16. april - 3. mai
Gisle Hannemyr
Eirik Solheim
Debattredaktører
4. mai – 19. mai
Even E. Westvang
Simen Svale Skogsrud
Debattredaktør
19. mai – 12. juni
Petter Bae Brandtzæg
Vibeke Kløvstad
Debattredaktører
19. mai
Delte
meninger
Heidi Grande Røys
Redaktør

Skremmende holdningskampanjer

Det er blitt laget en rekke holdningskampanjer, det gjennomføres panikkartede foreldremøter og TV og avismediene lager endeløse saker om barn og unges nettbruk, med eksempler på farlig, kriminell eller bare særdeles pinlig nettbruk. Dreier disse seg egentlig om nettetikk eller handler det rett og slett om hvordan vi oppfører oss mot andre mennesker, enten det er på Internett, på gaten eller i klasserommet?

De sosiale nettstedene med chat, bilder og video ser ut til å være det som virkelig gir vann på mølla til de som er redd for unges nettbruk. Det å snakke med venner på Facebook er skummelt, mens det å legge ut bursdagshilsen i lokalavisen med bilde og fullt navn ser ut til å være helt greit, både for foreldre og besteforeldre.

Tre jenter, som blir presentert med sitt hele navn og store bilder i Aftenposten nettutgave, uttaler at ”Vi legger ikke ut fullt navn, mobilnummer eller navnet på skolen på nettet. Vi kombinerer heller ikke navn og bilde. Fornavn er greit. Har du hele navnet, kan folk lett misbruke det, for eksempel starte en ny blogg i ditt navn”. I dette tilfellet er det tydeligvis helt greit å offentliggjøre jentene med all den informasjonen de vanligvis begrenser. Skjer dette fordi avisene (også på nett) er et medium vi kjenner godt og er trygge på? (Petter Bae Brandtzæg utfordrer ellers nettvettreglen om anonymitet et annet sted her på deltemeninger.no.)

I holdningskampanjen Du bestemmer, som er utviklet i samarbeid mellom Datatilsynet, Teknologirådet og Utdanningsdirektoratet, blir vi presentert for artikler, filmer, diskusjonspunkter og klipp fra mediene. Kampanjen, som retter seg mot barn og unge, er opptatt av å ikke heve en moraliserende pekefinger, men å stille åpne spørsmål som utgangspunkt for diskusjon. Holdningene som preger kampanjen, både i forhold til hvordan barn og unge oppfører seg og hvordan samfunnet er preget av overvåkning, er ikke spesielt nøytrale.

I en av filmene på Dubestemmer.no ser vi en ung jente som legger ut en melding om at hun skal være alene hjemme senere på dagen. Kryssklipp til et mørkt lokale, hvor en mann leser dette og sjekker opp adressen hennes, mot navn. Litt senere ringer han på døra, og han har ikke gode hensikter. Denne typen filmer er med på å skape frykt, og dreier seg kun om hva man ikke skal gjøre på Internett. Filmene presenterer et bilde av både Internett og verden utenfor som skummel, og konsekvensene av hva du gjør på nett som enorme.

På et foreldremøte på skolen vår fikk vi en innføring i hvor mye en såkalt ”stalker” kan finne ut om en person gjennom Internett. Foredragsholderen fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet, som reiser rundt og holder denne typen foredrag for foreldre, viste oppskriften på hvordan man ved å samle og krysse masse informasjon, spesielt gjennom Facebook og andre nettsamfunn, kan få full oversikt over en persons liv og levnet. Konsekvensen kan være at det blir utført kriminelle handlinger mot denne personen. Mange av oss foreldre ble bekymret, og noen diskuterte seriøst om de nå skal de nekte barna å være på Internett, og selv også begrense egen nettbruk.

Det blir lett å skylde på Internett, og glemme at det er menneskene bak handlinger som må stå ansvarlig for dem. Hvis en forstyrret person hadde satt seg fore å finne ut ting om meg, kunne han/hun fulgt etter meg, kikket inn i vinduene i huset mitt, rotet i søpla mi, stjålet posten min og dermed fått en omfattende oversikt over livet mitt. Jeg lever i utgangspunktet i (den naive) troen på at jeg er trygg, selv om mange kampanjer er med på å skape frykt i forhold til at det alltid er noen etter meg eller mine barn.

Et ensidig fokus på skremselspropaganda i nettvettkampanjer skaper et negativt fokus på bruk av Internett og kritisk dømmekraft, både i skolen og ellers. Vi trenger en debatt om barn og unges bruk av nettet som bygger på vanlig folkevett, fremfor å skremme både foreldre og barn til å stenge av Internett for å unngå at de stygge, fæle menneskene kommer krypende inn både skjermen og barnerommet! Skremsel og frykt er ikke veien å gå for god og åpen dialog med barn og unge.

Vist 4130 ganger. Følges av 7 personer.

Kommentarer

@vibeke guttormsgaard: jeg er så enig i det du avslutter med “Skremsel og frykt er ikke veien å gå for god og åpen dialog med barn og unge”. Det blir litt som vi pleide å si om lederstiler: “du kan herske en stund på frykt, men ikke veldig lenge” og det tror jeg det faktisk ligger litt sannhet i.

Men – hva skal man tro og hva skal man gjøre? Jeg må innrømme at mitt syn på dette har endret seg ganske dramatisk det siste året ut fra erfaringene jeg har fått. Vi får – som Vibeke sier – stadig se uheldige sider ved å legge ut personlig informasjon på nett. Jeg husker tydelig følelsen blant oss som satt i salen under en konferanse sist oktober, hvor foredragsholder sa at man hadde plukket ut 5 tilfeldige fra salen og googlet dem – og at alle nå skulle få se resultatene av dette søket på storskjerm. Det ble ganske stille i salen, flere tenkte nok på hva man kunne ha liggende av opplysninger om seg selv – det være seg på hjemmeside, Facebook, Twitter, Flickr osv. Nå ble det selvfølgelig ikke vist fram noe, men opplevelsen var nokså skremmende likevel (selv for meg som visste at det umulig kunne ligge noe spesielt ute om meg – det ligger nok adskillig mer der ute nå). Oppfordringen fra denne foredragsholderen ble for det første å google seg selv for å se hva som fantes av opplysninger der ute i cyberspace, og dernest å tenke gjennom hva man gjorde før man publiserte noe som helst.

Riktignok hadde vi også foredragsholdere med et annet syn, foredragsholdere som villig deltok i de sosiale medier – og som mente at dette var helt greit. Den uttalelsen som kanskje endret mitt syn mest var:
mange argumenterer mot bruk av sosiale medier ved å si at arbeidsgiver (nåværende og framtidig) googler deg, og at dette kan medføre ulemper når man f.eks søker jobb. Kanskje det at han ikke finner deg i det hele tatt kan være en vel så stor ulempe?.
Det kan vise at man ikke har kompetanse på dette området og man må kanskje svare på hvorfor man ikke er deltaker i det digitale landskapet – og jeg synes at dette burde være utgangspunktet i diskusjoner om å være synlig eller ikke i de sosiale medier, det være seg ung eller gammel.

I forhold til det å være anonym eller ikke var det en tredje foredragsholder som kom med et godt innspill; han mente at mobbing på nettet ble redusert/ eliminert ved at man ikke gjemte seg bak kallenavn og avatarer – det at man var seg selv ville være med på å begrense slik aktivitet. Jeg tror nok han kan ha rett i denne teorien.

Skremselspropagandaen skremmer kanskje oss foreldre mer enn den skremmer ungene, men vi må lære dem at ikke alt er like greit å legge ut åpent, og det er et paradoks i det Vibeke nevner; vi har et helt annet syn på andre medier enn på nettmedier… Vi har et ansvar for å lære dem noen gode spilleregler, og jeg synes at den praksisen enkelte voksne har lagt til seg med å overvåke nettbruken (nærmest manisk) kanskje kan bli i meste laget (samtidig skal vi bry oss om hva de gjør, men det er forskjell på overvåking og kommunikasjon). Vi må også vise tillit til at de faktisk kan håndtere mediet, på samme måte som vi oppdrar dem ellers; når de er små passer vi på når de skal krysse veien og lærer dem farene som ligger i dette, men på et eller annet tidspunkt må vi også der slippe hånden og la dem prøve seg selv, dette er en del av vår jobb som oppdragere av den kommende generasjon.

Selv må jeg innrømme at jeg tenker gjennom hva jeg publiserer, og jeg synes ikke det er nødvendig å publisere alt jeg holder på med i mitt dagligliv og ikke minst privatliv. Selvfølgelig vil en tenåring ha et litt annet syn på dette – nettet er en arena hvor de utveksler informasjon på samme måte som vi gjerne ringte våre venner på telefon tidligere. Det er ikke til å komme fra at teknologien utvikler seg (så får man like eller mislike det). Det viktigste nå mener jeg er å lære barn/unge at man tenker gjennom hva man gjør, eller sunt bondevett om du vil – og som jeg har nevnt tidligere; lær dem digital dannelse, lær dem å legge ut gode digitale spor, nettikette og nettvett generelt, å være proaktiv må være bedre enn reaktiv!

@Eva: Takk for god og utfyllende kommentar, og som du sier: dannelse (både digital og analog) er nødvendig. For oss alle, både unge og ikke fullt så unge, er det lurt å tenke på hvordan vi ønsker å presentere oss, for det jo en slags portefølje vi legger igjen etter oss på nettet. Jeg tror absolutt du har rett i at en arbeidsgiver vil stusse over en jobbsøker som ikke “finnes på Internett”.

Jeg tror også skremselspropagandaen virker mer på oss enn den gjør på de unge, men at frykten og voksnes behov for å overvåke lett fører til manglende åpenhet og samtaler om nettbruk.

@Eva Bratvold: Foredragsholderen du nevner (som truet med å google 5 tilfeldige i salen og presentere resultatene) synes jeg høres ut som nok en “fryktpusher”. Vi ville oppfattet det som svært upassende om en foredragsholder skulle presentere i en foredragssammenheng informasjon som er tilgjengelig fra andre kilder enn nettet. Om vedkommende for å illustrere et eksempel på personvern dro opp av hatten utskrifter av folks ligninger, bilder av folks hus han hadde tatt kvelden før, fotografier av folks arbeidsplasser, bilder av folk på vei inn i barnehagen eller jobb…tror jeg ikke foredragsholderen ville ha fått mange oppdrag etterpå. Men når det gjelder nettmedier er det forbausende fritt fram for å skremme oss (selv) i forhold til sporene vi legger igjen.

Trafikken er en fin analogi for hvordan jeg mener vi bør oppdra barn og unge i forhold til nettvett. Det fins noen absolutte regler som må læres, men på et punkt slipper vi dem ut i trafikken på egen hånd, og da kan vi ikke overvåke dem konstant. Slike bilder har sin begrensning i en debatt som dette, men jeg kan ikke dy meg for å legge til at en synlig trafikant er tryggere enn noen som forsøker å gjemme seg.

Selv legger jeg igjen hundrevis av spor på nettet daglig, og lever greit med det. Men regner meg ikke som fullt utlært, det er f.eks. en kontinuerlig prosess å balansere jobb og privatliv. Som generasjon X-er er jeg henfallen til ironi, men tenker meg godt om før jeg bruker det overfor folk jeg ikke kjenner godt. Facebook er for meg en ganske privat kanal, mens Twitter i mye større grad er et verktøy jeg benytter i jobb – 0g ser på som offentlig i en helt annen grad. Hadde jeg jobbet som lærer, ville jeg ha kanskje ha funnet det problematisk å bli “venn” med elevene på f.eks. Facebook.
Så hvor er nettvettregelmakerne i denne debatten?

Samtidig, et annet sted på deltemeninger.no

Veldig bra innlegg, Vibeke.

Har tenkt akkurat det samme om dubestemmer.no. For å bare kommentere det som går på Aftenposten, som i noen grad er overførbart til norske aviser generelt: Jeg tror skremsels-diskursen er en del av mediet, avisene klarer ikke fri seg fra sjokk eller skremsler i det evige håpet etter et større opplag. Analysen er dessverre så enkel. Alt som er nytt eller kan oppleves som truende for en gjennomsnittlig leser på 35-50 år MÅ presenteres på denne måten – ellers truer det opplaget.

Aftenposten hadde også en særdeles selvmotsigende kommentar etter Martine Magnussen-saken. Magnussen la ut festbilder av seg selv på Facebook, og engelsk presse brukte disse til å fremstille hennes livsstil som “løssluppen og fornøyelssyk”. Familien hennes fortviler, og sier at det blir skapt et misvisende inntrykk av personen de kjenner fra andre sammenhenger.

Skribent Andenæs bruker dette eksemplet til å advare, ikke imot engelsk tabloidpresse, men imot nye medier som Facebook. Kommentaren avsluttes med følgende: Martine fra Norge ble ikke bare en drapsmanns rov, men hun har i tillegg – egenhendig og av vanvare – skaffet seg en medieprofil etter døden hun nok ikke hadde ønsket. Det vil kanskje være en dyrekjøpt påminnelse for andre.

I kjent tabloidstil bruker Andenæs den dreptes fornavn, og påstår i samme setning at det er hennes egen skyld at engelske tabloidmedier har misbrukt informasjon fra Facebook-kontoen hennes. Det var altså Magnussens egen skyld at engelsk presse skrev de dumme historiene om henne etter at hun ble drept.

I kommentaren er det minst fire selvmotsigelser. For det første, hvis man har et et ønske om å faktisk påvirke ungdom til å utvise større kritisk sans på diverse nettsamfunn, er det dumt å vifte med pekefingeren. Da gjør ungdom svært ofte det motsatte bare på pur f. For det andre, i denne saken var det helt soleklart at det var engelsk tabloidpresse som opptrådte uakseptabelt. Det var deres misbruk av personopplysninger tatt ut av en semi-privat kontekst, i den hensikt å øke profitten, som var problemet – ikke det at Magnussen la ut bilder på Facebook-profilen sin til å begynne med.

For det tredje, hvorfor forventer Andenæs at leserne skal kunne forholde seg kritisk til nye medier som Facebook, men ikke til engelsk tabloidpresse? Hvis man kan begripe at opplysninger på facebook-kontoen kan misbrukes, forstår man vel også at man ikke skal ta innholdet i tabloide aviser så seriøst? For det fjerde, når det er sånn at familien til den drepte sier at medieoppmerksomheten rundt denne saken har forstyrret dem i sorgprosessen, blir det bedre av at Aftenposten skriver at den drepte selv er skyld i de mest negative delene av medieomtalen?

Nettutgaven av artikkelen er for øvrig pent pyntet med “del på Facebook”-lenke. Jeg blir kvalm.

Som foreldre er det beste vi kan gjøre å snakke med ungene våre. Fra ungene er ca. 12 år har en gjennomsnittlig norsk forelder i dag mer å lære av ungene sine enn motsatt. Dette varer fram til ungen er myndig.

Dette er mer et apropos enn en oppfølging av tidligere innlegg: i dagens Aftenposten synes jeg at det er et godt eksempel på frykt-pushing. Kort fortalt: en undersøkelse viser at to av tre ungdommer i en internasjonal undersøkelse har forsøkt å hacke seg inn på andres brukerkontoer, på chattesider eller sosiale nettverk.

Dette lyder jo skummelt, grunn til å være på vakt osv. Men hvem står bak undersøkelsen, jo – det er et sikkerhetsselskap som heter Panda Security. Det er all grunn til å tro at det finnes en agenda bak undersøkelsen, uten at dette drøftes av Aftenpostens journalist. Skal undersøkelsen egentlig selges sikkerhets-software? Og har virkelig to av tre ungdommmer forsøkt å hacke seg inn på andres kontoer? Jeg synes det høres veldig høyt ut.

Og du har helt rett i dine antakelser. Jeg har sett tilsvarende “såkalte” undersøkelser fra sikkerhetsselskaper som Panda ca. 1 gang i året. Jeg har tidigere gitt mine kommentarer om dette til enkelte medier. Og stiller akkurat de samme spørsmålene som deg.

@Stian: hva tenker du/medietilsynet om Vibekes innlegg i starten av denne tråden? Hvor bevisst forhold har aktørene som definerer og rydder i nettvettregler til at de selv kan være med på å støtte opp under frykt-pushingsideologi etc.?

Samtalen er stengt

Stengt av Alexander S. (tirsdag 16. juni 2009 kl 12).

Nye bilder