16. april - 3. mai
Gisle Hannemyr
Eirik Solheim
Debattredaktører
4. mai – 19. mai
Even E. Westvang
Simen Svale Skogsrud
Debattredaktør
19. mai – 12. juni
Petter Bae Brandtzæg
Vibeke Kløvstad
Debattredaktører
19. mai
Delte
meninger
Heidi Grande Røys
Redaktør

Om kollektive vederlagsordninger

Kollektive vederlagsordninger, som vi har et svært godt utbygget system for i Norge, mener mange er fundamentet for en demokratisk delingskultur. Gjennom disse ordningene får studenter og skoleelever, biblioteksbrukere, ansatte ved mange bedrifter, og lyttere på studentradioer og diskoteker, tilgang til et bredt utvalg av åndsverk av ulike slag på en enkel og ubyråkratisk måte. I mange tilfeller ville det være umulig å forvalte en så bred spredning av kunnskap og kultur som vi er vant med i vårt samfunn, uten disse kollektive ordningene.

Jeg er altså en sterk tilhenger av kollektive vederlagsordninger. Jeg mener dette er en rasjonell og ikke minst kostnadseffektiv måte å kreve inn vederlag på. For ordens skyld: Jeg er selv medlem av Norges Faglitterære Forfatterforening (en av medlemsorganisasjonene bak Kopinor).

Men for at de kollektive ordningene skal bestå, så må de forvaltes på en ryddig måte. Utfordring­ene fra nye distribusjonsformer på nettet har utvilsomt skapt hodebry for organisasjonene. Dette har to av de organisasjonene jeg kjenner best, Tono og Kopinor, ikke hatt en heldig hånd med. Man kan av og til mistenke dem for innerst inne å ønske at Internett er en «flopp» som snart går over. Jeg vil her sette søkelyset på det jeg oppfatter som særlig problematisk ved måten Tono og Kopinor utøver sine rettigheter på.

Tono forlanger av sine medlemmer at de inngår en eksklusiv forvaltningsavtale med organisasjonen. Dette gir Tono utstrakte fullmakter til å velge hvordan medlemmenes verk skal distribueres. Tono er svært lite fleksible når det gjelder alternative distribusjonsformer og rettighetsmodeller. Den ideelle organisasjonen Fribit ønsket at det skulle være mulig å spre filmen Urospredere vha. fildeling . Dette satte Tono en stopper for, under henvisning til at musikksporet inneholder musikk fra Gatas parlament, Klovner i kamp, og Hank & Mari, og denne musikken er det Tono som forvalter rettighetene til. At de nevnte komponistene faktisk ønsker å bidra til musikksporet på filmen og til at filmen kunne spres via fildeling er Tono uvedkommende. Jeg mener Tono i realiteten overkjører de ideelle rettighetene til disse opphavspersonene. Juridisk har nok Tono sitt på det tørre, men moralsk mener jeg denne typen overkjøring av opphavspersonenes ønsker om bruk av verk de selv har skapt er å vise forakt for ånden i paragraf 3 i åndsverkloven.

Å være medlem av Tono er riktignok en frivillig sak. Men fordi Tono av samfunnet er gitt forholdsvis romslige fullmakter til å selge blankolisenser for offentlig framføring av musikk på studentradioer, diskoteker, heiser, barer og kjøpesentre samler Tono inn en god del penger som ikke kan knyttes direkte til en bestemt opphavsperson. Disse midlene fordeles i form av stipender blant alle Tonos medlemmer. Derfor er det nesten ingen som kvalifiserer til medlemskap i Tono som ønsker å stå utenfor organisasjonen.

Jeg mener at Tonos enerett på å selge blankolisenser er et statlig privilegium som krever at Tono behandler sine medlemmer som ønsker å eksperimentere med alternative distribusjonsmodeller ordentlig. Å avfeie medlemmer som ønsker å benytte Creative Commons ikkekommersiell lisens på enkeltverk med at «Creative Commons er en flopp» bidrar ikke til et høyere sakelighetsnivå i denne debatten.

Kopinor har jeg tatt for meg i tidligere innlegg her på Delte Meninger. Organisasjonen ser ikke ut til å like Internett, men ønsker like fullt at det skal betales kopivederlag for hver eneste side fra Internett som skrives ut på papir. Så langt var heldigvis vederlagsnemnda ikke villig til å strekke seg, men Kopinor fikk gjennomslag for at en viss andel av internett-utskriftene skal det betales for, ut fra den tanke at noen av disse ble gitt videre til andre personer i embeds medfør og følgelig ikke var til personlig bruk. Det er ingen tvil om at de fleste som publiserer på Internett ikke kvalifiserer til å motta midler etter de kriterier som Kopinors medlemsorganisasjoner fastsetter. Det er også høyst tvilsomt om de som publiserer på Internett ønsker at Kopinor skal ta seg betalt for de verkene som de har lagt ut, men det ser ikke ut til å legge noen demper på Kopinors ønske om å ta seg betalt for arbeidet til disse personene.

Som sagt er jeg for kollektive vederlagsordninger. Men fordi retten til å kreve inn betaling via slike vederlagsordninger er et privilegium som nevnte organisasjoner har fått tildelt av staten, så mener jeg at ordningene må praktiseres på en måte som vitner om moralsk integritet og at man ikke utvider mandatet til å kreve inn vederlag til flere opphavspersoner enn de som rent faktisk uttalt at de ønsker at deres verk skal utløse vederlag.

Bryter man med disse prinsippene bryter med også med det som gir slike ordninger legitimitet hos dem som betaler disse vederlagene.

Vist 5618 ganger. Følges av 17 personer.

Kommentarer

Jeg deler mange av Gisles synspunkter. Kollektiv forvaltning er ofte den eneste praktiske løsningen hvis ikke alle inntekter skal forsvinne i transaksjonskostnader.

Generelt er jeg tilhenger av individuelle vederlag så sant det er praktisk mulig, slik f.eks. TONO og GRAMO praktiserer. Jeg liker ikke at det som tas inn i vederlag deles ut som stipender, slik at man må søke om det som egentlig er vederlag for bruk av ens verker, og man får tildeling ut fra om noen i en stipendkomité liker det prosjektet man søker om eller ikke. Men også her må man se hen til hva som er praktikabelt.

Rent generelt er jeg skeptisk til eksklusivitetsavtaler. Noen ganger er de nødvendige (f.eks. når et forlag utgir en bok og vil sikre seg mot at boken kommer samtidig på tre ulike forlag). Men eksklusivitet bør ha en god, saklig grunn. Jeg synes ikke at TONOs krav om eksklusivitet er velbegrunnet. Jeg kan ikke se noen rimelig grunn til at TONO skal kunne blande seg inn og hindre avtale mellom opphavsmann og f.eks. en filmskaper om bruk av musikk i en film, eller nekte sine medlemmer å gjøre musikk tilgjengelig på CC-lisenser eller andre frie lisenser.

Lisensiering utenom TONO vil nok ikke helt ha den effekten som mange tror. Når det gjelder innspilt musikk og en video (som i tilfellet “Urospredere”), så er det ikke bare musikere og komponister som har rettigheter. Det har også plateselskap og de som har produsert musikkvideoen. Så et samtykke fra artistene vil ikke alltid være tilstrekkelig, uansett eksklusivitet eller ikke. Heller ikke artister kan få både i pose og sekk. Inngår man avtale med et selskap som finansierer produksjonen, må man også akseptere at disse vil ha et ord med i laget når det gjelder utnyttelse av det ferdige produktet. Men TONO bør man uansett kunne holde utenfor.

Mange steder som bruker musikk betaler en fast pris for tilgang til hele TONOs repertoar. Om enkeltartister skulle tilby sine verk direkte, så vil ikke det nødvendigvis føre til en reduksjon i den fastprisen som betales. Det skal i alle fall være en betydelig andel som velger slik lisensiering før det vil få noen betydning for de fleste som i dag betaler vederlag til TONO (og GRAMO). Men for tilgjengeliggjøring på nett utenom nettradioer m.m. vil frie lisenser åpenbart kunne ha en betydning.

For meg synes det som om en del rettighetshaverorganisasjoner opptrer som ivrige skatteoppkrevere i en slags evig jakt på nye områder som kan beskattes. TONO er etter min mening versting her. Deres forsøk på å kreve vederlag for radioer m.m. på en arbeidsplass er et av litt for mange eksempler på dette. Et annet eksempel er deres forsøk på å få lenking som en del av opphavsmannens enerett og på dette grunnlag kreve vederlag fra nettsteder som f.eks. lenker til nettradioer. Strekker man strikken for langt vil man før eller siden få en backlash. Jeg mener at TONO gjennom sin egen praksis bidrar til å undergrave respekten for opphavsrett, både hos politikere og publikum. Men det må ikke drive oss over i den motsatte grøften hvor opphavsmenn fratas deres rettigheter eller muligheter for å forvalte dem.

EU-kommisjonen traff i juli 2008 et vedtak om forbud mot deler av den praksis TONO og tilsvarende organisasjoner har hatt, basert på konkurranserett. Det er nettopp noen av deres eksklusivitetsklausuler som har blitt forbudt, dog ikke den om at de krever eksklusivitet fra sine medlemmer. Men en norsk radiostasjon kan nå velge å lisensiere repertoaret fra f.eks. en irsk “collecting society” fremfor TONO, man kan inngå paneuropeiske lisenser med én forvaltningsorganisasjon, og en norsk opphavsmann kan velge å la sine verk blir forvaltet av en nederlandsk rettighetshaverorgasnisasjon fremfor TONO. Denne prosessen har skapt rystelser og panikktendenser hos organisasjoner av typen TONO. Disse frykter at hele sysemet med nasjonale forvaltningsorganisasjoner vil bryte sammen fordi de virkelig store opphavsmenn med et internasjonalt marked vil gå til andre organisasjoner enn de nasjonale. Dermed blir TONO og tilsvarende organisasjoner sittende med smuler som er uinteressante for de store. Og opphavsmenn med minre kommersiell appell kan forsvinne i mengden hos de store.

Jeg skal ikke her gå inn i en diskusjon om organisasjonsstruktur m.m. Men jeg ser denne prosessen og vedtaket i EU som et resultat av “TONO-organisasjonenes” monopolistiske tendenser. Med en litt mer åpen og fleksibel praksis ville de kanskje ha kunnet fortsette uten slik overstyring fra EU. Organisasjoner som utnytter sin tilnærmede monopolstilling og opptrer på måter de fleste vil oppfatte som urimelig må regne med flere inngrep av denne typen.

At organisasjonene velger å gå litt sakte fram i forhold til Internett har jeg forståelse for, selv om det kan være frustrerende. Man må akseptere at de vil tenke seg om en gang eller tre før de bestemmer seg for hvordan dette skal håndteres. Men det er selvfølgelig også grenser for hvor skeptiske og forsiktige man bør være.

Innlegget til Gisle Hannemyr inneholder påstander basert på feilaktige fakta hvilket bidrar til å gi et negativt bilde av TONOs innstilling til fildeling og vår håndtering av filmen ”Urospredere”. Korrekte fakta i saken er som følger;

TONO fikk i påskeferien en henvendelse fra Simon Valvik, produsenten av filmen ”Urospredere”. Valvik ba om tillatelse til å legge ut filmen for nedlasting fra nettet. (TONO hadde stengt i påsken, men en av våre avtalekonsulenter tok hånd om henvendelsen i sin ferie). Simon Valvik fikk derfor samme dag skriftlig svar og bekreftelse fra TONO på at alt var i orden og at han kunne legge ut filmen til nedlasting fra nettsiden urospredere.no. Når det gjaldt spørsmålet om selve fildelingen ba vi kort om å få bekreftet at de aktuelle låtskriverne til musikken hadde godkjent at filmen skulle distribueres for nedlasting via bit-torrent uten avregning. Vi hadde dermed funnet en grei løsning på dette og skulle holde kontakten over påske.

TONO har ikke blitt kontaktet av FriBit eller Gisle Hannemyr i denne sak, og vi kjenner oss derfor slett ikke igjen i Hannemyrs beskrivelse (se over). Derimot ringte Dagbladet senere samme påskeuke og spurte hvorfor TONO hadde stoppet ”Urospredere” for digital nedlasting. Vi svarte at det hadde vi slett ikke gjort, snarere tvert imot. Dagbladet fortalte at de hadde hørt et rykte om at TONO hadde stoppet denne filmen, men siden dette åpenbart ikke var sant, valgte avisen å legge saken bort.

Produsenten av filmen påtok seg å besørge en bekreftelse fra rettighetshaverne dersom det var slik at disse ønsket å gi TONO fullmakt til å tilpasse en avtale for en ubegrenset fildeling av filmen uten vederlag og avregning for bruk. Først i går, torsdag 7. mai, fikk vi en slik bekreftelse fra to av de tre involverte aktørene, og venter nå bare på bekreftelse fra den siste rettighetshaver.

TONO har i gårsdagens samtale med produsenten Valvik, fått opplyst at Hannemyr ikke har henvendt seg til Valvik eller andre i Urospredere-teamet om saken. Hva Hannemyr bygger sine feilaktige påstander på, vet vi derfor ikke.

I følge Valvik har TONO/NCB derimot gitt ham den service han som kunde skal ha i forhold til filmprodusentenes ønske om å tilby nedlasting av Urospredere. Dette gjelder også for klareringen av selve produksjonen via NCB.

TONO er slett ikke imot fildeling, men TONO, og de aller fleste av våre medlemmer er imot ulovlig fildeling der rettighetshaverne ikke får betalt. I motsetning til det Hannemyr og Torvund hevder, er TONO og TONOs medlemmer både begeistret og avhengig av ny digital teknologi som gjør det mulig å få musikken ut til et større publikum. Vi har klarert musikk på nettet i snart 15 år, og våre medlemmer har helt siden 1995 lagt ut sin musikk gratis på sin egen hjemmeside.

I 2009 har TONO lisensiert mange nye digitale musikktjenester fra store aktører som Spotify, Nokia, NetCom, Telenor, Telia m.v. Vi gjør hva vi kan for at det skal være mulig å bruke musikk online gjennom avtaler med musikkleverandører og tjenestetilbydere på nettet, slik at våre rettighetshavere kan få vederlag og dermed fortsette å skape ny musikk til glede for alle.

Det er derfor sterkt beklagelig at både Gisle Hannemyr og Olav Torvund velger å basere sine såvidt negative syn på TONOs forvaltning av musikk på nettet på rykter, og vi håper heretter at debatten kan baseres på korrekt faktum.

Cato Strøm

Kilden for påstanden om at Tono ikke har godkjent at videoen urospredere fildeles er et oppslag, av Svenn-Arne Dragly (styremedlem og pressekontakt i Fribit) som ligger ute på organisasjonens egen hjemmeside (du klikker på det gule feltet for å komme til oppslaget). Valvik er sitert slik i oppslaget:

Filmprodusent Simon Eriksen Valvik så ingen annen løsning enn å legge ut to utgaver.

Siden Valvik også er medlem i Fribit og at det var Fribit som sto som vertskap når filmen ble presentert på Kampen bydelshus regnet jeg et oppslag skrevet av et styremedlem lagt ut på organisasjonens egen side som en førstehåndskilde – og fant det derfor ikke nødvendig å kontakte organisasjonen for å få den verifisert.

Det var forøvrig lenket til notisen i oppslaget. Jeg mener en slik lenke er vanlig som kildeangivelse når man skriver i et nettmedium. Jeg tar selvkritikk på at jeg ikke sjekket opplysningene med Tono.

Forøvrig synes jeg det er hyggelig å høre at Tono øyensynlig er i ferd med å være mer fleksible i forhold til medlemmers ønsker om alternative distribusjonsformer for enkelte verk.

@Cato Strøm

Det er derfor sterkt beklagelig at både Gisle Hannemyr og Olav Torvund velger å basere sine såvidt negative syn på TONOs forvaltning av musikk på nettet på rykter, og vi håper heretter at debatten kan baseres på korrekt faktum.

Gisle Hannemyr får svare for seg selv. Men jeg lurer på hvilet feilaktig faktum jeg bygger på.

- Er det feil at TONO krever eksklusiv forvaltning av medlemmenes verk slik at komponister ikke selv kan gi samtykke til bruk av sine verk uten å gå veien om TONO?

- Er det feil at TONO gikk ut med krav om vederlag fra arbeidsgivere hvis ansatte f.eks. har muligheter til å høre radio på jobb (på sitt kontor, i sin bil eller andre steder hvor man stort sett oppholder seg alene)? (Betyr det i så fall at det Svein Korshamn sa til Dagbladet 21.12.2005var feil?

- Er det feil at NRK har sendt krav om vederlag til tjenester som lenker til nettradioer? Betyr det i så fall at det NRK skriver 2. februar 2005 er feil?

Når det gjelder filmen “Urospredere” har jeg ikke sagt annet enn at det kan være flere rettighetshavere involvert, slik at samtykke fra musikerne ikke nødvendigvis ville være nok selv om TONO ikke hadde hatt eksklusiv forvaltning. Er det en feilaktig forståelse?

Er det feil at det har skapt sterk bekymring og TONO og andre at EU krevd at forvaltningsordanisasjonene ikke skal ha monopoler innen sine land, verken når det gjelder medlemskap eller lisensiering?

I motsetning til det Hannemyr og Torvund hevder, er TONO og TONOs medlemmer både begeistret og avhengig av ny digital teknologi som gjør det mulig å få musikken ut til et større publikum.

Igjen får Gisle Hannemyr svare for seg selv. Men jeg kan ikke se at jeg noen sted har sagt at TONOs medlemmer er begeistret for og avhengig av ny teknologi. Hvis jeg i det hele tatt har sagt noe om dette (noe jeg i farten ikke kan huske å ha gjort), så er det neppe noe annet enn at en del av TONOs medlemmer opplever TONOs krav om eksklusivitet som en hindring for hva de selv kan gjøre med sin musikk. Jeg står fast ved dette. Det spiller i den sammenheng ingen rolle hva slags praksis TONO har. Problemet er at de må spørre om lov til å bruke egen musikk, ikke hva slags svar de får.

Det er sider ved TONOs praksis jeg er meget kritisk til. Jeg er kritisk til eksklusiv lisensiering. Jeg er sterkt kritisk til TONOs forsøk på å låse nettet ved å kreve at man må gi samtykke til lenking, jeg er sterkt kritisk til forsøket på å kreve vederlag fra bedrifter fordi ansatte har radio i sine firmabiler, og jeg er sterkt kritisk til at TONO krever vederlag for de som lenker til nettradioer.

Jeg mener at TONO i nevnte saker opptrer på en måte som oppfattes som og som er urimelig, og som bidrar til å undergrave respekten for opphavsretten generelt. Det kan TONO selvfølgelig være uenig i. Men Cato Strøm må kunne skille mellom det som er påstander om faktiske forhold og det som er mine vurderinger av dem.

Jeg var med å lansere Urospredere, og kan bekrefte at Tono har hindret filmskaperne i å CC lisensiere filmen på grunn av noen sekunder med Klovner i Kamp og Gatas Parlament. At artistene selv sa det var greit, eller at dette burde være et klokkeklart eksempel på “Fair Use” eller ala sitatrett teller ikke.

De hindrer CC lisensiering av filmen, og krever 1 krone per distribuert verk, hvilket også effektivt gjør filmen ulovlig på fildelingsnettverk. Filmskaperne må da samle inn penger for å gi til Tono!! Dette eksemplet stiller seg bare som ett av mange i rekken på hvor kombinasjon av opphavsrett og store media aktører med nær monopoltilstander ikke fremmer kunst og kultur, men heller blir et hindre for de som ønsker å skape!

FriBit er forresten imot kollektive vederlagsordninger av flere grunner, men jeg skal nøye meg med Tono kritikken i denne omgangen.

@Øystein Jakobsen

Det er omtrent denne historien jeg også har hørt, skjøn da jeg spurte Simon Valvik om han kunne bekrefte dette fikk jeg et litt uklart svar om at han ikke hadde rukket å snakke mer med TONO ennå. Hvis dette ikke er en korrekt fremstilling, tar jeg det til etterretning.

Selv er jeg tilhenger av kollektive vederlagsordninger, selv om jeg ikke alltid er enig i hvordan dette praktiseres.

Som sagt i mitt tidligere innlegg, så mener jeg at hovedproblemet er at rettighetshaverne ikke selv kan si OK, men at de må spørre TONO om samtykke til å la noen utnytte deres eget verk. Om TONO er motvillig eller velvillig i denne situasjonen er egentlig mindre interessant. Problemet er at de må spørre, ikke hva TONO velger å svare.

Jeg husker ikke akkurat hvor mange sekunder disse klippene er. Men jeg mener at hvis man skal introdusere en artist før denne intervjues eller omtales på annen måte, må man kunne ta med et klipp med artisten som sitat. Den sammenhengen som klippene ble brukt i er (om min hukommelse er noenlunde riktig) er slik at det kan være et lovlig sitat, hvilket betyr at man ikke behøver å spørre noen om lov til å bruke det, ei heller betale for det. Men om det er tatt med så mye at det overskrider grensen for sitat, det vil jeg ikke ha noen mening om uten å se filmen en gang til.

Først er det viktig for meg å rette opp i noe.

Siden Valvik også er medlem i Fribit og at det var Fribit som sto som vertskap når filmen ble presentert på Kampen bydelshus regnet jeg et oppslag skrevet av et styremedlem lagt ut på organisasjonens egen side som en førstehåndskilde – og fant det derfor ikke nødvendig å kontakte organisasjonen for å få den verifisert.

Jeg er ikke medlem av organisasjonen FriBit, og var det heller ikke under førpremieren. Urospredere er et selvstendig prosjekt. Vi har hatt, og har enda et godt samarbeid med FriBit, men ingen av oss er medlemmer der.

Når det er sagt blir jeg overrasket over å lese et slikt innlegg undertegnet Tonodirektøren. Selv har jeg ikke vært i kontakt med ham, og jeg føler vel strengt tatt at noe av det som sies ikke er det som er presentert for meg.

Produsenten av filmen påtok seg å besørge en bekreftelse fra rettighetshaverne dersom det var slik at disse ønsket å gi TONO fullmakt til å tilpasse en avtale for en ubegrenset fildeling av filmen uten vederlag og avregning for bruk. Først i går, torsdag 7. mai, fikk vi en slik bekreftelse fra to av de tre involverte aktørene, og venter nå bare på bekreftelse fra den siste rettighetshaver.

I innlegget til Cato Strøm virker det som om vi har hatt en mulighet til å slippe å betale for nedlastingene. Det er første gang jeg hører dette. Hvis dette er tilfellet er det helt klart gledelig, men jeg må forholde meg til den informasjonen jeg har fått direkte fra Tonorepresentanten, og derfor vente på avgjørelsen som skal tas internt i Tono. Jeg har fått beskjed om at vi ikke vil få muligheten til å dele filmen kostnadsfritt, men at det er prisen som nå skal diskuteres. Vi venter i spenning på resultatet.

Dialogen mellom Tono og oss (Urospredere) har vært god. Jeg håper at det kan fortsette sånn, og ønsker ikke å henge dem ut, bare poengtere at det er deler ved systemet i dag som burde vært endret, og hva det har fått av konsekvenser for oss. Jeg mener at avtalen mellom Tono og artistene / låtskriverne burde ha rom for at de som sitter på rettighetene kan gjøre unntak, uten at Tono skal overstyre dem.

I lengre tid er norsk ungdom kalt pirater, og en hel generasjon står på kant med både loven og platebransjen. Jeg og andre studenter ønsket å lage en dokumentar for å beskrive denne spenningen, og resultatet ble filmen Urospredere – en dokumentar om ulovlig fildeling i Norge. Filmen ble avtalt skulle ha premiere under The Gathering, Norges største datatreff for ungdom.

Prosjektet er rent ikke-kommersielt og er finansiert av egne midler, med støtte fra KANDU og Trafo.no. Bidragsyterne er studenter og frivillige, men ingen er jurister. Vi var klar over at det var et regelverk rundt lisensiering av musikk, men visste ikke om vårt ikke-kommersielle prosjekt falt under det regelverket, hvor mye musikk som kan brukes uten å måtte spørre om lov eller hva som måtte gjøres. For å være på den sikre siden, brukte vi så lite musikk som mulig I det endelige resultatet, utover det som var Creative Commons lisensiert og kunne fritt gjenbrukes.

Under filmen intervjuet vi frontfigurene i Klovner i Kamp og Gatas Parlament, og som en del av dette, falt det naturlig at vi brukte klipp fra deres musikkvideoer for å vise hvem de var. Altså en ren presenasjon. Alle de involverte, både artister og produsenter

Aslak Borgersrud i Gatas Parlament og Hank & Mari har gitt beskjed om at de ikke ønsker penger av oss for nedlastingene av filmen. Klovner i Kamp har heller ikke gitt utrykk for at de ønsker noe ut over prisen for “sammensetningen av lyd og bilde”, som allerede er betalt. Musikkvideoen vi bruker i filmen har vi fått av Klaus Gretland som har rettighetene på den. Han ønsker ikke noe annet enn en kreditering i rulleteksten. Da musikkvideoen ble spilt inn var det plateselsakpet MTG Music ved Larry Bringsjord som ga dem ut. Bringsjord har også gitt oss tilaltelse til å bruke både musikk og video uten å ta betalt for det. Det er altså klarert med plateselskap, fotograf og artist. Etter at det ble en sak ut av dette vil nå Klovner i Kamp ta en ny vurdering på hvor de står i dette spørsmålet. Svaret kommer om noen dager.

Les min versjon av saken på bloggen min

Jeg konstaterer at det er flere versjoner av hva som er korrekte fakta i saken om Urospredere, og takker Simon Valvik for redegjørelsen for hvordan dette ser ut fra hans ståsted. Selv har jeg ikke grunnlag for å avgjøre hva som egentlig er rett her.

Jeg avventer svar fra Cato Strøm om hva jeg har sagt som er basert på rykter og som er feil. Mens jeg venter har jeg utdypet noe av min kritikk mot TONOs praksis på min blogg.

Til Olav T.

Siden du skrev innledningsvis i din kommentar at du delte mange av Gisle Hannemyrs synspunkter i saken som gjelder TONOs behandling av musikken i filmen Urospredere, så ble ditt navn med i mitt svar. Jeg forstår på dine etterfølgende kommentarer at du ikke skulle tas til inntekt for et faktagrunnlag som ikke stemte med virkeligheten, og du er således heller ikke adressat for min kommentar, og jeg beklager i så fall at jeg trakk ditt navn inn. Den var rettet primært til Gisle Hannemyr. TONO var i kontakt med Simon Valvik i går og fikk tillatelse til å publisere vårt svar til ham vedr klareringen av musikken til filmen ”Urospredere” i påskeuken. Se utsnitt av TONOs mail til Valvik under, som forhåpentligvis vil være oppklarende:

”Jeg bekrefter at dere kan legge ut filmen på urospredere.no for nedlasting med loggføring nå i påsken, så får vi komme tilbake angående torrent-distribusjon etter påske. Fint om du i mellomtiden kan få låtskriverne for de tre låtene dere har brukt i filmen til å sende meg en bekreftelsesmail til min jobbadresse (ref cc), slik at vi vet at ingen av disse vil anse det problematisk om vi finner en løsning for “ukontrollert” nedlasting via bit-torrent.”

Det er nok ulik oppfatning om hva som er sagt og kommunisert i denne saken. Da er det ingen dum idé at det kommer frem i en ryddig form nå.

Samtidig er det viktig å presisere at det er snakk om flere ulike ting på en gang her. Det ene er hvorvidt Tono legger til rette for fildeling og er åpne for vederlagsløsninger på det området. Jeg er glad for at de viser vilje til å diskutere dette med Urospredere, men jeg vil også poengtere at det ikke står noe som helst om muligheter i forbindelse med fildelingsnettverk i Tonos tariffer for nettbruk. Når Cato Strøm skriver

Vi har klarert musikk på nettet i snart 15 år, og våre medlemmer har helt siden 1995 lagt ut sin musikk gratis på sin egen hjemmeside.

er det på høy tid at Tono gir informasjon om hvordan nettbruk utover streaming og direktenedlasting fra artistens hjemmeside, slik som i fildelingsnettverk, kan gjennomføres lovlig. Om ikke annet enn ved å si “kontakt oss om fildelingsbruk”. Hvis det finnes informasjon om dette er det selvfølgelig beklagelig at jeg ikke har funnet frem til det, men et søk på “fildeling” på Tonos nettsider gir stort sett resultater som omhandler kampen mot den ulovlige varianten.

Det andre er hvorvidt de er åpne for at en slik løsning skal kunne gjøres vederlagsfritt, og her er mangler det klare uttalelser fra Tono. På den ene siden ber de om å få fullmakt fra artistene til dette. På den andre sier de at Urospredere må betale vederlag uansett.

Jeg har nå kommentert saken i FriBits blogg med noen tanker denne saken og Tonos forvaltningsrolle.

Jeg takker også Simon Valvik for den redegjørelse som han har gitt over.

Med hensyn til Valviks tilknytning til Fribit, så skriver han på sin egen hjemmeside om meg:

De siste årene [har jeg] involvert meg i noen grad i organisasjonen FriBit,

Jeg tolket dette utsagnet som at Valvik var medlem av FriBit, men tar til etterretning at det ikke er tilfelle.

Selv om det fortsatt er noe uklart hva Tono i den saken har gitt tillatelse til eller ikke (jeg har, klok av skade, send Ström og Valvik en epost der jeg ber om en oppklaring), så mener jeg at hovedpoenget i min kritikk av Tono fortsatt står uimotsagt av Cato Ström. Problemet, slik jeg ser det, er at komponistene ikke lenger råder over bruken av egne verk dersom de inngår forvaltningsavtale med Tono. Det er opplagt at fremskritt dersom Tono viser større grad av vilje til å imøtekomme ønskene fra opphavspersoner som for enkelte verk ønsker å benytte alternative distribusjonsformer og rettighetsmodeller (det være seg fildeling eller Creative Commons) – men det er etter min mening ikke tilstrekkelig.

Tono insisterer på å være eksklusiv forvalter av alle verk fra vedkommende opphavsperson, også de verkene vedkommende kan komme til å skape i fremtiden. Det er unødvendig byråkratisk, og det griper inn i den skapende opphavspersonens rett til å råde over det han eller hun selv har skapt.

Det burde ha kommet rimelig klart fram at jeg er motstander av TONOs avtaler om eksklusivitet. Jeg synes nå er tidspunktet for å ta dette opp til ny vurdering.

Jeg vet ikke hvorfor TONO har holdt fast ved denne modellen. Men jeg har tenkt at det kan ha en sammenheng med TONOs vektgruppesystem, hvor utbetalt vederlag har vært forskjellig for ulike verkskategorier. Et stykke kirkemusikk har fått mye mer enn en poplåt. Men det har ikke vært noen forskjell på hva som har blitt innbetalt. Et minutt musikk på NRK er et minutt musikk, måten man beregner TONO-vederlag for konserter er den samme uansett hva slags musikk som spilles, osv. Systemet har vært omstridt. Mange har, etter min mening med rette, ment at de har fått lite igjen i forhold til hvor mye de spiller inn i systemet. Popmusikere har opplevd det som om de har subsidiert komponister i “finere” sjangre. Med et slikt system er det en klar risiko for at folk som spiller inn mye, som Åge Aleksandersen, DDE osv, som (i alle fall for det meste) spiller egne låter vil si til en konsertarrangør “vi deler TONO-avgiften, du betaler halv avgift direkte til meg så lisensierer jeg direkte”. Kanskje ville nevnte gruppe artister sitte igjen med mer i et slikt arrangement enn hva de ville få gjennom TONO. Men det ville bety mindre penger inn i systemet.

For ikke å bli beskyldt for å bygge på feilaktige en gang til, forsøkte jeg å finne ut litt mer om hvordan fordelingen nå er (jeg vet at forskjellene gjennom mange år har blitt gradvis redusert). Etter det jeg forstår er nå hele vektgruppesystemet opphevet. Et minutt spilt musikk er et spilt musikk, enten det er Bjarne Brøndbo eller Arne Nordheim. Om denne endringen er trådt i kraft, vet jeg ikke (Cato, du har vel alle fakta her?). Det vil i så fall bety at i alle fall ett argument som, sett fra TONOs side kan begrunne et ønske om å hindre at låtskrivere ikke bryter rekkene, nå har falt bort. Da kan man kanskje oppheve kravet om eksklusivitet også?

@Gisle Hannemyr

Selv om det fortsatt er noe uklart hva Tono i den saken har gitt tillatelse til eller ikke (jeg har, klok av skade, send Ström og Valvik en epost der jeg ber om en oppklaring),

Jeg synes ærlig talt ikke det er så farlig om man i et forum som dette kommer i skade for å si eller bygge på noe som viser seg ikke å være riktig. Dette er et debattforum, ikke et forskningsforum. Det er like greit å få eventuelle feil eller misforståelser fram i lyset, og dermed få de—belyst. Jeg har hørt historien om Urospredere og TONO i flere sammenhenger, og vet at den løftes fram fra undergrunnen får vi avklart noen misforståelser som ellers hadde fått leve og spre seg videre.

Kollektiv forvaltning og Internett – gode løsninger er nødvendig

Kollektiv forvaltning av rettigheter er en effektiv måte å dele kultur og kunnskap på. Dette skriver Gisle Hannemyr godt om i innledningen her, og han peker samtidig på enkelte utfordringer som organisasjoner som Kopinor støter på.

I Kopinor ønsker vi en slik debatt velkommen.

La oss først slå fast noen av de viktigste fordelene ved kollektiv rettighetsforvaltning. Brukerne får enkel tilgang til kultur og kunnskap – det siste eksempelet er Nasjonalbibliotekets prosjekt Bokhylla.no, der 50 000 beskyttede bøker legges ut på nettet. Samtidig får forfattere, forlag og andre rettighetshavere vederlag for bruken, blant annet i form av stipender og andre kollektive ordninger.

Når forvaltningen kombineres med avtalelisens (slik tilfellet er i Kopinors avtaler), gjøres avtalene gjeldende også for uorganiserte rettighetshavere. Dermed behøver brukerne bare å gå ett sted for å klarere alle verk; til gjengjeld gjøres det ingen forskjell på organiserte og uorganiserte rettighetshavere når vederlag fordeles.

Tekst og bilder på Internett er underlagt de samme opphavsrettslige bestemmelser som tilsvarende innhold i andre medier. I Norge er det Kopinor som forvalter rettighetene når dette innholdet brukes i undervisning, forvaltning, organisasjoner og næringsliv, slik vi har gjort det i snart 30 år når det gjelder fotokopiering.

Vi skal ikke legge skjul på at vi vil møte utfordringer når pengene fra kopiering fra nettet skal fordeles. Siden 1980-årene har vederlaget nesten utelukkende kommet fra fotokopiering, og det tilhørende fordelingssystemet har derfor vært tilpasset de trykte mediene.

Nå kommer en økende del av det kopierte materialet fra Internett, enten det skrives ut eller kopieres digitalt (for eksempel lastes inn på læringsplattformer). Da må vi også finne gode løsninger slik at vederlaget kommer tilbake til de rette gruppene av rettighetshavere.

Mye av nettpubliseringen skjer utenfor de etablerte presse- og forlagsmiljøene. Bloggverdenen og organisasjonslivet utgjør miljøer som kan ha interesser i Kopinor-vederlagene. Nye tider krever nye ideer og nye løsninger, og kanskje vi må finne helt nye måter å fordele midler på.

Uansett vil utbetalinger henge uløselig sammen med hvilke vederlag som hentes inn. Tekst og bilder som eksplisitt er lagt ut til fri bruk (f.eks. med Creative Commons-lisens), genererer ingen inntekter til Kopinor og heller ingen utbetalinger.

Et eksempel: Så lenge Wikipedia er underlagt en fri lisens (GNU Free Documentation License), kan ikke Kopinor ta betalt for kopiering fra dette nettleksikonet. Hva om lisensen hadde vært formulert annerledes? Kanskje det norske Wikipedia-miljøet kunne fått sine fortjente inntekter fra bruken av leksikonet i skolen?

Kopinor har alltid lagt vekt på å håndtere fordelingsspørsmål på en ryddig måte. Det finnes etablerte systemer for forhandlinger og nemndsbehandlinger, og våre medlemsorganisasjoner tar nå for alvor fatt i spørsmålet om fordeling av internettvederlag.

Foreløpig er det snakk om mindre beløp der fordelingen ikke er fastsatt. Med de digitale avtalene som etter hvert inngås på en rekke områder, vil dette øke. Spørsmålet om hvem som har rett til disse midlene, tas alvorlig av Kopinor.

Yngve Slettholm, adm. direktør Kopinor

@Yngve Slettholm

Uansett vil utbetalinger henge uløselig sammen med hvilke vederlag som hentes inn. Tekst og bilder som eksplisitt er lagt ut til fri bruk (f.eks. med Creative Commons-lisens), genererer ingen inntekter til Kopinor og heller ingen utbetalinger.

Min første tanke da jeg leste dette er at det i CC-lisensene er tatt forbehold om inntekter for avtalelisenser m.m. I pkt. 4 bokstav f (med by-nc-sa som eksempel), står det:

For å unngå tvil:

1. Ikke-fraskrivbar tvangslisens. Lisensgiver bibeholder de eksklusive rettigheter til å hente ut vederlag for bruk («royalties») som følger av en lovbestemt eller obligatorisk lisensordning (tvangslisens) som man ikke kan fraskrive seg, som måtte oppstå gjennom handlinger som du foretar under utøvelse av de rettigheter som denne lisensen gir deg.
2. Fraskrivbar tvangslisens. Lisensgiver bibeholder de eksklusive rettigheter til å hente ut vederlag for bruk («royalties») som følger av en lovbestemt eller obligatorisk lisensordning (tvangslisens) som man kan fraskrive seg, som måtte oppstå gjennom handlinger som du foretar under utøvelse av de rettigheter som denne lisensen gir deg dersom din utøvelse av disse rettighetene er for formål eller anvendelser som er annet enn ikke-kommersielle som tillatt under punkt 4© og for øvrig fraskriver lisensgiver retten til å motta vederlag gjennom slike lisensordninger.
3. Avtalelisens og blankolisens. Lisensgiver bibeholder retten til å hente ut vederlag for bruk («royalties»), enten individuelt, eller gjennom en vederlagsorganisasjon eller utpekt agent som administrerer frivillige lisensordninger (avtalelisens), herunder blankolisensordninger, med hjemmel i §§ 36-47 i åndsverkloven (eller tilsvarende i en annen jurisdiksjon), fra handlinger du måtte foreta under utøvelse av de rettigheter som denne lisensen gir deg dersom din utøvelse av disse rettighetene er for et formål eller for anvendelser som er annet enn ikke-kommersielle som tillatt under punkt 4©.

Ved nærmere ettertanke mener jeg at denne bestemmelsen skaper mer tvil enn den avklarer. For tillater man vederlagsfri bruk, da blir det ikke noen inntekter fra tvangslisenser og avtalebestemmelser. Hvis tanken er at man fortsatt skal ha vederlag for bruk som vanligvis utløser slikt vederlag, da må man gjøre store begrensninger i den rett brukerne gis etter avtalens punkt 3. Da må man ta inn at lisensen ikke gir rett til eksemplarfremstilling til bruk i undervisning som ellers ville vært omfattet av avtalelisens, ikke bruk i organisasjoner som ellers ville ha vært omfattet av avtalelisens, osv. Man vil da stå tilbake med en lisens som ikke gir tillatelse til eksemplarfremstilling og fremføring på de områder hvor det til nå har vært ansett at man har slik adgang (men mot betaling), mens man tillater fri eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring som faller utenfor dette. Skulle det bli noe av den bredbåndsavgift som noen ivrer for, da vil nok CC-lisensiert materiale også falle utenfor kompensasjonsordningen her.

Det er sikkert mulig å få det til. Men det vil f.eks. bety at undervisningsinstitusjoner må betale vederlag for bruk av CC-lisesiert materiale. Da synes jeg ikke det blir så mye igjen av tankegangen bak CC. Man får som regel ikke både i pose og sekk. Vil man gi en lisens for fri bruk (og det er utmerket at folk velger å gjøre det), da har man frasagt seg vederlag, også vederlag for bruk som kunne ha vært omfattet av en tvangslisens eller en avtalelisens.

@Yngve Slettholm:
Jeg er veldig glad for å se at du kommenterer dette på vegne av Kopinor, og ikke minst for å se at dere viser en interesse og åpenhet ovenfor nye lisenser som Creative Commons.

Det er likevel en ting jeg stusset ved i ditt innlegg:

Et eksempel: Så lenge Wikipedia er underlagt en fri lisens (GNU Free Documentation License), kan ikke Kopinor ta betalt for kopiering fra dette nettleksikonet. Hva om lisensen hadde vært formulert annerledes? Kanskje det norske Wikipedia-miljøet kunne fått sine fortjente inntekter fra bruken av leksikonet i skolen?

Med Wikipedia som konkret eksempel tror jeg denne tankegangen du presenterer beveger seg i helt motsatt retning av Wikipedias formål og hele Copyleft-bevegelsen. Tanken bak Wikipedia er at man vil skape en bedre verden dersom kunnskap er fritt og enkelt tilgjengelig for alle. Da virker det selvmotsigende at kunnskapen skal beskattes i en av våre viktigste kunnskapskilder, nemlig skolen. Hele poenget med Wikipedia er at det skal være tilgjengelig uten vederlag.

Det blir derfor merkelig å snakke om å lisensiere innholdet på Wikipedia på vederlagskrav. Det vil derimot være langt mer relevant å snakke om å gi statlig støtte til prosjekter som Wikipedia. Det er mulig og burde være mye enklere enn å skape en proprietær versjon av Wikipedia.

Likevel tror jeg at det er mye annet innhold som for eksempel er lisensiert med en ikkekommersiell lisens som kunne nytte godt av en bedre tilnærming mellom lisens og vederlagsordninger. På det området er jeg glad for å høre at Kopinor også søker gode løsninger.

@Olav Torvund
Jeg er ikke enig i at disse bestemmelsene i lisensen skaper uklarhet, og vil foreslå at du leser dem på nytt, og forholder deg til det som faktisk står der.

Du skriver for eksempel:

Hvis tanken er at man fortsatt skal ha vederlag for bruk som vanligvis utløser slikt vederlag,

Nei. Tanken er ikke det – og det står det da heller ikke.

Det som står er at man skal ha vederlag gjennom avtalelisens/tvangslisens for bruk som ikke er omfattet av lisensen – som for eksempel kommersiell bruk.

I Nederland og Danmark danner de betingelsene du lister opp grunnlag for at Tonos søsterorganisasjoner krever inn vederlag for kommersiell bruk (som for eksempel radiospilling på kommersielle kanaler) for musikk med Creative Commons BY-NC-lisens.

Som leder av Creative Commons Norge har jeg forsøkt å få til en løsning med Tono, tilsvarende den man har blitt enig om i Danmark og Nederland. Dette har jeg imidlertid ikke lykkes med å få til.

Vi har også luftet denne modellen ovenfor Kopinor. Dialogen med Kopinor avdekket imidlertid at en svært stor andel av Kopinors inntekter (92 % ifølge tall fra Kopinor) stammer fra ikke-kommersiell bruk (slik Creative Commons definerer “ikke-kommersiell”). Det er altså snakk om forholdsvis lite materiale, noe som har gjort at dette så langt ikke er blitt fulgt opp av oss. Jeg oppfatter Kopinor som interessert i dialog, og vil følge opp hva angår de 8 % når tiden tillater det.

Se også redegjørelse om Creative Commons og avtalelisens på våre hjemmesider.

@Svenn-Arne Dragly

Likevel tror jeg at det er mye annet innhold som for eksempel er lisensiert med en ikkekommersiell lisens som kunne nytte godt av en bedre tilnærming mellom lisens og vederlagsordninger. På det området er jeg glad for å høre at Kopinor også søker gode løsninger.

Yngve Slettholm kan nok svare for seg selv. Men: Det ser ikke ut som om du har forstått hvordan dette fungerer.

Kopinor og andre organisasjoner krever inn vederlag for bruk av opphavsretteslig vernet materiale. Det kreves ikke inn vederlag for det som ikke er vernet eller for verk som opphavsmannen har valgt å gjøre tilgjengelig gratis. Om jeg har forstått dette rett (Yngve Slettholm får eventuelt korrigere meg), så foretar Kopinor med jevne mellomrom undersøkelser av hva som faktisk kopieres innen ulike sektorer. De teller selvfølgelig ikke alt, det er basert på et representativt utvalg og gjennomføres av uavhengige byråer. Fra den totale mengden trekkes fra det som ikke er vernet eller som det ikke skal kreves inn vederlag for. Materiale med fribrukslisens er blant det som trekkes fra. Ut fra dette får man et antatt volum kopier av vernet materiale, og det betales et vederlag pr kopiside. Hvis fribrukslisenser blir veldig utbredt, da vil den relative andel som det kreves vederlag for bli redusert tilsvarende.

Vederlaget skal, som Yngve Slettholm skriver, så langt det er praktisk mulig betales til dem hvis arbeider er kopiert og som et er krevd inn vederlag for.

Det er flott at noen velger å stille sine arbeider til fri disposisjon. Men man kan da selvfølgelig ikke samtidig kreve vederlag. Om Kopinor og tilsvarende organisasjoner skulle betale vederlag for slike verk, da ville det ha betydd at andre opphavsmenn betaler for at noen later som om de avstår fra vederlag. Hva staten eventuelt bør støtte er et helt annet spørsmål. Kopinor er ikke staten.

Man kan og bør diskutere hvordan midler som Kopinor og tilsvarende organisasjoner krever inn blir fordelt. Men man må holde fast ved utgangspunktet: Kopinor krever ikke inn en “skatt” eller en “avgift”. Det er vederlag for eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring av opphavsrettslig vernede verk, og dette vederlaget skal gå til de opphavsmenn hvis verk har blitt kopiert og som det er krevd vederlag for.

For offentlig fremføring av innspilt musikk, det være seg i radio, på diskotek, kjøpesentre, kafeer, osv, er ordningen en litt annen. Noen innspillinger er vernet, andre er det ikke. Bl.a. er usanske innspillinger ikke vernet (verket er vernet, men ikke den utøvende kunstners prestasjon). Her kreves det inn likt vederlag uansett om innspillingen er vernet eller ikke. Hovedgrunnen til dette er kulturpolitisk: Det skal ikke være billigere for en radiostasjon å spille f.eks. usansk musikk enn norsk musikk. For vernede innspillinger fordeles vederlaget til utøverne via GRAMO, mens det som kreves inn for ikke vernede innspillinger går til Fond for utøvende kunstnere. Midlene fra dette fondet fordeles på samme måte som midler fra andre kulturfond. Dette er ikke vederlag for bruk.

I prinsippet kunne man nok ha tenkt seg en tilsvarende ordning innenfor Kopinors område. Men det ville ha betydd at betaling for kopiering hadde blitt hevet kraftig, fordi man da også hadde krevd inn penger for ikke-vernet materiale. Jeg vet ikke hvor stor andel som anses for ikke å være vernet, men jeg ville ikke bli overrasket om det ville ha betydd en økning på ca 50%. Da kunne man delt ut fra et fond av vederlag for ikke vernede verk, f.eks. til Wikipedia og lignende. Ordningen har noe for seg når det gjelder innspilt musikk. Men jeg ser ærlig talt ikke noen grunner til å gjøre noe lignende på Kopinors område.

@Gisle Hannemyr

Det som står er at man skal ha vederlag gjennom avtalelisens/tvangslisens for bruk som ikke er omfattet av lisensen – som for eksempel kommersiell bruk.

Jeg ser det med kommersiell bruk der det ikke er gitt samtykke til dette. Jeg ville da ha valgt å ta dette med i de lisenser som gjelder ikke-kommersiell bruk, ikke i lisenser som ikke har denne type restriksjoner. Jeg ville ogås ha formulert dem litt mindre usansk.

“Eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for kommersiell bruk uten samtykke er bare tillatt i den grad dette er tillatt etter åndsverkslovens regler, herunder regler om tvangslisens og avtalelisens i åvl §§ xx. Slik bruk er vederlagspliktig etter åndsvekslovens regler.”

Jeg tror ikke det er nødvendig å gjøre det vanskeligere.

Jeg har forøvrig forsøkt å finne ut hva CC definerer som “ikke-kommersiell” virksomhet, og det har ikke vært lett. Hvor finner jeg noe om det?

At TONO ikke går inn på CC-lisenser er forståelig så lenge de krever eksklusiv forvaltning. At dette ikke er en god ordning, det er vi enige om.

@Olav Torvund

Yngve Slettholm kan nok svare for seg selv. Men: Det ser ikke ut som om du har forstått hvordan dette fungerer.

Jeg tror ikke jeg har misforstått, for jeg mener å kjenne til det du skriver. Det kan derimot hende at det ikke kom tydelig frem at jeg sikter til materiale som er under en lisens som ikke er fri til all bruk, slik som Creative Commons ikkekommersielle lisenser. Der ville jeg tro at det kan finnes løsninger som samkjører med Kopinor og CC på en gang.

Nå sier riktignok Hannemyr at det er snakk om svært lite materiale som faktisk inngår under “kommersiell” bruk etter CCs definisjon på papirområdet. Da er jeg enig i at man burde fokusere på gode løsninger på andre områder i første omgang.

Det er flott at noen velger å stille sine arbeider til fri disposisjon. Men man kan da selvfølgelig ikke samtidig kreve vederlag.

Jeg tror ikke dette er poenget. De eneste verkene som er aktuelle å kreve vederlag for er de som ikke åpner for at all bruk er fri (for eksempel CC by-nc), og dermed kan kreve vederlag for disse typene bruk. Andre verk vil det være umulig å kreve vederlag for samtidig som man sier at det kan brukes fritt. Det tror jeg vi er enige om.

Hvis det fortsatt virker som om jeg har misforstått noe må du gjerne gi beskjed :)

Hva staten eventuelt bør støtte er et helt annet spørsmål. Kopinor er ikke staten.

Dette forstår jeg selvfølgelig, men jeg tror likevel det kan være verdt å ta opp slike forslag i samme debatt. Slettholm foreslår at Wikipedia kunne fått en andel av vederlag gjennom Kopinors ordning med skolene – da foreslår jeg at det er en bedre løsning at staten støtter Wikipedia. Alternativet med Kopinor som vederlagsinnkrever innebærer at Wikipedia går bort fra den typen fribrukslisens som gjør Wikipedia til det Wikipedia er.

@Olav Torvund

Jeg ser det med kommersiell bruk der det ikke er gitt samtykke til dette. Jeg ville da ha valgt å ta dette med i de lisenser som gjelder ikke-kommersiell bruk, ikke i lisenser som ikke har denne type restriksjoner.

Lisensteksten du siterer fra er CC by-nc-sa. Dette om at man forbeholder seg rett til vederlag for kommersiell bruk er selvsagt ikke tatt med i, for eksempel, CC by. Kanskje du skulle ta bryet med å lese disse tekstene før du kritiserer dem?

Jeg har forøvrig forsøkt å finne ut hva CC definerer som “ikke-kommersiell” virksomhet, og det har ikke vært lett. Hvor finner jeg noe om det?

vår hjemmeside.

Dette er forøvrig svaret på spørsmål # 1 på vår FAQ-side – så jeg stusser litt over at det skal være så vanskelig å finne.

@Gisle Hannemyr

Dette er forøvrig svaret på spørsmål # 1 på vår FAQ-side – så jeg stusser litt over at det skal være så vanskelig å finne.

Jeg har funnet den, men jeg synes ikke den sier så veldig mye. Jeg får ikke så mye ut av de andre guidene heller.

Noe i bakhodet mitt sier at du ved et par anledninger har sagt noe i retning av at den og den type virksomhet er klart definert som kommersiell, alternativt ikke-kommersiell. F.eks. synes jeg det er ganske uklart i hvilken grad undervisningsvirksomhet er kommersiell eller ikke kommersiell. En institusjon som ikke har som mål å tjene penger for noen eiere, men som ellers konkurrerer i et kommersielt marked og betaler sine ansatte og innleide folk på vanlig vis, er den kommersiell? Er NRK kommersiell?

Det er generelt problematisk at dokumentoversikten http://www.creativecommons.no/dokumenter.shtml ikke sier noe om hva de ulike lisensene er, ut over å bruke engelske forkortelser som bare sier noe til insidere.

Når man kommer til de enkelte lisener er det problematisk at de viktigste begrepene, som brukes i overskriften for å angi bruksområdet, ikke er klart definert. Da må man inn i kronglete avsnitt uten dekkende overskrift for å finne ut hva ordene i overskriften kanskje kan bety. Jeg synes at definisjonslisten i pkt 1 inneholder en del som egentlig er unødvendig, men det er til å leve med. Et langt større problem er det at de viktigste begrepene ikke er definert.

For å ta et punkt til: Jeg synes denne er temmelig uklar:

“Ideelle rettigheter forblir uberørt av denne lisensen, i den utstrekning de i henhold til gjeldende rett anerkjennes og ikke er fraskrivbare. "

En ting er hva som står, noe annet er hva det betyr. Er det bare det opplagte, nemlig at det som ikke kan fraskrives ikke er fraskrevet, eller er det meningen at dette skal si noe mer?

@Olav Torvund
Jeg synes det er synd du ikke klarer å få noe ut av våre guider med hensyn til hva slags organisasjon som regnes som «ikke-kommersiell». Jeg er imidlertid ikke overbevist om at problemet utelukkende ligger på vår side.

I vår guide så er det tre ulike typer norske brukere som kvalifiserer til å regnes som ikke-kommersielle. Disse er:

  1. en privatperson
  2. en ikke-for-erhverv (non-profit) utdanningsinstitusjon/bibliotek
  3. en ikke-for-erhverv (non-profit) organisasjon slik dette fremgår av norsk lovgiving

Alle norske brukere som ikke faller inn under minst en av disse tre kategoriene regnes som kommersielle. (For utenlandske brukere henvises det til tilsvarende retningslinjer fra den lokale CC-organisasjonen.)

Med norsk lovgiving menes blant annet skatteloven § 6-50 samt de organisasjonene som kvalifiserer til å motta tippemidler gjennom “Grasrotandelen” (jf. frivillighetsregisteret), du kan se dette utdypet her og her.

Så langt teorien. Du spør konkret om «NRK» og «utdanning».

NRK er et aksjeselskap. Det er altså verken en privatperson, en utdanningsinstitusjon, et bibliotek eller en ikke-for-erhverv (non-profit) organisasjon slik dette fremgår av norsk lovgiving. Følgelig er NRK å betrakte som en kommersiell aktør som skal betale for bruk dersom de bruker CC materiale med en NC-klausul.

Av punkt to i listen over fremgår det etter min mening klart at utdanningsinstitusjoner regnes som ikke-kommersielle, så lenge de ikke drives for erhverv. Dette omfatter all offentlig utdanning, samt privatskoler der evt. foreldrebetaling og offentlige tilskudd i sin helhet benyttes til å dekke driften. Utdanningsinstitusjoner der eierene tar ut fortjeneste fra driften faller imidlertid utenfor.

Når det gjelder de punktet om de ideelle rettigheter som du viser til, så har punktet ikke noen annen funksjon enn å slå fast at norsk lov hva angår ideelle rettigheter gjelder selv om verket gjøres tilgjengelig under en Creative Commons-lisens. Det kan synes unødvendig, men lisensen er internasjonal, og hvordan man ser på ideelle rettigheter varierer mellom ulike jurisdiksjoner. Det er derfor bestemt av ccIntermational – som er en paraply-organsisasjon der alle ledere av den nasjonale organisasjonen i de ulike CC-jurisdiksjoner har stemmerett – at en slik klausul skal tas med i lisensen. Forslaget stammer fra de tyske, franske og nederlandske delegasjonene, og har således sine røtter i Europa.

Når det gjelder dokumentoversikten, så kan det godt være at den kunne vært mer pedagogisk organisert. Vi gjør så godt vi kan – dette er tross alt ubetalt arbeide som gjøres på fritiden. Vi noterer oss all relevant kritikk og forsøker å følge opp.

Min opplevelse er at Creative Commons-konseptet oppfattes som et godt tilbud av mange opphavspersoner og brukere, og at mange også er villig til å anstrenge seg litt for å forstå rammeverket og hvordan man skal gå fram for å benytte det korrekt.

Jeg kjenner godt til kritikken fra det norske jussmiljøet mot Creative Commons, og jeg har også studert et lignende konsept fra professor Jon Bing som går under navnet “Copymarks”. Bings konsept er imidlertid kun en skisse som etter min mening ikke er utviklet så langt at det er klart for å brukes i praksis. Creative Commons er et langt mer gjennomtenkt konsept som har vært prøvd ut i praksis gjennom mange år, og har vist seg å fungere på tvers av landegrenser, teknologier og formater. Kritikken fra den norske jussmiljøet ender gjerne opp med besvergelser om at konseptet er “usask”. Jeg antar at det ikke er rosende ment, men skjønner ikke helt hva denne kritikken baserer seg på (bortsett fra den omstendighet at primus motor Lawrence Lessig er statsborger i USA).

@Gisle Hannemyr
Jeg går gjennom CC-lisenser med tanke på å konkretisere mine kommentarer (og kanskje dermed også gjøre dem mer konstruktive). Men det er en del jeg ikke helt får tak i: Er det en form for internasjonal referanselisens, eller er det USA-varianten som fungerer slik?

Bakgrunnen for dette spørsmålet er at den usanske varianten (f. eks. pkt 8 e i Attribution-NonCommercial-NoDerivs 3.0 Unported) sier at den bygger på terminologien i Bernkonvensjonen, Rome Convention (som USA ikke er med i) m.m. Men om man sammenligner terminologien i denne med f.eks. terminologien i Bernkonvensjonen, så er det på flere punkter ikke samsvar. Det er mulig at den usanske versjonen er et uttrykk for en slags kombinasjon av Bern og US Copyright Code, akkurat som vi i Norge kunne (og burde) valgt en terminologi som passer med norsk opphavsrettstradisjon.

I den norske versjonen ser det ut som man i stor grad har oversatt de usanske definisjonene fremfor å gå til Bern og for så vidt også til den norske loven. Når man tar med seg definisjoner som ikke harmonerer med Bern og norsk lov, som f.eks. definisjonen av “samling”, da introduserer man uklarheter når dette skal anvendes i forhold til norsk lov. Om dette er fordi man ikke får lov til å avvike så mye som man burde fra usansk rett, eller om man ikke har utnyttet det spillerom man eventuelt har, det vet jeg ikke.

At noe er usansk er ikke nødvendigvis en kritikk. Det er ikke noen kritikk i at noe er norsk, men det er ikke sikkert at dette gir det beste utgangspunktet for noe som skal skaleres opp til å bli internasjonalt. Jeg syes for så vidt at CC er mindre USA-sentrisk enn Lessigs bøker. Det kan synes som om CC har gjort et forsøk på gjøre dette mer internasjonalt, selv om det kan diskuteres hvor vellykket det er. [Er dette noe som har kommet til i senere versjoner?] (Jeg mener at Amerika er hele Amerika, ikke bare USA. Derfor bruker jeg ikke “amerikansk” om det som bare gjelder USA. Om jeg husker rett så var det Joar Hoel Larsen som sa at han reagerte på at usanere spurte folk som kom fra f.eks. Brasil om hvordan de likte Amerika, og de fikk selvfølgelig det svar at de kom fra Amerika. Joar Hoel Larsen har alltid brukt usansk og usanere så langt NRK har tillatt ham å gjøre det, og jeg synes det er et greit uttrykk. (Noen foreslo en gang at man burde kalle usanere for nafsere, ut fra at det på norsk er Nord-Amerikas Forente Stater, og da aner man litt mer farging av ordet.)

Jeg synes preget av usansk kontraktstradisjon gjør det mer komplisert. Jeg synes forholdet til tvangs- og avtalelisenser kan gjøres mye enklere enn i dagens versjon. Også det som står under “restriksjoner” fremstår for meg som unødig komplisert.

De ideelle rettigheter er håndtert på en uklar måte. Usanere har et underlig forhold til ideelle rettigheter. Man er forpliktet etter Bernkonvensjonen, men vil ikke helt akseptere det. Men så tar man det inn igjen på en kronglete måte. I Bern 6bis(1) er det formulert slik:

“(1) Independently of the author’s economic rights, and even after the transfer of the said rights, the author shall have the right to claim authorship of the work and to object to any distortion, mutilation or other modification of, or other derogatory action in relation to, the said work, which would be prejudicial to his honor or reputation.”

Det er i realiteten det samme som sies i USA-versjonen, bare på en langt mer omstendelig og komplisert måte. I den norske versjonen synes krav om navngivelse å være basert på USA-versjonen, ikke på Bern eller åvl. Ikke-krenkende gjengivelse nevnes ikke i den norske versjonen. Her er det bare en noe uklar henvisning til ideelle rettigheter. I en avtale som i så stor grad er basert på “stating the obvious” (f.eks. i definisjonsdelen) er den omstendelige klausulen om navngivelse er det underlig at det ikke sies noe om krenkende gjengivelser.

Ansvarsfraskrivelse gjør vel ingen skade, men er unødvendig og dermed kompliserende.

Men jeg har nok begynt å forholde med til CC omtrent som til Internet Explorer: Det har fått en betydelig utbredelse og det fungerer. Så får man forholde seg til det som det er, selv om man ville ha foretrukket andre løsninger. Kanskje kan jeg til og med selv komme til å anvende CC-lisenser på noe av det jeg gjør tilgjengelig på nettet.

@Olav Torvund

Men det er en del jeg ikke helt får tak i: Er det en form for internasjonal referanselisens, eller er det USA-varianten som fungerer slik?

Det hele baseres på en internasjonal referanselisens (som kalles “unported”, jf. CC by-nc-sa 3.0 Unported – og hvis innhold bestemmes av førnevnte ccInternational, som har hovedkontor i Berlin. Kontoret ledes av Catharina Maracke, som har jussutdannelse fra Universitet i Kiel.

Denne “portes” så til ulike jurisdiksjoner, inklusive USA (jf. CC by-nc-sa 3.0 United States) og Norge (jf. CC by-nc-sa 3.0 Norge).

Det kan godt hende at det finnes en del formuleringer i “unported”-lisensen som skriver seg fra tidligere utgaver, som ble utarbeidet i USA – ccInternational er en forholdsvis ny konstruksjon. Men det jobbes svært bevisst med internasjonalisering internt i CC-organisasjonen, og innvendiger om at dette og hint harmonerer dårlig med norsk rett (jeg har selv reist flere slike) blir behandlet svært seriøst.

Jeg vil dette stor pris på en liste over formuleringer i “unported”-versjonen som du mener ikke er i samsvar med Bern- og Roma-konvensjonene, evt. som høver dårlig i forhold til norsk rett, slik at jeg spille disse inn i ccInternational og få dem korrigert i neste versjon av lisensen.

Når det gjelder det manglende samsvar med definisjon av “samling” i den norske utgaven kontra Bern-konvensjonen som du mener er der, så er det noe som jeg må ta på min kappe. Det skyldes altså ikke overstyring fra “usaske” opphavsrettsjurister. Dessverre er jeg en ustudert røver innen jussen, så det kan være at det finnes faglige svakheter i mitt arbeide. Det må nevnes at jeg hadde med meg tre norske fagjurister med i “teamet” som arbeidet med å kvalitetssikre de norske lisensene. Disse juristene kom med svært viktige og vesentlige bidrag – men som leder er det jeg som må bære ansvaret for eventuelle svakheter i resultatet.

Vårt mandat fra ccInternational som CC Norge var å lage en tilpassing til norsk av “unported”-lisensene som i størst mulig grad reflekterte norsk lov og rettspraksis. Vi hadde altså betydelig “spillerom” – for å bruke din egen terminologi. Det ble av oss lagt opp til en åpen offentlig høringsprosess av suksessive utkast som foregikk over et helt år, og en del faglige svakheter ble fanget og rettet opp gjennom denne prosessen, men det er mulig du har rett i at resultatet ikke er perfekt.

Men alternativet til å produsere et ikke helt perfekt resultat var å ikke produsere noe resultat i det hele tatt. Vi rådde rett og slett ikke over de ressursene som var nødvendig for å produsere perfeksjon. Jeg mener det er langt bedre at disse lisensene finnes tilgjengelig på norsk, selv om de altså ikke er helt perfekte, enn at de ikke gjør det.

@Gisle Hannemyr
Det er er en stund siden sist jeg leste gjennom CC-lisensene. Hukommelsen er ikke alltid en troverdig tjener, men om den er noenlunde riktig så ser de bedre ut nå enn slik jeg husker dem.

Om samling så står det det samme i den norske som i den engelske jeg har sett på. I CC-teksten står det “entire work”, men det står det ikke i Bern eller den norske loven. I Bern står det ikke noe uttrykkelige, i den norske loven står det uttrykkelig “sammenstille flere åndsverk eller deler av åndsverk”. I praksis betyr det at en typisk lesebok er samleverk etter åvl, men ikke “samling” etter CC-lisensen.

Samtalen er stengt

Stengt av Alexander S. (tirsdag 16. juni 2009 kl 12).

Nye bilder