16. april - 3. mai
Gisle Hannemyr
Eirik Solheim
Debattredaktører
4. mai – 19. mai
Even E. Westvang
Simen Svale Skogsrud
Debattredaktør
19. mai – 12. juni
Petter Bae Brandtzæg
Vibeke Kløvstad
Debattredaktører
19. mai
Delte
meninger
Heidi Grande Røys
Redaktør

Folkebiblioteket 2.0

I dag har dei fleste biblioteket inne i stova, på kontoret og i reiseveska. På PCen har vi eit univers av bøker, oppslagsverk, lydbøker, musikk og filmar lett tilgjengeleg og like gratis som på biblioteket. Den einaste skilnaden er at det er lov å køyre til biblioteket, låne eit eksemplar, køyre heim, ta kopi av det du vil lese, høyre eller sjå, konvertere det til eit format som passar deg, og køyre attende med papiret eller plasten. Å laste det same ned frå nettet ferdig konvertert til formatet du kan bruke er forbode. Forstå det den som vil. Dette gjev berre meining som sysselsettingstiltak og for å få meir bensinavgift inn i statskassa.

Eg er ein sterk tilhengar av fri konkurranse i ein global marknad. Vi har lover som skal sikre at konkurransen verkeleg er fri, og at monopol ikkje oppstår, med to unnatak. To lover er lagd med motsett føremål, og det er patentlova og lov om opphavsrett. Begge er lagd med gode intensjonar om at vitskaplege framsteg og kulturelle verk skal offentleggjerast mot at opphavsmannen får kompensert med monopol på kommersiell utnytting av oppfinninga eller verket i ein avgrensa periode.

Eg skal ikkje gå i detalj om patent. Patent har sine eigne problem, og er i mange tilfelle med på å bremse framsteget framfor å drive det framover slik intensjonen er. Eit patent kostar pengar, gjeld berre i land der det er søkt og innvilga, og berre i ti år.

Opphavsrett er automatisk og gjeld absurd lenge. Vi kan riste på hovudet når Pål Bang-Hansen vert oppskaka av at Märtha Louise utan å spørre om lov eller gi han pengar, har brukt ei eventyromsetting som far hans gjorde for mange tiår sidan. Eller når ein fjern slektning av Jacob Sande nektar eit band å framføre ny musikk med tekstane hans i ein konsert fordi det er rockemusikk. Ho føretrekk nemleg opera. Slik går det når opphavsretten til eit andsverk skal arvast i tre generasjonar.

Opphavsretten er global, men avtaler om eksklusiv distribusjon har medført merkelege konstruksjonar som ikkje høyrer heime i ein global økonomi med fri konkurranse over landegrensene. Konsekvensar av dette er soneinndeling av DVDar og at ein stor del av musikken på iTunes berre kan kjøpast i enkelte land.

I tillegg gjeld opphavsretten for privat ikkje-kommersiell bruk. Til dømes fildeling og utskrifter eller kopiar til privat bruk. Ein har til og med oppretta fond og organisasjonar som skal påsjå at når det føregår kopiering til privat bruk, skal opphavsrettorganisasjonar ha kompensert. Slik har vi fått samfunnsvorter som Kassettavgiftsfondet og Kopinor, som tek pengar for varer folk ikkje har kjøpt og ofte ikkje vil ha.

For at ein student ved Universitetet i Oslo skal kunne skrive ut oppgåver han sjølv har skrive, skal Kopinor har pengar. Studenten, som har opphavsretten, ser sjølvsagt aldri meir til dei pengane. Dei går kun til etablerte forfattarar. Tilsvarande må lokale radiostasjonar for studentar og andre betale titusenvis av kroner til TONO kvart år, utan at TONO spør kven som har opphavsretten til musikken dei har spelt. Det er NRK, P4, Radio1 og Kanal 24 som bestemmer kven pengane går til, og deira musikksmak overlappar ikkje med studentradiokanalane.

Årsaka til denne floka er at særinteresseorganisasjonar har fått alt for stor makt. For 150 år sidan prøvde forlagsbransjen å stanse folkebiblioteka. Kven ville vel kjøpe bøker når folk kunne låne dei gratis på biblioteket? Heldigvis var folkestyret den gongen sterkare enn forlags- og forfattarorganisasjonane. Ved seinare runder har derimot organisasjonane klart å kare til seg pengar som dei aldri skulle hatt. No må folket settje foten ned og fortelle at bibliotek og ikkje-kommersiell privat bruk må vere gratis og utan byråkratiske eller økonomiske vegsperringar.

Skal opphavsmannen ha kompensert for fildeling og kompensasjonen fastsettjast som ein del av marknadsverdien, er saka enkel. Einkvar fjortis med datamaskin kan dele filer. Korkje eksemplarframstillinga eller distribusjonen over heile verda kostar noko. Marknadsverdien av eit slikt produkt er null. Spør einkvar økonom. Ein brukt REMA-pose har større marknadsverdi enn ei fil ein har fått gjennom fildeling på nett. Det er ikkje forteneste i nokon ledd. Produktet har kun verdi som reklame. Kanskje nokon av mottakarane kjem for å høyre konserten, sjå filmen på kino eller kjøpe boka for å lese resten på papir.

Det er opplagt for dei fleste at opphavsretten ikkje fungerer som tenkt og må skrivast om. Denne gongen må det gjerast rett utifrå den opprinnelege idéen om folkeopplysning, og utan innblanding frå særinteressegrupper som forfattar-, musikar- og bransjeorganisasjonar, som berre er ute etter meir pengar og utvida monopol. Ein idé kan vere å samkøyre patent- og opphavsretten, la begge delar vere styrt av eit overnasjonalt organ, og la all ikkje-kommersiell privat utnytting av oppfinningar og andsverk vere fri. Det er i vitskapens og kulturens interesse at oppfinningar, bøker, musikk og filmar vert publisert. Difor treng vi dessverre ein patent- og opphavsrett som vernar retten til å utnytte oppfinninga eller verket kommersielt i ein periode. Dei same omsyna og omsynet til fri global konkurranse gjer at retten må vere strengt avgrensa. Både i tid og med ein klår definisjon av kva som er kommersiell utnytting. Ti år er for lenge med dagens raske utvikling innan både vitskap og kultur.

Vist 4413 ganger. Følges av 6 personer.

Kommentarer

@Sturle Sunde
Kopinor tar ikke penger når en student skriver ut sin egen oppgave. Man betaler en rund sum til Kopinor, men i beregningsgrunnlaget trekkes det fra en andel bl.a. for kopier av eget materiale, av materiale som ikke er opphavsrettslig vernet, osv.

Ved betaling for radio-spilling må det rapporteres hva som spilles. Når man ikke rapportererer, men betaler rund sum, baseres fordelingen på det andre rapporterer. Hvis en studentradio kan vise at de bare spiller musikk av komponister og tekstforfattere som ikke er medlemmer i TONO eller organisasjoner som TONO representerer, kan TONO heller ikke kreve vederlag.

Å gjøre andres verk tilgjengelig for hele verden gjennom såkalt “fildeling” er ikke privat bruk. Hvis jeg sender en kopi til en av mine venner, da er det privat. Men det er meningsløst å kalle den massive spredningen til all verden som skjer via f.eks. Pirate Bay som “privat”. Det er ikke mer privat enn om man produserer pirat-CDer som man deler ut gratis til alle som måtte gå av T-Banen på Blindern. Kopiering til privat bruk er lov og har alltid vært lov. Men bland ikke dette sammen med publisering og spredning på Internett, enten det skjer gjennom Pirate Bay, iTunes eller andre.

At det koster lite å distribuere produktet når det er ferdig og at det derfor skal være gratis er en svært så primitiv tenkemåte. Det er som å si at det koster lite å slakte grisen, og at kjøttet derfor bør være tilnærmet gratis. At det kostet å fore den opp, det ser man bort fra i piratenes enkle økonomiske modeller.

Enhver fjortis er sikkert også i stand til å snike på trikken eller å stjele klær i en klesbutikk, akkurat som de er i stand til å stjele musikk. Skal det bety at markedsverdien av transport og av klær av den grunn er lik null? Eller skal vi heller si at resonnementet er tull, og at verdien av det er lik null?

Kopinor-avgifta for studentar gjeld og for utskrift av eigenprodusert materiale. Det er ei flat avgift som ikkje tek omsyn til kva studenten faktisk skriv ut. Då eg arbeidde ved UiO hjalp eg ofte studentar som ikkje ville betale Kopinor-avgift med å skrive ut si eiga hovudfagsoppgåve.

Eg veit ikkje om samanlikninga di mellom kopiering og deling med trikkesniking eller tjuveri er verd ein kommentar. Ein treng ikkje vere økonom for å forstå at dei to ikkje har noko med kvarandre å gjere. Ein trikketur har ein produksjonskostnad. Ein kopi av ei fil har ikkje det. Grisekjøt er ein avgrensa resurs som sjølvsagt har ein marknadsverdi. Dersom du kunne kopiere kjøtet og distribuere kopiane utan at nokon delar av prosessen hadde ein kostnad, ville marknadsverdien av kopiert grisekjøt vore null. Bonden kunne kanskje tent pengar på å stille ut grisane, men eg trur heller Bondelaget ville insistert på forbod mot kopiering av grisekjøt.

Ein skal vere forsiktig med å bruke analogiar. Då er det lett å komme på ville vegar. Prøv heller å forsvare meiningane dine utan å ty til analogiar som gjev galne assosiasjonar.

Når det gjeld påstanden din om rapportering til TONO er misvisande. Små radiostasjonar får ikkje lov til å rapportere, og det å måtte avgrense seg til artistar som ikkje er medlemmar av TONO er ikkje enkelt. Sjå denne artikkelen i Studvest.

@Sturle Sunde
Man betaler en flat avgift til Kopinor pr student og pr ansatt. Man teller ikke hvor mange sider den enkelte tar. Dette er basert på et statistisk gjennomstnitt. Universitetet betaler for tiden 365 kr pr år pr student. Dette dekker kopiering av undervisningsmateriale osv. Når man har kommet fram til denne summen er det tatt hensyn til at ikke alt som kopieres utløser vederlag. UiO betaler vederlag til Kopinor uansett hva du måtte ha hjulpet studenter med.

Dine kostnadsmodeller er omtrent like gode som den Per Kleppe prøvde seg på i Blåkort-saken for en god del år siden: Flyene går jo likevel. Det samme gjelder trikken. Den går der, det koster ikke noe ekstra om jeg sniker meg med. Når man først har lagt skinnene, betalt for selve trikken og betrakter dette slik du gjør med grunnlagsinvesteringer, nemlig som “sunk costs”, da koster ikke den enkelte trikketur noe særlig. Men du mener kanskje at det ikke koster noe å skrive bøker, å spille inn film, produsere musikk, etc? Eller mener du bare at siden resultatet av det som det kan ha kostet veldig mye å produsere så lett kan reproduseres, så er også den innsats som var nødvendig for å får det fram ikke verdt noe uansett hva det kostet (og at investeringskostnader ikke skal regnes med)? Når du isolerer reproduksjons og distribusjonskostnader fra produskjonskostnadene, da holder jeg fast ved at det er som bare å se på hva det koster å slakte grisen, mens du ser bort fra kostnadene ved å fore den opp. Du ser bort fra den viktigste kostnaden i produksjonskjeden, og isolerer ett ledd hvor kostnadene er lave.

Jeg konstaterer at folk som forsvarer pirateriet har en nærmest religiøs tro på eiendomsretten til fysiske ting, mens man anser intellektuelt arbeid for å være verdiløst. Jeg ser ikke noen stor forskjell mellom å frata folk verdien av avling de har dyrket fram, dingser de har produsert eller det som er resultat av en intellektuell virksomhet.

Nydelig skrevet, Sturle.
Jeg håper du vil sende denne inn som leserbrev til noen av landets større aviser, folk fortjener å lese dette.

@Olav Torvund

Du må slutte med analogiane. Dei køyrer fullstendig i grøfta kvar gong, og eg ser ikkje noko poeng i å kommentere dei same feila på nytt. Eg har god forståing for teknologien som er involvert, og du kan godt forklare meiningane dine på norsk.

Eg veit godt korleis Kopinor-ordninga fungerer. Ho er blodig urettvis. Studentar betalar ein stor sum kvart semester for ei vare mange ikkje får eller ikkje ynskjer. Slik går det når vorter som Kopinor får lov til å vekse fram og herje. Du er oppteken av å fortelle korleis Kopinor-ordninga fungerer, men ikkje kvifor ein student som ikkje mottek noko som utløyser vederlag til Kopinor skal få noko, eller kvifor utskrift og kopiering til privat bruk skal uløyse vederlag i det heile.

Målet med opphavsretten er ikkje å få dekkja kostnadane med å produsere grunnlagsmaterialet, men å oppmuntre til publisering ved å gjere det mogleg å få forteneste i eit avgrensa tidsrom. Det var ikkje mangel på kultur eller vitskap før opphavsretten heller, sjølv om alle ledd var dyrare. Patent- og opphavsretten har i beste fall gjort noko med korleis vitskap og kultur vert formidla, og sjølvsagt med korleis grunnlagsmaterialet vert produsert. Sal av CDar er ein liten del av musikkindustrien. Konsertar, underhaldning, festivalar, osv er mykje større. Nedlasting av vil aldri kunne erstatte ei konsertoppleving, ei kinooppleving eller ei bok i bokhylla.

Sjølvsagt kostar det noko å produsere musikken. Eg har ikkje hevda noko anna. Når musikken er skriven, produsert og framført (gjerne mot betaling) kostar det ingenting å kopiere og distribuere opptaket i digital form over nett.

Skulle tankar, musikk og vitskaplege framsteg sidestillast med fysiske ting måtte lovverket skrivast heilt på nytt. Å samanlikne eigedomsrett mellom dei to vil i beste fall vere analogiar, og dei har du ikkje vore heldig med so langt. Sovidt eg kan sjå har eg heller ikkje forsvart piratverksemd, men vi har sannsynlegvis ulike definisjonar på kva piratverksemd er. Eg likestiller å låne ei bok på biblioteket og ta kopiar til privat bruk med å laste ned den same boka frå nett. Du meinar denne nedlastinga frå nett ikkje er privat bruk, og brukar same ord på det som på sjørøveri i Adenbukta. Eg kan strekkje meg til å kalle det ulovleg kopiering, men eg meinar det bør vere lovleg.

@Sturle Sunde
Du er fri til å mene hva du vil om Kopinor. I en del tilfeller vil transaksjonskostnadene bli alt for høye ved millimeterrettferdige ordninger til at dette kan være en praktisk mulighet. Det ville nok koste langt mer enn hva som faktisk betales bare å telle hvis man skulle ha et system hvor man vurderer hva hver enkelt har kopiert. Om du skulle ha skrevet nok til å kvalifisere til noen form for forfatterstipend, så håper jeg likevel du avstår fra å søke i solidaritet med dine prinsipper om at det er urettferdig at noen må betale for å kopiere forfatternes verker. For det er disse pengene som deles ut igjen i form av stipender.

Du ramler i den grøfta at du tror opphavsrett er noe som ble funnet opp av de usanske grunnlovsfedre og at deres synspunkter er allmenngyldige. Man må lese mer enn Lessig om man skal forstå opphavsretten. At opphavsretten skal “oppmuntre til publisering ved å gjere det mogleg å få forteneste i eit avgrensa tidsrom” er bare en del av begrunnelsen for opphavsrett, og slett ikke den viktigste. Det er bare de som innbiller seg at opphavsrett er noe som ble funnet på at Thomas Jefferson & Co som tror det. Dette er typisk for de som de som primært (eller kanskje utelukkende) henter sine kunnskaper fra Lessig, og dermed blir offer for hans USA-sentriske provinsialisme og historieløshet for så vidt gjelder alt som har skjedd utenfor USA.

Ditt synspunkt er snevert. Du synes å ha stor tro på det fysisk avrensede rom: Bare man kan stenge de som ikke vil betale ute rent fysisk, da er det greit at de ikke kan forsyne seg fritt. Utenfor gjerdet er tydeligvis resultatene av intellektuelt arbeid verdiløst for deg. Forfattere kan vanskelig leve av konserter. Det ville heller ikke komponister kunne gjøre hadde det ikke vært for opphavsretten og organisasjoner som TONO. Med din tro på at verksopplevelsen må låses inne om opphavsmannen skal kunne få noe for sitt arbeid, da er du vel også tilhenger av sterk DRM så selve innholdet kan låses inne?

Du snubler i egne ben. Du sier jeg må slutte med analogier, likevel bruker du selv analogier som krykke for ditt eget resonnement når du sammenligner kopiering til privat bruk med å låne en bok fra biblioteket. Jeg synes ikke din analogi treffer i det hele tatt. Ta den medisin du selv foreskriver, og glem analogier siden du har så mye i mot dem.

Du underslår faktum om pirateriet. Hva du kaller de som fremstiller kopier ulovlig er en ting. De virkelige skurkene er de gjør andres materiale tilgjengelig gjennom slike systemer, sammen med de som legger til rette for pirateriet ved å lager frihavner og yte nødvendige tjenester. Men de passer kanskje ikke inn i historien din?

Det er vanlig å beskrive sine handlinger med skjønnmalende uttryk når man vil hvitvaske sin samvittighet. Megleren Philip Hecker kalte sine store underslag for “uautorisert kreditt”. Enhver står fritt til å velge de ord man vil. Men jeg synes nok at det er langt mer treffende å kalle de som gjør andres verk ulovlig tilgjengelig for priater enn det er å kalle orgaisasjoner som Kopinor for “vorter”.

@Olav Torvund

På SV-fakultetet på universitetet i Bergen betaler studentene pr. ark, og jeg tror dette er en utbredt praksis på større deler av UiB for tiden, det samme gjelder NTNU. Jeg skjønner ikke hvorfor du bruker så mye tid å forsvare argumenter med grunnlag i forhold du overhodet ikke har oversikt over.

@Jan Frode Haugseth
Det er i så fall universitetets valg om hvordan de vil ta inn penger fra studentene. Universitetet betaler uansett en fast sum. Summen dekker også det som kopieres og deles ut til studentene, ikke bare det som studentene kopierer selv. Det som studentene betaler til universitetene skal også dekke den rene kopieringskostnadene, så kopiavgift til universitetetene (uansett hvordan dette er prissatt) skal dekke mer en Kopinor-vederlaget.

@Olav Torvund
Du kallar samanlikninga mi med biblioteket for ein analogi likestilt med dine. Sett med mine realistauge er dei fundamentalt ulike. Eg skildrar to ulike metodar for å oppnå nøyaktig det same, men med litt ulike ringverknader. Dine analogiar dreier seg om heilt andre ting. Når målet til dømes er å høyre ei lydbok på eigna format for OGG-spelaren min, kjem eg ikkje langt med griseslakting, tomme flysete eller trikkesniking, eller kva meinar du?

Eg forstår ikkje kvifor ein som køyrer til biblioteket, låner ei plastskive, køyrer heim, set plastskiva i PCen, lagar OGG-fil, køyrer til biblioteket for å levere attende plastskiva og so køyrer heim att, kan vere ein god og rettskaffen mann medan ein som lastar ned fila frå nett, er ein sjørøvar. Dei to oppnår det same til slutt. For opphavsrettsinnehavarane er resultatet det same. Enkelte av ringverknadene er ulike. For miljøet kjem metoden til sjørøvaren best ut, sjørøvaren brukar kortare tid, han slepp at biblioteket registrerer kva bøker han låner, og sjørøvaren har direkte tilgang til eit mykje større utval enn det lokale folkebiblioteket. For meg som realist er dette ein meir naturleg måte å evaluere ulike framgangsmåtar på enn til dømes å samanlikne lån av bok med slakting av gris.

Kopinor trur eg ikkje vi vert samde om. Eg tykkjer det er feil å måtte betale for varer ein ikkje vil ha. Du er tydelegvis usamd i det, og der trur eg prinsippa kjem til å stå mot kvarandre.

Mitt primære utgangspunkt er ikkje Lessig, men menneskerettane. Fylgjande er sikkert ulovleg kopiert frå Lovdata:

Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 15 .

1. Konvensjonspartene anerkjenner retten til for enhver til:
a. Å delta i det kulturelle liv,
b. Å nyte godt av vitenskapens fremskritt og anvendelse av disse,
c. Å nyte godt av beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som stammer fra ethvert vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk som han er opphavsmann til.
2. De tiltak som skal iverksettes av konvensjonspartene for å oppnå den fulle virkeliggjørelse av denne rettighet, skal omfatte slike tiltak som er nødvendige for å bevare, utvikle og utbre vitenskap og kultur.
3. Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere den frihet som er uunnværlig for vitenskapelig forskning og skapende virksomhet.
4. Konvensjonspartene erkjenner de fordeler som følger av at internasjonale forbindelser og internasjonalt samarbeid på de vitenskapelige og kulturelle områder støttes og videreføres.

Artikkelen slår klårt fast at ein ikkje kan krevje eigedomsrett til kultur eller vitskaplege framsteg, men at alle har rett til å nyte godt av desse. Samstundes seier punkt 1c at opphavsmannens andelege og materielle interesser skal ivaretakast. Teksten oppgjev ikkje noko minstekrav til vernet, men patentlova seier at vernet kan fornyast årleg til å gjelde i opp til 20 år mot ei årleg avgift. Det er på ingen måte ein menneskerett for kunstnarar å ha andre vilkår, og definitivt ikkje at retten skal gå i arv. Det er derimot ein menneskerett for alle å ta del i kulturen, at kulturen skal utviklast og utbreiast. Her kunne internett vore eit viktig verkty om ikkje særinteressegrupper hadde brukt punkt 1c mot resten.

Elles vil eg gjerne leggje til at eg ikkje er spesielt oppteken av korleis opphavsretten er i dag. Eg er meir oppteken av korleis opphavsretten bør vere for å ivareta både folkeopplysningsaspektet og rettane til framtidige kunstnarar, skribentar og oppfinnarar.

@Sturle Sunde
Din formuleringen om opphavsrettens begrunnelse er en typisk Lessig-formulering, derfor regnet jeg med at du hadde den fra ham. Den kan i alle fall ikke utledes av den siterte konvensjonsbestemmelsen.

Det er i alle fall en forskjell mellom biblioteksutlån og piratnedlasting at biblioteket har kjøpt boka og at det dessuten betales et biblioteksvederlag.

Opphavsretten er ikke sammenlignbar med patent. Torill Brekke laget på begynnelsen av 1970-tallet melodi til Rudolf Nilsens dikt “Revolusjonens røst”. Selv om Rudolf Nilsen var kjent som en arbeiderdikter trygt plassert et godt stykke ute på venstresiden, så er dette dikte en hyldest til de som kjemper, mens det egentlig ikke sies hva de kjemper for. Første vers er:

Gi mig de rene og ranke, de faste og sterke menn,
de som har tolmod og vilje og aldri i livet går hen
og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

Resten fortsetter i samme stil. Nå som FrP prøver å innbille folk at de er det nye arbeiderpartiet, så kan man ikke utelukke at andre som er tiltrukket av selve kampen for en sak kan omfavne dette diktet av Rudolf Nilsen. Torill Brekkes melodi er en taktfast marsj som kan være god å marsjere til. Og det må være nær 40 år siden Torill skrev den. Rudolf Nilsen døde i 1929, så hans verk er fri. Hvis vi nå leker med den tanke at noen militaristiske nynazister skulle omfavne denne sangen, mener du da at Torill ikke skulle kunne motsette seg at hennes melodi ble brukt f.eks. i en nynazistisk film? Det er bare opphavsretten som kan gi henne et grunnlag for å nekte slik bruk. Hvis opphavsretten bare skulle vare i 20 år, da måtte man bare se på at ens verk blir misbrukt på en slik måte, uten å kunne gjøre noe med det.

Jeg synes heller ikke det bør være slik at hvem som helst i dag skal kunne gi ut Dag Solstads roman “Arild Asnes 1970” uten at han verken kunne motsette seg dette eller kunne kreve vederlag for dette. Og holder vi oss til Dag Solstad, så synes jeg ikke det ville ha vært rimelig om Hans Petter Moland skulle ha kunnet lage film av “Gymnaslærer Pedersen …” uten samtykke og uten at Dag Solstad får sin andel av inntektene, selv om det gikk 24 år fra boken ble gitt ut til den ble filmatisert. Altså så lang tid at opphavsretten ville ha løpt ut etter din modell.

@Sturle Sunde

Eg er ein sterk tilhengar av fri konkurranse i ein global marknad. Vi har lover som skal sikre at konkurransen verkeleg er fri, og at monopol ikkje oppstår, med to unnatak. To lover er lagd med motsett føremål, og det er patentlova og lov om opphavsrett. Begge er lagd med gode intensjonar om at vitskaplege framsteg og kulturelle verk skal offentleggjerast mot at opphavsmannen får kompensert med monopol på kommersiell utnytting av oppfinninga eller verket i ein avgrensa periode.

Jeg går tilbake til utgangspunktet. Jeg skal heller ikke diskutere patent. Men når det gjelder opphavsrett er det helt feil at opphavsrett er laget for at “verk skal offentleggjerast mot at opphavsmannen får kompensert med monopol på kommersiell utnytting av … verket i ein avgrensa periode.”

Opphavsrett handler ikke først og fremst om “kommersiell utnyttelse”. Det handler om rådighet over det man selv har skapt, f.eks. å kunne bestemme at verket ikke skal kunne utnyttes kommersielt om det er det man ønsker. Lisenser som sier at fri programvare ikke skal kunne pakkes inn i propiretær kode som ikke gjøres kjent ville f.eks. vært virkningsløse hvis det ikke hadde vært for opphavsretten.

Anglo-usansk opphavsrett har et (alt for) sterkt fokus på det kommersielle, noe som nok skyldes at den tradisjonen har sitt utspring i boktrykkernes interesser og ikke i forfatterne. Når utgangspunktet er det kommersielle aktørene og ikke de som skaper, da gir det en viss mening å fokusere på det kommersielle, å snakke om “return on investment”, osv. Alt for mange importerer en gros og ukritisk synspunkter fra USA, for tiden først og frems Lawrence Lessig, og tror at dette også er relevant for oss. Men Lessig & Co viser først og fremst hvor galt det kan gå når et dårlig rettssystem går fullstendig av sporet. Det er en advarsel om hvor galt det kan gå, men det beskriver ikke situasjonen hos oss, verken når det gjelder det faktiske eller det rettslige.

De ideelle rettighetene, som usanere ikke forstår og heller ikke forsøker å forstå, kan spores omtrent 2000 år lenger tilbake enn de økonomiske rettighetene – til de gamle grekere drøyt 300 år f. Kr. Respekten for selve verket og verkets opphavsmann er langt viktigere enn det rent økonomiske. De aller fleste verk har liten eller ingen kommersiell betydning, selv om opphavsmenn flest er vant til også å sette pris på småpenger. Men et dikt er ikke mindre verdifullt selv om markedsverdien kan være heller begrenset.

@Olav Torvund
No er vi inne på eit heilt anna felt enn distribusjon av verket gjennom folkebibliotek og internett, men eg tek gjerne det ordskiftet.

Eg har ikkje noko problem med å la kven som helst bruke melodien til Torill Brekke. Alternativet var at dei gjorde som Oddvar Torsheim, og fekk nokon til å lage ein melodi som likna nok til å høyrest ut som originalen og lite nok til å vere eit plagiat. Kunstnaren Oddvar Torsheim ville gi ut plate med nye tekstar til ein del Beatles-melodiar. Han fekk ikkje lov til det av Michael Jackson, som eig rettane til musikken, og fekk i staden komponistar til å lage melodiar som liknar. Med eit godt øyre kan du høyre at melodien til “Larris tok ein Farris” ikkje er identisk med “Ob-la-di, ob-la-da”. Melodien er å finne på CDen “Nynorskens Skog”, som du må laste ned frå internett om du vil høyre. Plata vart berrre prenta i 999 eksemplar, so eg tvilar på at biblioteket har ho.

Det ville vere verre, tykkjer eg, om ein etterkommar av Torill Brekke i 2070 bestemmer at melodien ikkje lenger kan brukast av arbeidarrørsla, berre av nynazistar. Det er ein risiko med dagens lover.

Kvifor meiner du det er greitt at eg ikkje kan nekte nynazistar, eller la oss ta Israel for å finne eit meir nærliggjande døme, å bruke oppfinningar eg gjorde for 20 år sidan til å sprengje sivile i lufta, medan eg har lov til å nekte dei å bruke ein melodi eller eit dataprogram eg skreiv for 20 år sidan? Er ikkje ei oppfinning eit andsverk av like høg verdi?

Når det gjeld bokutgjevingar og filmatiseringar er eg på same linje. Eg meiner det må vere greitt. Det må finnast grenser for lukrative pensjonsordningar for forfattarar og komponistar som har slutta å produsere. Visste du at Lillebjørn Nielsen dreg inn meir enn 1000 kroner veka på at NRK spelar musikken hans? Kor mykje har han produsert dei siste ti åra?

Skrik av Munch finn du att i alle moglege samanhengar. I alt frå teikneseriar til filmar og bilete i nettaviser ser ein etterlikningar av Skrik. Sikkert ikkje alltid like lovleg. I 2014 har Edward Munch vore død i 70 år og det er fritt fram. Kvifor dette kunstige skiljet, og det 70 år etter at Edward Munch sjølv sist kunne uttale seg om bruken av biletet på til dømes internett? Ein gradert opphavsrett der opphavsmennesket hadde gradvis mindre råderett over verket er eit mogleg alternativ. Men at dei skal kunne nekte distribusjon gjennom folkebibliotek eller internett tykkjer eg er heilt unaturleg.

Det du skriv om med fri programvare er eg ikkje redd for. Om ein kortar ned levetida på opphavsretten gjeld jo det begge vegar, og mykje fri programvare har ingen klausul om at kjeldekoden berre kan brukast i annan programvare med tilsvarande lisens.

Kreditering meiner eg er viktig. Ingen skal ha lov til å presentere andre sitt verk som sitt eige, uavhengig av avstand i tid. Dermed vil originalverket få den merksemda det fortener når nokon etterliknar eller byggjer vidare på det.

@Sturle Sunde

No er vi inne på eit heilt anna felt enn distribusjon av verket gjennom folkebibliotek og internett, men eg tek gjerne det ordskiftet.

Du tar til orde for en dramatisk reduksjon av vernetiden. Så selv om ditt utgangspunkt kanskje var folkebiblioteket (du skriver om mye mer, til tross for oversikten), så er det høyst relevant å se på hva slags konsekvenser et slikt forslag ville ha om det skulle bli vedtatt (noe som neppe noen gang kommer til å skje, men det er en annen sak).

Det må finnast grenser for lukrative pensjonsordningar for forfattarar og komponistar som har slutta å produsere. Visste du at Lillebjørn Nielsen dreg inn meir enn 1000 kroner veka på at NRK spelar musikken hans? Kor mykje har han produsert dei siste ti åra?

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være et større problem at en artist får penger for låter han lagte og spilte inn for en del år siden enn at den som bygde et hus fortsatt for leieinntekter fra dette mange år etter at huset ble bygd. Hvis musikken til Lillebjørn Nilsen fortsatt er interessant, da synes jeg det er en selvfølge at han får penger når den blir spilt. Det som virkelig hadde vært ille var om man kunne ha laget en kommersiell radio eller TV-kanal hvor man spiller masse musikk uten at artister og komponister får noe for den musikken som spilles. (I USA får utøverne ikke betaling for radiospilling, det synes jeg er helt urimelig i forhold til artistene.)

Artister flest har ingen tjenestepensjonsavtaler, så litt royalty kan komme godt med. 1000 kr pr uke er ærlig talt ikke særlig mye. For å sitere Synne Skouen: “En stående vits blant kunstnere er denne: Jeg gleder meg sånn til jeg blir minstepensjonist, for da får jeg penger hver måned!”

Jeg synes også at en vernetid på levetid + 70 er for lang. Men et eller annet sted må det settes en grense, og uansett hvor man trekker en grense vil man kunne finne tilfeller hvor den virker uheldig. Å flytte grensen flytter bare problemet, det løser det ikke. Jeg synes i grunnen at det som gjaldt før 1995 (og som er Bern-konvensjonen regel) med levetid + 50 år er ganske passende. Det vil bety at den er tilstrekkelig i forhold til de arvinger som hadde et nært personlig forhold til opphavsmannen kan forvalte verket.

Sammenligningen med patent treffer ikke. Et patent gir et mye sterkere monopol. Om jeg helt på egenhånd skulle komme fra til en teknisk løsning ville jeg ha vært avskåret fra å utnytte denne industrielt dersom noen andre hadde patentert denne før med, også om jeg var helt uvitende om patentet eller i det hele tatt at noen andre hadde laget noe tilsvarende. Opphavsretten hindrer deg ikke i å lage din egen musikk, skrive en ny roman om kampen mellom det gode og det onde, osv. Men antageligvis er ikke 20 år så galt for patenter. Det tar gjerne ganske lang tid fra en teknologi kan patenteres til et produkt basert på patentet er klar for prime time i markedet. Så det reelle inntjeningsvinduet er i praksis langt kortere enn 20 år.

Men de som ønsker å forkorte vernetiden har en laaaaang vei å gå, og jeg tror ikke det noen gang kommer til å skje. Bern-konvensjonen forplikter Norge til et vern på minimum levetiden+50 år for utenlandske verk og verk av utenlandske opphavsmenn. Et land står i forhold til denne fritt til å behandle eget lands opphavsrett så dårlig de måtte ønske. Om Norge skulle vedta kortere vernetid ville det få som konsekvens at norske verk ville fått et kortere vern, mens alle utenlandske verk fortsatt ville ha minst levetid + 50 år. Det ville også bety at norske verk ville få et tilsvarende kortere vern i alle andre land. Men utenlandske verk ville ikke påvirkes av dette. Hvis Lessig skulle vinne fram med sitt forslag om kort vernetid som var avhengig av registrering og fornyelse, da ville vi hos og i andre land fritt utnytte verk som var falt i det fri i USA enten fordi det ikke var registrert eller vernet ikke var fornyet. Men vernet for utenlandske verk i USA ville ikke påvirkes.

Hvis man skulle velge en så drastisk løsning som å gå ut av Bern-konvensjonen, da vil det bety at norske verk og norske opphavsmenn ikke lenger ville ha vern i noen andre land. I tillegg måtte vi regne med diverse former for sanksjoner fra andre land. (Vi måtte også ha gått ut av WTO og sagt opp EØS-avtalen for å komme fri fra Bern-forpliktelsene.)

Man kan i prinsippet endre Bern-konvensjonen. Men det er nok bare i prinsippet, i alle fall for så vidt gjelder reduksjon av vernetiden.

En reduksjon fra 70 til 50 år ville “bare” kreve endring av et EU-direktiv. Så lenge Norge har stilt seg utenfor alle besluttende organer er det i alle fall ikke noe som Norge kan ta initiativ til. En annen mulighet er å si opp EØS-avtalen.

1000 kroner dagen er rett sum. Ei god løn. Det gjeld berre speling på NRK.

Samanlikninga di med hus er ikkje brukbar. Eit hus vert ikkje 20 år gammalt utan vedlikehald. Det er dessutan ein fysisk ting med ein marknadsverdi samansett av mange andre fysiske ting som kvar for seg har ein marknadsverdi. Byggjesteinane til ein song er abstrakte. Eit hus kan du rive ned. Kva som må til for ein song å slutte å eksistere er eit filosofisk spørsmål. Ei fil du får gjennom fildeling er ikkje ein fysisk ting, har ingen marknadsverdi, og er fritt tilgjengeleg på andre måtar. (Køyre til biblioteket, osv.) I tillegg er ein song etter x år ein del av vår kultur som det er ein menneskerett for alle å ta del i. Denne retten må vere reell. Ein vel sjølv om ein vil byggje hus eller kultur.

At artistar ikkje får betalt for radiospeling i USA ser ikkje ut til å leggje nokon dempar på musikklivet (eller inntektene til artistar) i Amerika. Radiospeling er god reklame for både konsertar og CDar. Det er ikkje uvanleg at plateselskap manipulerer hitlister for å få meir radiospeling og dermed meir gratis reklame. Sjølv tykkjer eg det er naturleg at kommersielle radiokanalar betalar for å spele ny musikk, men då den prisen opphavsrettsinnehavaren sjølv fastset etter vanlege økonomiske marknadsprinsipp. Berre slik kan vi få rettvis verdifastsetting og kompensasjon. Då kan artistar til og med settje ein negativ pris for kanalar i eit område ein periode før artistane skal ha konsert der, og på den måten kjøpe reklame. Når artistane fryktar at musikken vert for mykje spelt på radio, kan dei skru opp prisen. Slike system er ikkje noko problem å lage i praksis i dag, men lovverket og organisasjonar som TONO og GRAMO er for tungrodde til at det kjem til å skje.

Elles er eg fullstendig klår over at det er vanskleg å endre opphavsrettslover, men det tvingar seg sjølv gjennom. Få norske ungdommar i dag har respekt for forbdet mot fildeling. Det er eit ulogisk og urettvist forbod. Respekten vert endå meir nedbroten av kampanjar med analogiar av dei du har forsøkt deg med. Alle som forstår teknologien ser at dei ikkje stel noko når dei deler filer eller går på biblioteket. Fildeling skadar ingen. Film- og musikkbransjen er i det store og heile ikkje nokon ein kan lite på. Når ein generasjon veks opp utan respekt for lova og den einaste bransjen som forfektar lova, er det opplagt at det er lova som er feil og må endrast.

Om 20 år har vi anten ei ny lov eller anarki på området. Eg er sikker på at folkebiblioteket 2.0 har komme for å bli, og at det heiter internett.

Ei ny lov må vere rettvis nok til å bli respektert. Å handheve eit forbod mot fildeling strengt er umogleg utan å gå til ekstreme tiltak som å forby kryptering av nett-trafikk og inspisere all trafikk på nettet. Slike tiltak vil gjere sikker e-handel, nettbankar og ein del offentlege tenester på nett umoglege. Er det ein pris ein ynksjer å betale for å tvinge folk ut i bilen til biblioteket? Ein må og tenke nøye gjennom alle sideverknadar av skjerpa forbod. Dersom ein pressar fildelarane so langt under jorda at det er umogleg å identifisere einskilde fildelarar i nettverka, vert nettverka samstundes opna for folk som vil dele veldig ulovleg innhald. Slikt innhald ynskjer ikkje eg i biblioteket.

@Sturle Sunde

Visste du at Lillebjørn Nielsen dreg inn meir enn 1000 kroner veka på at NRK spelar musikken hans? Kor mykje har han produsert dei siste ti åra?

1000 kroner dagen er rett sum. Ei god løn. Det gjeld berre speling på NRK.

Du har en ganske så lemfeldig omgang med fakta. I min verden er det en viss forskjell mellom 1000 kr pr uke og 1000 kr pr dag. Men siden du mener at dette uansett ikke har noen verdi, så spiller det kanskje ikke så stor rolle?

Samanlikninga di med hus er ikkje brukbar. Eit hus vert ikkje 20 år gammalt utan vedlikehald. Det er dessutan ein fysisk ting med ein marknadsverdi samansett av mange andre fysiske ting som kvar for seg har ein marknadsverdi.

Med ditt utgangspunkt om at intellektuelt arbeid er verdiløst og at det bare er fysiske ting og det som kan sperres inne som har noen verdi, så er det ikke særlig overraskende at du ikke liker sammenligningen. Det krever en viss evne til abstraksjon å innse at også det ikke-fysiske har verdi.

Vi kan fjerne vedlikeholdet i mitt eksempel. Vi kan gjøre det om til en festetomt som ble festet bort av nåværende eiers bestefar en gang før krigen, som nåværende eier aldri har besøkt og heller ikke har adgang til fordi det er hagen til de som bor der. Jeg synes det langt mer rimelig at Lillebjørn Nilsen får penger for at musikken hans spilles enn at bortfesteren kan inkassere årlig festeavgift.

Når du snakker om “markedspris” så tar du egentlig til orde for et organisasjonsforbud for komponister og artister. Opphavsretten bestemmer ikke en pris. En komponist eller artist kan godt la radio få spille musikken gratis. Opphavsretten (og utøverretten) gir dem et valg. Du vil ta valget fra dem. Det kan nok være slik at man ved å melde seg inn i TONO må godta deres vilkår, som i og for seg ikke er noe annet enn at en som er organisert ikke kan jobbe for under tarifflønn.

Det er rettsreglene som gir f.eks. fast eiendom verdi. Uten eiendomsrett til f.eks. fjellgrunn, som slett ikke er noe naturgitt og som heller ikke er så gammel i vårt land, kan hvem som helst bygge hytte, lage skitrekk osv uten å bry seg om noen eier. Men rettsreglene beskytter i dag eiendomsretten, og den beskytter opphavsretten. Det er rettsreglene som gir fast eiendom markedsverdi, akkurat som opphavsretten gir Lillebjørn Nilsens sanger en markedsverdi. Men du anerkjenner bare det ene regelsettet, ikke det andre. Du vil frata Lillebjørn Nilsen og andre opphavsmenn deres rettigheter og deres verdier. Det er ikke noen forskjell mellom dette og å gjøre f.eks. all ubebygd grunn til felleseie.

Fildeling kanibaliserer opphavsmenns mulighet til å høste fruktene av det de har skapt. Den skader opphavsmenns interesser. Det er en fjortisargumentasjon at man fritt skal kunne stjele det andre har skapt bare fordi det har blitt så enkelt å ta det.

Det er mye som må gjøres for å sikre opphavsmenns rettiheter. Dommen mot PirateBay er viktig i så måte. Den som med åpne øyne etablerer eller hoster en slik tracker medvirker til opphavsretteskrenkelser og må holdes ansvarlig for det. At dette ikke fjerner fildeling betyr ikke at det ikke vil redusere den. At det finnes undergrunnsnettverk må vi regne med. Organisert kriminalitet og krminielle nettverk er vanskelige å bekjempe, men det betyr ikke at man bare skal godta dem.

Menneskerettighetene dine kan du glemme. I det du selv refererer står det:

c. Å nyte godt av beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som stammer fra ethvert vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk som han er opphavsmann til.

Men du leste kanskje bare det som passer for det du vil si?

Å ha tilgang til noe betyr ikke at det skal være gratis. Du kan jo forsøke å vifte med bestemmelsen din i døra på en konsert og si at det er din menneskerett å få tilgang til kulturen, og se hvor langt du kommer. Du kan også forsøke det med EMK art 6 hvor det står:

For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov.

Du kan forsøke deg med å si at dette gir deg krav på advokaten skal jobbe gratis for deg.

@Olav Torvund
For det første har eg ikkje kalla noko intellektuelt arbeid verdilaust. Kultur og vitskap har høg verdi, og det er ein menneskerett å ta del i kulturen. Ein konsertbillett er ein marginal ressurs, og har difor ein marknadsverdi i tillegg til den andelege verdien. Det er ikkje plass til alle. Difor kan artistar og konsertarrangørar ta pengar for konsertbillettar.

Innhaldet i ei fil har og ein kulturell verdi, men sidan filer ikkje er ein marginal ressurs og er gratis å kopiere og distribuere, har ikkje fila ein marknadsverdi i pengar. Difor er det unaturleg at dei skal koste pengar. Dette er elementær økonomi. Andeleg verdi kan ikkje verdsettjast i pengar. Stjernehimmelen, blomar i ei lysning i skogen, kjærleik og vakre tankar har og verdi, men verdien kan ikkje målast i pengar og dei kan heller ikkje kjøpast for pengar. Vi har rett til å nyte godt av vitskapens framsteg, men det vil ikkje seie at det er ein menneskerett å bli med Apollo til Månen. Måneferder er ein marginal ressurs. Det same er advokatar, forresten.

Tomtar, som du prøvar å samanlikne med denne gongen, er ein unike ting som det både er avgrensa mengder av og som ikkje let seg kopiere eller dele med andre. Ein song kan spelast uendeleg mange gongar, nynnast, miksast med andre songar, delast opp i tekst og melodi som kan kombinerast på nytt til andre songar, osv. Dei er ikkje samanliknbare.

Fildeling kanibaliserer opphavsmenns mulighet til å høste fruktene av det de har skapt. Den skader opphavsmenns interesser. Det er en fjortisargumentasjon at man fritt skal kunne stjele det andre har skapt bare fordi det har blitt så enkelt å ta det.

Kontrollspørsmål: Er det tjuveri å høyre ein CD ein har lånt på biblioteket? Kva er skilnaden? Korleis kan det eine skade opphavsmannens interesser og det andre ikkje? Er det i opphavsmannens interesse at flest mogleg skal køyre bil til biblioteket? Kva med miljøet? Eg er samd i at ein ikkje skal tillate dårleg oppførsel berre fordi det er enkelt, og vonar du ikkje antydar at eg brukar slik argumentasjon? Eg tykkjer heller ikkje at bastante påstandar om at fildeling skadar opphavsmenn sine interesser høyrer heime i eit slikt ordskifte. Det er trass alt mange opphavsmenn som vel å distribuere arbeida sine på den måten fordi dei meinar at det er i deira interesse.

Argumetasjonen mot fildeling i dag er mykje den same som vart brukt mot opprettinga av folkebibliotek for 150 år sidan. Kor skadelege har biblioteka til sjuande og sist vore for forfattarar og forlag, tykkjer du?

TONO er ein mafia-liknande konstruksjon som krev pengar av alle, og dei som ikkje vil vere med får ingen rettar. Dei er verre enn LO, som meinar at berre fagorganiserte bør ha krav på skikkelege løns- og arbeidsvilkår. I 2009 hadde det ikkje vore noko problem å lage ei ordning som tek omsyn til individuelle ynskje, men det er ikkje i mafiaen si interesse. TONO er i vegen for å lage fleksible ordningar. Ein kan til dømes ikkje fortelle TONO at i neste veke skal det vere gratis å spele musikken vår på radio i Sogn og Fjordane i veka før ein konsert som ikkje er utseld, i von om at lokale radiokanalar plukkar det opp, spelar musikken og lokkar folk til konserten. Slike ordningar kunne vore enkle å få til i praksis i vår moderne tid, men ville redusert makta til TONO. Difor kjem det ikkje til å skje so lenge organisasjonsveldet styrer.

Elles vil eg påpeike at eg har vist konkret til 1c i artikkel 15 to gongar tidlegare, og indirekte fleire andre gongar. Eg har ikkje ignorert 1c, men legg heller ikkje større vekt på det punktet enn dei andre.

@Sturle Sunde

For meg er det elementært at den som gjør en innsats som bringer fram et resultat har en selvsagt rett til å bestemme hvordan resultatet skal utnyttes. Om banale økonomiske teorier sier at dette er verdiløst hvis det lett kan reproduseres, så forkaster jeg den banale økonomien. Det har ikke vært slik og det er ikke slik.

Det beklagelige er at det eneste svaret på de holdninger du representerer, hvor man ikke vil respektere rettigheter til noe som ikke er innelåst, er sterk DRM. Hvis man signerer filene slik at du er avhengig av et sertifikat for å kunne spille dem, da er de like innelukket som kinopublikummet ditt. Da må selv du innse at de faktisk har en økonomisk verdi. Din logikk er at hvis man bare klarer å begrense ressursen, da er det riktig at man skal betale for den. For å kreve at man skal stille sine verk til fri disposisjon for alle blir vel som å kreve at alle musikere skal være på en evig turné for at du skal kunne utnytte din påståtte menneskerett som i din forskrudde tolkning sier at opphavsmenn har plikt til å gi deg sine verk gratis?

Jeg ønsker meg et relativt fritt system som i betydelig grad er basert på tillit, som har liten grad av overvåkning og ikke alt for sterke repressive tiltak mot de som bryter tilliten. Men slike som deg provoserer dessverre fram det motsatte.

Det er mye av det TONO gjør som jeg ikke har så stor sans for. Men å kalle det mafia, det er skivebom. Men selvfølgelig, når det de gjør er å forsvare og ivareta rettighetene til de som du mener ikke burde hadde noen rettigheter, da må man vel ty til skjellsordene. Man kan velge å forvalte sin musikk selv om man ikke liker TONO. Da kan du for så vidt si til en radiostasjon at det skla være gratis å spille musikken. Problemet er bare at Radio Sogn & Fjordane ikke betaler stykkpris for musikken. Det er også elementær økonomi at man vil holde transaksjonskostnadene nede. Derfor betaler man en fast sum basert på antall potensielle lyttere og antall timer musikk spilt, og da får man tilgang til hele repertoaret som TONO forvalter. Det blir som når man abonnerer på Spotify og tilsvarende tjenester: Du betaler en fast sum for å få tilgang til hele pakka, du betaler ikke for den enkelte låta.

Jeg konstaterer at du mener at komponister, musikere og andre opphavsmenn ikke skal få betalt for det de lager, bortsett fra i situasjoner hvor de klarer å låse verksopplevelsen inne. Om du protesterer på dette, så avviser jeg det som tøv så lenge du ikke anerkjenner deres rettigheter. Det du vil ha er vel omtrent som det var på Shakespeares tid, for forfatterne arbeidet for teateret og man voktet sine manuskripter vel slik at ikke konkurrerende teatre skulle få tak i dem. Jeg synes ikke det vil være noe fremskritt å skru tiden 400 år tilbake. Jeg synes også at du har en holdning til skapende og intellektuelt arbeid som er totalt forkastelig.

@Olav Torvund
Du les ikkje det eg skriv. Eg trur ikkje det er fruktbart å halde fram ordskiftet. Eg har prøvd å forklare kvifor ikkje alle verdiar kan målast i pengar. Eg har prøvd å forklare kvifor dine analogiar ikkje heng på greip. Du legg ord i min munn og hevdar at eg har meiningar eg aldri har forfekta. Absurde påstandar som at opphavsmenn skal gi meg sine verk gratis eller aldri skal få betalt for det dei lagar. Du lagar nye påstandar, hevdar at det er mine meiningar og argumenterer mot dei, i staden for å argumentere mot dei meiningane eg har gjort grundig greie for. Du kunne til dømes svart på nokre av dei direkte spørsmåla til deg. Eg ser ingen grunn til å forsvare meiningar eg ikkje har, so dette svaret sluttar her.

@Sturle Sunde

At jeg ikke er enig i det du skriver betyr ikke at jeg ikke leser det. At jeg ikke er enig betyr heller ikke at jeg ikke har skjønt det. At jeg mener at dine forklaringer ikke henger på greip betyr ikke at jeg ikke har forstått. Du har sagt at artister ikke skal få betalt for radiospilling, i alle fall ikke for det de skrev for mer enn et par år siden, at man ikke skal kunne kreve betalt for musikk som andre “hjelpe” dem med å gjøre tilgjengelig slik at du og andre kan laste ned uten å betale, osv. Jeg prøver å se hva som vil være konsekvensene av ditt syn, men du lukker øynene og sier at det har du aldri ment.

Men jeg er i det minste enig i at det ikke er noe poeng å føre denne debatten videre.

Jeg mener at opphavsmenn selvfølgelig skal kunne kreve betaling for at andre tilegner seg deres verk og at dette skal gjelde i hele deres levetid og en stund etter. Enhver kan selvfølgelig selv velge å stille sitt verk til fri disposisjon, men det er en rett for opphavsmannen. Det er ingen rett for andre til å stjele verket. Du mener åpenbart noe annet. Det er ikke noe særlig poeng i å gjenta det.

Du har ein merkeleg definisjon av tjuveri. Opphavsrettslova brukar ikkje det omgrepet, men du meiner kanskje at fildeling dreier seg om strafferett, ikkje opphavsrett, som advokaten til Carl Lundström i The Pirate Bay-saka?

Eg klarar i det minste å skilje mellom tjuveri og ikkje-kommersiell kopiering til privat bruk. Før opphavsrettslobbyen klarar det same, trur eg ikkje dei kjem langt med å forklare folk at kopiering er gale.

Et interessant ordskifte mellom debattanter med helt forskjellig verdenssyn…

Som hobbyprogrammerer som levde på studielån syntes jeg det var helt greit at alle fikk det jeg produserte. Distribusjonskosten var jo sånn ca. null.

Som profesjonell programmerer som skal leve av det jeg produserer, synes jeg ikke det er greit at andre skal kunne bruke min innsats fritt uten at jeg har noe igjen for det. Da måtte jeg ha funnet på noe annet å gjøre.

At distribusjonen er billig eller gratis betyr bare at man kan fjerne et kostnadsledd. Dette kan gjøre det billigere for konsumenten eller gi bedre vilkår for produsenten. Men det gir ikke konsumenten rett til å bruke det efter eget forgodtbefinnende.

Bøker og komposisjoner ser jeg som tilsvarende. Jeg kan skrive en bok på fritiden for moro skyld som det er greit at alle får (ære og berømmelse til meg?) eller jeg kan gjøre det som et levebrød. Noen år produserer jeg mye, andre år mindre. Og hele tiden en “kamp” for å få nok inntekter.

Trykkekunsten var første mulighet for billig masseproduksjon (selv om mange synes bøker er dyrt, er de svært billige i forhold til om noen skulle ha skrevet hvert eksemplar for hånd!). Da kom også lovene om rettighetene til bøkene. Tidligere var ikke det så viktig og dessuten fantes det ikke så mange forskjellige bøker.

Selv om bibliotekene låner ut gratis, betyr ikke det at forfatterne ikke får betalt. Det betyr bare at bibliotekene / staten gir en kompensasjon til forfatteren for at det distribueres på denne måten. Tilsvarende ordninger er innført for kopieringen – for å kompensere for at man i stedet for å kjøpe bøkene (som det har kostet svært mange penger å lage) kopierer opp et kapittel eller femten og deler ut. Og for å spille musikk. Sure penger? Javel, men kostnadseffektive og greie metoder. Å skulle spørre hver enkelt forfatter og evt. betale for hver kopi direkte til denne hadde blitt flerfoldige ganger dyrere.

Mye finansieres i dag med reklame. Da er det de som annonserer som betaler for at du og jeg skal få gratis tilgang. Skal man få tilgang uten reklame må noen andre betale, f.eks. abonnenten. Det er ikke så enkelt å leve av ære alene. Tekniske muligheter er ikke noe argument for å frata noen levebrødet. Skal vi ha noe annet enn døgnfluer og hobbyforfattere/-komponister i fremtiden, må vi akseptere at det skal være mulig å tjene penger på det. Og det uten at forfatteren selv må lese verket sitt høyt eller komponisten selv fremføre verket. Eller at vi kun skal ha “hoffmusikere” og “hoffskalder” – ansatt ved institusjoner for å produsere.

Enklere tilgang er en god ting. At det skal bety at man ikke lenger skal kunne få betalt for jobben sin er noe helt annet.

@Sturle Sunde

Du har ein merkeleg definisjon av tjuveri. Opphavsrettslova brukar ikkje det omgrepet, men du meiner kanskje at fildeling dreier seg om strafferett, ikkje opphavsrett, som advokaten til Carl Lundström i The Pirate Bay-saka?

Eg klarar i det minste å skilje mellom tjuveri og ikkje-kommersiell kopiering til privat bruk. Før opphavsrettslobbyen klarar det same, trur eg ikkje dei kjem langt med å forklare folk at kopiering er gale.

“Tyveri” brukes gjerne i langt videre betydning enn den strengt juridiske. Det samme gjelder et ord som “kjøp”. Vi leser f.eks. stadig om “identitestyveri”, selv om det selvfølgelig ikke er tyveri etter straffelovens definisjon.

Når man i stor stil fratar folk verdier, da synes jeg “tyveri” er ganske dekkende. Mange bruker det og alle forstår det. Men noen vil hvitvaske sin samvittighet og bruker skjønnmalende uttrykk. “Ikke-kommesiell kopiering til privat bruk”? Hvis du krever at andre skal bruke presise, juridiske uttrykk i diskusjon om dette, da bør du slette uttrykket “ikke-kommersiell” fra ditt vokabular. I åndsverkloven finner du ikke noe om kommersiell/ikke-kommersiell. Din avgrensning av “privat bruk” er nok heller ikke særlig presis i forhold til f.eks. åvl § 12. Å gjøre noe tilgjengelig for nedlasting via “fildelingstjenester” er ikke privat kopiering, det er “tilgjengeliggjøring for allmennheten” om du vil ha presise termer. PirateBay har kommersielt formål, om man holder seg til dommen.

Strafferett eller opphavsrett? Opphavsrettskrenkelser er straffbart og folkene bak PirateBay er dømt til straff. Det betyr ikke noe om straffebestemmelsen står i straffeloven eller i f.eks. åndsverkloven. Når det er straffbart og det er spørsmål om straff, da er strafferett.

Du kan ikke på den ene side kreve at andre skal holde seg til presise, fagjuridiske termer samtidig som du selv dikter opp definisjoner som passer ditt formål.

@Olav Torvund
@Sturle Sunde

Holmgangen mellom dykk er i og for seg interessant å lesa, men det kunne vore greitt om fleire delte meiningar her.

Olav Torvund skriv: Jeg synes også at en vernetid på levetid + 70 er for lang. Men et eller annet sted må det settes en grense…"

Her tykkjer eg du er inne på eit konstruktivt spor. Eg synest det er bra at ekspertar på opphavsrett deltek i debattar som du gjer, men meiner det er veldig viktig at opphavsrettsdebattar ikkje blir avgrensa til/av juristar og at andre blir slått i hovudet med paragrafar så fort dei ytrar seg.

Mange ser eit problem med dagens opphavsrett og digital tilpassing. Lengda på vernetid er for såvidt uavhengig av digital/analog form, men er uansett eit viktig spørsmål. Eg har problem med å forstå at vernetida skal vera lenger enn levetida til opphavsmannen. Kvifor skal etterkommarane arva vernet? Dei arvar jo materielle goder som opphavsretten har gitt i heile levetida.

Sidan Lawrence Lessig er nemnt stadig i diskusjonane om opphavsrett har eg eit forslag til Torvund/Senter for rettsinformatikk: Kva med å invitera mannen over til eit seminar om opphavsrett og skilnader på USA og Europa? Sikkert fleire enn eg som har lyst til å delta på noko slikt.

@Ragnar Sturtzel

Helt enig.

Når et kostnadselement reduseres kraftig og nesten forsvinner, da bør det føre til at opphavsmenn får mer. Oktober forlag gir langt høyere royalty for lydbøker som forfatterne selv leser inn fordi de totale kostnadene i produksjons- og distribusjonskjeden er så mye lavere enn for tradisjonelle bøker. Forbrukerne bør også betale en lavere pris. Men at forfattere, komponister og andre skal fratas sine inntekter fordi sluttproduktet kan produseres og distribueres billigere, det er en fjortisargumentasjon. Å pakke det inn i økonomiske floskler endrer ikke noe på dette. Det tar like langt tid å skrive en god bok i dag som for 100 år siden. At alle ledd som kommer etter at opphavsmannen har gjort sitt er blitt billigere, endrer ikke noe på dette utgangpsunktet.

Reklamefinansiering er jeg ikke tilhenger av, i alle fall ikke som en dominerende modell. Jeg vil heller betale direkte for musikken enn indirekte ved at jeg skal lures til å kjøpe mer av et produkt jeg ikke trenger. Dessuten vil ikke jeg at den musikken som lages er den som Coca Cola mener er best egnet til å selge sukkervann.

Ungdomshysteriet i TV-verden er en refleks av reklamefinansieringen. Godt voksne ser mer på TV og har langt mer kjøpekraft enn unge. Men unge er mer “mottagelig” for reklamens budskap, noe som i litt mindre skjønnmalende termer vil si at de er mer påvirkelige, mer lettlurte og lettere å manipulere. Derfor er det denne gruppen og ikke et mer voksent publikum annonsørene ønsker å nå, og det retter kommersielle TV-kanaler seg etter.

@Olav Torvund

Du tillegger diskusjonsparten din meninger som vedkommende aldri har ytret. Sturle Sunde har ikke uttalt seg om Pirate Bay-saken, men du bruker derimot svært mye plass på dette. Jeg skjønner du har sterke meninger om dette, og at du leser mye inn i hans innlegg. Det er sikkert en veldig vanlig advokatpraksis å bruke omfortolkede argumenter. Du har fått fram noen viktige poeng. Likevel tror jeg ikke debatten lenger er tjent med mer stråargumentering.

Dette hadde det vært interessant å få fram synspunkter på:

Har særinteresseorganisasjoner fått for stor makt?
Hvilken plass skal slike organisasjoner ha i framtiden?
Hva vil en ev. legalisering av fildeling bety, vil ikke slike særinteresseorganisasjoner få større makt?
Hva er Sundes syn på legalisering, hvor skal grensene bør gå?
Retten til å råde over verk kan overdras, f.eks. har Michael Jackson/Sony ATV råderetten over Beatles-kolleksjonen. Synes Torvund at slike overdragelser er uproblematiske?

@Ragnar Sturtzel
Eg programmerer sjølv, og mange av mine tidlegare studiekameratar har programmering som sitt primære arbeid. Dei fleste (inkludert meg) skriv program til internt bruk, eller fri programvare som firmaet leverer ekstratenester rundt. Ingen av dei lever av å selje programma dei skriv direkte. Det er utviklingsarbeidet og tenestene rundt som dreg inn pengane. Dersom du faktisk lever av å selje program du har skrive, utan garantiar eller andre tenester, er du ein sjeldan programmerar.

Dataprogram er i ei særstilling. I motsetnad til andre verk som er verna av lov om opphavsrett er digitale kopiar av verket hovudproduktet. Dei har på mange måtar meir til felles med oppfinningar enn andre andsverk. Det primære produktet til forfattarar er jo bøker i papirform, ikkje digitale kopiar. Musikarar leverer musikkopplevingar, ikkje digitalisert lyd. Filmbransjen leverer kinoopplevingar, og film er best på kino. Kunstnarar leverer kunst, som heller ikkje er mykje verd i anna enn original form. For dataprogram er den digitale forma den originale. Ein kan heller ikkje låne med seg dataprogram frå biblioteket, og slik sett fell dei litt utanfor temaet mitt.

På ei anna side er dataprogram det feltet der ein har komme lengst innan digital frigjering. Dei siste ti åra har det knapt dukka opp eit einaste nytt levedyktig programvarehus som programmerer og selje ferdigprogrammerte lukka program til forbrukarar, medan jungelen av firma som lagar fri programvare og tenester bygd opp av fri programvare berre vert tjukkare, større og rikare. Lukka kommersiell programvare som folk tidlegare installerte på datamaskinene sine er i ferd med å bli erstatta av fri kommersiell programvare og nett-tenester.

Sjølv har eg ikkje eit einaste lukka kommersielt program på nokon av datamaskinene mine heime eller i lomma, og det er mange år sidan eg sletta det siste. Til saman sju om eg reknar med X-Boxen, trådlausrouteren og fjernkontrollen til stereoanlegget. Som datakyndig vert eg berre grenselaust frustert når eg ikkje kan fikse sjølv dei mest banale feil sjølv, eller betale nokon andre for å gjere det, men må kontakte ein produsent som ikkje kjem til å ofre noko tid på mine problem innan rimleg tid.

Elles må eg nok ein gong presisere at eg ikkje er motstandar av å la opphavsrettsinnehavarar tene pengar på verka sine. Dei har monopol på det, og det monopolet er naudsynt i ein periode for å stimulere til utgjeving av nye verk. Eg skriv og meinar at kulturell verdi og pengeverdi ikkje er det same. Bondevik sette ikkje ned verdikommisjonen for å finne nye verdiar å skattleggje. Forfattarar fører heller ikkje opp rettane til bøkene dei har skrive under formue på sjølvmeldinga, sjølv om rettane gjev svært god avkastning. Skal ein fastsettje ein pengeverdi må ein leggje økonomiske prinsipp til grunn.

Dataprogramma du sel har sikkert ulik pris. Ville det vere naturleg om dei fekk ein fast pris etter kor store dei var? Det er modellen TONO jobbar etter. Kvart minutt musikk har ein fast pris uavhengig av kva det er. Som programmerar kjenner du sikkert til både nettbutikkar og børssystem, og at det ikkje hadde vore noko problem i det heile å gi ulike verk ulik pris til ulike tider og ulike stadar. Det hadde ikkje kosta meir, det hadde vorte enklare for radiokanalar, diskotek og andre spelestadar, musikarane hadde fått reell råderett over verka sine (dei andelege interessene), og ikkje minst hadde fordelinga av pengane (dei materielle interessene) vorte ein open prosess, absolutt rettvis og utan organisasjonstvang.

Trykkekunsten har og utvikla seg mykje sidan Gutenberg. No løner det seg å trykke små opplag på nokre hundre bøker om gongen framfor å ha lager. Ei langt rimlegare løysing enn kopiering på kopimaskiner ville vere om ein kunne tinge kopiar av enkeltkapittel over nett og få dei tilsendt frå trykkeriet. Kopimaskiner er dyre i drift. Lukrative avtaler med Kopinor gjer at dette neppe vert realisert med det første. Spesielt lærebokbransjen spekulerer i å levere bøker langt ut i skuleåret for å maksimere inntektene frå både kopiering og sal.

Folkebiblioteket 1.0 hadde ikkje nokon påvisleg negativ effekt på forfattarar eller forlag. Tvert imot. Folkebiblioteket 2.0 er meir effektivt, betre for miljøet og kjem heller ikkje til å ha negativ effekt. Ingen har påvist negativ effekt på den økonomiske sida av kulturen so langt, og innan kulturformidling og folkeopplysning er effektane utelukkande positive.

Det viste seg at folk ikkje slutta å kjøpe bøker sjølv om dei kunne lånast gratis på biblioteket. Folk har ikkje slutta å gå på konsertar eller festivalar sjølv om dei kan laste ned musikken gratis over nett. Folk har heller ikkje slutta å gå på kino sjølv om filmane kjem til fildelingsnettverka først. Folk har ikkje slutta å kjøpe kunst sjølv om dei kan sjå bilete av kunsten på nett. Folk har heller ikkje slutta å kjøpe DVDar sjølv om dei faktisk kostar meir enn kinobilletten til same film! (Salet av VHS-kassettar, musikkassettar, LP-plater og CDar har gått ned, men det er fordi teknologiane er utdaterte.) Framleis vert dei fleste datamaskiner kjøpt med Windows eller MacOS, sjølv om betre operativsystem er fritt tilgjengelege på nett.

Apropos den statlege kompensasjonsordninga for utlån som fleire her har nemnt, kan nokon gi meg ei lenkje til den? På lovdata finn eg berre ei forskrift som seier at biblioteka sjølve har rett til å produsere ekstra eksemplar for utlån om naudsynt, utan at kompensasjon til opphavsmann er nemnt nokon stad. Eg har ikkje høyrt om den ordninga før no.

@Jan Frode Haugseth
Hovedinnholdet i Sturle Sundes innlegg er at opphavsmenn bare bør ha et høyst begrenset vern for sine verk, om noe vern i det hele tatt. Han synes f.eks. det er forferdelig at Lillebjørn Nilsen får penger for at låtene hans blir spilt på radio. Han prioriterer sin egen motvilje mot å betale. Jeg mener at det er en grov nedvurdering av skapende og intellektuelt arbeid når han mener det ikke har noen verdi. Jeg er klar over at han hevder at det har verdi, men å sammenligne kulturelle uttrykk med “frisk luft” blir tøvete avsporing så lenge han ikke vil la opphavsmenn råde over verdiene. Man kan gjerne være enig med Sturle Sunde i at resultatene av intellektuelt og skapende arbeid ikke har noen verdi, men da får man ha ryggrad nok til å si det og til å forsvare det.

Sturle Sunde har åpenbart ikke fått med seg at kopiering til privat bruk stort sett etter tillatt. Så når han hevder at det er problem at opphavsretten regulerer dette bekrefter det bare uvitenhet.

Å trekke inn menneskerettigheter som argument for at folk ikke skal få betalt for sitt arbeid er banalt tøv.

Det er en grov fornærmelse mot alle opphavsmenn at deres verk er mindre verdt enn en brukt REMA-pose. Det hele er begrunnet i noen økonomiske modeller som er på pre-fjortis nivå med at reproduksjons- og distribusjonskostnadene går mot null, og at dette da må føre til at man dermed ikke skal kunne kreve betalt for utviklings- og distribusjonskostnader. At det faktisk er ganske vanlig at utviklings- og bakenforliggende produksjonskostnader bakes inn i prisen på sluttproduktet i tillegg til reproduksonskostnaden lukker han øynene for, og hevder hardnakket at alt som ikke er fysiske dingser eller som kan låses inne ikke har noen verdi. At en konsekvens av dette må bli at de som ønsker å ha inntekter fra sitt arbeid må sørge for å låse resultatene inne, lukker han øynene for. Posner har forøvrig også pekt på at manglende vern vil føre til at verk ikke gjøres tilgjengelig og heller distribueres lukket og med streng kontraktsregulering av bruk.

Når han vil legalisere “fildeling” så får han ta med hele pakka. Man kan ikke bare late som om dette er “ikke-kommersiell kopierng til privat bruk” og lukke øynene for at dette forutsetter at noen stjeler andres verk verk og gjør dem tilgjengelig. Om man kan ikke lukke øynene for at det er store skurker som PirateBay i dette markedet som tjener penger på kriminell virksomhet.

Man kan gjerne diskutere hvordan organisasjoner fungerer. Men det er en annen debatt og bør i alle fall ikke baseres på feilaktige beskrivelser av hva de gjør og usaklige karakteristikker som at de er “vorter”, “mafia”, osv.

At man i UK og USA har en opphavsrett som innebærer at Michael Jackson kan kjøpe Lennon/McCartey får bli deres problem. Det er lite relevant i en norsk diskusjon.

@Sturle Sunde

Bare noen korte kommentarer:

Forfattere skriver tekster, de produserer ikke papir. All musikk produseres i dag i praksis digitalt. Glem mediene, de er uinteressante. Det er innholdet som teller og det er innholdet som har verdi.

Folk som lager programmer, musikk eller annet må gjerne distribuere det gratis. Ingen hindrer dem i det. Hva Sturle Sunde måtte mene om hva som er den beste distribusjonen av programmer er ganske uintressant i denne sammenhengen. Han kan distribuere sine programmer basert på sitt syn. Men det betyr ikke at alle andre også skal måtte gi bort sitt gratis selv om Sturle Sunde ønsker å gjøre det på den måten. Det er mange som lever av å selge programmer og det dukker stadig opp små bedrifter med et godt produkt som folk faktisk er villig til å betale for. Det er den som skaper verket som bestemmer på hva slags vilkår hans eller hennes verk skal gjøres tilgjengelig, det er ikke Sturle Sunde som bestemmer dette. Men det er et problem at folk som Sturle Sunde ikke anerkjenner folks rett til å bestemme dette selv.

Hvis Sturle Sunde har en så mye bedre modell enn TONO, så er det bare å gå i gang med å bygge opp systemet. Det vil selvfølgelig være et problem at dette vil være noe som i Sturle Sundes hode ikke har noen økonomisk verdi, så han må vel gjøre det uten å få betalt. Men litt får man vel ofre for prinsippene? Hvis Sturle Sunde lager noe som passer opphavsmenn bedre, da er det ikke noe som hindrer ham i å konkurrere med f.eks. TONO. Just do it!

Biblioteksvederlagsloven finner du på http://www.lovdata.no/all/nl-19870529-023.html

@Olav Torvund
Kan du slutte med desse tullete tolkningane dine der du ilegg meg meiningar eg slett ikkje har, har hatt eller har gitt uttrykk for, og heller bruke sitat? Oppførsdelen din er sårande.

støttes

@Sturle Sunde
Det er dumt hvis jeg har misforstått deg. Betyr det du sier at
- du ikke mener at opphavsmenn skal ha et sterkt begrenset vern for sine verk?
- at det er fint at Lillebjørn Nilsen får betalt for at han sanger spilles på radio, også sanger han laget og spilte inn for noen år siden?
- at man skal kunne kreve betaling selv om reproduksjons- og distribusjonskostnadene går mot null og man ikke låser inn verket?
- at økonomiske verdi ikke er forbeholdt fysiske gjenstander og det som kan låses inne? (Du har forøvrig ikke svart på om filer får økonomisk verdi hvis man utstyrer dem med solid lås.)
- at et musikkspor er mer verdt enn en brukt REMA-pose (og at man selvfølelig skal betale for det)?
- at man ikke skal kunne gjøre andres (vernede) verk fritt tilgjengelig gjennom nettkopieringstjenester?
- at det ikke er en menneskerett å kunne tilegne seg andres verk uten en gang å betale for dette?

Eller er det andre meninger du mener at jeg har tillagt deg?

Det er dumt hvis jeg har misforstått deg. Betyr det du sier at
bq. – du ikke mener at opphavsmenn skal ha et sterkt begrenset vern for sine verk?

Eg meiner at opphavsmenn skal ha sterkt vern for sine verk, og at vernet må gjelde kvar enkelt opphavsmann. Ikkje ein organisasjon som ein kan velje å vere med i og få betalt etter ein felles sats, eller stå utanfor og ikkje få noko. Det gjev ikkje opphavsmenn reell rett til å bestemme over andsverka sine, og er i praksis tvangsorganisering. Støtt oss eller du får ingen pengar kan TONO seie, og får difor mange medlemmer på ein måte som etter mi meining ikkje er sunn.

- at det er fint at Lillebjørn Nilsen får betalt for at han sanger spilles på radio, også sanger han laget og spilte inn for noen år siden?

Meir enn det—eg meiner han sjølv skal kunne bestemme kva ein kringkastingskanal eller eit diskotek skal betale for å spele kvar enkelt song, og til og med kunne forby speling av songane eller enkelte innspelingar der han ikkje ynskjer dei spelt. Men eg meiner og, som deg, at ein del av vernet må vare kortare tid enn i dag. For hans del tyder det at mange av songane vil ha gått ut på dato, og eg trur ikkje det ville vere negativt for nokon om tidlegare artistar anten sette seg ned og skreiv og spelte litt meir, eller tok seg ein vanleg jobb. Tina Turner ser ikkje ut til å ha vondt av manglande inntekter frå radiospeling.

TONO har strenge krav til medlemskap. Har ein ikkje gitt ut ei plate som er i allmenn handel, kan ein ikkje bli medlem, uansett kor mykje ein vert spelt på radio eller kor mange konsertar ein held. Kor rettvist er det til samanlikning?

- at man skal kunne kreve betaling selv om reproduksjons- og distribusjonskostnadene går mot null og man ikke låser inn verket?

Ein skal kunne krevje betaling for all kommersiell bruk av verket. Ikkje for kopiar til privat bruk av verk som ein like gjerne kunne lånt på biblioteket og teke kopi av sjølv. Dette meinar eg fylgjer logisk av tilbod, etterspurnad og at verket frå før er fritt tilgjengeleg for privat kopiering og bruk.

- at økonomiske verdi ikke er forbeholdt fysiske gjenstander og det som kan låses inne? (Du har forøvrig ikke svart på om filer får økonomisk verdi hvis man utstyrer dem med solid lås.)
bq. – at et musikkspor er mer verdt enn en brukt REMA-pose (og at man selvfølelig skal betale for det)?

Eg skreiv at ein brukt REMA-pose har ein marknadsverdi større enn ei fil frå eit fildelingsnettverk. Marknadsverdi er relativt godt definert av høvet mellom etterspurnad og tilbod. Når tilbodet går mot uendeleg går marknadsverdien mot null. Dette er eit faktum som er lett å prove matematisk, og ikkje eit uttrykk for mi subjektive meining om verdien til verket i seg sjølv. Den økonomiske verdien av eit verk er mykje større enn marknadsverdien av ein kopi av verket.

Du kan gi vekk ein DVD, ei bok eller ein CD i julepresang, men dersom du i staden for sender nokon ein e-post med same innhald kopiert frå ein DVD, ei bok eller ein CD du lånte på biblioteket, trur eg mottakaren vert skuffa og sannsynlegvis litt fornærma.

Innelåste verk har omlag like høg verdi som ei kule i foten. Eg har prata med mange skuffa kjøparar av kopisperra CDar som måtte til The Pirate Bay for å få tak i musikken på eit format som kunne spelast. Fleire av dei har slutta å kjøpe CDar av den grunn. Eg tykkjer oppriktig synd på artistar som let seg lure til slikt av plateselskapa, for dei øydelegg både for seg sjølve og andre artistar. Dersom du derimot har ei fil av høg kvalitet som er kryptert med din eigen GPG-nøkkel og signert med artisten sin, har du ei unik fil som kan ha høg personleg verdi. Ei slik fil kan du gi vekk til jul, gitt at fila er kryptert med mottakaren sin nøkkel og deretter signert av artisten.

- at man ikke skal kunne gjøre andres (vernede) verk fritt tilgjengelig gjennom nettkopieringstjenester?

Eg meinar det er naturleg å likestille internett med biblioteket, og meinar at det ikkje skal vere mogleg å reservere seg mot at folk gjer verk som er offentleg tilgjengelege på biblioteket tilgjengelege over internett. Eventuell kommersiell bruk av materialet er framleis verna.

- at det ikke er en menneskerett å kunne tilegne seg andres verk uten en gang å betale for dette?

Å tileigne seg andre verk kan lett misforståast. Om eg tek eit bilete (fotografi) av eit måleri på eit museum, er det privatkopiering og lovleg i dag. Om eg gjer ein digital representasjon av biletet tilgjengeleg på eit fildelingsnettverk er det i ei gråsone i dag, avhengig av om eg held det innan ein lukka krins av mine vener eller offentleggjer det vidare. (Kven som er mine vener er sovidt eg veit ikkje klårt definert gjennom lover eller rettspraksis.) Eg meiner det bør vere lov, sidan det er ikkje er kommersiell utnytting av verket, og verket er publisert. Om eg tileignar meg sjølve måleriet utan å betale for det, er det sjølvsagt tjuveri og forbode. Om eg stiller ut fotografiet mitt mot betaling er det kommersiell utnytting av verket, og dermed noko eg må få lov til av målaren, eventuelt mot eit vederlag.

Eller er det andre meninger du mener at jeg har tillagt deg?

Eg veit ikkje kvar eg skal byrje eller slutte. Du hevdar stadig at eg er tilhengar av tjuveri. Det tykkjer eg er spesielt injurierande. Dersom eg har støtta noko som i lova er definert som tjuveri, vil eg gjerne vite kva det er.

Eg meiner at opphavsmenn skal ha sterkt vern for sine verk, og at vernet må gjelde kvar enkelt opphavsmann. Ikkje ein organisasjon som ein kan velje å vere med i og få betalt etter ein felles sats, eller stå utanfor og ikkje få noko. Det gjev ikkje opphavsmenn reell rett til å bestemme over andsverka sine, og er i praksis tvangsorganisering.

Realiteten i det du sier er at opphavsmenn må gjøre alt arbeidet med å forvalte sine rettigheter selv og de får ikke organisere seg. Vernet gjelder hver enkelt opphavsmann. Men fordi opphavsmenn gjerne har annet å bruke tiden sin på enn å løpe rundt til alle radiostasjoner, konsertarrangører, kafeer, kjøpesentre og andre som bruker musikk for å se om de bruker noen av ens låter, er det greit å overlate den jobben til andre. TONO gjør den jobben. Om jeg ikke liker din agent og synes at han på dine vegne krever for mye betalt, så står du likevel fritt til å velge den agenten du vil. Den retten bør også opphavsmenn ha. Jeg er også kritisk til mye av TONOs praksis, noe jeg har kommentert i den siste tråden Gisle Hannemyr startet om kollektiv rettighetsforvaltning. Men at jeg ikke liker alt de gjør betyr ikke at jeg vil nekte komponister å organisere seg der.

Det er mange områder i vårt samfunn hvor man må akseptere spilleregler hvis man vil være med der spillet skjer. Hvem som helst kan spille fotball. Men hvis du vil spille organisert fotball, da må du også akseptere at du er bundet av NFFs regler som slavebinder folk til klubber, som tillater kjøp og salg av folk (noe som man ellers bare kjenner fra eldre former for slaveri), osv. Slik sett er ikke TONOs regler noe enestående, uten at de blir bedre av den grunn.

Der det faktisk er tvang er den til fordel for brukerne. Enhver bedrift kan inngå en avtale om Kopinor som, mot å betale et vederlag, gir rett til å kopiere fra verk av alle forfattere innenfor den rammen avtalen bestemmer. Dette er for å gjøre det enkelt for brukerne. Hvis jeg ønsker å kopiere opp en artikkel for å dele den ut til mine studenter, da kan jeg gjøre det uten å spørre noen om lov og uten å bekymre seg om hvorvidt vedkommende forfatter er organisert eller ikke. Det er dette universitetene betaler for i avtalen med Kopinor. Igjen kan man, som Gisle Hannemyr, være misfornøyd med hvordan disse midlene fordeles. Men denne tvangen overfor opphavsmennene gjør det hele veldig enkelt for brukerne.

Jeg tar til etterretning at vi er veldig uenig om hvor lenge vernet skal vare. Om vi holder oss til Lillebjørn Nilsen, så tyder det faktum at sangene hans blir spilt relativt hyppig i radio på at de ikke har gått ut på dato. Artisters popularitet går i bølger. Felles for de aller fleste er at de, i likhet med kunstnere flest, tjener veldig dårlig. Lillebjørn er nok av de som tjener bedre blant artistene. Jeg synes det ville være skammelig om andre fortsatt skal kunne tjene penger på ens verk, f.eks. ved å spille poplære låter i en reklamefinansiert radiokanal, mens opphavsmannen selv ikke får noe. Men at opphavsretten ikke bør vare til de aller fleste som opplevde opphavsmannen i levende live er døde, det er jeg enig i.

Det du skriver om krav til medlemskap stemmer ikke. Dette er kravene for å bli medlem av TONO:

“Søker må ha minst ett originalskrevet verk eller godkjent arrangement som er:
a) Fremført på offentlig konsert, eller
b) Fremført på radio/TV, eller
c) Innspilt på CD/DVD etc. utgitt av plateselskap for distribusjon og salg i den almene handel”

Har du lage en låt som en gang har blitt spilt på radio, da kan du bli medlem. Men de krever nok litt av låta. Om du har spilt en helt standard 12-takters blues så vil nok ikke dette bli regnet som et “orignalskrevet verk”. Men TONO har over 18.000 medlemmer, så det skal nok ikke så mye til. (Til sammenligning har Forfatterforeningen p.t. 522 medlemmer.)

Ein skal kunne krevje betaling for all kommersiell bruk av verket. Ikkje for kopiar til privat bruk av verk …

Så langt er jeg enig. Men vi er neppe enig i hva som ligger i “kommersiell bruk” og "kopiar til privat bruk ". Opphavsmannen har enerett tli å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Å gjøre verket tilgjengelig i et “fildelingsnettverk” er et åpenbart brudd på dette. Det er ikke privat kopiering å gjøre verket tilgjengelig for hele verden via f.eks. Pirate Bay.

Selv bibliotekarer, hvor hvem gratisprinsippet nærmest er hellig, innser at det ikke vil være mulig å stille verk gratis til disposisjon i digital form. Det er derfor man har slike krøkkete regler om at man kan stille en digital kopi til disposisjon på en terminal i biblioteket, men ikke gjøre den tilgjengelig utenfor. Det er også derfor tjenester som gjør bøker tilgjengelig i Google, i Najonalbiblioteket osv har begrensninger som gjør at man i praksis ikke kan kopiere dem eller skrive dem ut.

For å henge deg på din egen krok, kan jeg sitere dette:

Dersom du derimot har ei fil av høg kvalitet som er kryptert med din eigen GPG-nøkkel og signert med artisten sin, har du ei unik fil som kan ha høg personleg verdi.

Man kan benytte den rett du anerkjenner til å kryptere filene, for derigjennom å skape en markedsverdi ved å begrense tilgangen. Og så sette vilkår for å gi tilgang. Jeg synes det er enklere om man bare anerkjenner opphavsmannens rett uten å måtte kryptere og tulle med filen. Når handlingen er ulovlig kan man ikke si at den er fri, selv om det ikke er særlig vanskelig å gjennomføre den.

Du kan lage kopi til privat bruk, f.eks. ved å ta et fotografi. (Men Nasjonalgalleriet kan selvfølgelig nekte deg å fotografere i deres lokaler.) For at noen skal regnes som venner og dermed innenfor den private kretsen må det være en relativt nær personlig tilknytning. Det er noe praksis rundt dette. Kolleger på arbeidsplassen er f.eks. ikke nære nok. Og mine p.t. 171 “venner” på Facebook er selvfølgelig ikke innenfor min private krets.

Om man tjener penger på det eller ikke spiller ingen rolle. Det avgjørende er hvem man gjør det tilgjengelig for. Et grunnleggende krav, som følger av Bernkonvensjonen, er at det ikke tillates eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring som skader den normale utnyttelsen av verket. Sorry for å trekke inn tyverianalogier igjen. Men det blir litt som å si at epleslang bør være lov så lenge man ikke selger eplene. Om man gjør det kommersielt eller ikke vil nok være et moment når man skal utmåle eventuellt straff og erstatning. Folkene bak PirateBay ble ansett for å drive kommersielt, noe som nok var avjørende for at straffen ble så streng.

Samtalen er stengt

Stengt av Alexander S. (tirsdag 16. juni 2009 kl 12).

Nye bilder