkene. Det som er uavklart i tilknytning til foreldreløse verk handler særlig om slags ansvar den som bruker slike verk pådrar seg dersom rettighetshaver i etterkant dukker opp og krever kompensasjon for den bruk som har skjedd. De bør derfor utarbeides nærmere retningslinjer for bruken av slike verk som gir brukere et helt eller delvis ansvarsfritak dersom bestemte kriterier (f.eks. omhyggelig søk etter rettighetshavere, registrering av bruk) er møtt. Retningslinjene bør også inneholde provisjoner for hvordan og i hvilken utstrekning rettighetshavere som melder seg i etterkant skal kompenseres.
  7. Øremerk midler til utvikling av digitale metadata for semantisk verdensvev i regi av biblioteker og brukere. Den såkalte semantiske verdensveven er en videreføring/utvidelse av dagens verdensvev (world wide web) som har som mål å øke kvaliteten på alt som knytter seg til klassifikasjon, katalogisering og gjenfinning av digitale ressurser (verk) som finnes tilgjengelig på verdensveven. De har vist seg at mange informasjonseiere/utgivere har liten interesse for slik klassifisering. På grunn av markedsføringshensyn, og på grunn av manglende kompetanse, er deres bruk av metadata ofte tilfeldig eller direkte misvisende. Teknologien bak semantisk verdensvev muliggjør imidlertid både ekspertstyrt og brukerstyrt klassifikasjon. I første rekke bør man derfor legge til rette for at eksperter gjennom bibliotekene organiserer slik informasjon. I neste omgang bør man søke å trekke brukere med i et slikt arbeide.
  8. Frigjør offentlig kunnskap og kultur. I Norge skapes det mye kunnskap som det i all hovedsak benyttes offentlige midler for å få fram. Det bør være en politisk oppgave å legge bedre til rette for en delingskultur der kunnskap og kultur kan brukes og gjenbrukes. Særlig når det offentlige finansierer kunnskap og kultur, så er det viktig at den forblir fri. I Norge skapes det mye kunnskap som det i all hovedsak benyttes offentlige midler for å få fram. To typiske eksempler er geografiske data, som skaffes til veie av Statens Kartverk og værdata, som skaffes til veie av Meteorologiske Institutt på Blindern. Disse to har imidlertid valgt helt forskjellig tilnærming til hvordan publikum har adgang til disse dataene. Statens Kartverk selger sine data til et lite antall kommersielle aktører, som så foredler disse til ulike GPS-produkter som selges til publikum. Norske entusiaster som ønsker tilgang til geografiske data til ulike remiks-formål (f.eks. å knytte geotaggede fotografier til en bestemt kartposisjon) er henvist til å hente slike data fra Googles karttjeneste, som har foreløpig har dårlig oppløsning for Norge – selv om slike remiks-prosjekter neppe konkurrerer med kommersielle GPS- og digitale kartprodukter. Til sammenligning har Meteorologiske Institutt valgt å gjøre sine værdata fritt tilgjengelig. Dette gjør at disse data benyttes i flere ikke-kommersielle sammenhenger, samtidig som en kommersiell aktør som Storm Weather Center foredler de samme data ytterligere og selger spissede vær-produkter til oljebransjen, fiskere, og landbruket. Også på det kulturelle feltet finnes det eksempler på at prosjekter som helfinansiert av det offentlige er låst ned gjennom eksklusive avtaler med kommersielle aktører. Det mest kjente eksemplet er det store Ibsen-prosjektet ved Universitetet i Oslo, som har en eksklusiv avtale om tilgjengeliggjøring med Aschehoug forlag. Kommersielle partnere kan tilføre offentlig finansierte kultur- og kunnskapsprosjekter både kompetanse og markedsadgang. De kan også tilføre prosjektene merverdi i form «spissing» av kommersielle bearbeidelser mot bestemte markeder. Det er derfor ofte en berikelse for slike prosjekter å ha en kommersiell partner. Men for prosjekter fullfinansiert av det offentlige bør det legges til grunn at kommersielle partnere, som hovedregel, ikke skal ha eksklusivitet.
  9. Sett av offentlige midler til frikjøp av verk som er skapt av opphavspersonen ønsker at det skal være mulig å dele. Vi vet at Edvard Munch nødig solgte verk til privatpersoner, angivelig fordi han mente verk innelåst i borgerskapets lukkede rom ikke lenger var fri. Hva Munch hadde ment om det jeg i dag har omtalt som «delingskultur» vet jeg selvsagt ikke – men jeg kjenner mange kunstnere som i dag er ukomfortabel med at deres verk skal være nedlåst i DRM-systemer og faktisk ønsker at deres skal bli spredt og remikset – særlig dersom det også kunne finnes en bærekraftig modell for kompensasjon for denne typen deling. Bærekraftige kompensasjonsmodeller for deling er et område det opplagt bør forskes videre på, men inntil videre er nok frikjøp den modellen som vi vet fungerer i praksis (jf. NDLA).
  10. Lovfest opphavspersoners som har overdratt sin opphavrett til forlag, plateselskap o.l. rett til automatisk å få tilbakeført alle opphavsretter dersom kjøper ikke lenger utnytter disse. Det skjer ikke sjelden at verk blir utsolgt men at forlag eller plateselskap ikke finner det regningssvarende å fremstille ett nytt opplag. Da bør opphavspersonen selv ha rett til å gjøre verket tilgjengelig på den måten han eller hun finner hensiktsmessig.
Vist 3275 ganger. Følges av 8 personer.

Kommentarer

Jeg er i stor grad enig i det Gisle Hannemyr skriver. Her er noen kommentarer til hans 10 punkter:

1. Lenking. Jeg tror at lenking i seg selv er en tap sak for de som har hevdet at lenkning er tilgjengeliggjøring, og de begynner å innse dette selv. Man kan fritt lenke.

Når det lenkes til ulovlig innhold så har vi i alle fall ehandelslovens § 18 (som bygger på et EF-direktiv, slik at det er tilsvarende bestemmelser i alle EU-land). Den treffer riktignok ikke helt i forhold til søkemotorer, men prinsippet bør kunne gjøres gjeldende der også: Hvis man ikke vet hva det lenkes til, da kan man ikke holdes ansvarlig. (Loven gjelder direkte hvis man ikke vet hva andre laster opp.) Hvis man er klar over ulovlig materiale og ikke gjør noe for å fjerne det, da kan man bli holdt ansvarlig. Det vil si at bestemmelsen ikke verner mot ansvar. Jeg kan her minne om at folkene bak Pirate Bay ble dømt fordi de visste at systemet ble brukt til omfattende ulovlig virksomhet, og det gjorde ikke noe for å hindre det.

Denne type løsninger som er varianter over temaet “notice and take down” reiser mange spørsmål som bør diskuteres, men det er i alle fall et utgangspunkt.

2. Metadata. Dette tror jeg kan løses ved impliserte lisenser. Problemet med alt som ikke er eksplisitt er selvfølgelig at det er usikkert inntil det foreligger en avklaring gjennom f.eks. en rettsavgjørelse. Hvis det f.eks. sies klart i forbindelse med en revisjon av åndsverkloven, og man unngår å gjenta tabben fra 2005 slik at man ikke inkluderer en masse som det faktisk er god grunn til å reagere på (som generell fri eksemplarfremstilling til bruk i undervisning), vil det neppe vekke sterke reaksjoner. Hvis man ikke tar forbehold, eller et forbehold ikke er tilstrekkelig tydelig (herunder at det tas på en måte som er i samsvar med vanlige standarder for bruken), bør man kunne gjøre dette.

Lenking mener jeg er og bør være fritt. Har du først gjort noe tilgjengelig så skal du ikke kunne nekte noen å lenke til det, akkurat som man ikke kan nekte noen å henvise på gammeldags vis til en publisert artikkel.Tittel må videre kunne gjengis, akkurat som man gjør ved tradisjonelle referanser. Har man lagt noe inn “description” i headeren må man også ha samtykket til at andre bruker denne informasjonen til det den er ment for. Så vi står uansett ikke tilbake med mer enn om man skal kunne ta de første linjene i tillegg til tittel der det ikke er “description”. Miniatyrbilde er opphavsrettslig sett litt mer problematisk.

Jeg har konstatert at man kan hindre utskrift. F.eks. ser det ut til at man ikke kan skrive ut fra Google Books. Da mener jeg at et eventuelt forbehold mot utskrift må implementeres ved at man skrur av uskriftsmuligheten. (Det kan godt hende at standardiserte metadata fra f.eks. W3C kan være nyttige i en slik prosess – i den grad de ikke allerede finnes.)

3. Fribrukslisenser anerkjennes. Men det er mange problemer knyttet til å forfølge dem. Altså hvem som skal kunne påtale opphavsrettsbrudd og hvem som eventuelt skal kunne kreve erstatning. Så lenge man faktisk ikke gir ut programmene i den hensikt å tjene penger kan det være vanskelig å påvise et økonomisk tap. Men oppreisning og at man krever fortjenesten ved den ulovlige handling kan være aktuelt. Nå skyter jeg fra hofta, så jeg vet ikke om dette virkelig holder. Men likevel: Hvis de som er de opprinnelige opphavsmenn til programmet tar inn i vilkårene noe om hvem som skal kunne påtale opphavsrettsbrudd og hvem som skal kunne kreve erstatning, da får man kanskje et håndtak på dette. Man kunne gi dette til en organisasjon som Creative Common, til Fond for utøvende kunstnere, og andre.

4. Jeg ser poenget. Men dette er likevel litt vanskelig. Utgangspunktet for pliktavlevering har vært at det skal finnes ekesmplarer av alt som er utgitt. Med Gisle Hannemyrs forslag vil man også kreve det som kan sies å være et arbeidsdokument i prosessen før utgivelse. Man krysser en prinsipiell grense om pliktavlevering utvides på denne måten.

5. Dette får jeg ikke helt tak i. Jeg er enig i at dette bør etableres som et tilbud, men ser ikke helt hva det ligger i “rett”. Bibliotekene kan i dag etter åvl § 16 lage kopier til sikrings- og arkiveringsformål, og det er i § 16b åpnet for avtalelisens som kan gi rett til å gjøre disse tilgjengelig. En slik avtalelisens kan godt begrenses til å gjelde verk som ikke lenger er tilgjengelig gjennom vanlige kanaler, hvis det er et poeng å hindre at bibliotekene konkurrerer med vanlige utgivelser.

6. Verkene er ikke foreldreløse, man har bare problemer med å finne foreldrene. Dette er et problem som det er en del fokus på. En mulighet kan være at dette klareres gjennom Kopinor og tilsvarende organisasjoner. Dersom det er sannsynlig at verket fortsatt er vernet kan man betale inn til et fond som forvaltes av rettighetshaverorganisasjoner, som også vil håndtere eventuelle krav fra eventuelle rettighetspretendenter som måtte dukke opp. Man må sikre at det er gjort en tilstrekkelig innsats for å indentifisere opphavsmenn, slik at man unngår situasjoner som Märthas bruk av Odd Bang Hansens eventyroversettelser, hvor forlaget ikke akkurat hadde overanstrengt seg for å finne fram til eventuell rettighetshaver.

7 til 9 gjelder politikk. Jeg er enig i mye av det som skrives, men kommenterer det ikke i denne omgang.

10. Dette er jeg også enig i. Men digital tilgjengeliggjøring vil vel løse dette på den måten at alt kommer til å være tilgjengelig? Jeg husker at plateselskapet SIMAX (som gir ut klassisk musikk) for en tid tilbake sa at takket være en tjeneste som musikkonline er nå absolutt alt som de har utgitt i de drøyt 40 årene plateselskapet er eksistert, tilgjengelig. På musikkonline finner vi ganske mange eksempler på at musikk som ikke lenger finnes i vanlig salg på plate, er tilgjengelig i musikkonline. (Jeg pleier forøvrig alltid å fremheve musikkonline når jeg omtaler slike systemer. De starter før iTunes, og har i større grad en kulturbærende funksjon enn det iTunes har – i tillegg til å selge musikk.)

Synest dette er veldig gode forslag, og eit konstruktivt innspel til forbetring av dagens system.

Eg har ikkje kunnskap nok om opphavsrett til å kommentera dei enkelte punkta i detalj, men vil framheva det generelle punktet eg les ut av forslaga dine: Eigarane av opphavsretten må aktivt hevda retten sin.

Dersom me kan få ein overgang frå dagens passive opphavsrettsforvaltning til ei aktiv forvaltning der eigaren må hevda retten sin, gjerne med jamne mellomrom (t.d. kvart 10. år), trur eg mykje vil bli endra til det betre. Igjen må eg visa til Larry Lessig som har trekt fram dette, m.a. for å løysa problema med foreldrelause verk (eller ukjende foreldre, som Olav T. vil seia). Ei slik aktiv hevding av retten må også tilretteleggjast digitalt.

@Svein Ølnes

Dersom me kan få ein overgang frå dagens passive opphavsrettsforvaltning til ei aktiv forvaltning der eigaren må hevda retten sin, gjerne med jamne mellomrom (t.d. kvart 10. år), trur eg mykje vil bli endra til det betre. Igjen må eg visa til Larry Lessig som har trekt fram dette, m.a. for å løysa problema med foreldrelause verk (eller ukjende foreldre, som Olav T. vil seia). Ei slik aktiv hevding av retten må også tilretteleggjast digitalt.

Jeg synes dette med registrering og fornyelse er et av de dårligeste forslagene til Lessig. Det er dette ønsket om å vende tilbake til registrering og fornying som er hovedgrunnen til at jeg av og til kaller Lessig en nostalgiker.

Det betyr at den som ikke tar hånd om byråkratiske rutiner taper sin rett. Robert Johnson og Charlie Parker er bare to som ble offer for dette.

Noen verk kan få et nytt liv. Hvorfor skal noen kunne gripe tak i et eksisterende verk og tjene penger på det uten at opphavsmannen får noe hvis de ikke har brydd seg om å fornye vernet – kanskje fordi de ikke synes det var noen grunn til å ta kostnadene knyttet til dette fordi de i det kritiske tidsrommet ikke tjente noen penger på verket? Skal en gatesanger med egne låter risikere at andre tar låtene, spiller dem inn og tjener gode penger uten den som har laget dem får noe? Det er dessverre mange historier om slik tilfeller, først og fremst fra USA som har hatt krav om registrering.

Vi trenger heller ikke et nytt byråkrati som skal ta hånd om dette.

Eg forstår ikkje at det skal vera eit problem å krevja ei meir aktiv forvaltning av opphavsretten.

Eksempla med Bird og Robert Johnsen meiner eg er dårlege, platebransjen og managerar var for lengst i gang med å ribba artistane for rettigheiter og dei ville stått tomhendte tilbake uansett.

Viss opphavspersonane eller deira arvingar ikkje giddar å hevda retten sin, kan det heller ikkje vera så farleg om andre kan ta over utvikla materialet. 10 år var jo berre noko eg kasta ut, det kunne gjerne vera 15, 20 eller 25 år. Uansett ville det vorte ei stor forbetring etter mi meining.

Elles gjeld jo hevd på andre område så det er ingen ny tanke juridisk sett heller.

Jeg mener det bør være mulig å finne frem til hensiktsmessige løsninger som letter gjenbruk av materiale som man ikke kjenner opphavet til – uten å legge opp til misbruk av den typen man har eksempler fra USA før 1989. Men for all del: Jeg er heller ikke tilhenger av Lessigs forslag der han pålegger rettighetshaver en plikt til periodisk fornyelse av opphavrett for å beholde sine rettigheter. Den delen av forslaget som handler om registrering og deponering mener jeg det er grunn til å se nærmere på. I våre dager bør man ved hjelp av Internett kunne gjøre deponering og registrering enkelt, raskt og gratis. En slik ordning mener jeg i tillegg vil ha nyttige bivirkninger som (f.eks.) å gi Nasjonalbiblioteket tilgang til et deponert elektronisk eksemplar.

Og for å unngå misforståelser: Jeg anser verken Odd Bang-Hansen, Robert Johnson og Charlie Parker som ukjente opphavspersoner. Det Bazar forlag gjorde med Bang-Hansens oversettelser var ulovlig, slik du selv også påpeker, og jeg ønsker ikke noen lovendring som kan legitimere Bazars selvtekt. Når det gjelder de amerikanske komponistene, så er det riktig at de ble grovt utnyttet under det opphavsrettsregime som den gang hersket i USA – men jeg oppfatter ikke disse eksemplene som relevante i forhold til mitt forslag, som altså handler om verk der opphavet helt eksplisitt ikke er kjent slik at det ikke er mulig å vite hvor man skal henvende seg for å skaffe tillatelse.

Det er da heller ingen grunn til å se til USA når det gjelder formalitetene for registrering. Vi har allerede en pliktavleveringslov der alle dokumenter som gjøres allment tilgjengelig skal registreres i Nasjonalbiblioteket. Dette arkivet burde kunne innrettes slik at det er enkelt å finne ut hvem som er utgiver og rettighetshaver av et gitt dokument. Det kan diskuteres om hvorvidt rettighetshavere som ikke oppfyller sine forpliktelser etter denne loven og heller ikke treffer andre tiltak for å sikre sine rettigheter (som å for eksempel merke verk med en rettighetsnotis) bør ha et så sterkt opphavsrettslig vern at det ikke skal være lov å gjenbruke deres verk. Jeg kan oppriktig talt ikke se noen grunner som taler for dette. Jeg er for at de som oppriktig ønsker det, skal ha et tilfredsstillende opphavsrettslig vern, men mener at samfunnet som helhet taper på at vernet gjøres så sterkt at det ikke finnes klarhet omkring betingelsene dersom man tar sjansen på å gjenbruke materiale der rettighetshaverene ikke lar seg finne.

(Jeg mener forøvrig at Nasjonalbiblioteket i dag forholder seg til elektronisk pliktavlevering på en måte som ikke er hensiktsmessig i forhold til å identifisere utgiver og rettighetshaver, og som i tillegg er problematisk i forhold til personvernet, se NOU 2009:1, s. 118ff, men det er en annen diskusjon.)

Forøvrig er det ikke bare Lessig som mener at merking av verk kan være hensiktsmessig. Også Kopinor oppfordrer nå rettighetshavere til å merke verk. Dette mener jeg er et svært fornuftig tiltak, ikke minst fordi en slik rettighetsnotis gir navn på rettighetshaver som kan danne et utgangspunkt for kontakt.

Jeg støtte på problemet med foreldreløse verk i samband med arbeidet med en retrospektiv bok om industridesigneren Kristian Vedel.

Vedel etterlot seg et stort arkiv med fotografier av og kritiske tekster om de verk han hadde skapt. Men han hadde ikke tatt vare på navnene på fotografene og skribentene som sto bak disse tekstene og dokumentarbildene. Det ble leid inn en profesjonell “researcher” som klarte å spore opp rettighetshaver til om lag 10 % av de “fremmede” bildene og tekstene vi ønsket å benytte. Et særlig problem var at mange av originalverkene ikke lenger eksisterte, slik at foto-dokumentasjonen og samtidsomtaler i utstillingskataloger og pressen var det eneste vi hadde. Vi endte til slutt opp med å skaffe tillatelse fra de få rettighetshaverene vi klarte å spore opp, og re-fotografere noen av verk der vi ikke fikk tillatelse – dvs. de forholdsvis få verkene som fortsatt eksisterte i en representativ tilstand. For det materialet der vi ikke fikk kontakt med rettighetshaver tok vi for de mest sentrale verkene sjansen på å bruke dem uten den lovpålagte klarering, men med et stort ubehag.

I eksemplet over er det snakk om et kulturhistorisk bokverk der det ble brukt forholdsvis stor innsats fra forlagets og vår side på rettighetsklarering. Likevel klarte vi altså bare å spore ca. 10 % av opphavspersonene.

Nettets publiserinsgmuligheter gir langt flere muligheter til å publisere. Dette brukes av en lang rekke entusiastiske grupper og enkeltpersoner til å skape nettsteder orientert mot blant annet lokalhistorie og kulturformidling. Dette er prosjekter som typisk er ikke-kommersielle i sin natur, og verkene det er snakk om å benytte er som regel også uten kommersiell verdi. Alternativet til å gjøre dem tilgjengelig på nett er at de støver ned i arkiver og skoesker. Det burde må da være mulig å komme fram til en avklart situasjon på dette området?

@Svein Ølnes

I praksis er det ofte opphavsrettighetene som gir mest inntekter. Det er defor Paul McCartney tjener så mye mer enn Ringo Starr. Jeg tror ikke noen var inne på tanken om opphavsrett i tilfellet Robert Johnson, men det er siden opprettet et fond som har tatt sikte på å forvalte musikken han etterlot. Noen som ville ha bidratt betydelig til fondet om man hadde sikret opphavsretten har så vidt jeg vet valgt å betale som om de var vernet. Dette gjelder bl.a. Eric Clapton. Men siden Robert Johnson døde i 1937 vil hans verker uansett være fri i dag. Om kombinasjonen av biografien “Bird Lives!” og min hukommelse stemmer, så var det flere i kretsen rundt Charlie Parker som gjorde hva de kunne for at han skulle sikre sine rettigheter: De fylte ut alle skjemaer og la dem fram for Charlie Parker. Alt han behøvde å gjøre var å skrive under på papirene, men det gjorde han aldri. Og tapte nok en del penger på det.

Ellers er jeg nok også mer opptatt av opphavsmannen (som ikke må forveksles med de kommersielle interessentene) enn hva du er. Jeg mener at hvis en person som utga en bok for 20 år siden faktisk ikke ønsker at den skal gis ut på nytt, da er det noe som skal respekteres. Man skal ikke måtte foreta seg noe aktivt hvert 10. eller 20. år for å sikre at ikke andre utgir gamle ungdomssynder mot opphavsmannens vilje.

@Gisle Hannemyr

Jeg mener det bør være mulig å finne frem til hensiktsmessige løsninger som letter gjenbruk av materiale som man ikke kjenner opphavet til – uten å legge opp til misbruk …

En mulighet til klarering gjennom f.eks. Kopinor eller BONO ville ha løst en del av dette. Her viser jeg til det jeg skrev i min første kommentar.

Den delen av forslaget som handler om registrering og deponering mener jeg det er grunn til å se nærmere på.

Registreiring og deponering kan være interessant som en mulighet, men ikke som et vilkår for vern. Registrering vil aldri kunne omfatte annet enn utgitte verk, altså verk hvor eksemplar med opphavsmannens samtykke er gjort tilgjengelig for allmennheten (at det ligger et eksemplar på en server som kan brukes som grunnlag for nedlasting vil i denne sammenheng bety at et eksemplar er gjort tilgjengelig, så et verk som er gjort tiljengelig for nedlasting er i denne sammenheng utgitt). Hvis registrering gjøres til et vilkår vil det f.eks. ikke være en opphavsrettskrenkelse om jeg bruker et ikke-utgitt manuskript som Gisle Hannemyr har gitt meg tilgang til og gir det ut som mitt eget. Det vil ikke verne foreløpig ukjente låstskrivere som ennå ikke har fått sine låter utgitt, men som de stadig spiller for alle som måtte være interessert i å høre, osv.

Men at man kan deponere et verk både for å sikre notoritet om at man har skapt verket og for å gjøre det lettere å finne opphavsmann osv, det kan være en interessant mulighet. Her kunne man også tenke seg at verk skal kunne deponeres uten at andre har tilgang til verket. Jeg får jevnlig spørsmål fra folk som (med eller uten grunn) er redde for å sende fra seg utkast i frykt for at de som mottar det skal si “nei takk”, og bare stjele det. En deponeringsordning vil da kunne gjøre at man kan vise at dette ble deponert en bestemt dato, og at det altså forelå før verk nr. 2.

Jeg kjenner ikke konkret hva som ble gjort med det Kristian Vedel etterlot. Men man kan nok komme ganske langt i slike situasjoner med det man har lov til etter §§ 22 og 23. Hvis verket er “kritisk eller vitenskapelig” og av “ikke allmennopplysende karakter” kan man bruke bilder fritt. Hvis det er av “allmennopplysende karakter” er § 23 en bestemmelse om tvangslisens, hvilket vil si at det er lov å bruke fotografier uten at man spør om lov. Man må da betale for bruken, men man risikerer i alle fall ikke å måtte betale mer enn vanlig billedhonorar der fotografen måtte dukke opp. Det som står igjen av bilder kunne antagelig ha vært klarert gjennom BONO om det hadde vært i Norge. Men § 23 gir som hovedregel ikke rett til å gjengi bildet i maskinlesbar form, hvilket i praksis vil si at den ikke er avendbar for nettpublisering slik den i dag lyder.

En del av de spørsmål som tas opp behandles i EUs Green paper Copyright in the Knowledge Economy fra sommeren 2008. Dette er et dokument som ble sendt på høring og som inneholder en lang rekke spørsmål. Jeg antar at byråkratene i Brussel nå tygger på det de har fått inn, uten at jeg er oppdatert. Man kan (og bør) gjerne diskutere innholdet i dokumentet. Men det viser i alle fall at spørsmål om håndtering av “orphan works” og “user created content”, ved siden av en del annet er satt på EUs dagsorden.

@Olav Torvund
Jeg har ikke lyst til å gi organisasjoner som BONO og Kopinor ytterligere fullmakt til å forvalte rettigheter på vegne av personer som de ikke representerer, og som de øyensynlig ikke akter å betale kompensasjon til.

Allerede i dag er det slik at dersom noen f.eks. skriver ut et klassesett av en tekst som er lagt ut på Internett og fordeler dette blant elevene, så vil Kopinor kreve inn kopivederlag for hvert eneste eksemplar som fordeles, med mindre teksten er eksplisitt merket med en Creative Commons-lisens. Dette er en innkrevings-prakis som kommunene har protestert på, men som vederlagsnemnda har godkjent. Til tross for at Kopinor krever inn dissse pengene, så har Kopinors medlemsorganisasjonener (det er disse som fastsetter retningslinjene for fordeling av midler) så langt ikke vært innstilt på å gi oss som fortrinnsvis publiserer våre faglige tekster på Internett (og ikke på papir) tilgang til pengesekken Kopinor forvalter.

Jeg har ingen ting i mot at Kopinor forvalter rettigheter på vegne av personer som aktivt har gitt sitt samtykke til at disse organisasjonene forvalter deres rettigheter – men jeg ser ingen grunn til at samfunnet skal gi dem helt andre menneskers verk å forvalte i gave. Særlig ikke når organisasjonene bak disse innkrevingssentralene er så reaksjonære at de ser på nettpublisering som sekunda vare for alle andre formål enn innkreving av vederlag.

BONO har dessuten ikke forstått at folk som legger mye arbeide i lage nettsider ikke tar ned sidene når det er gått noen uker. BONO insisterer i sin prisliste på å avkreve brukere en månedlig avgift så lenge det lisensierte verket befinner seg på Internett. Jeg vet ikke hvordan BONO vil klassifisere lokalhistoriewiki – men faller det inn i gruppen kulturinstitusjoner (den rimeligste bortsett fra privatpersoner) så ønsker BONO at det betales kr. 117 pr. måned for å vise frem et verk. Det sier seg selv at med en slik prispolitikk vil det være umulig for lokalhistoriewiki å benytte et eneste bilde som BONO forvalter.

Forslaget mitt med foreldreløse verk var blant annet å gjøre det mulig for lokalhistoriewiki, wikipedia og andre dugnadsprosjekter å bruke slike verk på nett. Å overgi retten til å forvalte slike verk til organisasjoner som åpenbart har som formål å skape størst mulig pengestrøm til glede for sine ansatte og sine medlemmer vil utvilsomt ha stikk motsatte effekt.

PS: Når det gjelder fribrukslisens etter åvl § 22 (sitatretten) så vet du utmerket godt at den ikke gir hjemmel for bruk av komplette fotografier til illustrasjon. Når det gjelder fribrukslisens etter åvl § 23 første ledd (kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter) så dekker den verken typiske wiki-prosjekter (der det gjerne er folkeopplysning som er drivkraften) eller andre prosjekter der formidling står sentralt (som nevnte bok om Kristian Vedel). Jeg mener dette er en smal bestemmelse som gir fribrukslisens til doktoravhandlinger og fagfellevurderte publikasjoner på papir – men som per definisjon ikke gjelder så lenge vi snakker om folkeopplysning.

Åvl § 23 annet ledd (tvangslisens mot vederlag) utløser betaling, og ved foreldreløse verk finnes det ingen legitime betalingsmottakere. I tillegg dekker den altså ikke nettpublisering, som du også selv skriver.

Begge de paragrafene du trekker fram er således irrelevant i forhold til mitt forslag.

@Gisle Hannemyr
§ 23 er nok ikke så snever som du synes å tro. Så presentasjon av en designer kan nok være “kritisk eller vitenskapelig” slik disse kriteriene har blitt praktisert.

Jeg skal ikke forsvare organisasjonene. Men du skyter på feil blink når det gjelder Kopinor. De fordeler til organisasjonene, som så fordeler. Det er NFF som bestemmer hvordan de fordeler de midler de får, ikke Kopinor. Men jeg liker heller ikke at man må søke om penger som skal være kompensasjon for at ens verk blir brukt. Det bør være basert på hva som faktisk blir kopiert, ikke på hva noen i en eller annen komité synes er et spennende prosjekt som de vil gi penger til.

Jeg tar med dette ganske lange utdraget fra et utkast til noe jeg skriver for Forskerforbundet om § 23.

§ 23 første ledd lyder:
Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter, når det skjer i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.

Det må altså være kunstverk eller fotografisk verk. Kunstverk er ikke definert i loven, men må her bety billedkunst, inkludert skulptur. Verket må være offentliggjort. Bestemmelsen gjelder tilsvarende for fotografisk bilde. Dette fremkommer ved at det i § 43a tredje ledd sies at bl.a. § 23 gjelder tilsvarende for fotografiske bilder som for fotografiske verk.

Verket kan gjengis i tilslutning til teksten. Bestemmelsens begrunnelse er at det skal være vid adgang til vitenskapelig og kritisk vurdering og man skal, som for sitat, kunne gjengi det som vurderes. Det skal være en sammenheng mellom tekst og bildet. Man kan ikke i medhold av denne bestemmelsen gjengi et verk som dekorasjon eller som omslagsbilde på en bok – det vil ikke være i tilslutning til teksten.
Kravet om at verket skal gjengis i tilslutning til teksten betyr at det verk hvor verket gjengis må være av tekstlig karakter. Men det betyr ikke at de må være skriftlig. Et verk som presenteres i tilknytning til et foredrag eller en forelesning vil også presenteres i tilknytning til teksten, og kan gjengis etter denne bestemmelsen dersom vilkårene ellers er oppfylt.

Det må være en kritisk eller vitenskapelig fremstilling. En kritisk fremstilling behøver ikke være vitenskapelig og en vitenskapelig fremstilling behøver ikke være kritisk. Det stilles ikke noen strenge vitenskapelige krav for at en tekst i denne sammenhengen skal anses for vitenskapelig. Det er ingen tvil om at det som i forskningsverden anses som vitenskapelige publikasjoner omfattes, inkludert studentarbeider. Hvordan lærebøker plasserer seg her er mer uklart. Men det har vært antatt at Forbrukerombudets redegjørelse om egen og Markedsrådets praksis vedrørende forbudet mot kjønnsdiskriminerende reklame er ”vitenskapelig”, og da kan det ikke være særlig tvilsomt at i alle fall lærebøker skrevet for høyere utdanning må anses for vitenskapelige.

Fremstillingen skal ikke være av allmennopplysende karakter. Populærvitenskapelige fremstillinger vil vanligvis være av allmennopplysende karakter. Igjen er det vanskelig å trekke grensen. Men som et utgangspunkt kan man si at fremstillinger som henvender seg til den opplyste allmennhet er av allmennopplysende karakter, mens fremstillinger som henvender seg til en avgrenset gruppe ikke er det. Fremstillinger som henvender seg til det vitenskapelige fellesskapet er ikke av allmennopplysende karakter.

Også her er har vi også det generelle kravet om at gjengivelsen skal skje i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.

Annet ledd lyder:

Med samme begrensning kan offentliggjort fotografisk verk mot vederlag gjengis også i kritisk eller vitenskapelig fremstilling av allmennopplysende karakter og i tilslutning til teksten i skrifter bestemt til bruk i opplæring.

Denne omfatter kritiske og vitenskapelig fremstilling av allmennopplysende karakter, samt skrifter bestemt til bruk i opplæring.
Denne del av bestemmelsen er begrenset til å gjelde fotografiske verk (og fotografisk bilde). Kunstverk kan ikke gjengis etter denne bestemmelsen. Ellers er den viktigste forskjellen at bruk etter denne bestemmelsen forutsetter at det betales vederlag. Det er således en tvangslisens, ikke en fribruksbestemmelse.
Om vi holder oss til høyere utdanning er det ikke lett å trekke noen grense mellom vitenskapelig fremstilling og skrifter bestemt til bruk i opplæring. Men når man har lagt til grunn at Forbrukerombudets informasjonspublikasjon er en vitenskapelig fremstilling, da har man ikke lagt listen høyt. Lærebøker for høyere utdanning må da kunne anses som vitenskapelige fremstillinger. Fremstillinger som retter seg til en avgrenset gruppe studenter i et bestemt fag kan heller ikke sies å være av allmennopplysende karakter.
En tommelfingerregel kan være at vi i forskning og undervisning er innenfor første ledd og kan gjengi både kunstverk og fotografisk verk uten å betale vederlag, mens vi i vår formidlingsvirksomhet kun kan bruke fotografiske verk og da mot betaling.
Av tredje ledd følger at offentliggjort personbilde i form av fotografisk verk kan gjengis i skrift av biografisk innhold. Også dette er en fribruksbestemmelse.
Siste ledd sier at bestemmelsen ikke gir rett til gjengivelse i maskinlesbar form, med mindre det gjelder en ikke-ervervsmessig gjengivelse etter første ledd. Vi kan med andre ord gjengi bilder i en i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter også i maskinlesbar form så lenge gjengivelsen ikke er ervervsmessig.
Dette må bety at man kan bruke bilder i for eksempel en masteroppgave eller en doktoravhandling også om denne foreligger i maskinlesbar form.
§ 23a har mer relevans for nyhetsformidling enn for forskning og undervisning. Den gir rett til å gjengi offentliggjort verk ved omtale av dagshendinger knyttet til det verket som gjengis. Opphavsmannen har krav på vederlag med mindre det gjelder en dagshending. Bruker man Munchs ”Skrik” i en sak om bygging av nytt bygg for Munch-museum er den en dagshending, men den er ikke knyttet til selve verket. Så for en slik bruk må det betales vederlag. Men gjelder det ran av ”Skrik”, tilbakelevering eller annet som direktet gjelder verket, da kan man gjengi verket uten å betale.

Samtalen er stengt

Stengt av Alexander S. (tirsdag 16. juni 2009 kl 12).

Nye bilder