16. april - 3. mai
Gisle Hannemyr
Eirik Solheim
Debattredaktører
4. mai – 19. mai
Even E. Westvang
Simen Svale Skogsrud
Debattredaktør
19. mai – 12. juni
Petter Bae Brandtzæg
Vibeke Kløvstad
Debattredaktører
19. mai
Delte
meninger
Heidi Grande Røys
Redaktør

Forbud mot sosiale medier i skolen?

Elever må lære å bruke sosiale medier i skolen, – foreldrene vet gjerne lite om hva ungdommene gjør på nettet, mens skolen på den andre siden har et ansvar i forhold til å utvikle elevenes digitale kompetanse. En kompetanse som også bør omhandle hvordan sosiale medier fungerer, brukes og utnyttes.

Selvfølgelig skal ikke elever sjekke Facebook i timene, når læreren underviser. Akkurat på lik linje med at elevene ikke skal rope høyt eller sende lapper. Men vi forbyr da vel heller ikke elevene å snakke, fordi noen roper – vi fjerner ikke papir og blyanter, fordi noen skriver lapper? Tilsvarende kan man spørre seg om det er noen god løsning å stenge eller forby bruk av sosiale nettsteder og til med Internett ved enkelte norske skoler. På YouTube finnes oppskrifter på hvordan man knekker skolens stengte nettsteder ved enkle søk. Kanskje er det viktigere å fokusere på god klasseledelse der læreren stiller tydelige krav til hvilke medier og metoder som brukes til ulike deler av undervisningen? Der klare retningslinjer utarbeidet av lærere og elever sammen, fører til enighet fremfor krangling om å klappe igjen laptop’en?

Et viktig steg på veien er å innse at når 99 % av alle unge bruker Internett daglig og har det tilgjengelig både hjemme og på skolen, må skolen ta sitt ansvar å være med og utvikle elevenes digitale kompetanse. De skolene som utnytter Internett og sosiale medier på måter som fungerer har for lengst laget retningslinjer og avtaler i forhold til hvordan elevene og lærerne skal ta i bruk Internett.

Dessuten er det for elever i norsk skole nedfelt i læreplanene gjennom Kunnskapsløftet fra 2006 at de skal utvikle digital kompetanse i alle fag og nivåer. De skal kunne bruke digitale verktøy som en basisferdighet på lik linje med de andre grunnleggende basisferdighetene som handler om å skrive, lese, regne og uttrykke seg muntlig. Å bruke digitale verktøy handler om å utvikle kompetanse i viktige egenskaper som å søke etter informasjon, bruke og dele informasjon på en fornuftig og rettskaffen måte, være kildekritiske, skape og produsere sammensatte tekster med bruk av bilder, film og tekst. Og selv om den oppvoksende generasjon ikke kjenner en tilværelse uten Internett må de likevel lære å bruke og utnytte teknologien på en god måte.

Vi kan ofte høre elever ironisere over lærernes manglende tekniske ferdigheter. Men selv om elevene vet hvordan de skal taste inn søkeord i Google eller lage profil på Facebook, så har de som regel liten eller ingen kompetanse når det gjelder for eksempel kildekritikk. Dette er kanskje den mest kritiske kompetansen i det moderne informasjonssamfunnet, og det er lærerne som må lære elevene kildekritikk. Men det krever lærere som utnytter IKT i undervisningen og som trekker inn elevenes brede erfaring med medier som en ressurs i undervisningen.

I Norge har vi i grunnskolen kommet kort med å ta i bruk datamaskiner og Internett i undervisningen, mens man på videregående har kommet lenger. Selv om vi har fått både utstyr og nettverk på plass i skolene, er det fortsatt altfor mange lærere som kun bruker datamaskinen i sin egen forberedelse og administrasjon av timene og til eget etterarbeid. Integrert i undervisningen er tallene fortsatt lave, særlig i grunnskolen. Antageligvis er det også derfor vi med jevne mellomrom får krasse innlegg om å fjerne datamaskiner og Internett fra skolen etterfulgt av historier der både elever, foreldre, lærere og ledelse forteller om hvordan Internett kan ødelegge og forstyrre lærerens undervisning.

Er det ikke selvsagt for næringslivet at hvis man innfører ny teknologi uten en bevisst plan om hvordan de ansatte skal bruke den eller bevisstgjør alle om hvorfor den skal brukes, så vil det ha liten effekt eller fortjeneste? Teknologien i seg selv gir ikke læring, og kan heldigvis ikke erstatte den sårt tiltrengte læreren. Derimot vil måten lærerne og elevene bruker teknologien på gi læringseffekt.

Hvis elevenes bruk av Internett og sosiale medier fører til støy og uro er det selvsagt at foreldrene og lærerne – til og med elevene reagerer med frykt og sinne. Noe som raskt fører til forbud. Men forbudslinje mot sosiale medier og enkelte steder også Internett medfører at skolene utelukker barn og unges digitale hverdagsliv.

Vi har erfart gjennom utviklingen at Internett ikke er noe statisk, men derimot hele tiden endres. Hvis skolen reagerer med å stenge ute nye fenomen som sosial medier vil til syvende og sist elevenes digitale kompetanse bli mangelfull. Og resultatet kan bli at de unge ikke har utviklet reell og konkurransedyktig digital kompetanse til å søke arbeid eller studier i det informasjonssamfunnet de er født inn i.

Vist 12316 ganger. Følges av 20 personer.

Kommentarer

For å være litt tabloid: Skolen valgte tidlig å stenge ute Donald og Fantomet, selv om 99% av alle elevene brukte det på fritiden. Skolen kunne godt ha brukt Donald i undervisningen men hell, men det forlå ingen plan for å gjøre dette. Likevel, at alle bruker det er egentlig ikke et godt argrument for å ta det inn i skolen. Jeg er også betenkt på at man skal fylle skolene med teknologi som ikke lærere eller skolen behersker eller vet hvordan de skal bruke i undervisningen. Ja, barna skal lære digital kompetanse, men de skal også lære andre basiskompetanser som å skrive, regne, lese og fremføre emner på en muntlig måte, hvis disse kompetansen skal lide fordi vi fyller skolene med sosiale medier så vet jeg ikke.

Teknologi vil bare være en av en rekke alternative og noenlunde ekvivalente kilder til læring og utvikling. En studie jeg har gjennomført viser at de fleste unge bruker sosiale medier til å ”slå i hjel tid”, og det er vel ikke akkurat ett skoleanliggende. Bruksmåtene kan selvfølgelig endre seg. Og jeg ser også det at skolen kan utnytte sosiale medier med hell i undervisningen, men da bør dette være noenlunde planlagt og integrert i undervisningen, i kombinasjon med lærere som har kompetanse innen dette. Det er med andre ord en rekke utfordringer som må tas med i betraktning før man kaster dette inn aktivt i skolen, også personvern. Det er i tillegg en aldersgrense problematikk knyttet til disse mediene, og det virker som om du (hvis jeg forstår deg rett) ønsker å ha dette inn i grunnskolen alt? Det er vel 13-14 års aldersgrense på Facebook og 18 års aldersgrense på tjenester som Google har.

Etter min mening er digital kompetanse begrepet alt for underutviklet til at vi kan kaste teknologi inn i skolen på alle nivåer. Det finnes ingen god redgjørelse av hvordan digitale medier bør forstås og tas i bruk i skolen på ulike klassetrinn. Det har også vært for lite fokus både på hvilke typer mediebruksmønstre eller medier som faktisk fremmer digital kompetanse, og hvilke typer eller grader av digital kompetanse man bør forvente på ulike alderstrinn. Det savnes med andre ord en konkretisering av hvilke elementer i den digitale kompetansen som bør inngå på ulike alderstrinn i skolen. Generelt er aldersaspektet ved digital kompetanse i for liten grad vektlagt. Barn og unge i alle aldre blir alt for ofte behandlet i en og samme kategori.

For å være ikke-tabloid: Vi har et første “regelsett” for digital kompetanse i skolen ved at digitale ferdigheter er tatt inn i læreplanene for alle fag. Hvert fag har egne beskrivelser av de fem grunnleggende ferdighetene, og en rekke kompetansemål forutsetter f eks at man bruker IKT.

Hvor konkret skal man så være? Det er en delikat balansegang. Det er noen som ønsker at man skal være konkrete og normative, andre ønsker stor frihet. Handlingsrom og metodefrihet er viktige kvaliteter i Kunnskapsløftet.

Petter BB skriver: “Det finnes ingen redegjørelse av hvordan digitale medier bør forstås og tas i bruk i skolen på ulike klassetrinn”. Stemmer nå det da? Jeg tror ikke det, men uansett er det behov for mer forskningsbasert kunnskap om digitale medier i læring og vi må bli flinkere til å få denne kunnskapen ut. Og: Lærerne må være sultne på denne kunnskapen.

Jeg er helt enig med Petter Brandtzæg i at det er viktig å være kritisk til bruk av sosial web i skolen, men ikke i at bruken bør vente på mer forskning eller politikkutforming. Dette må gjøres parallellt, antageligvis i all fremtid.

Læring med sosial web kan bli viktig både som utgangspunkt for motiverende undervisningsmetoder og som forberedelse til virkeligheten utenfor skolen. Som Vibeke Kløvstad og Tanja Storsul skriver i sin artikkel: “Når nettgenerasjonen kommer inn i arbeidslivet, vil den ta med seg mye av samhandlingsmønstrene sine, og utfordre etablerte strukturer på arbeidsplassene”. En slik fremtid vil kreve undervisning som er relevant for fremtidens ferdighetskrav, og de stadig nye sammenhengene elever skal snakke, regne og uttrykke seg muntlig i. Digital kompetanse har en slags kjerne som kommer frem i Kunnskapsløftet og St.mld. 30, men det er også viktig å ha en lokal frihet – som Øystein Johannessen påpeker – til å gi begrepet oppdatert innhold. Begrepet bør være tilpasset en uforutsigbar og skiftende mediebruk.

Mye forskning viser gode resultater for undervisning med teknologi, men det er også åpenbart at IKT i seg selv ikke gir læring. Det avgjørende er måten den brukes på. Jeg tror ikke at vellykket bruk av sosial web i klasserommet betyr at elevene skal bruke Facebook eller Nettby i undervisningen, men at vi forsøker å lære av kulturen på unges sosiale møteplasser på nettet. Gjerne til å lage ressurser for skolebruk. På sosiale nettsteder ser vi ofte at folk viser stor interesse for å lage sammensatte tekster, de viser fortellerglede og kanskje viktigst av alt: de leser og vurderer hverandres meninger og fortellinger. Kanskje det er her skolen har mest å lære? Å skape gode læringsfelleskap der det som elevene skriver får et formål og et publikum.

Med eller uten IKT, så er nettopp det å hele tiden kritisk vurdere og lete etter egnede opplegg for sin klasse det som gir best tilpassing, motivasjon og læring. Dette er en jobb lærere alltid har gjort og som de nå bør være motivert for å gjøre med IKT. Sosial bruk av nettet bør ses som en ny mulighet til å gjennomføre engasjerende undervisning, ikke som en konkurrerende aktivitet til det å lese eller skrive. Forøvrig synes jeg vel at man kunne gjort mye mer spennende ting med tegneserier i skolen også.

@Øystein J. Mulig det finnes en redegjørelse av hvordan digitale medier bør forstås og tas i bruk i skolen på ulike klassetrinn, men da er den ukjent for meg. Kanskje noen her kan opplyse om noe slikt finnes, det kunne vært nyttig. En slik redegjørelse og konkretisering er for eksempel fraværende i Ola Erstads bok Digital kompetanse i skolen – en innføring

Jeg er enig at handlingsrom og metodefrihet er viktig i læreryrket, men det betyr ikke at vi ikke skal vite hvilke mål vi forventer på ulike klassetrinn og at vi er klare på når (hvilke klassetrinn) evt. sosiale medier kan eller bør tas i bruk. Det er som sagt utfordringer her som er knyttet til alder, som for eksempel aldersgrenser nedskrevet i brukervilkår ved diverse tjenester. I tillegg har vi utfrodringer knyttet til personvern, samt at dette kan bli både forstyrrende og misbrukt av elever i undervisningssammenheng. Visstnok kan dette gå utover elever som er svake i utgangspunktet.

Bård Vegar Solhjell mener vissnok følgende om bruken av sosiale medier i skolen: Det skal vere opp til den lokale handlefriheten. Det er neppe (riktig) å forby, men å sørge for det samme som ellers. Sette klare grenser, ha klare regler, få elever til å forstå og vere med på dei, ha sanksjonar når dei blir brutt.

Jeg er enig med ministeren at vi ikke kan forby ulike tjenester på nettet. PC og Internett bør bli en selvfølgelig av skolen, og unge fra Ungdomsskolen må lære å håndtere denne åpenheten, men vi kan ha en både og tilnærming som jeg kommer inn på senere.

@Magnus, du skriver at teknologi i undervisningen har hatt positive effekter i flere studier. Er usikker på hvilke studier du her sikter til, snakker vi her om skoler med elever som er online hele tiden. Og, type bruk er ofte avgjørende. I en studie jeg selv har vært med på, publisert i New Media and Society , fant at nyttebruk av teknologi ikke nødvendigvis førte til mer skolastisk kompetanse. Underholdningsbruk som TV-seeing og gaming hadde en negativ sammenheng med skolastisk kompetanse.

Jeg må innrømme at jeg er skeptisk til at unge skal ha tilgang til Internett hele skolehverdagen. Ja, de må lære å håndtere åpenhet, men de må også kunne lære å være uten PC og Internett. Det ligger mye viktig læring også i det. Det ligger også mye digital kompetanse i å ikke alltid måtte være på nett. Ansikt til ansikt kommunikasjon er det rikeste mediet vi har. I EU-prosjektet Citizen Media som jeg selv har vært deltager i, fant vi at vi jobbet bedre uten nettoppkobling. Å være “alltid på” ble rett og slett for distraherende, selv for IKT-forskere fra hele Europa. Ofte er epost og chat forstyrrende elementer også i jobbhverdagen ved f.eks gjennomføringer av møter. Dette er også observert i skolesammenheng Elevene på Os gymnas forteller om PC-spill, chatting, Facebook og Nettby i undervisningstiden. For lærerne er det umulig å kontrollere. Ett tastetrykk er nok for elever som vil gå fra PC-lek til en skjerm uten plett og lyte.
Og, i Finland (som jo gjør det svært bra i Pisa undersøkelsen) og andre land har man for eksempel trappet ned på bruken av IKT i undervisningen.

Jeg har mest tro på en både og tilnærming i forhold til sosiale medier og IKT generelt. Jeg tror på en skole som kan dele undervisingen, der man i noen tilfeller benytter IKT og der man i andre tilfeller ikke gjør det. Denne differensierte undervisningsformen ble også frontet i en annet meget informerende blogginnlegg som hadde en tilsvarende debatt om Facebook i undervisningen. Et innlegg jeg anbefaler .

Apropos…en 15 åring jeg følger på Twitter (som jeg forøvrig synes er en heseblesende tjeneste), kunne melde følgende i dag: At school.. can’t twitter, cause my teacher is watching me with “inappropriate googly eyes” ;P naah.. he cool;)

Interessante innlegg og spennende diskusjon. Min hverdag med utviklingsarbeid i videregående skole viser mange interesserte lærere, men også en god del usikkerhet og mangel på kyndighet. For at sosiale medier skal kunne bli et hesiktsmessig verktøy i læringsarbeidet, er lærernes kompetanse avgjørende. Det at digital kompetanse er kommet inn som både grunnleggende ferdigheter og mer fagspesifikke kompetansemål, er et godt utgangspunkt, men lærernes kompetanse må være mer enn grunnleggende, – den må være så god at lærer fritt kan velge mellom ulike metoder alt etter læringssituasjonen. Da må lærerne ikke bare kurses, men få tid til å prøve seg fram og erfare. Den gode forteller, tavleundervisningen, gruppearbeidet er alle så gamle metoder at læreren da han selv var elev, tok dem opp i seg og er trygg på metodene , mens vi nå er usikre “innvandrere” i en verden elevene tilsynelatende kjenner bedre enn oss. Og jeg mener tilsynelatende, for læreren er fortsatt den som kan se lengre, som kan holde målet for øye, og vi overvurderer ofte elevenes kompetanse.
Svært få lærere vil vel mene, i alle fall i videregående, at det bør være forbud mot sosiale medier, de ønsker nok heller å finne ut hvordan de kan utnyttes til læring. Vi har f eks brukt aviser i skolen i mange år, men vi har aldri akseptert at elevene skulle lese aviser når som helst i timen? Det har inngått som en del av læringsarbeidet. Sosiale medier kan bli et godt verktøy, men det trengs både erfaring og ytterligere forskning.

En ikt-norsklærers betraktninger (vgs):

Personlig var jeg en av de første lærerne ved min skole som gjennomførte en IKT-basert norskeksamen for rundt 5 år siden. Optimismen var stor. Siden har den nok dalt litt – men jeg er ikke nede på bakkenivå ennå. Fordelene ved nettoppkoblede pc-er i undervisningen er så stor for eget og mine elevers vedkommende (jeg snakker da om pedagogiske fordeler, kanskje ikke faglige) – de er såpass store at jeg personlig ikke kunne tenke meg å undervise uten denne redskapen lenger – og ikke minst på denne måten å undervise og administrere en klasse på.

Det gjelder både strukturen man får på selv klassromsarbeidet vha en plattform (LMS), men også ryddighten som kontaktlærer og teamleder. Alt ligger digitalt og den daglige drukningen i papir som var ganske utbredt på 90-tallet forekommer ikke lenger (for mitt vedkommende). Dessuten – og det skal man ikke undervurdere – hele fjorårets arbeid ligger der klart for å bruke eller redigere til neste års planleggingsarbeid. De siste årene har jeg planlagt mitt arbeidsår – i hvert fall 1. termin omtrent helt ferdig innen 1. september, ofte før (elevene har jo en viss påvirkningsmulighet – men jeg kjører eksamenskurs og da må ting gå unna – pensumet i norsk er enormt og noe må selvsagt kuttes for påbygningselevene i 3. klasse selv om det prinsispielt ikke er bra – noe må de altså lese selv.)

De negative erfaringene har imidlertid hopet seg opp de siste årene. Kortversjonen – hvis det er mulig å gjøre det kort – er følgende:

Som lærer med f.eks. IKT-norsk er du ekstremt avhengig (langt mer enn tavleunderviserne) av rammebetingelsene på skolen (du bør altså alltid ha et alternativ ikke-nettbasert opplegg klart, minst ett, helst flere). Min LMS er god (ITSL), men hvorfor er den nede akkurat de dagene jeg trenger den som mest? Som ved terminprøver (lukket plattform) – eller forberedelsesdagen til eksamen (vet de ikke at det er eksamen eller terminprøver til jul i fylket?). Og hvordan er det mulig for en skole å anta at en person (m/to hjelpegutter) skal være i stand til å drifte så mange pc-er – de har jo ikke engang hensiktsmessige lokaler eller kontorer. Hvor er IKT-kompetansen på skolen eller i ledelsen og hvordan bygge den opp – over tid? Hvor er refleksjonene rundt teknologiens utfordringer, ikke minst refleksjonen rundt implementeringsproblemene? (hvordan få IKT, ped og fag til å “samhandle”?). Hvilke fora finnes på skolene som drøfter slikt? Bare det å innrede et klasserom med pc-er hensiktsmessig – hvor er drodlingen og hvor er veiledningsskrivene ovenifra (som det var så mange av under R94 – bra!). Hva med overvåking av ulovlig nettaktivitet – trådløse nettverk utenfor skolen – elevenes mobile bredbånd til eksamen, evt. deres internettduppedinger til tentamen og eksamen? Hvorfor er sentralgitt eksamen uten digitale mål (mer eller mindre)? – (det lukter nesten M87 av dem i mitt fag). Hvorfor snakker skoleledere aldri om det sentrale temaet kildebruk og kildekritikk, samt plagieringskontrollens herlige fordeler (vet de i det hele tatt hva en plagg er? – fins den på Udirs PGS, antakelig ikke…). Hvordan kan de som faktisk har intiert pc-er i skolene, være så bakpå IKT-messig? Et paradoks.

Du er også helt avhengig av at ledelsen “eier” LMS-en – ellers dør den raskt. Dvs. at en skoleleder eller rektor som pusher IKT-innovasjonene på skolen sin og driver dette fram, vil lykkes i langt større grad enn en som sitter på sidelinjen og håper at ting ordner seg eller at en eller annen idealist på skolen skal få til noe… Resultatet av dette siste blir at datainteresserte faglærere blir som øyer på skolen (eller trær alene i skogen) der resten av personalet egentlig underviser etter de gamle læreplanene (uten digitale mål) – og trives stort sett med det antakelig. Det fins da kanskje en slags taus kontrakt mellom ledelsen og lærere om at dette er greit – det fins jo heller ingen kontroll med hva som skjer i klasserommene i norske skoler. Å jobbe med IKT-basert undervisning under slik forhold, er jo mildt sagt ikke mye inspirerende hvis man ønsker samarbeid og kolleger å bryne seg på når det gjelder akkurat dette.

Der verste er vel kanskje all misbruken av pc-en man ser rundt omkring – og lærere med dataangst får jo her vann på mølla ( – Det fungerer jo IKKE, dette, kast ut pc-ene). Disse lærerne (og de er dessverre i flertall på mange skoler) er mer eller mindre blanke i data utover det å kunne sende en mail eller surfe litt på nettet – og om de fikk etterutdanning, er jeg ikke sikker på om det ville hjelpe. Når det er sagt – er etterutdanningen innen data, slik jeg har opplevd den siden 2000 i vgs, en ren vits til tross for hundretallsmillioner av kroner (hvor ender de?). Verken viljen eller motivasjonen er der – og det gjelder både lærerne og de aller fleste skolelederne (taus kontrakt igjen antakelig). Elever med data i disse timene og med disse lærerne, kjører daglig på highweben med læreren i tilhengeren og læringsutbyttet er vel mindre enn null antar jeg (LAN-partyet forsetter i timene for mange av spill-gutta – jentene klarer multitaskingen bedre (les elevlogger på nettet, så får dere vite sannheten om dette)). Så blir spørsmålet – er dette egentlig så ille? Fulgte elevene noe mer med i gamle dager? Her blir jeg svar skyldig fordi jeg selv på langt nær var en glanselev på Berg vgs. på 70-tallet – men jeg endte da opp med et karrig hovedfag i nordisk, så noe må jeg kanskje ha fått med meg antakelig.

Det mest frustrerende er likevel, fylkets og skolemyndighetene milde arroganse (ikke høre-ikke se-ikke snakke) – parret med liten eller middels IKT-inkompetanse (men med mange vyer) – når de overstyrer skolenes valg av IKT-løsninger. På noen måneder (og med et par ukers frist) greide vår fylkeskommune nærmest å rasere det lille datamiljøet vi hadde blant læreren (vi ser da bort fra MK-lærerne som kjører eget løp med egne programmer). Open Office og Linux skulle prøves ut – i en salig blanding, mens de aller fleste forholdt seg til det resten av verden og det næringslivet brukte – MS Officepakken. Det gikk dårlig, mildt sagt. Vyene om Open Global Source er fine – men da er det greit at de som initierer dette og pålegger andre å realisere de fine ideene sine, bruker dette SELV og viser i praksis at det funker. Det er godt lederskap! Les Sverresoga! Skal man endre slikt, må det endres over tid – og i godt samarbeid og kommunikasjon med de som skal endres – basic – basic.

Det siste punktet er skolens store hodepine (og også min har den blitt). Alle elevene med lese- og skrivevansker – rundt 20-25%? – flest gutter. Hvem i skolen jobber for strategier for å hjelpe disse (jeg snakker ikke om handlingsplaner og lovverk – de er det nok av), men med hjelpemidler (digital tale), gode grammatikk, rette- og staveprogrammer som funker etc. etc. Her ligger teknologien klar – men jeg kan ikke se at det en gang fins bevegelse mot at noen setter seg inn i dette (kollektivt på en skole eller i min region) og begynner å anvende teknologien systematisk. Det er en skam – og en pedagogisk unnlatelsessynd uten like – når vi vet at fengslene er fulle av ADHD-elever og elever som sliter med dysleksi og skoleangst og skoleforakt. Bullshitpedagogikken og festtalene fra skolemyndigheten på dette området er så lammende og så aversive å høre på – at jeg bare stenger av når mediene bringer dette på bane for n-te gang. En skikkelig utfordring, sa Udir i Aftenposten i dag (eller i går). “Cut the crap” – (for Gud skyld) – som en kjent blogger pleier å uttrykke det.

Debattene om bruk av sosiale NING, blir altså en avsporing slik jeg ser det. En god lærer med datakunnskap fikser slikt (og der er lette å sperre for en IKT-ansvarlig – You Tube er også et greit undervisningredskap, men det tar for mye båndbredde og hindrer andre i å gjøre jobben sin på skolen – sperr det gjerne for meg!). Man kan også f.eks. sette av noe tid på begynnelsen av dagen slik at elever får sjekket mailen sin. Men det viktigste er at klassen raskt kommer opp på LMS-en der dagens og ukas dont ligger ferdig utlagt – men det er ETTER AT faglærer har startet timen, gjerne med et innledningforedrag om timens eller dagens tema. Det er heller ikke noen i veien for at halvparten av fagets timer pr. uke foregår uten pc. Jeg har drevet slik i mange år – og det funker godt. IKT i skolen er noe mer enn et problem. Når skal vi begynne å diskutere hva pc-enes faktisk kan brukes til i skolen?

www.knutmichelsen.no

@Knut og @Ragnhild, tusen takk for flotte innlegg. Det er meget bra at lærere og skolen kommer på banen her slik at vi kan få en diskusjon som også får med deres erfaringer. Og, jeg er hjertens enig i Knut Michelsens hjertesukk, når han skriver følgende:

Alle elevene med lese- og skrivevansker – rundt 20-25%? – flest gutter. Hvem i skolen jobber for strategier for å hjelpe disse (jeg snakker ikke om handlingsplaner og lovverk – de er det nok av), men med hjelpemidler (digital tale), gode grammatikk, rette- og staveprogrammer som funker etc. etc. Her ligger teknologien klar – men jeg kan ikke se at det en gang fins bevegelse mot at noen setter seg inn i dette (kollektivt på en skole eller i min region) og begynner å anvende teknologien systematisk.

Selv om jeg ikke er pedagog drister jeg meg likevel til å ha noen meninger rundt dette, og jeg synes i tillegg at det ikke bare er skolen som har ansvar for barnas digitale vaner – dette er et ansvar som vi foreldre må ta inn over oss også.

@vibeke kløvstad: Du reiser spørsmålet om det ikke ville være selvsagt å ha en bevisst plan for innføring av IKT – og jeg oppfatter vel også at det er her mye strander i dag. Mange steder er det fokusert på en ren teknisk implementering, og så stopper det hele opp fordi IKT ikke blir tatt i bruk. For å trekke en analogi; bilen min punkterte, men selv om jeg har både reservedekk, jekk og hjulvinne tilgjengelig ringte jeg etter hjelp for å få skiftet dekket. Det er altså ikke nok å ha verktøy tilgjengelig, man er nødt til å lære hvordan det skal brukes – og dette tror jeg er noe av kjernen i problemstillingen når det gjelder å få igang pedagogisk bruk av IKT i undervisningen.

@petter brandtzæg: Jeg ser ikke nødvendigvis at det ligger en konflikt mellom digital kompetanse og øvrige basiskompetanser selv om jeg kan forstå at man kan være redd for at bruk av sosiale medier kan ta overhånd. Dette handler i så fall om klasseledelse. Men jeg synes ikke vi må miste fokus, det er snakk om å bruke IKT som verktøy der det er naturlig – det er vel ingen som har tenkt at elevene bare skal sitte foran en dataskjerm? Det jeg derimot er enig med deg i er at bruk av IKT må inngå som en planlagt og integrert del av undervisningen, og som nevnt over er kanskje dette noe av kjernen i problemstillingen. Når det gjelder bruk på ulike klassetrinn er vel Kunnskapsløftet ganske klar på målene som skal oppnås, f.eks dette eksemplet på mål i norsk etter 2. årstrinn: bruke datamaskinen til tekstskaping. Det som ikke er beskrevet, og som forøvrig gjelder alle kompetansemål i Kunnskapsløftet, er hva man skal gjøre for å oppnå målet – og det er vel egentlig det du etterlyser i ditt innlegg? Det er mange som har etterlyst dette i forhold til kompetansemål når det gjelder digital kompetanse (men jeg har ikke hørt noen som har etterlyst dette for de andre basiskompetansene), men etter som jeg har forstått vil man ved å gå ut med statlige føringer for dette legge grunnlag for en bestemt undervisningspraksis – og det blir vel å slå bena under Kunnskapsløftetet sin intensjon slik Øystein Johannessen er inne på i sin kommentar?

@øystein johannessen: Slik jeg forstår denne kommentaren så mener du at det fortsatt er viktig at den enkelte lærer selv skal få velge undervisningsmetode og presentasjonsform – ikke unaturlig siden undervisning er veldig avhengig av den enkelte lærer, og at det derfor er vanskelig å generalisere hvordan det skal undervises. Enhver må finne sin egen form, men behøver dette nødvendigvis bety at man faktisk kan velge bort digitale medier dersom man ikke føler seg helt trygg på enten redskapskompetanse og/eller fortolkningskompetanse?

Jeg tror nok at den enkelte lærer selv må finne sin form for undervisning, og jeg tror det er sunt at man har handlingsrom – f.eks at det i Kunnskapsløftet er fokusert på hva som skal oppnås (kompetanse) framfor hvordan man skal oppnå dette målet. Imidlertid har jeg noen betenkninger i forhold til om skolen er klar for dette. Slik jeg tolker Kunnskapsløftet forutsetter dette at skolen har en mer innovativ kultur enn det den har i dag (slik jeg oppfatter dagens kultur), det må være lov å prøve og feile – uten at dette skal være et sjansespill i forhold til elevens læring og læringsutbytte, og kanskje man heller ikke skal være så redd for at manglende redskapskompetanse er det samme som å miste autoritet som lærer. Som både Kløvstad og Brandtzæg er inne på i sine innlegg kreves det en plan for implementering ut over det tekniske. Opplæring i bruk og bruksmåter (både redskapskompetanse og pedagogisk bruk) er svært nærliggende å tenke på i den sammenhengen.

En spørreundersøkelse blant ca 100 (vgs)lærere viste at over halvparten av disse mente at det største hinderet for å ta i bruk IKT i undervisningen var lærerens manglende digitale kompentanse. Samtidig svarte mange også at man gjerne lærte best av kollegaer – så i tillegg til at skolen må være mer innovativ bør det både oppmuntres til og legges tilrette for delingskultur også innenfor dette området. Dette er et lederansvar.

Jeg synes mye av diskusjonene rundt dette dreier seg om å ta i bruk eller ikke ta i bruk IKT i undervisningen, og dette burde være unødvendig tatt i betraktning at man faktisk skal gi elevene digital kompetanse – som Kløvstad sier “det krever lærere som utnytter IKT i undervisningen og som trekker inn elevenes brede erfaring med medier som en ressurs”.

I forhold til å begrense bruk og/eller tilgang tviholder jeg på at dette er et spørsmål om klasseledelse og å lære elevene god digital dannelse, å legge ut gode digitale spor, nettikette og nettvett generelt framfor å sperre bruk.

Spørsmålet nå er hvordan man skal komme videre; og jeg skisserer her en svært enkel versjon av en mulig framgangsmåte (som gjerne virker litt banal fordi det er så opplagt):
1. oppnå enighet om hva som er dagens situasjon,
2. oppnå enighet om hva som er ønsket framtidssituasjon, her legger Kunnskapsløftet en god skisse for hva som skal oppnås,
3. oppnå enighet om hvordan man skal komme fra dagens situasjon til ønsket framtidssituasjon – hva skal man gjøre mer av, mindre av, slutte med og begynne med, og
4. utform en plan med aktivitetstiltak og milepæler og sørg for å ha kontrollpunkter underveis for å sikre at alle trekker i samme retning. Som nevnt over er slike endringsprosesser et lederansvar, det er viktig at det det forankres i ledelsen og gis legitimitet. En av utfordringene med reformer som blir pålagt fra en instans utenfor den enkelte skole er å få skapt delaktighet og involvering hos alle ansatte.

Stortingsmeldingen om lærerutdanningen synes jeg gir et tydelig signal “Dagens lærerstudenter har gode forutsetninger for å manøvrere i mediesamfunnet, men må tilegne seg kunnskap om hvordan dette påvirker barn og unge og hvordan ny teknologi kan brukes i opplæringen” – men for å sitere en elev som deltok på NKUL: ”Jeg håper vi ikke må vente på en ny generasjon lærere før man tar i bruk data i skolen!”

Jeg er enig i Eva Bratvolds tilnærming her – fingern i jord – lag gode planer og sett i gang og sjekk dem opp mot virkeligheten gjerne hvert halvår. Jeg jobbet i staten i 5 år på 1970- og 80-tallet – der pågikk opplæring og etterutdanning innen tekstbehandling og data kontinuerlig – hvorfor skal det være så vanskelig i skoleverket som skal være eksperter på læring og læringskultur – eller er det bare noe de liker å pynte seg med?

Jeg er faktisk invitert til å delta i en slik gruppe til høsten (få IKT-en opp og gå). På handlingsplanen for IKT står det nå at det er" pedagogene" som har ansvaret for dette. Men ansvaret må jo ligge på – ? – ja på hvem? (hvem sitter på pengene og styringsretten og evt. beordringsretten?).

Så må selvfølgelige fagteamlederne gå igjennom DAGENS læreplaner (enda en gang?) og krysse av de digitale målene (bare i norsk er det rundt 10). Læreplanene er jo faktisk nasjonale (krav – og nå forskriftsfestet så langt jeg er informert) og ingen meny man sitter og plukker i etter hva man liker og ikke liker å undervise i – eller tar jeg feil?

Kanskje statsråden og direktøren i Udir og utdanningsdirektørene i fylkene SA det offentlig av og til (istedenfor å sende oss digitale skoleundersøkelser 3-4 ganger i året mange skoleledere rett og slett ikke følger opp – hva var poenget?). Men det virker som om ettergivenhetskulturen overfor elevene (det er nå etter forskriften fra Udir ingen fast grense for fravær i vgs. – elevene kan nå i praksis komme og gå og få sin karakter bare vurderingsgrunnlaget er i orden) – Denne ettergivenhetskulturen smitter nå kanskje over på lærerne som arbeidstakere. Tause kontrakter mellom skoleledere og lærere inngås på skoler med svak IKT-kultur og man blir enig om at “enhver får gjøre som man vil” og håper på det beste – eller at skoleåret snart går over…

Udir kjenner vel situasjonen godt og lager deretter eksamensoppgaver i vgs. som “også kan besvares på papir” – utspill i Aft. for noen dager siden. Datasterke elever som ønsker å vise IKT-kompetansen sin i skolen må da kanskje sitte å tegne enn portal eller site med tusj og beskrive hvordan det er å sette opp en blogg eller lage en multimodal tekst på et blankt papir?

Da jeg var kons. for IKT-baserte eksamener skulle oppgavesettene være bredspektrete. Hvis digitale ferdigheter er en av fem basisferdighter i K06 og når læreplanenen kryr med digitale mål – hvorfor skal de da ikke prøves til eksamen? Jeg skriver også om dette på min skoleblogg – så får enhver ta det til seg som han eller hun vil:

http://knutmichelsen.blogspot.com/.

Hilsen

www.knutmichelsen.no

En god og interessant debatt! Godt å få lærere og ledere i skolen på banen, kunne godt tenkt med å høre noen elevstemmer inn her…? Jeg skal invitere noen – inviter gjerne!

Jeg begynner med et svar til:
@Petter B. Brandtzæg: Hovedpoenget i mitt innlegg er at skolen bør forholde seg sosiale medier som en viktig del av de unges digitale hverdagsliv, både på skolen og utenfor. I stedet for å stenge ute de sosiale mediene, må skolen se sitt ansvar i forhold til å lære elevene om hvordan man best bruker de, nettopp fordi dette er en viktig del av en helhetlig digital kompetanse.

Denne kompetansen konkurrerer ikke med de andre basisferdighetene (skrive, regne, lese, uttrykke seg muntlig), men er en ferdighet som må integreres i den helhetlige basiskompetansen.

Som kjent så leser vi også på skjermer, vi skriver på datamaskinen, vi bruker presentasjoner for å uttrykke oss muntlig, vi til og med regner på datamaskinen! I det samfunnet vi lever i dag er det ikke lenger relevant å diskutere hvorvidt vi skal ha datamaskiner i skolen eller ikke eller hvorvidt det stjeler tid fra de andre basisferdighetene.

Datamaskiner erstatter verken læreren eller viktige undervisningsmetoder som tavle og kritt, den muntlige fortellingen, introduksjonen til et tema osv., men den kan derimot forbedre, utfordre og styrke undervisningsmetodene. Og viktigst hvis den brukes pedagogiske og faglig i undervisningen vil den øke elevenes motivasjon og læringseffekt. Og styrket motivasjon og læringseffekt gir bedre karakterer! Dette krever lærere som er kompetente, bevisste og, ikke minst, nysgjerrige i forhold til å fornye egne undervisningsmetoder. I tillegg krever det utvikling av faglig innhold i form av digitale læringsressurser med høy pedagogisk og teknologisk kvalitet. Både etterutdanning av lærere og utvikling av faglig innhold er i utvikling, men utviklingen går ikke fort nok og er til tider ikke god nok!

Hvilken måte sosiale medier bør inngå pedagogisk og faglig vet vi foreløpig lite om. Sosiale medier er et relativt nytt fenomen, hvor Facebook og Twitter kanskje er de mest synlige og støyende mediene, mens utviklingen som pågår i forhold til blogger og wiki’er virker mye mer relevant og interessant for pedagogisk og faglig bruk i skolen. Det er imidlertid helt klart at det gir spennende og unike muligheter for skolen, av den enkel grunn at de er konstruert på kommunikasjon. På del&bruk, http://delogbruk.ning.com/ finnes det et sosialt nettsted som diskuterer bruk av sosiale medier, men også deling av erfaringer med bruk av IKT i undervisningen. På 3-4 måneder har nettstedet fått 1700 medlemmer fra skole og utdanningssektoren. Her deler lærer både gode (og dårlige/mislykkede) eksempler på bruk av sosiale medier og IKT mer generelt i pedagogisk og faglig sammenheng. Vi har mange interessante forskningsresultaeter på IKT og læring, men vi mangler mer spesifikk forskning på hvordan sosiale medier kan brukes i undervisningen.

*En liten digresjon: Donald, tyggegummi eller andre enkeltstående fenomen som tilhører barne- og ungdomskulturen synes jeg blir en begrenset sammenlignet av hva sosiale medier er og kan være. Dog….kanskje Donald kan ha noe å gjøre i skolen? For å motivere barn som strever med å lære å lese og skrive? Tegneserier/animasjoner laget på datamaskin, der de lager handling ved hjelp av tegninger og skriver inn enkle ord og uttrykk kan virke forløsende på elever som ikke forstår bokstavenes abstrakte mening og funksjon, de som ikke har knekket lese- og skrivekoden enda. Noe av dette kan selvfølgelig gjøres med penn og papir, men med tastaturbruk skjønner jo til og med guttene hva de har skrevet, noe som ofte virker svært motiverende (mange gutter ligger finmotorisk tilbake i forhold til det å mestre håndskrift, men som vi vet – det kommer faktisk etter hvert!)

Takk for inspirerende meningsutveksling om hva skolen – og andre virksomheter – bør tillate og benytte.

Vi leter alle etter de gode løsningene for bedre samhandling og kunnskapsdeling, og målet er bevegelig. Delingskulturen må føre til at vi får direkte nytte av hverandres bidrag og dermed oppnår mer sammen enn vi kan klare alene. I dag arbeider mange virksomheter med likeartede problemstillinger uten å bruke hverandre – så også i skolen. Politisk er myndighetene på vei ved å sette delingstemaene på dagsorden, men det er langt frem til at vi virkelig samarbeider på tvers av institusjons og organisasjonsgrensene. Vi må stadig finne opp kruttet på hvert sted, og de tekniske rammebetingelsene tar ofte knekken på gode ideer.
Internett gir muligheter for effektiv kunnskapsdeling blant det som er tilgjengelig og tydelig angitt. Vi kan søke og finne, men som oftest ligger den mest interessante informasjonen på innsiden av virksomhetene og ikke på de åpne sidene. Derfor går man direkte på organisasjoner eller personer dersom man er ute etter noe bestemt. Det kreves holdningsendring for å åpne opp og vise fram vår kunnskap (vår kunnskapsmangel), våre arbeidsplaner og våre foreløpige prosjekter. Vi har en sunn skepsis til å vise frem uferdig stoff og vel også litt for glade i å beholde egenprodusert materiale.

Delingsnettsteder bør gi mye mer enn personlig “show off” og øyeblikkelig kontaktstøtte, selv om dette for mange synes viktigere enn mye annet. Jeg tror vi alle må gå veien om å prøve ut løsninger og lære av våre forsøk på IKT-siden som på andre fagområder der oppskriften ikke er gitt. Det er å håpe at vi også kan ha overskudd til å dele erfaringene og inspirere andre. Skal det lykkes må terskelen for egeninnsats være lav. Skolen har allerede mange samhandlingsprosjekter innad, i interaksjon med nærmiljøet og i internasjonalt kontaktarbeid. Slike teknisk enkle prosjekter kan i dag håndteres annerledes, og trolig bedre, ved bruk av nye verktøy. Uansett om det kan virke unødvendig for å løse oppgaven, vil utprøving ved småprosjekter være en god måte å øve opp den digitale kompetansen for lærere, foreldre, elever og samfunn. Prøv for eksempel ut Wikier og blogverktøy i sammehenger der man hittil har brukt e-post, egne trykksaker eller annet. Vi må vokse sammen med en verktøyutvikling i endring, og fokus må være på det som er gratis tilgjengelig og rimelig enkelt å bruke og forvalte. Vellykkede eksempler bør honoreres og spres.

Det er et skille på hva som egner seg på privatsværen og hva som egner seg på jobben og skolen. Skolen bør ikke forby kjennskap til eller prøvebruk av verktøy, men må likevel sette klare regler for når elevene skal benytte hva. Elever og foreldre på hver skole må trekkes med i regelutformingen her som ellers. Bruk sosiale nettsteder til det de egner seg til – det sosiale. La oss tilrettelegge kunnskapsnettverk og samhandlings-arenaer basert på virksomhetenes og/eller samfunnets behov og samhandlingens hensikt. Da må bruker-vennligheten og tilretteleggingsmetodikken fra de beste sosiale nettstedene benyttes. Mye god funksjonalitet kan gjenbrukes direkte i andre sammenhenger, men det krever kompetanse og innsats. Delte meninger er et godt intitiativ, og særlig valget av redaktøransvarlige som kan håndtere innspill, er riktig.

Alt for ofte blir nye reklamefinansierte IKT-løsninger ukritisk lovprist som løsning på helt andre arenaer. Mange intitiativ blir erstattet med andre etter kort tid, selv om de har vært høyt oppe i pressedekning, men vi skal selvfølgelig ikke glemme at internett, e-post og sms har en kort historie som har medført store endringer i arbeidsmåtene i samtlige virksomheter i tillegg til privatsfæren. Slike teknologiske mulighets-sprang kommer trolig stadig oftere. Det er spennende i seg selv, og vi i Norden er villige til – og har ressurser til – å ta i bruk nye løsninger raskere enn mange andre lland. Den styrken bør vi utnytte for alt den er verdt.

De fleste har stadig utfordringer med sikker elektronisk lagring av informasjon og kommunikasjon som skal tas vare på. Sporbarhet og sårbarhet ved datatap må håndteres i alle sammenhenger hvor noen skal ta et profesjonelt ansvar for oppbevaring og arkivering for gjenfinning. I skolesammeheng bør man gradvis ha større fokus på god forvaltning og sikkerhet. Vi har alle vårt eget elektroniske kontor som må ryddes.

Jeg synes Vibeke Kløvstad har svært gode poenger, og vil slutte meg til oppfordringen om at skoleledelsen må engasjere seg personlig i disse utfordringene. Skal elever og lærere gå nye veier, må foreldre og skoleledere bli informert, støtte opp og delta. Det er mange lærere som har gjort en stor innsats for å få til god pedagogisk bruk av IKT uten at programvare, infrastruktur og ledelsesstøtte har vært på plass. Det gjør ikke noe at mange elever ligger i forkant ferdighetsmessig så lenge de voksne forstår hva som skjer, har innsyn og kontroll. Teknisk kontroll må benyttes når eksamen eller andre hendelser krever det.

Pedagogiske støtteverktøy som gjør arbeidet med de vanlige arbeidsprosessene enklere og bedre for elever og lærere er det viktigste å fokusere på. Slike oppgaver bør være hovedutfordringen for de sentrale skoleaktører i samspill. Kvalitetssjekk, anskaffelsesbistand, rådgivning og veiledning på programvarefeltet gir trolig bedre digital læringseffekt for skoleverket som helhet enn lokal uttesting av sosiale nettsteder.
Den store IKT-dugnaden på innholdssiden i skoleverket gjenstår.

Det gleder en gammel bloggonauts hjerte at mange har kastet seg frempå i debatten. Jeg er livredd for at nettfora som dette – som attpå til heter “Delte meninger” skal være en samling besvergelser mellom rettroende. Meningsbrytning er kjempebra!!!

Jeg har ikke tid nå til å kommentere innleggene, men la meg understreke ett poeng: De av oss som tar til orde for bruk av IKT, herunder sosiale medier, i undervisning og læring er stort påpasselige med å understreke at IKT ikke skal brukes for enhver pris til ethvert formål. Nettopp her er det viktig med både erfaringsutveksling lærere imellom, og mer kunnskap om hvilke former for teknologianvendelse som trigger mer og bedre læring. Jeg mener at man med rette skal være skeptisk til en “alway-on” holdning. Det er ikke det det handler om – det handler om å bruke IKT for å understøtte elevenes læring – gjerne knyttet til de overordna mål vi artikulerte i stortingsmeldingen om kvalitet i skolen fra juni i fjor: Lære mer, fullføre, mestring og trivsel.

Så mange viktige spørsmål, så mange som berører ting jeg som utviklingsleder stadig tenker på. Jeg tok et 15 studiepoengs kurs i digital kompetanse,-pedagogisk bruk av IKT i vinter,- og med det som brekkstang, egen vg1-klasse i norsk med hver sin bærbare, og masse pågangsmot og nysgjerrighet, har jeg prøvd meg fram og “forsket” litt i egen klasse og blant kollegene. Elevene er positive, vi har lagd flotte sammensatte tekster, vi har lagd blogg og wiki, og jeg har oppfordret elevene til å diskutere på nett, både via MSN og i diskusjonsgruppe på ITL. Slik har vi tilegnet oss erfaringer med verktøyet, men jeg vet ennå ikke om de har lært mer i norskfaget! Hvordan kan jeg finne ut det? Jeg kan bare anta. De har i alle fall blitt bedre og mer bevisste brukere av nettet, både når det gjelder sosiale nettverk og søking fordi vi har brukt det og diskutert det…
Min skole har IKT som satsningsområde på kompetanseplanen i år, og vi har hatt kurs i tankekart, Photostory og Audacity. Vi har hatt besøk av andre skoler som er mer drevne enn oss, og fått deres synspunkter, erfaringer og tips. Vi har gått til anskaffelse av CD-ord med lese-og skriveprogram og språklæringsprogram, og har fått en liten innføring foreløpig. Vi bruker nettbaserte læremidler i norsk for minoritetsspråklig innføringskurs, realfagsprogram… Mitt ønske er å ha et “trøkk” på dette framover, og ha både kvalitative dyptpløyende samtaler med kolleger om hvordan det går, og kjappe spørreundersøkelser via ITL som kan gi info på en del konkrete spørsmål. Vil noen forske på oss? VELKOMMEN!
Vi håper læremidler som CD-ord vil være nyttig for ikke bare lese- og skrivesvake, men for alle elever som vil utvikle seg og odle språket, både norsk og fremmedspråkene. Vi håper egnede program vil stimulere til bedre og mer variert læring slik at flere elever vil kunne finne sin måte å lære på. Å delta i sosiale nettverk i en læringssituasjon, f eks i fremmedspråkene, tror jeg må være kjempemorsomt når vi bare kommer så langt at vi fort finner fram til gode måter å gjøre det på!

@Vibeke, mens jeg ser den kjedelige fotballkampen mellom Manu og Barca…

Hovedpoenget i mitt innlegg er at skolen bør forholde seg til sosiale medier som en viktig del av de unges digitale hverdagsliv, både på skolen og utenfor.

Ja, dette er jeg enig i, men jeg har hatt en del kritiske sp. som ikke besvares på veien. Aldersgrenser, klassetrinn, i hvilken grad (hvor mye og hvor viktig), til hva osv. Jeg ser ikke noe umiddelbart hastverk med å innføre sosiale medier i skolen, før vi har planer på plass og lærere som er kompetente til å håndtere dette. Båndbredde ble også nevnt som et problem som for eksempel ved bruk av YouTube.

Personlig tror jeg sosiale medier først er aktuelt på sent ungdomsskole nivå og i vgs. Sosiale medier bør i skolesammenheng brukes målrettet, da kan en tenke seg samarbeid om prosjekter med vennskapsskoler i andre land, og teste ut ”the small world” /”six degrees of separation” og kunnskapsproduksjon på tvers av skoler og land. Her er det bare fantasien som setter grenser. At klasser kan samarbeide om prosjekter på tvers av landegrenser hadde jo vært fantastisk, noe jeg tror også elever ville sett på som utrolig spennende. Og, dette er jo faktisk fullt mulig teknologisk i dag, men det krever visjonære planer og engasjerte lærere med kompetanse i disse mediene.

Vi kunne her utfordret både lærere og elever til å komme med forslag om hvordan og til hva sosiale medier kan brukes til i skolesammenheng.

Som kjent så leser vi også på skjermer, vi skriver på datamaskinen, vi bruker presentasjoner for å uttrykke oss muntlig, vi til og med regner på datamaskinen!

Ja, da, dette er jeg hjertens enig i. Men, det er fint mulig å gjøre alle disse tingene uten IKT, også i 2009. I et innlegg jeg hadde i Aftenposten den 18. januar 2005, skrev jeg at Digital dannelse var en nødvendighet. Den gang som nå mener jeg at digital dannelse ”må inkludere evnen til å tilegne seg viktig informasjon, tolke medieinnhold og å være kritisk tenkende”. ”I et videre perspektiv handler digital dannelse om å inneha den kompetansen som trengs for å være fullverdige deltakere i dagens digitale samfunn. Her er vil evnen til kommunikasjon og innholdsproduksjon på Internett være viktig.” Jeg er altså ikke en mørkemann som er mot teknologi.

Teknologi og digital kompetanse i skolen er viktig, men jeg er ikke tilhenger av en ”alltid på” tilværelse i norsk skole. Jeg tror faktisk at viktige komponenter ved digital dannelse (eller kompetanse), som kildekritikk, holdninger, etiquette, kan læres også uten å ha tilgang på PC og internett. Og, jeg tror på det å ha en sunn skepsis mot teknologi. Jeg er derfor helt uenig i din påfølgende setning:

I det samfunnet vi lever i dag er det ikke lenger relevant å diskutere hvorvidt vi skal ha datamaskiner i skolen eller ikke eller hvorvidt det stjeler tid fra de andre basisferdighetene.

Vi kan ikke underlegge oss teknologien fullstendig og si at vi ikke kan diskutere dens innvirkning på læring. Jeg mener vi må ha en svært kritisk og forsiktig tilnærming til teknologien og medier generelt, fordi det nye medielandskapet er så mangfoldig og komplekst. Det er blitt en jungel som utvikler seg i et stadig raskere tempo. Det å ha oversikt over konsekvenser og bruk blir stadig vanskeligere å studere. Ulike medier og hvordan de brukes kan ha uante konsekvenser for vår atferd. For eksempel er mobbefiltertet som ble utviklet av Telenor på mobilen, paradoksalt nok vist seg å bli ett verktøy som også brukes til å mobbe!

Hvis IKT totalt sett eller enkelte medier ødelegger læringseffekten og begrenser andre basisferdigheter…ja, da kan vi ikke fortsette å ha disse i skolen. Da må de stenges ute, fullstendig, eller i mer eller mindre grad, men jeg velger å være nøktern optimist.

En liten digresjon: Donald, tyggegummi eller andre enkeltstående fenomen som tilhører barne- og ungdomskulturen synes jeg blir en begrenset sammenlignet av hva sosiale medier er og kan være.

Nå skrev jeg at jeg var tabloid når jeg nevnte Donald, og jeg nevnte ikke ”tyggegummi eller andre enkeltstående fenomen”. Jeg nevnte Donald (og Fantomet), fordi dette er en del av medieverden. Og, ja, jeg skriver at Donald kan ha noe å gjøre på skolen, det kunne TV også ha hatt for den del, men foreløpig er TV-en og Donald i liten grad blitt benyttet i undervisingen. Poenget mitt var at lærere og skolen kan utnytte mange medier og det med hell inn i undervisningen (hvis det gjøres riktig og hvis læreren skjønner mediet), men vi kan ikke forvente at de skal kunne ta i bruk alt…selv om alle medier i teorien kan ha et læringspotensial :). Det er helt avgjørende at læreren er trygg på mediet selv. ”Revolution doesn’t happen when society adopts new technology, it happens when society adopts new behaviors”, sier Clay Shirky…jeg antar at dette også gjelder for skolen :)

@ ØJ

De av oss som tar til orde for bruk av IKT, herunder sosiale medier, i undervisning og læring er stort påpasselige med å understreke at IKT ikke skal brukes for enhver pris til ethvert formål

Phu….det gleder meg :)

Her er det mykje ein kan kommentera… Diskusjonen om IKT skal brukast i skulen bør ikkje vere fokus, me har kome lengre enn det.
Kva skal me bruka IKT til?
Kva tid skal me bruka IKT?
Finst det nokre kjenneteikn på kva tid ein kan forventa betre læring når ein bruker IKT?

Petter Bae Brandtzæg: ”må inkludere evnen til å tilegne seg viktig informasjon, tolke medieinnhold og å være kritisk tenkende”

og vidare setje informasjonen inn i ein ny samanheng og bruka denne sjølv.

Nokre teoretiske perspektiv det kan vere lurt å ha bakhovudet når ein tenkjer på IKT i læring finn ein i Computers as Mindtools for Engaging Learners in Critical Thinking

Kort oppsummert:
- Learners as Designers
- Knowledge Construction, Not Reproduction
– Learning with Technology
- (Un)intelligent Tools
- Distributing Cognitive Processing

Web 2.0 sett i lys av Mindtools passar ypparleg, web 2.0 legg til rette for den lærande som designar (av kunnskap, informasjon, osb.). Ein må konstruera eigen kunnskap, gjerne kobla tidlegare kunnskap med ny informasjon. Verktøyet ein vel støttar opp under læringsprosessen, slik at den lærande får meir ut av arbeidet/prosessen enn det han/ho hadde hatt utan. Ein brukar IKT som ei avlasting i læringsprosessen: Learners should be responsible for recognizing and
judging patterns of information and then organizing it, while the computer system should
perform calculations, store, and retrieve information. When used as Mindtools, we are
engaging learners in the kinds or processing that they do best.
(David H. Jonassen,
Chad Carr, Hsiu-Ping Yueh.
Artikkelen kan du lesa her

Å læra av, gjennom eller med IKT er og nokre andre sentrale perspektiv ein bør ha i med seg:
Salomon, G. , Perkins, D.N., & Globerson, T. (1991). Partners in cognition: Extending
human intelligence with intelligent technologies. Educational Researcher, 20(3), 2-
9.

Artikkelen kan du lesa her

Ein av dei viktigaste faktorane for bruk av IKT i skulen er læraren, eg har skrive noko om korleis ein kan bruka IKT i læringsarbeidet sjølv utan IKT-kompetanse
her

Det handlar kanskje meir om klasseleiing og rammene ein legg rundt læringarbeidet?

Tilbake til dei store spørsmåla, kva bruker me IKT til? Korleis bruker me IKT?
Og treng eigentleg læraren kunne alle web 2.0 verktøy? Skal me læra med, av eller gjennom IKT?
Fleire og fleire lærarar grublar, tenkjer og kjem med forslag på Del og bruk
Ein fasit trur eg ikkje me skal jakta på, men det finst fleire løysingar på vegen.

Veldig spennende og interessant diskusjon.
Jeg tenker at IKT og sosiale medier er kommet for å bli – også i skolen. Men ikke for enhver pris og til ethvert formål. Læreren må legge premissene for dette, men kanskje i samarbeid med elevene? Jeg tror vi voksne med fordel kan være litt mer ydmyke ift våre barns digitale kompetanse, og kanskje kan vi utforske denne verdenen sammen? Istedet for å forby Facebook, msn osv kan vi ikke sammen finne ut når og hvordan dette kan være nyttig – også i undervisningen?

Det er også et veldig godt poeng at det må finnes strategier for hvordan IKT skal bli benyttet som et formålstjenlig verktøy, i skolen og i arbeidslivet forøvrig.
Jeg tror at vi er mange som har utviklingspotensiale ift å utnytte IKT som verktøy mer effektivt både i individuelt arbeid og for samhandling.
Vi må våge å prøve – og vi må arbeide for å få til en god delingskultur. Del de gode eksemplene, fortell når du har fått til noe smart. Det være seg i undervisningen eller på kontoret. Kompetanse utvikles best relatert til egen arbeidshverdag.

Gode innlegg! Jeg vil slutte meg til dere som understreker at IKT bør brukes der det gis merverdi – dynamisk sammen med andre ressurser. Dette krever faglig sterke og digitalt kompetente lærere for å se mulighetene som finnes. Jeg synes IKT i denne sammenheng bør ses som én av mange ressurser for å gjennomføre god pedagogikk.

IKT er verktøy for læring, men på samme tid så er digital kompetanse et mål i seg selv, som beskriver en slags evne til å fungere godt i informasjonssamfunnet. Med Kunnskapsløftet ble ”digital kompetanse” definert som en grunnleggende ferdighet, og jeg synes det ville vært spennende å høre mer om hvordan digital kompetansebegrepet i læreplanen oppfattes i skolen. I lys av den massive bruken av sosiale medier: I hvor stor grad oppfatter praksisfeltet at kritisk dømmekraft i forhold til sosial nettbruk og dataspill på fritiden er en oppgave for skolen? Jeg mener dette er en naturlig del av begrepet digital kompetanse, men har ikke noe klart inntrykk av lærernes oppfatning.

Flere av artiklene i boka og innlegg her på deltemeninger.no debatterer unges bruk av nettet, unges online dataspilling og hvordan ungdoms fritid i stadig større grad er preget av teknologibruk. Mitt inntrykk er at teknologioptimistene og de mediepaniske har begynt å nærme seg hverandre. De jeg møter er stort sett enige om at vi bør være litt bekymret – men ikke veldig – og at det er naturlig å vektlegge digital kompetanse og digital dømmekraft fremfor totalt frislipp eller strengere nettfilter. Men på samme tid, så virker det på meg som at det veldig ulik forståelse av hva elevene skal lære av kritisk dømmekraft på skolen. Om ikke digital dømmekraft i forhold til sosial web aksepteres som en oppgave for skolen, hvordan kan man ellers sikre en slik kompetanse? Skal vi overlate dette til foreldrene alene, kanskje støttet av holdningskampanjer – som i mine øyne ofte kjennetegnes av fokus på farer, ekstremhendelser og spissformulerte slagord?

@Petter: du skriver ”Magnus, du skriver at teknologi i undervisningen har hatt positive effekter i flere studier. Er usikker på hvilke studier du her sikter til, snakker vi her om skoler med elever som er online hele tiden."

Jeg leser gjerne artiklene du refererer til. Mye forskning viser positive resultater med bruk av IKT i læring, og slik jeg ser det er forskning som viser hvordan IKT kan støtte god pedagogikk mest interessant. Jeg tror ikke på undersøkelser som endelig beviser at IKT gir bedre læring, av samme grunn som at jeg ikke tror på undersøkelser som beviser at IKT gir dårligere læring. Nettopp fordi det ikke er IKT i seg selv som gir læring – det er den spesifikke bruken i en gitt kontekst. Slik sett vil bruk av sosial web i skolen være verdifull når den brukes for å gjennomføre god pedagogikk.

I skolen skal datamaskiner og digitalt innhold være tilgjengelige ressurser for læring, ikke nødvendigvis for fritidsbruk når som helst. Bruken av skoletid til fritidsaktiviteter tror jeg – som flere andre har nevnt – er problemer som skolen alltid har forholdt seg til, og som de nå må forholde seg til med IKT. Løsninger for dette – som klassestyringsprogrammer, krav om å lukke laptopen eller dialog og avtaler med elevene – bør slik jeg ser det overlates til den enkelte skole og lærer.

For å trekke frem noen forskningsprosjekter fra ITU så synes jeg ITU Monitor 2007 (s. 20-24) har en overbevisende gjennomgang av internasjonale forskningsfunn på feltet IKT og læring.

Flere studier, som de ITU-finansierte MEMOZ eller TWEAK, kan synliggjøre hvordan sosial bruk av nettet kan bli spennende ressurser for læring i skolen. Sosial web kan gi viktige innspill til hvordan man skaper gode læringsressurser og velfungerende læringsfelleskap, men den massive fritidsbruken stiller også nye krav til unges digitale kompetanse. Spørsmålet om ungdom lærer noe av nettsamfunn blir også et spørsmål om hva som vurderes som nyttig kunnskap av skolen, arbeidslivet og samfunnet forøvrig.

@Guttorm. spennende innlegg! Jeg skal lese.

(@Vibeke) Hovedpoenget i mitt innlegg er at skolen bør forholde seg til sosiale medier som en viktig del av de unges digitale hverdagsliv, både på skolen og utenfor.

(@Petter Bae Brandtzæg)Ja, dette er jeg enig i, men jeg har hatt en del kritiske sp. som ikke besvares på veien. Aldersgrenser, klassetrinn, i hvilken grad (hvor mye og hvor viktig), til hva osv. Jeg ser ikke noe umiddelbart hastverk med å innføre sosiale medier i skolen, før vi har planer på plass og lærere som er kompetente til å håndtere dette.

Jeg ser at sosialemedier kanskje ikke har en stor nytteverdi før på ungdomsskolen, men veldig mange barn er deltakere av disse tjenestene og nettverkene før det. Det finnes aldersgrenser, men bryr barna seg om dem? Ikke mye. Leser barne vilkårene for de sosiale nettstedene -nei, hvertfall visste svært få av mine 10.klassinger i fjor om betingelsene de sa ja til da de registrerte seg på f.eks Facebook. Nettopp av denne grunn mener jeg det haster litt mer enn kanskje du ytrer i din post. Men for all del – det hjelper ikke at noen få skynder seg på eget initativ, men det haster litt med å få på plass kompetente lærere og gode planer for hvordan vi skal forholde oss til disse mediene. Så lenge skolen holder seg utenfor blir dette er fristed for elevene hvor få eller ingen følger med. Det er da de uhelidige sidene (nettmobbing) ved slike tjenester får blomstre.

Vi må ikke lenger la nettet være et fristed for elevene. Vi må på banen og vise at vi er der! Det er å ta ansvar. Å lukke øyene og forsøke å stenge og si at dette får foregå utenfor skolen syns jeg er direkte ansvarsløst. Det er ikke mange (om noen) i denne tråden som har vært uenig i dette, men jeg bruker dette som argument for at; “jo, det haster litt”

Sosiale medier er en del av ungdomskulturen og Petter Bae Brandtzæg har helt rett i at skolen valgte tidlig å stenge ute både Donald og Fantomet. Å holde ungdomskultur og det populærkulturelle utenfor skoleporten har lang tradisjon. Nye medier har alltid virket truende på det bestående. Det er ikke derfor så rart at sosiale medier som Facebook kan få skylden for at elever ikke følger med i timen. Men som norsklæreren så riktig påpeker, så var det ikke alltid man fulgte med i timen før heller. Mange skoler betrakter nå blant annet tegneserier som en type sjanger elever trenger å lære om. Det handler ikke om å sitte passivt og lese tegneserier i timene, men de lærer om tegneserier som sjanger, og hvor de selv kan lage historier med tekst og bilde. Det samme må jo også gjelde de nye sosiale medier. Det å stenge for bruk av sosiale medier i skolen, er å snu ryggen til det mediet som mange elever bruker mye tid på.

Like viktig er det å ikke la elever sitte og chatte i timene for å slå i hjel tid. Eva Bratholm nevner noen elever som var på NKUL og som jeg også var så heldig å høre på. For vi trenger også de unges egne refleksjoner. Der var det en jente som forteller om at hun på siste året på videregående oppdager at hun har sløst bort mye tid i timen ved å være på msn og Facebook. Dette har betydning for hennes framtid. Der og da var hun ikke voksen nok til å forstå det. Det er her en tydelig lærer er viktig, en lærer som kan tenke litt lenger og vise veien videre. Det er like viktig i dag som da jeg selv gikk på skolen.

Ragnhild Birkeland viser hvordan en lærer selv kan forske fram nye undervisningsmetoder med IKT, og hvordan sosiale medier kan brukes i undervisning. Hun beskriver en variert undervisning som engasjere elevene, og som gavner flere elevgrupper. For om læreren lykkes i å gi elevene undervisning som elevene oppfatter som meningsfull, blir trangen til å sitte på Facebook for å slå i hjel tid mindre fristende.

Evnen til kritisk tenkning forsvinner ikke med Facebook eller andre sosiale medier, men nettopp det å kunne reflektere og tenke kritisk er det elever trenger å oppøve i møte med de nye sosiale mediene. Så er det da så lurt å sperre for f.eks Facebook i skolen?

@ Thor-Erik Rødeland

Kan være enig i at det haster, men som sagt, ikke før vi har planer og kompetente lærere på plass. Jeg er ikke for en skole som blir servert en masse teknologi som de ikke greier å håndtere.

Jeg synes forøvrig at barn kan ha fristeder på nettet som ellers. Vi kan ikke leie dem i hånden over alt, men vi (foreldre og skole) skal lære dem digital kompetanse, kildekritikk og at holdninger gjelder på nettet som ellers.

Det finnes aldersgrenser, men bryr barna seg om dem? Ikke mye. Leser barne vilkårene for de sosiale nettstedene -nei, hvertfall visste svært få av mine 10.klassinger i fjor om betingelsene de sa ja til da de registrerte seg på f.eks Facebook. Nettopp av denne grunn mener jeg det haster litt mer enn kanskje du ytrer i din post.

Her er jeg usikker på hva du mener. At mange nok elever bryter brukervilkårene eller ikke leser brukervilkåren til Facebook og ved liknende nettsteder kan ikke bety at norsk skole skal innføre disse i undervisningen? Vi kan ikke innføre sosiale medier i skolen til elever som ikke oppfyller kravene til aldersgrensen. Det ville jo være litt spesielt. Men, skolen kan lære og bevisstgjøre elever om hva disse brukervilkårene faktisk betyr.

Per i dag består brukervilkårene ved de fleste amerikanske tjenestene på rundt 10 A4 sider med relativt komplekst innhold som ingen leser så sant de ikke er spesielt interesserte. Det er et problem, at man ikke vet hva man egentlig er med på eller har sagt ja til.

Som eksempel: Google term of service består av over 4000 ord, eller ca 9 A4 sider. Man må være over 18 år for å registrere seg på google. Jeg vil tro massevis av elever i vgs har google-adresser og blogger. Skal vi la dette ture frem også i skolesammenheng….hvem i skoleverket skal avgjøre dette? Jeg vet ikke.

Facebook har brukervilkår på nesten 7000 ord. Og skriver bla. følgende: “Any registration by, use of or access to the Site by anyone under 13, or by anyone who is under 18 and not in high school or college, is unauthorized, unlicensed and in violation of these Terms of Use. By using the Service or the Site, you represent and warrant that you are 13 or older and in high school or college, or else that you are 18 or older, and that you agree to and to abide by all of the terms and conditions of this Agreement”.

Dette kan jo da bety at 10-klassingene dine har lov til å benytte Facebook :)….Registere seg i Google blir derimot mer poblematisk.

@Magnus, takk for god oppklaring.

Google Nordic har kommentert eige TOS. Det finst eigen TOS for Apps Edu, meir om svar og haldningar her .

Her er jeg usikker på hva du mener. At mange nok elever bryter brukervilkårene eller ikke leser brukervilkåren til Facebook og ved liknende nettsteder kan ikke bety at norsk skole skal innføre disse i undervisningen? Vi kan ikke innføre sosiale medier i skolen til elever som ikke oppfyller kravene til aldersgrensen. Det ville jo være litt spesielt. Men, skolen kan lære og bevisstgjøre elever om hva disse brukervilkårene faktisk betyr.

Vi skal selvsagt ikke ta det til oss fordi alle bryter reglene, jfm. vi kan ikke akseptere at elevene bryter opphavsrett fordi “alle andre gjør det” (Det er faktisk overraskende mange elever som ikke vet at det er ulovlig å laste ned musikk, filmer og spill). Men det vi må innføre (som du også never) er hvordan elever må forholde seg til slike kontrakter og hvilke betyninger slike EULA’er har. Barna trenger rådgivning, veiledning og opplæring i for å forstå hva de sier “ja” til.

Jeg mener heller ikke at vi skal følge og overvåke over alt, men av de som er store motstandere av sosiale nettsteder så er nettmobbing et av de store argumentene (hvertfall i min krets). Jeg tror ikke vi kan forvente at nettmobbing skal forsvinne før voksne viser at de er tilstede. Er det ikke det samme vi gjør i skolegården med inspeksjon? Vi er tilstede, vi viser at vi er der – uten å nødvendigvis lytte på alt som blir sagt, men elevene ser at vi er der – dermed endrer oppførselen seg.

jeg har lagt merke til at man etterlyser forskning på feltet og vil benytte anledningen til å gjøre oppmerksom på et nytt tidsskrift som nylig er sluppet:
http://www.digitalcultureandeducation.com/
Mange spennende bidrag her, som etter hva jeg kan se kan gå rett inn i denne debatten. God les!

@Thor-Erik Rødland, enig i det.

Når det gjelder digital mobbing er visst nok social networking sites en av de tryggeste arenaene. I følge denne studien her Ybarra, M. L., & Mitchell, J. K. (2008). How risky are social networking sites? A comparison of places online where youth sexual solicitation and harassment occurs. Pediatrics (121), e350-e357.

Digital kompetanse vil være helt avgjørende i forhold til å kunne ”gi alle barn kunnskaper, holdninger og verdier som gjør dem i stand til å mestre sitt eget liv og å delta i arbeids- og samfunnslivet” (St.meld nr. 31 (2007-08) s. 8). Fremtidens krav til kompetanse handler ikke bare om å ha opparbeidet en viss mengde kunnskap, men om å kunne produsere medieuttrykk, navigere i et kunnskapsfellesskap og nyttiggjøre seg av tilgjengelig informasjon.

Under ITUs konferanse om sosial web og læring (okt 2008) kommenterte flere innledere at skolen og sosial web er i utakt. I norske skoler finnes det to poler i debatten om sosial web og læring. Noen skoler ønsker å stenge sosial web ute, mens andre prøver ut læringspotensialet i for eksempel wiki og Facebook. Neil Selwyn fra London Knowledge Lab er skeptisk til skolens evne til å henge med i fronten av den digitale utviklingen. De må følge med, vite hva som skjer og bruke det som er relevant for pedagogikk og fag. Politikere og byråkrater begeistres lett og har ofte for store vyer om digitale løsninger. Sosial web alene løser ikke alle pedagogiske utfordringer. Elever må også lære på tradisjonelt vis for å opparbeide evne til problemløsning og kritisk tenkning. Alle som arbeider i skolen må beherske den digitale utviklingen for å forstå ungdom, men det behøver ikke å bety at nettsamfunnenes struktur skal overta skolen, argumenterer han.

Selwyn er opptatt av undervisningssystemene må «reskolere seg, ikke deskolere seg». Skolene må hele tiden justere seg, men ikke abdisere som et sted hvor det også skal legges egne premisser for læring: «Whilst many technologists are happy to argue for a deschooling of society, this presentation contends that there is little sense in denying the permanence of the school in late-modern capitalist society. Rather we need to seek to reconcile schooling with the challenges of digital technology, and explore opportunities for a realistic re-imagining of the nature of digital technologies and – where possible – the educational settings that they are used in» (Selwyn, 2008). Sosial medier krever en løpende reorientering av skolen og en oppdatering av begrepene digital dannelse og digital kompetanse. Den permanente skoleutvikling!

Petter skriver: “Vi kunne her utfordret både lærere og elever til å komme med forslag om hvordan og til hva sosiale medier kan brukes til i skolesammenheng.”
Ja, jeg tar gjerne denne utfordringen! Jeg tar spørsmålet til min vg1-klasse og mine kolleger!

Ja, takk, Ragnhild B., vi vil gjerne høre elevene meninger. Gjerne innlegg i debatten her, men vi kan også vurdere det som en ny åpningskommentar.

Nå begynner denne debatt"tråden" å bli lang, så elevenes perspektiver og erfaringer med IKT kan være en interessant åpningskommentar for en ny tråd. Slik debattsystemet er her på Delte meninger er det fritt fram for alle registrerte brukere å skrive kommentarer, mens det å skrive innlegg som åpner opp en ny diskusjon styres av oss i redaksjonen. Det er imidlertid ikke forbeholdt oss i redaksjonen å skrive slike åpningsinnlegg, men vi vurderer innleggene, slik andre redaksjoner gjør.

Ta kontakt med Redaksjonen for denne delen av boka (Barn og unge i nettverksamfunnet): vibeke.klovstad@itu.uio.no

I

Man skal vite hva man gjør når man bruker nettet i skolen. "Vi fjerner ikke papir og blyanter, fordi noen skriver lapper? " sier Vibeke Kløvstad. Sammenlikningen Facebook og lapper er ikke helt presis, for å si det forsiktig. For egen del synes jeg Facebook er morsommere enn skolens egne kjedelige, blåhvite www.it’s-learning.com, (selv om den har noen gode sider). Jeg skulle gjerne brukt Facebook i spanskundervisningen, bl.a. kan man stille den om til spansk, vi kunne kommunisert med spanskelever andre steder i verden osv. men med erfaring fra tidlige eksperiment med msn har jeg en temmelig god idé hvor det ville føre hen. Derfor leter jeg fremdeles etter et alternativ som er like attraktivt som Fb.

Jeg har derimot kjørt et lite forsøk med Twitter på spansk. Ble ikke møtt med himmelstormende begeistring fra elevene, men jeg tror det har et potensiale, selv om også har sine utfordringer.

Det vi trenger i skolen er et Facebooklignende nettsted, med fargene, layouten og brukervennligheten til Facebook, som likevel ikke ER Facebook og dermed ikke ender opp som en distraksjon, slik Facebook og msn gjør.

En liten illustrasjon av hva jeg mener med distraksjon; til å begynne med twitret mine spanskelever, på spansk vel å merke, om hva de drev med i mattetimen, engelsktimen osv. Bra for spansken, men kanskje ikke helt ideelt sett fra matte- eller engelsklærerens ståsted?

@Birkeland. Takk for oppfordringen. Innspill og gode forslag samles nå her. Det er som sagt…bare..og..fyre løs :)

Samtalen er stengt

Stengt av Alexander S. (tirsdag 16. juni 2009 kl 12).

Nye bilder