16. april - 3. mai
Gisle Hannemyr
Eirik Solheim
Debattredaktører
4. mai – 19. mai
Even E. Westvang
Simen Svale Skogsrud
Debattredaktør
19. mai – 12. juni
Petter Bae Brandtzæg
Vibeke Kløvstad
Debattredaktører
19. mai
Delte
meninger
Heidi Grande Røys
Redaktør

Kompensasjon for fildeling

Flere og flere er enige i:
a) at internettbasert deling av lyd og bilder er et gode – eller i hvert fall noe vi må finne en måte å leve med.
b) at vi må finne en måte å kompensere de som har skapt det som blir delt.
Dette innlegget er først og fremst rettet mot dem som er sympatiske i forhold til disse to premissene.

Partiene Venstre, SV og De Røde går inn for en oppmykning av dagens lovverk – en hel eller delvis legalisering av fildeling kombinert med en eller annen form for kompensasjonsordning. Undertegnete har i flere år gjort seg til talsperson for en slik løsning, slik jeg har argumentert mer utførlig for i artikkelen ”Bringing it all back home”.

Jeg registrerer at det selvsagt finnes – nettopp – delte meninger om dette, også blant debattantene i denne sonen. Min medforfatter Gisle Hannemyr uttrykker usikkerhet om et avgifts-/ kompensasjonssystem er rette veien å gå. Jan Frode Haugseth mener at tiden ikke er inne for legalisering. Det er selvsagt riktig og nødvendig at disse diskusjonene går videre.

Med dette innlegget har jeg imidlertid lyst å invitere til en litt annen diskusjon – en diskusjon mer blant de som tror på, eller i hvert fall ikke er helt fremmede for, legalisering av fildeling kombinert med en kompensasjonsordning for artister. Nemlig dette: Hvordan skal i tilfelle en slik kompensasjonsordning utformes?

Tre av spørsmålene i denne sammenheng er:
1) Hvem skal betale for ordningen?
2) Hvem skal forvalte ordningen?
3) Hvem skal nyte godt av ordningen?

Mitt forslag er i media blitt omtalt som en ”bredbåndsavgift”, men dette behøver ikke være den eneste eller beste måten å finansiere kompensasjonsordningen. Grovt sett er det vel tre ting som kunne avgiftsbelegges: utstyr, linjer og tjenester. Med utstyr tenker jeg her på f.eks. mp3-spillere, musikkmobiler, pc-er – en avgift i forlengelse av den gamle kassettavgiften. Linjer dreier seg om å avgiftsbelegge internettleverandørene. Mens jeg med tjenester sikter til en avgift fra fildelingstjenester eller andre musikknettjenester (f.eks. at The Pirate Bay måtte betalt x prosent av annonseinntektene sine).

Det er også et prinsipielt spørsmål om regningen skal sendes til teknologileverandørene (ut fra et argument om at de bør dele inntektene sine med de som har skapt innholdet som har drevet opp etterspørselen etter utstyr, linjer og tjenester) eller til internettbrukerne (som en avgift for å få lov til å drive med fildeling).

En siste mulighet er at ordningen finansieres direkte over statsbudsjettet – slik dagens ordning for kompensasjon for lovlig privatkopiering finansieres (og i parentes bemerket uten at dette har ført til noe ramaskrik blant skattebetalerne).

Et neste sett problemstillinger er knyttet til hvem skal forvalte ordningen. Vi har i hvert fall to ulike eksisterende modeller man kunne tatt utgangspunkt i. I den ene ligger forvaltningen hos myndighetene – etter modell fra Kassettavgiftsfondet og dagens Fond for lyd og bilde. I den andre ligger forvaltningen hos relevante bransjeorganer som TONO eller NORWACO.

Og hvem skal nyte godt av ordningen? Også her finnes det minst to tilnærminger. Den ene er å etterstrebe matematisk rettferdighet, slik TONO gjør for radiospilling (dog bare for sine egne medlemmer). Den andre er å bruke ordningen som et kulturpolitisk virkemiddel, f.eks. gjennom å støtte små og lovende artister, utenlandslanseringer med mer. Det var utgangspunktet for kassettavgiftsfondets fordelinger, og er, så vidt jeg vet, slik Fond for lyd og bilde til dels også opererer i dag.

Dette er noen av problemstillingene jeg synes det ville vært interessant å få diskutert – for å få ført debatten videre. I tillegg vil en kompensasjonsordning involvere en rekke mer spesifikke tekniske, økonomiske og juridiske spørsmål. Her er det mye å gripe fatt i.

Vist 3751 ganger. Følges av 12 personer.

Kommentarer

@Hendrik Storstein Spilker

En grunn til at jeg er særdeles skeptisk til “bredbåndsavgift” er at jeg mener det er de som tilegner seg kultur som også skal betale. (Man kan gjerne ha støtteordninger, men det er en helt annen debatt.) En bestemor med bredbånd skal ikke måtte betale ekstra for at ungdommen skal kunne laste ned musikk.

Jeg mener også at det bør være et markedselement som i alle fall påvirker betalingen. Det er mye innhold som folk er interessert i, men som de ikke er interessert i å betale for. Hvis alt uansett betales gjennom en fast avgift er det ingen grunn til at alt som er interessant så lenge det ikke koster noe, også melder seg på med krav om betaling.

Det er vanskelig å tenke seg at en slik ordning bare skal kunne gjelde musikk og eventuelt film. Når elektroniske bøker distribueres og kopieres lar det seg vanskelig forsvare å holde de utenfor en kompensasjonsordning. Utvides dette til tekster vil nok alle nettaviser fort melde seg på og kreve sin del av potten.

Økt bruk vil ikke føre til økt inntekt. En generell avgift vil ikke bli økt i takt med økt bruk. Det vil bare blir fler som vil ha sin del av en pott som ikke blir større. Skal det bevilges over statsbudsjettet vil det måtte konkurrere med gamle og syke, og da vinner som regel ikke kulturen.

Hvis det skulle bli en slik ordning må vederlag gå til de som faktisk lastes ned. Det kan ikke være slik at opphavsmenn må oppgi sine rettigheter for å finansiere et fond som de kanskje ikke selv får noe fra. Hvis folk laster ned Spuntik, da skal vederlaget gå til Sputnik. Det skal ikke sitte noen kultursnobber som bestemmer at andre er mer støtteverdige og derfor skal få pengene.

Et annet sentralt spørsmål størrelsen på beløpet som skal omfordeles gjennom ordningen. En ordning som forvalter 5m er noe ganske annet enn en ordning som forvalter 50mrd. Beløpet vil avhenge av hvem som skal kompenseres for hva, men uten at vi ser for oss en størrelsesorden blir det fort mye forbisnakk. Er det noen som har tenkt i tall?

@Hendrik Storstein Spilker:

Tre av spørsmålene i denne sammenheng er:
1) Hvem skal betale for ordningen?
2) Hvem skal forvalte ordningen?
3) Hvem skal nyte godt av ordningen?

Jeg har som sagt begrenset tro på dette, men jeg kan da være med å spille for det!

Dersom saken er at man ønsker å legalisere fildeling, så er det opplagt at det mest rettferdige blir at det er de som ønsker å drive med fildeling som betaler for ordningen.

Det er i dag ikke spesielt vansklig å rigge et teknisk system hos bredbåndsleverandørene som identifiserer hva slags type trafikk en bestemt abonnement til enhver tid benytter seg av. Man pålegger altså bredbåndsleverandørene å registrerte dette, og å avregne bruken av fildeling mot den enkelte abonnement. Hva prisen for fildeling settes til må sikkert diskuteres nærmere, men i utgangspunktet bør proveny tilsvare det et salg vil innbringe. La oss for eksempel si at den settes til 50 øre per megabyte som lastes ned vha. en eller annen fildelingsprotokoll – jeg tror det vil gi omtrent samme pris pr. musikkspor eller pr. film som dagens legale nedlastingsordninger, men har ikke finregnet på det. Av dette kan f.eks. 90 % gå til fordeling i innholdsindustrien, og at bredbåndsleverandøren får beholde 10 % for å administrere ordningen (overhead til registrering, avregning, fordeling). Igjen, jeg har ikke finregnet på dette, men det er rimelig at bredbåndsleverandørene får dekket faktiske utgifter ved å administrere dette, men heller ikke mer – gitt at de allerede får betalt for båndbredden).

Når det gjelder hvem som skal nyte godt av ordningen, som det opplagt være de som produserer innholdet som faktisk fildeles: Microsoft, BMG, porno-produsenter, Britney Spears og obskure garasje-bånd i sann forening. Det er i dag teknisk mulig å identifisere verk både på grunnlag av MD5-hash og titler. Ved å sample strømmen som fildeles bør man kunne skaffe til veie statistisk grunnlag for fordeling av pengene. Noe av materialet vil utvilsomt ha fri-lisenser (GPL, CC, NRK, PD, etc.) dette trekkes ut av grunnlaget for beregning av vederlag, på den måten at fildelerene innrømmes “rabatt” for det de deler som har fri-lisenser. Sannsynligvis må det jobbes litt teknisk for å forhindre forfalskninger og for at denne “rabatten” skal kunne fordeles rettferdig, men jeg er sikker på at dette kan løses.

Fordelen med ordningen er etter min mening at den er forholdsvis rettferdig mht. fordeling av kostnader (det er bare de som faktisk deltar i fildeling av verk som ikke omfattes av fri-bruk-lisens som betaler). Den holder Staten helt utenfor (avregning blir en sak mellom brukere og rettighetshavere, forvaltet av bredbåndsoperatørene på forretningsmessig grunnlag). Fordelingen av midlene blir også rettferdig (det er de rettighetshavere hvis verk som blir fildelt som også får betalt).

Dette er i alle fall mitt forslag – dersom man først skal gå for dette prosjektet.

Kompensasjon for fildeling er i min mening absolutt den rette veien å gå. Det er en mengde detaljer som må løses før en kan få til et praktisk system for dette, men det viktigste er først å bli enige om at dette er den rette løsningen.

Spørsmål som hvordan ordningen skal finansieres, forvaltes og deles ut mener jeg at kommer i bakkant av den prinsipielle løsningen om fri fildeling med en kompentasjonsordning. Om den enkelte forbruker betaler en avgift på datautstyr, bredbånd eller over skatteseddelen er et betydlig mindre spørsmål enn prinsippet om fri deling av informasjon uten fare for å bli straffeforfulgt.

Når det er sagt, så er selvfølgelig også disse detaljene av interesse. Forvaltningen av en slik type ordning må nesten være statlig for å gi et tilstrekkelig rettsvern for artister og opphavsrettseiere. Det er derimot ikke noe i veien for at f.eks plateselskaper som representerer en gruppe artister kan motta et beløp tilsvarende de artistene de representerer for videre fordeling.

Når det gjelder spørsmålet om hvem som skal motta støtte, så vil jeg mene at det blir feil å bruke en tradisjonell klassifisering på kultur (som film og musikk), og heller se på at alle som produserer informasjon har samme rettigheter. Dette vil gjøre at privatpersoner som f.eks skriver en god (og populær) artikkel, og som kanskje ikke hadde tatt seg den ekstra jobben med å selge den via en tradisjonell distribusjonskanal, kan motta penger fra fondet. Hvis en tar for seg prinsippet at opphavsmennene skal ha betalt fra fondet etter bruken av sine verk, så er vanlige statistiske metoder (som brukes av f.eks SSB) veldige nøyaktige, og en kan derfor med stor presisjon finne ut hvem som skal ha betalt (og hvor mye) ut i fra spørreundersøkelser gjort på et utvalg av mennesker.

Liten kommentar til Gisle Hannemyr.

Du sier: “Dersom saken er at man ønsker å legalisere fildeling, så er det opplagt at det mest rettferdige blir at det er de som ønsker å drive med fildeling som betaler for ordningen.”

Undersøkelser viser at det er ca. 1 million mennesker som driver med fildeling i Norge, og de fleste av disse hører til den yngre generasjonen. Antakelsene er at dette tallet vil fortsette å øke betydelig i årene fremover. I og med at dette er en aktivitet som en stor del av befolkningen bedriver, og mange derfor vil påstå er av allmenn interesse, vil jeg mene at dette kan finansieres via en felles avgift eller statsbudsjettet. Jeg skjønner godt argumentet om at en ikke skal betale for noe en ikke bruker, men det er allerede mange ting vi betaler for i dag som mange ikke bruker. Eksempler vil være NRK og Operaen. Jeg kan ikke se at fri fildeling med en kompensasjonsordning stiller noe anderledes enn disse to eksemplene.

Om punkt #3, hvem skal nyte godt av ordningen:

For å ta for seg musikkbransjen: I innlegget som du referer over, har jeg argumentert for at det finnes minst et kulturpolitisk positivt trekk med ulovlig fildeling. Vi har fått større mangfold. De kommersielle artistene selger ikke like godt, og bransjen er nødt til å tenke bredt for å tjene inn det de før kunne gjøre på noen få artister.

Hvis vi ikke ønsker oss tilbake til de hyperkommersielle 90-årene, må en fordelingsnøkkel ta høyde for dette aspektet. De nøklene Tono og Gramo bruker i dag er grunnleggende urettferdige. Artister som spilles av på studentradioene får f.eks. ingen kompensasjon, selv om de har inngått Tono-avtale.

Det er ingen teknisk utfordring å lage et elektronisk rapporteringssystem hvor små og store radiostasjoner registrerer seg med egen PID, og automatisk sender spillelistene sine til rettighetsforvalterne i sanntid. Hvis et slikt system kommer på plass, kan dette utvides til nett-tjenester som Spotify og ev. andre fildelingstjenester som The Pirate Bay jf. systemet som Hannemyr beskriver lenger oppe. Man kan tenke seg at forutsetningen for å kunne få bli distributør, er at man er villig til å registrere seg, og sende inn statistikk over bruken. Slik kan man også holde de mest useriøse aktørene unna.

En fordelingsnøkkel bør være utformet slik at den motvirker monopoltendensene som vi så i platebransjen på 90-tallet. Inntektene bør dermed graderes, slik at de små artistene får mer pr. avspilte låt, enn de større. Selvsagt må det fremdeles lønne seg å spilles av 2 000 000 ganger i forhold til 200 000 ganger – men en slags gradering er et nødvendig kulturpolitisk trekk som kan stimulere fortsatt mangfoldig musikkproduksjon.

Fint med seriøs debatt om dette. Jeg skrev en artikkel om temaet i Mandag Morgen i mars (krever abonnement), der jeg gikk ganske grundig inn på de ulike modellene for en bredbåndsavgift/kulturflatrate som drøftes internasjonalt, særlig i Tyskland og Sverige. Siden diskusjonen har vært ført i lengre tid der, bør erfaringene derfra absolutt tas med i den videre norske debatten.

@Gisle

Jeg har lest innlegget ditt og synes (for en gangs skyld) at du er på tynn is. Har tatt for meg et par av avsnittene dine.

Det er i dag ikke spesielt vansklig å rigge et teknisk system hos bredbåndsleverandørene som identifiserer hva slags type trafikk en bestemt abonnement til enhver tid benytter seg av

Er ikke dette vanskelig? Se videre nedover.

La oss for eksempel si at den settes til 50 øre per megabyte som lastes ned vha. en eller annen fildelingsprotokoll

Dette var en uvanlig løs definisjon fra den kanten. Fildeling kan for det første foregå på mange protokoller, inkl. http og ftp. Alt som fildeles er heller ikke opphavsrettbelagt; Linuxdistribusjoner distribueres ofte over Bittorrent. Skal dette telle med? Hva med YouTube? Det er ikke fildeling, men kan involvere opphavsrettsbelagt materiale.

Og vil ikke en slik protokollbasert “diskriminering” være i strid med nettnøytralitet?

Det er i dag teknisk mulig å identifisere verk både på grunnlag av MD5-hash og titler.

Dette vil jo være en ytterst usikker målemetode. Titler kan, og er ofte, endret til det ugjenkjennelige, eller foreligger i et utall varianter for en og samme film/plate. Skal rockepresten kunne legge inn “bjorneidsvaag” i filnavnet i en .torrent-fil for siste Madonna-album, og så få kompensert nedlastingene i ettertid. MD5-hash er også ytterst problematisk for kryptert trafikk, noe som er svært vanlig i f.eks. Bittorrent-protokollen.

Men det viktigste argumentet mot en slik modell er naturligvis personvernet. Såvidt jeg kan skjønne, vil en slik identifikasjon kreve at ISP’ene “dypscanner” pakkene som videreformidles. Nå vil dette uansett ikke virke for kryptert trafikk (se ovenfor), mens alle som ikke krypterer, eller som ikke driver med fildeling i det hele tatt, vil få sin trafikk inspisert. Jeg synes slik scanning vil være ytterst problematisk da det kan sammenlignes med at Posten åpner brev (ja, vi skal være forsiktige med analogier).

At kompensasjon for fildeling skal legitimere å gå til dramatiske personvernsbrudd på internett synes jeg virker som en merkelig avveining, all den tid nettet har veldig stor betydning som “samfunnskanal”. Fildeling er da bare en forsvinnende liten del av nettet – ja, noen vil si at fildeling er “badevannet”.

Babyen må vi beholde.

Hannemyrs motvillige forslag innebærer etter hva jeg kan forstå kun sentralisert vederlagsinnkreving og ikke legalisering av fildeling. Det skal nok mindre overvåkning til for å få dagens betalingsmodell til å fungere enn Hannemyrs forslag. Jeg mistenker at det også er Hannemyrs egentlige poeng.

Jeg tenkte jeg skulle fortelle om hvordan opphavsrettslig materiale stort sett finner veien ut på nett, for å tilby et perspektiv til både dette innlegget og Folkebiblioteket 2.0.

Warez-undergrunnen består av en rekke små grupper som gjør sitt beste for å laste opp flest mulig unike titler til et nettverk av FTP-servere. Nettverket er meget godt organisert. Om noen laster opp en tittel sjekkes den mot databasen. Om den ikke finnes fra før, godtas den og kopieres videre til de andre serverne i nettverket. Om en annen gruppe allerede har lastet den opp, underkjennes den. Det er først til mølla som gjelder. Gruppene får nedlastingsrettigheter fra serverne proporsjonalt med hvor mye de laster opp, så det er i gruppenes interesse å laste opp mest mulig, fortest mulig. Kappløpet er årsaken til at ting dukker opp så fort på nett. Veien videre fra FTP-nettverket – som bare er tilgjengelig for folk i warez-miljøet – går gjerne via tjenester som Direct Connect (der alle deler en mengde filer og kan laste ned direkte fra person til person) og derfra videre til “offentlige” tjenester som Pirate Bay. Utvalget på The Pirate Bay er kun en brøkdel av hva som finnes på nettverkene ett trinn over (eller et trinn lenger ned i undergrunnen, om du vil)

En konsekvens av den underliggende strenge organiseringen av opphavet til filene er at i stor grad vil alle nedlastede kopier av for eksempel en CD ha nøyaktig samme opphav. Filnavnene på filene vil stort sett alltid være i formatet XX-(bandnavn-)låttittel-GRP.mp3, der XX er spornummer og GRP er navnet (forkortelsen gjerne) på warez-gruppen som først lastet den opp. Her er et eksempel.

Hva platebransjen ønsket å oppnå ved å sette kopibeskyttelse på alle sine CDer kan man jo lure på. Jeg mistenker at det var for å sikre at folk måtte betale dobbelt opp for å ha både en CD til CDspilleren og en digital utgave på Ipoden. Uansett hadde det selvsagt null å si for spredningen av piratkopierte digitale utgaver ettersom warez-undergrunnen lett kommer seg forbi kopisperrene, og når det først er gjort vil som sagt den ene kopien spres til hele verden. Kopibeskyttelse var således bare en ulempe for de som faktisk betalte for CDen. Litt som DVDer man kjøper og setter i spilleren har 2minutter med reklame mot piratkopiering… føles litt meningsløst når man faktisk har vært lovlydig og betalt.

Nuvel, nå gikk jeg visst bort fra faktaopplysning til å kjefte fra såpeboksen. Beklager så meget :-)

@Ørnulf Risnes
De problemene du påpeker er reelle nok. Imidlertid mener jeg at dette er ikke problemer bare med mitt forslag. Dette er problemer som jeg mener vil hefte ved ethvert forslag om legalisering av fildeling dersom det skal sikres rettferdig kompensasjon til rettighetshavere.

Det som skiller mitt forslag fra de andre forslagene om kompensasjon som har vært lansert, både fra Hendrik Spilkers side, og fra de politiske partiene Rødt, SV og Venstre, er at jeg har gått forholdsvis konkret til verks for å svare på spørsmålet: Hvordan skal denne kompensasjonen fordeles rettferdig mellom ulike rettighetshavere?

Mener jeg at dette vil kreve dyp pakkeinspeksjon: Ja. Må vi forby kryptert trafikk på Internett for å hindre “sniking”? Ja. Må vi gi slipp på personvernet? Uten tvil! (Arne S. har altså fattet poenget med mitt innlegg, men det virker som ikke så veldig mange andre har gjort det).

PS: Selvsagt er jeg klar over at også ftp, http, nntp, smtp, irc, etc. benyttes til utveksling av rettighetsbeskyttet materiale. Derfor kan vi ikke holde disse protokollene utenfor et kompensasjons- og inspeksjonssystem. Legaliseres fildeling må selvsagt også de rettighetshavere som skriver i blogger, på sosiale nettsteder, eller poster sine videoer og fotografier på YouTube.com, Flickr.com og Milf.com (NB: den siste nettadressen har innhold som noen vil finne støtende) få sine kroner utbetalt. Er det verdt å laste ned, så skal det også ytes kompensasjon! Dette siste ser jeg ikke som et problem, men snarere en mulighet for en rekke kreative personer i inn- og utland som i dag ikke får betalt for innhold de skaper selv om det blir delt på nettet.

Spilker reiser en viktig debatt både i dette innlegget og i bokkapitlet sitt, og da er det litt synd at flere av kommentarene her, spesielt Hannemyrs, virker i overkant overbærende og avvisende. Noen innspill:

- En bredbåndsavgift, kulturflatrate eller hva man velger å kalle det kan kreves inn av bredbåndsleverandørene på vegne av rettighetshaverne, som kompensasjon for at fildeling legaliseres.
- Bør avgiften være frivillig eller obligatorisk? Svenske Stim (=TONO) foreslår en frivillig avgift, som utvilsomt vil være lettest å innføre. Problemet med frivillighet er selvfølgelig de som ikke betaler, men likevel fortsetter med ulovlig fildeling. Den store fordelen med en obligatorisk ordning er at den eliminerer grunnlaget for kulturindustriens omstridte tiltak mot fildelere. Som det pekes på i debatten her, er det presedens for slike brede ordninger. Et argument mot NRK-lisensen har i alle år vært at hvis man ikke bruker tilbudet, bør man heller ikke betale. Men dette argumentet har så langt ikke vunnet fram.
- Fordelingen av potten som samles inn: Enig med Torvund i at avgiften bør, så langt det er mulig, fordeles etter popularitet, altså at de rettighetshaverne hvis verk lastes ned mest, også blir kompensert mest. I de internasjonale debattene har jeg ikke sett mange som går inn for at en slik pott skal deles ut igjen i form av stipender osv. Antakelig er rettighetshaverne også mest interessert i en individuell fordeling.
- Hvordan skal man holde oversikt over nedlastingen for å få et godt grunnlag for fordelingen? Her postulerer Hannemyr at dette ikke kan gjøres uten massive personverninngrep. Er det virkelig riktig? Er det ikke mulig for bredbåndsleverandørene å logge nedlasting av filer uten å koble dette til brukeraktivitet? Det er jo bruttotall en vil være ute etter som grunnlag for fordelingen av potten. Det er klart at en bredbåndsavgift bare kan innføres hvis en finner løsninger for dette som ivaretar personvernet. Her må det gjøres et svært seriøst forarbeid.
- En bredbåndsavgift skal kompensere for fildeling i ikke-kommersielle nettverk. Kommersielle tjenester må selvsagt betale lisens til rettighetshaverne. En bredbåndsavgift forandrer ikke på dette.
- Det som skal kompenseres, er filer som deles. Det er neppe særlig mange tekster fra nettaviser som fildeles, så det virker ikke særlig relevant å trekke inn dette. Men det er klart at filmer, e-bøker og andre digitale verktyper i utgangspunktet er like relevante som musikkfiler.

Jeg håper debatten fortsetter, og at den blir både åpen og detaljert. Det hadde vært ønskelig om kunstnerorganisasjoner og kulturindustrien også tok ordet. En slik omfattende nyorientering som vi snakker om her kan ikke lykkes uten at aktørene er med; samtidig bør det kunne forventes at de deltar i seriøse debatter som denne.

Olav Anders Øvrebø:
- Hvordan skal man holde oversikt over nedlastingen for å få et godt grunnlag for fordelingen? Her postulerer Hannemyr at dette ikke kan gjøres uten massive personverninngrep. Er det virkelig riktig? Er det ikke mulig for bredbåndsleverandørene å logge nedlasting av filer uten å koble dette til brukeraktivitet? Det er jo bruttotall en vil være ute etter som grunnlag for fordelingen av potten. Det er klart at en bredbåndsavgift bare kan innføres hvis en finner løsninger for dette som ivaretar personvernet. Her må det gjøres et svært seriøst forarbeid.

Litt av problemet her er at logget info må kunne spores til en bruker for å kunne valideres. Hvem som helst kan sette opp script som trigger nedlasting av en låt hvert 30. sekund, eller hvert 30 nanosekund for den del. Eller folk kan sette på avspilling av sine favoritt-artister døgnet rundt (uten lyd), slik at disse skal få større vederlag … for å håndtere problem som dette er innlogging eneste veien å gå. The Pirate Bay blir ikke en aktuell kanal uansett om fildeling skulle bli legalisert, antakeligvis vil grensesnittet ligne mer på Spotify med innlogging (og med nedlastingsmulighet, forhåpentligvis).

Et uttrykk som stadig går igjen i denne debatten er “fildeling i ikke-kommersielle nettverk”, “ikke-kommersiell fildeling”, osv. Så langt har jeg ikke sett et eneste seriøst forsøk på å angi hva dette betyr. Uten avklaring av dette helt grunnleggende spørsmålet er hele diskusjonen uten substans.

-Er det kommersielt hvis den som har produsert filen er kommersiell?
-Er det kommersielt hvis den som deler ut filen er kommersiell?
-Er det kommersielt hvis den som driver trackeren eller en annen koblingstjeneste er kommersiell?

-Er en virksomhet kommersiell hvis de gjør en fil tilgjengelig gratis, f.eks. NRK som gjør en serie tilgjengelig?
-Når PirateBay drar inn betydelige reklameinntekter, er den da kommersiell?
-Hvis en tjeneste som PB regnes som kommersiell (slik som det er lagt til grunn i dommen i Stockholm), er all fildeling som skjer ved hjelp av denne tjenesten da kommersiell?

For meg vil det bli absurd hvis NRK skulle få betaling fra en bredbåndsavgift hvis noen laster ned “Himmelblå” via PirateBay, mens de ikke får det om det skjer direkte fra NRK (eller i alle fall torrent-filen hentes fra NRK). Det gir heller ikke mening å skille mellom nedlasting via Bittorrent og som vanlig podkast.

Teknologiavgrenset jus er stort sett håpløs. Det er knapt vedtatt før teknologien er endret. Skal man kunne klare å utforme en regulering som holder over tid må man klare å beskrive de sentrale funksjoner.

For meg fremstår ikke forslaget som gjennomtenkt ut over slagordnivå.

Så får jeg vel legge til at hele diskusjonen om å legalisere nettkopiering er et blindspor. Å lage en ekstraskatt for at man skal finansiere tapene ved en ulovlig virksomhet som samtidig legaliseres er egentlig en helt absurd tanke.

Det er en langt mer farbar vei å gjøre klart gjennom lovgivning det som er begrunnelsen for PB-dommen:

Den som etablerer en tjeneste i den hensikt å legge til rette for ulovlig tilgjengeliggjøring og/eller eksemplarfremstilling eller som er særlig egnet til dette, som i stort omfang blir brukt til ulovlig tilgjengeliggjøring og/eller ulovlig eksemplarfremstilling, som vet eller bør vite at tjenesten i betydleig omfang blir brukt til slik ulovlig virksomhet og som ikke gjør noe for å stanse og hindre den ulovlige virksomheten, anses for å medvirke til den ulovlige tilgjengeliggjøringen og eksemplarfremstillingen som skjer ved hjelp av tjenesten. Det samme kan og bør gjelde for de som hoster slike tjenester. Man kan eventuelt også inkludere markedsføring av slike tjenester, kanskje også de som annonserer på slike nettsteder. Selvfølgelig må de nødvendige skyldkrav være oppfylt. Den som driver selve tjenesten må åpenbart vite hva slags tjeneste dette gjelder. De som hoster den vil i alle fall vite det hvis de blir gjort oppmerksom på dette. For annonser vil vanlige Google-annonser sannsynligvis i utgangpsunktet falle utenfor. Men også her kan det være slik at når GoogleAd varsles må de fjerne annonsene for ikke å risikere ansvar. Mer individuelle avtaler av den type som PirateBay har inngått, bør uten videre kunne rammes direkte.

Å dele ut andres filer gjennom kopieringsnettverk er og har alltid vært ulovlig. Dersom hersker det ingen tvil. Også nedlasting er ulovlig, men den er nok den minst viktige.

Dette vil selvfølgelig ikke fange opp alle, men de bør kunne fange opp de mer profilerte nettstedene. I praksis vil det kunne gjøre at de fleste ikke lett vil finne fram til slike tjenester. Trusselen om ruinerende erstatningsansvar vil gjøre det mindre fristende å etablere og drive slike tjenester. At de vil gå “under jorden” er egentlig ganske uinteressant. Hvis de virkelig går under jorden vil folk flest ikke finne dem, og problemet vil være sterkt redusert. Ellers bør neppe noen føle seg trygge. Det en gjennomsnitts fjortis klarer å finne fram til, det vil også politiet og rettighetshavernes piratjegere finne.

De som virkelig lager skjulte warez-nettverk vet veldig godt at det de driver med er ulovlig. Dette er organisert kriminalitet og bør behandles som det.

Et uttrykk som stadig går igjen i denne debatten er “fildeling i ikke-kommersielle nettverk”, “ikke-kommersiell fildeling”, osv. Så langt har jeg ikke sett et eneste seriøst forsøk på å angi hva dette betyr. Uten avklaring av dette helt grunnleggende spørsmålet er hele diskusjonen uten substans.

Eg kan godt prøve. Kommersiell tyder “styrt av handelsinteresser”. Dersom dsitribusjonen er styrt av handelsinteresser, til dømes ved at dei som delar betalar for materialet dei delar mellom seg, er det kommersielt. Bibliotek er til dømes ikkje-kommersielt. (Dei har ei kompensasjonsordning på 1,71 kroner pr bok, men den agvifta er flat og ikkje avhengig av utlånsfrekvens.)

-Er det kommersielt hvis den som har produsert filen er kommersiell?

Nei, innhaldet i det som vert delt er ikkje relevant so lenge ein ikkje diskriminerer eller vel ut innhald utifrå handelsinteresser.

-Er det kommersielt hvis den som deler ut filen er kommersiell?

Ikkje automatisk.

-Er det kommersielt hvis den som driver trackeren eller en annen koblingstjeneste er kommersiell?

I og med at ein sjeldan er avhengig av ein spesiell tracker, er akkurat den lite relevant. Dersom utvalet på ein tracker er styrt av handelsinteresser, er den trackeren kommersiell. Enkelte søkemotorar er kommersielle, sidan dei tek med reklameinntekter i vekting av resultat frå søk. Då vil rekkefylgja på søkeresultata vere delvis styrt av handelsinteresser.

-Er en virksomhet kommersiell hvis de gjør en fil tilgjengelig gratis, f.eks. NRK som gjør en serie tilgjengelig?

Dersom det er styrt av handelsinteresser. Til dømes dersom dei legg ut første episode gratis for at folk skal kjøpe resten.

-Når PirateBay drar inn betydelige reklameinntekter, er den da kommersiell?

No kom det tydeleg fram i saka at TPB får litt mindre reklameinntekter enn drifta kostar, og dei driv veldig billig i høve til den trafikkmengda dei har. Synd dei ikkje hadde tiltalt eller avhøyrt han som står for annonsesal og økonomi i TPB (Oded), slik at vi kunne fått ei betre utgreiing om økonomien, men den verka ikkje aktoratet spesielt interesserte i å fram i lyset. So lenge TPB driv utan forteneste og utan at det er andre handelsinteresser inne og styrer, er TPB ikkje-kommersiell.

-Hvis en tjeneste som PB regnes som kommersiell (slik som det er lagt til grunn i dommen i Stockholm), er all fildeling som skjer ved hjelp av denne tjenesten da kommersiell?

Dommaren i TPB-saka er aktiv i organisasjonar som arbeider for å endre lova i disfavør av ein av den parten han dømde, og er dermed so partisk som det er mogleg å bli. Eg ville ikkje lagt noko som helst i den dommen. Fildeling som er styrt av handelsinteresser er pr definisjon kommersiell. TPB er vel nærast det stikk motsette.

@Sturle Sunde

I og med at ein sjeldan er avhengig av ein spesiell tracker, er akkurat den lite relevant. Dersom utvalet på ein tracker er styrt av handelsinteresser, er den trackeren kommersiell. Enkelte søkemotorar er kommersielle, sidan dei tek med reklameinntekter i vekting av resultat frå søk. Då vil rekkefylgja på søkeresultata vere delvis styrt av handelsinteresser.

Dette er jeg helt uenig i. Får man fjernet PB og andre kommersielle trackere, da blir det vanskeligere for fjortiser flest å finne fram, selv om det selvfølgelig ikke blir umulig.

Om en tjeneste lar utvalget styres av annonser eller ikke er fullstendig irrelevant. En kommersiell TV-kanal er kommersiell selv om de ikke lar annonsene styre det redasjonelle innholdet.

No kom det tydeleg fram i saka at TPB får litt mindre reklameinntekter enn drifta kostar, og dei driv veldig billig i høve til den trafikkmengda dei har.

Det er det høyst delte meninger om og slett ikke alle tror på historiene deres, det gjorde heller ikke retten. Jeg ser heller ingen grunn til å tro på piratene.

I en sak som PB-saken er bevisførselen krevende. Derfor tok man bare med en ganske liten del av det som faktisk var blitt gjort tilgjengelig via PB, derfor droppet man den delen som gjaldt kopiering, og derfor tok man bare med noen av annonseavtalene. Man tar med så mye at man har tilstrekkelig, man bruker ikke ressurser på å finne alt hvis det likevel ikke vil ha noen stor betydning for saken. Velinformerte kilder sier at man f.eks. har kunnet spore pengestrømmer til områder i verden som tidligere var mer kjent for tradisjonelt pirateri, og som i dag heller har spesialisert seg på å grave ned skattene man har tjent på pirateri i andre deler av verden. Men det ble altså ikke ansett nødvendig å ta med alt, eller å bruke ressurser for å grave fram tilstrekkelig beviser for alt. SAS har ikke sluttet å være kommersiell selv om de hele tiden taper penger. Om det skulle være slik at PB går med underskudd, så endrer det ikke virksomhetens kommersielle karakter.

Dommaren i TPB-saka er aktiv i organisasjonar som arbeider for å endre lova i disfavør av ein av den parten han dømde, og er dermed so partisk som det er mogleg å bli. Eg ville ikkje lagt noko som helst i den dommen. Fildeling som er styrt av handelsinteresser er pr definisjon kommersiell. TPB er vel nærast det stikk motsette.

Det der er tabloid tøv fra en sensasjonslysten journalist. Jeg har gått gjennom denne saken, og det er virkelig en tynn suppe kokt på en bitte liten spiker. Tomas Norstöm er medlem av to organisasjoner som samler folk som er opptatt av henholdsvis patent/varemerkerett og opphavsrett. Det er ikke noen interesseorganisasjoner mer enn hva f.eks. Den norske Dataforening eller Norsk forening for Jus og EDB er. Som de fleste andre jurister som er intressert i feltet har han sikkert meninger om hvordan noen av tidens utfordringer bør møtes, og han har kanskje vært med på diskusjoner om dette. Men man blir ikke inhabil av det. Og som alle dyktige dommere han han nok ikke noen store problemer med å skille mellom hva som for tiden er gjeldende rett og hva han eventuelt måtte mene om hvordan retten burde være. Det er “barnelærdom” for jurister.

Får man fjernet PB og andre kommersielle trackere, da blir det vanskeligere for fjortiser flest å finne fram, selv om det selvfølgelig ikke blir umulig.

Eg trur ikkje du har forstått kva ein tracker er.

For det første er ein tracker meir eller mindre overflødig i dag. Klienten, dersom du har ein versjon frå 2005 eller seinare, vil stort sett finne andre klientar gjennom DHT lenge før han har komme gjennom til den overarbeidde trackeren til TPB. For det andre er trackeren til TPB heilt open for heile verda. Torrent-fila treng ikkje vere tilgjengeleg på TPB for å bruke trackeren. Trackeren treng ikkje vite om at torrent-fila eksisterer i det heile, han berre formidlar adresser til andre klientar som er interesserte i same innhald. Det er meiningslaust med reklame på ein tracker, sidan trackeren ikkje gjev frå seg data som menneske skal sjå.

Ein kommersiell tracker må vere ein som kun handterer registrerte filer styrt av handelsmessige interesser (jf ordboksdefinisjonen av kommersiell).

Det er det høyst delte meninger om og slett ikke alle tror på historiene deres, det gjorde heller ikke retten. Jeg ser heller ingen grunn til å tro på piratene.

I og med at aktoratet ikkje prøvde å leggje fram prov på dei påståtte inntektene, og la fram påstandane sine i samanhengar der dei tiltalte ikkje hadde høve til å svare (til dømes påstanden om 64 reklameplassar når einkvar kan sjå at dei berre har 8), er det vel ingen grunn til å tru på aktoratet heller? Dei var ikkje interesserte i å snakke med han som har hand om dei påståtte inntektene.

Om en tjeneste lar utvalget styres av annonser eller ikke er fullstendig irrelevant. En kommersiell TV-kanal er kommersiell selv om de ikke lar annonsene styre det redasjonelle innholdet.

Dette er interessant. NRK kallar seg ikkje-kommersielle, men både sportssendingar, tekst-TV og veven deira er full av reklame. Dei let omsynet til reklameinntekter styre innhaldet i til dømes Dagsrevyen, der dei stadig ber folk lese meir på nrk.no [slik at NRK kan få reklameinntekter]. Det finst derimot mindre reklamefinansierte kringkastingskanalar, ofte med ein religiøs eller annan idealistisk agenda, basert på frivillig arbeidskraft og donasjonar, som berre tek inn reklame som passar med føremålet til kanalen, og ikkje har som mål å drive med overskot. Dei vil eg kalle ikkje-kommersielle sjølv om dei har reklame. Dei er drivne av ei interesse for å spreie eit idealistisk bodskap, og er heilt uavhengige av handelsinteresser.

Tomas Norstöm er medlem av to organisasjoner som samler folk som er opptatt av henholdsvis patent/varemerkerett og opphavsrett. Det er ikke noen interesseorganisasjoner mer enn hva f.eks. Den norske Dataforening eller Norsk forening for Jus og EDB er.

Kanskje med unnatak av at dei to dommaren er med i har ein politisk agenda og at dei fleste partane i aktoratet står som støttemedlemmer i fylgje web-sidene til “Svenska föreningen för upphovsrätt” . I følgje SR seier svenske rettsreglar at ein dommar ikkje kan dømme i ei sak dersom det kan vere nokon som helst tvil om han er ugild i høve til ein av partane. Eg meiner at medlemskap i pressgrupper for innskjerpa opphavsrett tilseier at det finst tvil. Den same dommaren er meld for å vere ugild i ei anna sak. Den eine lagmannen(?) trakk seg som ugild fordi han var medlem av Föreningen svenska tonsättare (FST), som ikkje var blant partane. Elles registrerer eg at svensk jus-ekspertise ikkje støttar di oppfatning av om dommaren var ugild etter svenske rettsreglar. Ikkje har eg funne mykje støtte for sjølve dommen heller frå andre enn dei to organisasjonane til dommaren og aktoratet.

Bruk forresten archive.org når du les vevsidene til desse organisasjonane. Dei endra ein del av tekstane om føremål og aktivitetar og fjerna statuttar då saka om den ugilde dommaren vart kjend. Eller du kan gå til moderorganisasjonen ALAI, som Svenska föreningen för upphovsrätt" er nasjonal gruppe av, og lese i statuttane:

.bq I. Terms for Membership
.bq Any person or legal entity interested in authors’ rights, and not at risk of being influenced into taking up positions that are inconsistent with the principles of literary and artistic property, may make application for membership of ALAI.

Merk at dei brukar uttrykket property i staden for opphavsrett. Det er eit ekstremistisk uttrykk i denne samanhengen. Heller ikkje svensk lov gjev opphavsmenn eigedomsrett over publiserte andsverk, berre opphavsrett. ALAI og deira svenske nasjonale undergruppe er politiske pressgrupper, ikkje forum for ordskifte blant advokatar.

@Sturle Sunde
Det kan godt hende at jeg ikke har detaljert innsikt teknologien. Men teknologien er ikke så interessant. Når noen etablerer en tjeneste med visse karakteristika så kan det være medvirkning. Hva slags teknologi man bruker er ikke viktig.

Diskusjonen om Tomas Norstöm gidder jeg ikke ta på nytt. Jeg har vært gjennom den i en lang kommentardiskusjon på min blogg, og tar ikke en reprise.

Men uttrykk som “meld for å være ugild” er ganske meningsløst. En dommer gjør alltid en vurdering av egen habilitet og trekker seg selvfølgelig hvis han kommer til at han er inhabil, da fratrer han. Ikke noe problem. Hvis noen av partene har innsigelser om inhabilitet avgjøres det av en annen dommer.

Hvis man mener at dommeren har vært inhabil så kan det gi grunnlag for anke pga saksbehandlingsfeil. Kommer ankedomstolen til at dommeren var inhabil behandles saken på nytt. Det er ikke noe å bråke om. Men det er selvfølgelig slik at en innsigelse om inhabilitet bør komme før saken starter. Da følger man altså vanlig prosedyre om at en annen dommer avgjør det spørsmålet. Tomas Norström er ikke akkurat noen ukjent figur i Sverige, og han er kjent som en meget innsiktsfull immaterialrettsjurist. Hvis piratenes advokater ikke kom på den tanke at han er medlem i bl.a. opphavsrettsforeningen før en P3-journalist tok opp saken, da har de virkelig gjort en særdeles slett jobb. De fortjener ikke honoraret sitt om dette er noe de først kommer på nå.

Går du ned i saken vil du se at det ikke er noen av ekspertene som sier at han er inhabil. Erik Bylund sier at han ikke er inhabil, selv om overskriftene kan gi inntrykk av noe annet. På direkte spørsmål fra jounalisten om han tror Norström er ihabil svarer han nei. Silbersky sier til journalistens at “hvis det du sier er riktig, da kan han være ..”. Men det er ingen grunn til å tro at det journalisten sa var riktig. Hvordan han faktisk beskrev saken, vet vi ikke. For det er klippet bort. Men hører man på de han påstår i intervjuet med Norström må man regne med at fremstillingen overfor Silbersky var like skjev og tendensiøs.

Som jeg har kommentert på min blogg, så er lederen for Arbeidsretten i Norge nestleder i Norsk forening for Arbeidsrett. Jeg regner med at så godt som samtlige kompetente norske arbeidsrettsjurister er med i den foreningen. Men det gjør selvfølgelig ikke rettens leder inhabil i saker hvor advokater som er medlem i den samme organisasjonen representerer noen av partene. På samme måte er de aller fleste som arbeider med opphavsrett i Norge (meg selv inkludert) er medlemmer av _Norsk forening for Opphavsrett.

Ellers gidder jeg ikke å ta en ny runde med konspirasjoner om hva slags organisasjoner dette er. Det er som sagt møteplasser for folk som arbeider innen fagområdet, og er ikke noen interesseorganisasjon. Derimot er komponistforeningen en interesseorganisasjon, hvilket gjorde at en av meddommerne trakk seg etter råd fra Nordström.

Det er mulig jeg ikke kjenner teknologien i detalj. Men du kan ingen ting om opphavsrett. Du skriver:

Merk at dei brukar uttrykket property i staden for opphavsrett. Det er eit ekstremistisk uttrykk i denne samanhengen.

Dette er rent vrøvl som viser at du ikke kan ha lest en setning om temaet, i alle fall ikke på engelsk. For hadde du gjort det, da ville du ha visst at intellectual property er den betegnelsen som brukes på engelsk. Det er et helt vanlig uttrykk. Å kalle det for ekstremistisk uttrykk avslører bare total uvitenhet.

Dette med inhabilitet er bare en ny runde i mediesirkuset Pirate Bay.

@Olav Torvund

Det kan godt hende at jeg ikke har detaljert innsikt teknologien. Men teknologien er ikke så interessant. Når noen etablerer en tjeneste med visse karakteristika så kan det være medvirkning. Hva slags teknologi man bruker er ikke viktig.

Til å ikkje ha snøring på teknologien uttalar du deg veldig bombastisk om både korleis teknologien fungerer og skuldspørsmålet. Det bør du vel vere litt forsiktig med?

Mange juristar trur at at teknologien er uviktig, og dømmer på moralsk grunnlag utan å forstå kva TPB faktisk har gjort. Dermed gjer dei grove feil. Eg har ikkje lese dommen, men dersom det står der at ein open tracker er kommersiell og ulovleg, er i praksis alle moderne bittorrent-klientar ulovlege. Moderne bittorrent-klientar har ein DHT-tracker innebygd. Dette er ein open tracker som i prinsippet fungerer på same måte som den opne trackeren til TPB, men er distribuert og meir effektiv. Han vil spore alle slags data, uavhengig av kva brukaren lastar opp eller ned. Dermed er, om eg tolkar deg rett i høve til tracker-funksjonen, alle brukarar av bittorrent skuldige i å drive ein kommersiell tracker, og i å hjelpe andre i å finne opphavsrettsverna materiale. Brukaren kan dømmast til å betale millionar til plate- og filmbransjen utan å ha lasta ned eller opp eit einaste ulovleg bit sjølv.

Ikkje rart at dommen fullstendig manglar støtte i folket.

Ekstremistgruppa til Tomas Norstöm og Håkan Roswall er ei politisk pressgruppe, ingen open diskusjonsklubb. SFIR har berre 30 medlemmar, ein statuttfesta politisk agenda, vedtek stadig resolusjonar og sender høyringssvar der dei krev strengare opphavsrett. Personar som ikkje støttar det politiske formålet til pressgruppa har i fylgje statuttane ikkje høve til å melde seg inn.

Attende til temaet for denne tråden: Er forklaringa mi på kommersiell vs ikkje-kommersiell grei? Eg tok utgangspunkt i ordboksdefinisjonen av kommersiell, og prøvde å svare enkelt utfrå det. Dessverre lot eg meg lure til å svare på eit par av dei kontroversielle påstandane du sneik inn i dei to siste spørsmåla slik at ordskiftet spora av.

@Sturle Sunde

Ekstremistgruppa til …

Du legger dette ned på et usaklig lavt nivå at jeg ikke ser noe poeng i å fortsette diskusjonen.

Volker Grassmuck, den fremste forkjemperen for en bredbåndsavgift i Tyskland, omtaler her en studie gjort av Institute of European Media Law. De har sett på om en slik ordning er forenlig med tysk og europeisk opphavsrett – og kommer til at den er det, selv om det ville måtte gjøres endringer.

@Olav Anders Øvrebø
Så lenge den studien det vises til (jeg har ikke gått lenger bakover enn den artikkelen du viser til) ikke sier noen om hva “non-commercial” er, så gir det lite mening å diskutere om dette kan tillates innenfor gjeldende lovgivning eller ikke. Dette begrepet er, slik det brukes, tilslørende og ikke avklarende.

Argumentasjonen om forholdet til Bern-konvensjonens tre-trinns test er ikke på noen måte overbevisende. Det blir svært vanskelig å argumentere for at å åpne for nettkopiering i stor stil ikke skader normal utnyttelse av verket.

Kvifor er ikkje ordboksdefinisjonen styrt av handelsinteresser ein god nok definisjon på kommersiell? Ikkje-kommersiell er då ikkje styrt av handelsinteresser. Det engelske ordet “commercial” kan og brukast som substantiv, og har andre tydingar utleidd av det. I denne studien vert ordet brukt på same måte som kommersiell på norsk.

Ordet stammar frå det latinske commercium, som i fylgje både Britannica og Store norske leksikon stammar frå romarretten. Ordet kommersiell er brukt i fleire norske lover. Ein skulle tru tydinga var godt inarbeidd i både norsk og internasjonal jus og rettspraksis, men eg er ikkje jurist.

@Sturle Sunde
bq. Kvifor er ikkje ordboksdefinisjonen styrt av handelsinteresser ein god nok definisjon på kommersiell?

Jus er ikke filologi.

Dessuten: Når det er mange ulike aktører kan disse ha ulike interesser. Da gir slike definisjoner ingen svar på hvordan helheten skal bedømmes.

Et ord har ikke nødvendigvis samme beytdning i alle lover hvor det forekommer. Man kan f.eks. godt være “ansatt” i skattererttslig forstand, samtidig som man ikke er “ansatt” i arbeidsrettslig forstand.

@Olav A.Ø:
Takk for nyttig lenke

@"Kommersiell"
Rekkevidden av begrepet “kommersiell” i en eventuell legalisering av “ikke-kommersiell” fildeling vil ha stor betydning for hvordan fildelingen rent faktisk vil skje. En restriktiv løsning vil være der retten til fri deling forbeholdes privatpersoner som ikke finansierer fildelingen med annonser. En mindre restriktivt løsning vil være der enhver organisasjon kan dele fritt så lenge det ikke kreves vederlag av sluttbruker og så lenge det ikke betales utbytte til eiere. Den første løsningen vil gi mange glade amatører, mens den andre løsningen vil gi polerte løsninger som inneholder alt som tenkes kan.

Et videre spørsmål er i hvilken grad kommersielle aktører skal kunne hjelpe ikke-kommersielle aktører. Skal Kvasir kunne indeksere private torrentfiler, skal Get gis anledning til å selge bredbåndsabonnent med egen tracker, og er det ok å “dele” filer via en tilpasset “applikasjon” i Facebook? Dette er spørsmål som vil ha stor betydning for en eventuell fremtidig fri-fildelingsinfrastruktur.

Jeg tror imidlertid at forskjellen mellom en restriktiv og en mindre restriktiv løsning vil ha minimalt å si for opphavsmannen. Selv med dagens teknologi (som ikke er optimalisert i forhold til en mulig liberalisering) vil privatpersoner med minimale kostnader kunne sørge for en fullgod infrastruktur. Opphavsmannen selv vil følgelig neppe kunne tjene noe på distribusjon under et slikt regime, NRKbeta-doktrine eller ikke.

41% av de dataprogrammer som installeres er piratkopier, skriver NRK. . Om dette er noenlunde riktig, da blir det vel vanskelig å begrunne at en bredbåndsavgift bare skal kompensere for piratkopiert musikk, og ikke for piratkopier av andre verk? (Jeg har forøvrig ennå ikke sett noen begrunnelse for hvorfor mange mener at dette bare skal dekke musikk, samt hvordan man skal avgrense dette. Men det bekrefter kanskje at dette ikke er utviklet lenger enn til substansløse slagord?)

@Olav Torvund
41% er på verdsbasis, og Asia er stort. Tala for Noreg står ikkje der, men eg vil tru dei er mykje lægre. Det står heller ikkje noko her om “foreldrelaus” programvare, som ubetalt shareware produsert av for lengst nedlagde firma eller som er umogleg å avinstallere for vanlege folk, osv, er inkludert. Det må du rekne med, ettersom BSA står bak og har eigeninteresse av å blåse opp tala. Desse tala seier ingenting utan informasjon om kva dei har talt og korleis dei har talt.

Elles merkar eg meg at talet dei presenterer for Danmark har helde seg konstant trass i at privat fildeling har eksplodert. Då kan dei ikkje gi moderne fildeling skulda for at talet er høgt. Artikkelen seier ikkje nok om tala frå Asia til at dei kan analyserast, men denne setninga tyder på at problemet kjem av kommersielt sal av piratkopiar, ikkje fildeling:

I denne regionen manglet 61 prosent av programvaren som ble solgt i fjor, lisens fra rettighetshaverne, mens det tilsvarende tallet i 2007 var 59 prosent.

@Sturle Sunde
1. Mener du at man må få piratandelen opp i en viss minimumsandel før den kompenseres, gitt system for slik kompensering? Hvor skal i så fall grensen gå? Men enn halvparten piraktkopier?

2. Skal systemet være teknologiavhengig slik at bare pirateri med en bestemt teknologi skal kompenseres?

@Torvund: Vedr. om en bredbåndsavgift bare skal kompensere for musikk. Nei, de seriøse forkjemperne for dette som jeg har lest om og snakket med går inn for at rettighetshavere til alle verktyper som er utsatt for fildeling skal kompenseres. Altså også film, e-bøker. Dette skrev jeg også i et tidligere innlegg.

@Olav Anders Øvrebø
Jeg konstaterer at SV etter din definisjon ikke er seriøst på dette området. Det kan jeg i og for seg være enig i.

Mitt inntrykk er at de fleste som går inn for bredbåndsavgift vil forbeholde det for musikk, kanskje film. “På sikt” vil man kanskje la det gjelde andre verk. Men de fleste er lite villige til å diskutere konsekvenser, verken når det gjelder konsekvenser av å avgrense det til musikk eller av å gjøre en ordning generell.

Hvis man skal ha en slik kompensasjonsordning kan jeg heller ikke forstå hvorfor noen skal måtte stjele verkene og legge dem ut før man kan få kompensasjon. Skal man kompensere for fri kopiering, da må man kompensere for all kopiering uavhengig av hvem som gjør det tilgjengelig og hva slags teknologi som brukes.

@Olav Torvund
Piratkopiar skal ein sjølvsagt ikkje ha noka kompensasjonsordning for. Det er forbode. Anten det skjer i god tru, til dømes at UiO i mange år kjøpte lisensar til F-Secure-produkt frå eit firma som slett ikkje var forhandlar for F-Secure, eller om ein kjøper ein opplagt uautorisert DVD-kopi av ein gateseljar i staden for å kjøpe ei originalutgåve.

Elles tykkjer eg at uttrykket pirat i denne samanhengen er minst like dårleg definert som kommersiell. Både kommersielle leverandørar som snik inn spionprogramvare og bakdører på datamaskiner (som til dømes Sony gjorde ei stund), og medsal av programvare kjøparen aldri kjem til å bruke (det er nesten umogleg å få kjøpt ei ny datamaskin utan Windows, sjølv om ein aldri har tenkt å bruke det), fortener piratstempelet meir enn universitetstilsette og -studentar som i god tru brukte programvare kjøpt av ein uautorisert leverandør.

@Sturle Sunde

Elles tykkjer eg at uttrykket pirat i denne samanhengen er minst like dårleg definert som kommersiell.

Det er den ikke helt uvesentlige forskjellen at ingen brukeer “pirat” som et kriterium for å avgjøre om noe er lovlig eller ikke, og da er ikke presisjonen så farlig. Det blir noe annet hvis “ikke-kommersiell” skal angi grensen mellom lovlig og ulovlig fildeling, da blir kravene til presisjon noen helt andre.

Samtalen er stengt

Stengt av Alexander S. (tirsdag 16. juni 2009 kl 12).

Nye bilder