Eg tok initiativet til debattboka fordi eg ynskte ein brei og open debatt om viktige sider ved IKT-politikken. Det viktigaste for meg var å stimulere til ein større refleksjon omkring dei moglegheitene framveksten av delekulturen på nettet gir med tanke på deltaking, openheit og politikken si rolle.

Debatten vart lansert 16. april og skulle vere aktiv i ein avgrensa periode. No set vi ein sluttstrek for denne debatten. Det å halde ein debatt i live over tid krev ressursar, særleg i form av å moderere og leggje til rette for dette. Eg vil rette ein stor takk til dei som har hjulpe meg og departementet med å rigge til denne debatten, og særleg dei ansvarlege redaktørane, Gisle Hannemyr, Eirik Solheim, Simen Svale Skogsrud, Even Westvang, Petter B. Brandtzæg og Vibeke Kløvstad. Eg vil òg rette ein stor takk til alle dykk som har medverka aktivt med innlegg og meiningar, og spesielt Arne Slåttå som har konvertert boka til eBok-format. Innlegga har vorte lese av både politikarar og av byråkratar, og av alle andre som har vore innom nettstaden og følgt med på debatten.

Når vi no oppsummerar er det godt over 500 medlemmer på sona deltemeninger. Det har i alt komme opp mot 30 hovudinnlegg og over 400 kommentarar. Eg er godt nøgd både med talet på innspel og kvaliteten på dei. Alle innspela er seriøse og konstruktive bidrag og viktige kunnskapsgrunnlag for den vidare politikkutforminga. Samstundes som det har vore diskusjon kring konkrete, avgrensa problemstillingar, har denne debatten òg medverka til å løfte fram og identifisere viktige og hittil ukjende problemstillingar.

Dette har vore ein svært verdifull lyttepost. Eg ynskjer å handsame desse innspela på ein grundig måte – det fortener dei. Departementet vil syte for at dei faglege innspela vert følgde opp, òg inn mot dei andre departementa som dei vedkjem. Men det er òg viktig å hauste lærdom frå dette som prosjekt, for å hauste erfaringar frå bruk av sosiale medium og for å utvikle politikken.

Aristoteles har sagt ”Det vi må lære før vi kan gjere det, det lærer vi ved at vi gjer det”. Med boka ”Delte meninger” og debatten frå nettstaden har vi både gjort noko og lært noko av det. Det vil eg følgje opp, og eg håpar at så mange som mogleg ynskjer å delta vidare, så får vi sjå kva som skjer.
Følg gjerne FAD på twitter, eller regjeringa.no for oppdatert informasjon.

Spørsmålet om bruk av sosial web i skolen bør ikke begrense seg til spørsmål om hvorvidt elever skal få bruke Nettby og Facebook i timen. Disse tjenestene er ikke laget med tanke på læring. De blir, som andre samfunnsfenomener, løftet fram i undervisningen av noen innovative lærere og skydd av de mer tradisjonelle. Det er bra. Spørsmålet handler heller ikke om elevers evne til å lure dataukyndige lærere. Disiplin i skolen er et helt annet problemområde. Å blande dette med den pedagogiske debatten bidrar bare til å sabotere sistnevnte. Spørsmålet om sosial web i skolen bør først og fremst dreie seg om hvordan interaktiviteten endrer arbeidet med faget for både elever og lærere, og i forlengelsen av dette, om dynamikken ved sosial web kan bidra til økt læringsutbytte.

Jeg har gjort meg noen erfaringer av hvordan interaktiv skriving fungerer blant elever. På min skole har elevene skrevet i en wiki i historietimene de siste to årene. Wikien driftes on-line men kunne like gjerne ha ligget lokalt på skolens servere. Innholdet blir generert av elever og er ikke synlig for uvedkommende nettbrukere. Elevene har tilgang til nett, men bruker like ofte lærebok som kunnskapskilde. Jeg har ikke registrert at de har tatt i bruk medelevers innlegg i wikien til ren kunnskapstilegnelse, men det er jo en mulig framtidig ressurs. Når en elev har publisert en tekst, har medelevene anledning til å skrive kommentarer til innlegget, eller de kan knytte stikkord (tags/labels) til det. De kan også gjøre endringer i selve artikkelen. Det siste gjør de i svært liten grad, da de, som jeg, ikke helt klarer å frigjøre seg fra følelsen av at teksten “tilhører” den som skrev den første versjonen.

Denne typen faglig interaktivitet (eller faglig-sosial web om man vil) innebærer en slutt på at elevskribenten bare har én leser. I wikien skriver elevene for hele klassen, og innleggene blir lest. De skriver dermed for en leserkrets med varierende faglig ballast og interesse, varierende sans for form og språk, og kanskje viktigst: en leserkrets der noen oppfattes som flinkere og noen mindre flinke i faget enn skribenten selv.

Tradisjonelt er det bare læreren som leser en elevs oppgavebesvarelser. Læreren er en vennlig men kritisk leser, og mange elever setter liten pris på å få tilbake rettet arbeid fra læreren. Det er ikke alle elever som evner å tenke at rettingen innebærer forbedringspotensiale, og at lærerens kommentarer sånn sett er positive (og det er ikke alle lærere som evner å formidle dette perspektivet). Kommentarene en elev får av medelever i wikien, er langt mer allsidige. Mange gir bare en oppmuntring av typen “Bra” og “Godt skrevet”. Andre ironiserer over sjangeren eller den påtatte fagligheten ved et innlegg. Noen påpeker nye momenter som burde vært med. En og annen elevkommentator evner å stille spørsmål ved de historiske forklaringene som brukes i teksten, aktualisere det historiske temaet, eller komme med ulike typer metarefleksjoner over innlegget.

Elevene melder tilbake om at det å lese og respondere på hverandres tekster er spennende, spesielt fordi de leser dem med utgangspunkt i at tekstene kan bli bedre. Lærebok eller lærers foredrag oppleves som “gammeldagse” autoriteter, udiskutable sannheter. Innenfor wikiens rammer foregår det i langt større grad en kamp om sannheten, samtidig som enkelte elever trenger – og får – øving i å kombinere kritkkutøvelse med god takt og tone. Interaksjonen som foregår i wikien gir dermed både øving i nettvett og netiquette, og den blir mer generelt et mikrokosmos i forhold til diskusjoner i offentligheten.

Et felt jeg kan uttale meg om med større sikkerhet enn elevens opplevelse, er hvordan jeg som lærer ser med nye øyne på elevers oppgavearbeid. Lærere har de siste årene fortvilet seg over hvordan elever besvarer oppgaver ved å kopiere lange utdrag fra en relevant nettside, ikke ved selv å formulere gode svar. Noe mer arbeidsomme elever tar seg kanskje bryet med å skrive om en tekst fra internett til “egne ord”. Der læreren vil ha eleven til selv å gjøre seg refleksjoner rundt et tema, får han altså i stedet mer eller mindre kamuflerte versjoner av meninger eleven har funnet på internett.

Problemet med plagiat (copy-paste) fra nettet dreier seg ikke om moral eller latskap hos elever. De får et spørsmål, og bruker den mest hensiktsmessige strategien for å svare. Det er kjapt og lett å finne faktainformasjon i dag. Nettet har gjort dette svært lett tilgjengelig, og godt er det! Ansvaret for å formulere spørsmål der avskriften ikke er brukbar som besvarelse, er lærerens.

Jeg mistenker at copy-paste-problemet egentlig bare tydeliggjør en gammel synd i skolen. Jeg tror lærere alltid har gitt elever oppgaver der utfordringen hovedsaklig har ligget i flittig informasjonsinnsamling. Man har latt seg berolige av at eleven må gjøre et solid arbeid for å få god karakter, og resultatet har vært at vurderingen har skilt de flittige fra de late i stedet for å skille de med faglig forståelse fra de uten.

Her har teknologien kommet oss til unnsetning. Lærere har ikke lenger muligheten til å gi dårlige oppgaver fordi det blir altfor tydelig at den ikke utfordret på riktig måte. Først hjalp internett og copy-paste-funksjonalitet oss med å blottlegge problemet. Og nå kommer web 2.0 med løsningen.

I historie er det gamle fokuset, ofte karikert som “konger og kriger”, skiftet ut med spørsmål om årsaksforhold, kildetolkning og bruk av historien til å skape identitet og politisk legitimitet i samtiden. Det er ikke lett å beholde dette fokuset i oppgave og vurderingssammenheng. Men det er viktig. Når elever besvarer oppgaver i wikien, vil et nytt innlegg nødvendigvis ha preg av redegjørelse for fakta og hendelsesforløp. I innspill til innlegget, derimot, vil innholdet bli problematisert av medelevene. Dermed gjør det heller ingenting om åpningsinnlegget helt eller delvis er hentet fra nettet. Det viser tvert i mot at eleven innehar en grunnleggende digital ferdighet. Det faglige innholdet vil eleven uansett bli utfordret på av sine medelever.

Jeg har med overlegg uttrykt meg kategorisk i innledningen til dette innlegget. Det er nemlig et problem at debatt om internett i skolen så lett blir en skyttergravskrig der man igjen og igjen må adressere de åpenbare praktiske utfordringene med data, og bommer totalt på diskusjonen om pedagogikk. Når disse spørsmålene er besvart, kan det være fruktbart å spørre seg om hvilke tilbydere av sosiale web-tjenester som eventuelt kan ha en plass i undervisning. Ikke før.

Det er blitt laget en rekke holdningskampanjer, det gjennomføres panikkartede foreldremøter og TV og avismediene lager endeløse saker om barn og unges nettbruk, med eksempler på farlig, kriminell eller bare særdeles pinlig nettbruk. Dreier disse seg egentlig om nettetikk eller handler det rett og slett om hvordan vi oppfører oss mot andre mennesker, enten det er på Internett, på gaten eller i klasserommet?

De sosiale nettstedene med chat, bilder og video ser ut til å være det som virkelig gir vann på mølla til de som er redd for unges nettbruk. Det å snakke med venner på Facebook er skummelt, mens det å legge ut bursdagshilsen i lokalavisen med bilde og fullt navn ser ut til å være helt greit, både for foreldre og besteforeldre.

Tre jenter, som blir presentert med sitt hele navn og store bilder i Aftenposten nettutgave, uttaler at ”Vi legger ikke ut fullt navn, mobilnummer eller navnet på skolen på nettet. Vi kombinerer heller ikke navn og bilde. Fornavn er greit. Har du hele navnet, kan folk lett misbruke det, for eksempel starte en ny blogg i ditt navn”. I dette tilfellet er det tydeligvis helt greit å offentliggjøre jentene med all den informasjonen de vanligvis begrenser. Skjer dette fordi avisene (også på nett) er et medium vi kjenner godt og er trygge på? Petter Bae Brandtzæg utfordrer ellers nettvettreglen om anonymitet et annet sted her på deltemeninger.no.)

I holdningskampanjen Du bestemmer, som er utviklet i samarbeid mellom Datatilsynet, Teknologirådet og Utdanningsdirektoratet, blir vi presentert for artikler, filmer, diskusjonspunkter og klipp fra mediene. Kampanjen, som retter seg mot barn og unge, er opptatt av å ikke heve en moraliserende pekefinger, men å stille åpne spørsmål som utgangspunkt for diskusjon. Holdningene som preger kampanjen, både i forhold til hvordan barn og unge oppfører seg og hvordan samfunnet er preget av overvåkning, er ikke spesielt nøytrale.

I en av filmene på Dubestemmer.no ser vi en ung jente som legger ut en melding om at hun skal være alene hjemme senere på dagen. Kryssklipp til et mørkt lokale, hvor en mann leser dette og sjekker opp adressen hennes, mot navn. Litt senere ringer han på døra, og han har ikke gode hensikter. Denne typen filmer er med på å skape frykt, og dreier seg kun om hva man ikke skal gjøre på Internett. Filmene presenterer et bilde av både Internett og verden utenfor som skummel, og konsekvensene av hva du gjør på nett som enorme.

På et foreldremøte på skolen vår fikk vi en innføring i hvor mye en såkalt ”stalker” kan finne ut om en person gjennom Internett. Foredragsholderen fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet, som reiser rundt og holder denne typen foredrag for foreldre, viste oppskriften på hvordan man ved å samle og krysse masse informasjon, spesielt gjennom Facebook og andre nettsamfunn, kan få full oversikt over en persons liv og levnet. Konsekvensen kan være at det blir utført kriminelle handlinger mot denne personen. Mange av oss foreldre ble bekymret, og noen diskuterte seriøst om de nå skal de nekte barna å være på Internett, og selv også begrense egen nettbruk.

Det blir lett å skylde på Internett, og glemme at det er menneskene bak handlinger som må stå ansvarlig for dem. Hvis en forstyrret person hadde satt seg fore å finne ut ting om meg, kunne han/hun fulgt etter meg, kikket inn i vinduene i huset mitt, rotet i søpla mi, stjålet posten min og dermed fått en omfattende oversikt over livet mitt. Jeg lever i utgangspunktet i (den naive) troen på at jeg er trygg, selv om mange kampanjer er med på å skape frykt i forhold til at det alltid er noen etter meg eller mine barn.

Et ensidig fokus på skremselspropaganda i nettvettkampanjer skaper et negativt fokus på bruk av Internett og kritisk dømmekraft, både i skolen og ellers. Vi trenger en debatt om barn og unges bruk av nettet som bygger på vanlig folkevett, fremfor å skremme både foreldre og barn til å stenge av Internett for å unngå at de stygge, fæle menneskene kommer krypende inn både skjermen og barnerommet! Skremsel og frykt er ikke veien å gå for god og åpen dialog med barn og unge.

Vibeke Kløvstad spurte i et innlegg om vi skulle forby sosiale medier i skolen. Innlegget genererte mange interessante perspektiver og meninger.

Vi ønsker nå å gå mer konkret til verks ved å utfordre både lærere og elever til å komme med forslag om hvordan og til hva sosiale medier kan brukes til i skolesammenheng. Og, hvis du alt gjør det…hva og hvordan bruker du det?

Fint også om du kan si hvilket klassetrinn du går i eller underviser i.

Fyr løs.

Elever må lære å bruke sosiale medier i skolen, – foreldrene vet gjerne lite om hva ungdommene gjør på nettet, mens skolen på den andre siden har et ansvar i forhold til å utvikle elevenes digitale kompetanse. En kompetanse som også bør omhandle hvordan sosiale medier fungerer, brukes og utnyttes.

Selvfølgelig skal ikke elever sjekke Facebook i timene, når læreren underviser. Akkurat på lik linje med at elevene ikke skal rope høyt eller sende lapper. Men vi forbyr da vel heller ikke elevene å snakke, fordi noen roper – vi fjerner ikke papir og blyanter, fordi noen skriver lapper? Tilsvarende kan man spørre seg om det er noen god løsning å stenge eller forby bruk av sosiale nettsteder og til med Internett ved enkelte norske skoler. På YouTube finnes oppskrifter på hvordan man knekker skolens stengte nettsteder ved enkle søk. Kanskje er det viktigere å fokusere på god klasseledelse der læreren stiller tydelige krav til hvilke medier og metoder som brukes til ulike deler av undervisningen? Der klare retningslinjer utarbeidet av lærere og elever sammen, fører til enighet fremfor krangling om å klappe igjen laptop’en?

Et viktig steg på veien er å innse at når 99 % av alle unge bruker Internett daglig og har det tilgjengelig både hjemme og på skolen, må skolen ta sitt ansvar å være med og utvikle elevenes digitale kompetanse. De skolene som utnytter Internett og sosiale medier på måter som fungerer har for lengst laget retningslinjer og avtaler i forhold til hvordan elevene og lærerne skal ta i bruk Internett.

Dessuten er det for elever i norsk skole nedfelt i læreplanene gjennom Kunnskapsløftet fra 2006 at de skal utvikle digital kompetanse i alle fag og nivåer. De skal kunne bruke digitale verktøy som en basisferdighet på lik linje med de andre grunnleggende basisferdighetene som handler om å skrive, lese, regne og uttrykke seg muntlig. Å bruke digitale verktøy handler om å utvikle kompetanse i viktige egenskaper som å søke etter informasjon, bruke og dele informasjon på en fornuftig og rettskaffen måte, være kildekritiske, skape og produsere sammensatte tekster med bruk av bilder, film og tekst. Og selv om den oppvoksende generasjon ikke kjenner en tilværelse uten Internett må de likevel lære å bruke og utnytte teknologien på en god måte.

Vi kan ofte høre elever ironisere over lærernes manglende tekniske ferdigheter. Men selv om elevene vet hvordan de skal taste inn søkeord i Google eller lage profil på Facebook, så har de som regel liten eller ingen kompetanse når det gjelder for eksempel kildekritikk. Dette er kanskje den mest kritiske kompetansen i det moderne informasjonssamfunnet, og det er lærerne som må lære elevene kildekritikk. Men det krever lærere som utnytter IKT i undervisningen og som trekker inn elevenes brede erfaring med medier som en ressurs i undervisningen.

I Norge har vi i grunnskolen kommet kort med å ta i bruk datamaskiner og Internett i undervisningen, mens man på videregående har kommet lenger. Selv om vi har fått både utstyr og nettverk på plass i skolene, er det fortsatt altfor mange lærere som kun bruker datamaskinen i sin egen forberedelse og administrasjon av timene og til eget etterarbeid. Integrert i undervisningen er tallene fortsatt lave, særlig i grunnskolen. Antageligvis er det også derfor vi med jevne mellomrom får krasse innlegg om å fjerne datamaskiner og Internett fra skolen etterfulgt av historier der både elever, foreldre, lærere og ledelse forteller om hvordan Internett kan ødelegge og forstyrre lærerens undervisning.

Er det ikke selvsagt for næringslivet at hvis man innfører ny teknologi uten en bevisst plan om hvordan de ansatte skal bruke den eller bevisstgjør alle om hvorfor den skal brukes, så vil det ha liten effekt eller fortjeneste? Teknologien i seg selv gir ikke læring, og kan heldigvis ikke erstatte den sårt tiltrengte læreren. Derimot vil måten lærerne og elevene bruker teknologien på gi læringseffekt.

Hvis elevenes bruk av Internett og sosiale medier fører til støy og uro er det selvsagt at foreldrene og lærerne – til og med elevene reagerer med frykt og sinne. Noe som raskt fører til forbud. Men forbudslinje mot sosiale medier og enkelte steder også Internett medfører at skolene utelukker barn og unges digitale hverdagsliv.

Vi har erfart gjennom utviklingen at Internett ikke er noe statisk, men derimot hele tiden endres. Hvis skolen reagerer med å stenge ute nye fenomen som sosial medier vil til syvende og sist elevenes digitale kompetanse bli mangelfull. Og resultatet kan bli at de unge ikke har utviklet reell og konkurransedyktig digital kompetanse til å søke arbeid eller studier i det informasjonssamfunnet de er født inn i.

Ofte kommer det opp spørsmål om det er ok å sjekke nettloggen til barna eller barnas meldinger på mobilen. Eksperter på området har vært gjennomgående negative og de har svart et kategorisk ”nei” på at dette er en ok foreldrestrategi. Er denne kategoriske tilnærming basert på evidens eller en generell holdning forskerne har? Hva vet vi egentlig om dette tema? Er det et spørsmål om alder? Og, hvor utbredt er dette og hvor negative er egentlig barn til denne foreldrekontrollen?

På Datatilsynets nettsider finnes det en oppsummering av en studie som nylig ble gjennomført av Synnovate på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet, Teknologirådet og Datatilsynet. De har i forbindelse med ”Du bestemmer” kampanjen kartlagt foreldres forhold til barnas (9-13 år) internettbruk.

Resultatene av denne studien viser at hver fjerde forelder sjekker barnas internett- og mobilaktiviteter uten å informere barna om det på forhånd.

Når man leser oppsummering av denne studien finner man svært tendensiøse beskrivelser som ikke nødvendigvis samsvarer med tallene og de ”objektive” funnene. Kan de ha bestemt resultatene på forhånd? Overskriften sier at ”1 av 4 foreldre spionerer på barnas nettbruk” . De spionerer, drive spionvirksomhet; hemmelig undersøkelser i smug på sine barn. Det står videre at et flertall av barna er negative til foreldrenes snoking.

Merkelig nok kunne ikke jeg finne denne siste konkusjonen i de faktiske resultatene om hva barna rapporterer.
Halvparten av barna svarer at de er negative til at foreldrene leser mobilmeldinger, 38 % er negative til at MSN samtaleloggen blir gjennomgått og 32 % misliker at epostene deres blir lest av foreldrene. Foreldrenes kontroll av internettloggen oppleves som minst negativt (20 %).

Et solid flertall, 8 av 10 barn i alderen 9-13 år synes altså det er greit dersom foreldrene sjekker internettloggen deres. Studien viser også at barna som er vant til at deres aktiviteter blir sjekket er i større grad enn de andre positive til å bli sjekket.

Det skal sies at det ikke lett å verifisere resultatene i studien da den verken presenterer spørsmålene og svaralternativene til barna. Men uti fra det jeg kan se er flertallet av barna i alderen 9-13 år rimelige positive til at foreldre sjekker nettloggen. Så kan man spørre seg hvorfor er de det? Føler de seg tryggere når foreldre gjør dette? Føler de at foreldrene bryr seg når de gjør dette? Kanskje er det ok at foreldrene sjekker nettloggen? Det studien i liten grad sier noe om er om de synes det ok om foreldrene sjekker nettloggen uten at de selv vet om det. Akkurat det kunne vært interessant å vite mer om.

Jo da, barn har rett på personvern, men de har også rett til beskyttende og ivaretaende foreldre. Det digitale blir ofte assosiert med noe skittent. En mor eller far som ser ut av vinduet til sitt intetanende barn og deres lek på lekeplassen blir sett på som kjærlig og beskyttende. En mor eller far som sjekker nettloggen blir ofte assosiert med snoking og spionering – noe skittent. Men barna…de synes altså det er ok. Jeg tror denne materien er ganske kompleks og at kategoriske svar ikke finnes. Det kommer an på alder, barnet, situasjonen og mediet.

Nettvettreglene er ment å beskytte barna, men gjør de egentlig det? Og hvordan passer nettvettreglene sammen med den gryende delingskulturen på nettet?

Oppfordringen om å være anonym på Internett har vært gyllen og ubestridt regel for nettbruk i en årrekke. De mest profilerte Nettvettreglene her til lands er utarbeidet av Redd Barna, hvor nettvettregel nr. 1 er følgende: Vær anonym, Ikke oppgi hva du heter, hvor du bor eller hvilken skole du går på. I en avisdebatt i Aftenposten høsten 2008 utfordret jeg ulike nettvettorganisasjoner til å fjerne regelen om anonymitet. Mitt hovedpoeng er at nettvettreglene er utdaterte og villedende – å oppfordre barn og unge til å være anonyme på nettet kan bidra til mer uansvarlig og farlig atferd. Ett halvår senere har fortsatt Redd Barna de samme reglene.

Anonym atferd som ”default” eller hovedregel på nettet er uheldig, fordi anonymitet kan gi en falsk trygghet, samt forårsake en mer uhemmet og farlig atferd. En slik atferd kan medføre kontakt med mennesker man ikke burde ha kontakt med. Barns kontakt med pedofile via Internett er kanskje en av de risikoene man er mest engstelig for. Ved anonym nettbruk vil barnet ha lettere for å komme i kontakt med fremmede både i form av mer uhemmet fremtreden og fremstilling av seg selv, mens en potensiell overgriper kan være i en nettkultur der det er enklere og mer akseptert å oppfordre til sex, griseprat og trakassering generelt.

Velkjent forskning fra sosial psykologien tilbake til 60-talle viser at mennesker og barn depersonaliseres når de er anonyme. De mister hemninger og utviser en mer uansvarlig atferd (se Zimbardo og Milgram). Ved anonymitet slipper vi å stå til ansvar for egne handlinger. Et intervju på BarneVaktens nettsider fra forrige uke eksemplifiserer nettopp dette. BarneVakten spurte medieelever fra en skolegruppe mot ”digital mobbing” i Sør-Trøndelag om hva som er spesielt med digital mobbing .De mener det er mange som mobber fordi det er lett å være anonym på nettet.

Så kan man også spørre seg om hvor anonym man egentlig er på nettet. Moderne teknologier tvinger frem økt synlighet blant brukere. Kompetansen hos barn til å opptre anonymt heller enn halvanonym kan også diskuteres. I dag lever barn og unge ”alltid på” og de fleste ungdommer har mange ulike brukerprofiler på flere nettsteder og lever både anonyme og ikke anonyme liv på nettet, som for eksempel på deiligst, blink, nettby og facebook, samt blogger etc,. De bruker ofte samme nick alle stedene. På en eller annen plass vil nick og navn kunne kobles sammen. Nettvettet om anonymitet tar dermed ikke hensyn til at Internett i dag er en forlengelse av virkeligheten for øvrig. Det tradisjonelle skillet mellom det virkelig liv og nettlivet viskes ut og gjør det meningsløst å være anonym.

Hva så med delingskulturen? I dag ses sosiale medier og Internett på som en sentral læringsarena for barn og unge, hvor samarbeid og delingskulturen står helt sentral. Barn og unge må få lov til å utnytte nettets potensial for samarbeid, læring og deltagelse, dette er umulig om de fortsatt skal fremstå som anonyme på Internett. Trakassering og lav innholdskvalitet er dessverre ofte forårsaket av anonymitet.

Jeg mener barn og unge gjør mer gjennomtenkte valg når de får lov til å være seg selv, også på Internett. Dette skal imidlertid ikke forveksles med løssluppenhet med tanke på personvern. Barn må også kunne lære seg regler og måter å sikre seg og sitt personvern på, men oppfordret anonymitet uansett, er en dårlig løsning som verken er i takt med dagens teknologiutvikling og dagens bruk av Internett. La oss slippe nettvettregler til besvær.

[Man må kanskje definere nettet og deltakelse litt vidt for at dette skal passe under hovedoverskriften. Men ytringsfrihet er såpass viktig at jeg tar sjansen. Innlegget er også på min blogg.]

Trond Giskes forsøk på å vri seg unna dommen i Menneskerettsdomstolen (EMD) i Stasbourg begynner å bli komisk. For hvert forsøk på å komme seg unna det uunngåelige havner han lenger utpå.

Allerede da forbudet mot politisk TV-reklame ble lovfestet i 1999 (etter bare å ha vært basert på en forskriftsbestemmelse), visste regjeringen at forbudet var problematisk i forhold til EMK art 10. I Ot.prp. nr. 58 (1998-99) 3.4.3 vises til følgende uttalelse fra Justisdepartementet:

«Det finnes – så vidt vi kjenner til – ikke praksis i konvensjonsorganene etter EMK eller SP som direkte gjelder forbud mot politisk reklame i etermedia. Dette gjør i seg selv vurderingen noe usikker, særlig fordi konvensjonenes ordlyd ikke gjør det klart at et slikt forbud er tillatelig, og siden Den europeiske menneskerettsdomstol generelt har lagt stor vekt på ytringsfriheten. Etter en helhetsvurdering vil Justisdepartementet likevel anta at høringsforslaget vil stå seg i forhold til konvensjonene. Vi legger særlig vekt på at forbudet ikke vil representere noe inngrep i den tidligere praksis når det gjelder demokratisk beslutningsprosess i Norge.»

” The view expounded by the respondent Government, supported by the third party intervening Governments, that there was no viable alternative to a blanket ban must therefore be rejected.”

I Vgt Verein gegen Tierfabriken (VgT), som EMD i betydelig grad støtter seg til, sies det i avsnitt 74:

“In the Court’s opinion, however, while the domestic authorities may have had valid reasons for this differential treatment, a prohibition of political advertising which applies only to certain media, and not to others, does not appear to be of a particularly pressing nature.”

Gjengivelse av dommen fra EMD i St.meld. nr. 18 (2008-2009) er etter min mening så skjev og ufullstendig at den blir misvisende. Jeg våger å gå så langt som til å si at Trond Giske feilinformerer Stortinget når dette er den informasjon Stortinget får fra regjeringen.  En gunnleggende premiss i dommen referes ikke, nemlig den at stater har en meget liten skjønnsmargin for inngrep når det gjelder politske ytringer. Detter er det motsatte av hva Høyesteretts flertall sa, se Rt 2004 s. 1737, se dennes avsnitt 61 og 62, og som EMD tok uttrykkelige avstand fra (s dommen avsnitt 64). Dette sies bl.a. i dommens avsnitt 59:

“In this connection, it must be recalled that, according to the Strasbourg Court’s case-law, there is little scope under Article 10 § 2 of the Convention for restrictions on political speech or on debate on questions of public interest”

”However, the Court is not convinced that these objectives were sufficient to justify the interference complained of.”

Regjeringen gjengir videre avsnittet hvor EMD skriver at Pensjonistpartiet i praksis ikke hadde mulighet til å komme til orde på annen måte enn ved reklame. Dette var et moment. Men regjeringen fremstiller det som om dette var det viktigste, kanskje det eneste momente som EMD la vekt på, og det er helt feil.

Regjeringen presterer også å si at dommen  VgT har “liten overføringsverdi for spørsmålet om reklame fra politiske partier”. Dette til tross for at det var denne dommen EMD, i likhet med Høyesteretts mindretall, først og fremst støttet seg til. Denne fremstillingen er ikke bare skjev, den er direkte feil.

Trond Giskes tiltak virker panikkartede.  Først ville han bringe saken inn for Storkammeret. Så ombestemte han seg, og ville heller endre NRK-plakaten. NRK-ledelsen var klar på at dette var noe de godt kunne ha klart seg uten, og at det ikke ville føre til noen endringer i NRKs valgdekning. Pensjonistpartiet og andre småpartier ville slippe til når det etter NRKs redaksjonelle  vurdering var riktig. Nyhetsredaktør Jon Gelius sa i følge NTB følgende til Kringkastingsrådet (her gjengitt etter VG):

” Om NRKs valgdekning til høsten skal omfatte flere partier enn de tradisjonelle gjengangerne, vil tiden vise. Det vil i så fall være et resultat av journalistiske vurderinger (…)til NTB sier Gelius at småpartiene vil bli trukket inn i valgkampdekning i den grad det er naturlig å få deres syn i bestemte saker.

- Det kan for eksempel være naturlig for oss å få Pensjonistpartiets syn hvis pensjonsspørsmål blir tema i valgkampen. Det samme kan være tilfelle for De grønne i samband med miljøspørsmål, men ikke noe parti vil få «carte blanche» i vår valgkampdekning, sier Gelius.”

"Eigaren av medieføretaket eller den som på eigaren sine vegner leier føretaket, kan ikkje instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål, "

Hva Giskes avtale med Frikanalen er, er det ikke lett å si. Jon Wessel-Aas har påpekt at det kan være i strid med statsstøttereglene å gi en slik støtte til én kanal, og at et kjøp av sendetid for 10 mill ikke kan gjøres som direktekjøp, men må ut på anbud. Det er interessante synspunkter. Men jeg kjenner ikke det regelverket godt nok til at jeg vil kommentere de sidene av saken.

Staten eier ikke kanalen, så instruks fra eier er det vel ikke. Kanskje er det reklameplass. Det er i alle fall kjøpt sendetid. Det betyr i så fall at staten selv bryter det forbudet de tviholder på. Kanskje er det sponsing, men da får Giske problemer i forhold til kringkastingsloven § 3-4, hvor det står:

“Innhold og presentasjonsform i sponsede program må være slik at kringkasterens redaksjonelle integritet opprettholdes fullt ut.”

I VgT sa EMD at et forbud mot politisk TV-reklame som bare gjelder ett medium ikke er tilstrekkelige begrunnet til at det kan forsvare inngrepet i ytringsfriheten. Da må det være åpenbart at når forbudet innskrenkes ytterligere slik at det ikke lenger gjelder mediet, men bare enkelte kanaler, da er det enda svakere begrunnet. Jo mer Trond Giske gjør for å bregrense effekten av reklameforbudet, jo mer undergraver han også begrunnelsen for å ha forbudet, om man holder seg til EMDs begrunnelse i VgT.

Frikanalen har som prinsipp at det ikke er noen redaktør. De enkelte organisasjonene har selv redaktøransvaret for innslag de sender. Det vil måtte bety at de enkelte partier selv har det redaksjonelle ansvaret for sine politiske innslag. Det er ingen redaktør som kan gripe inn og si at dette er uakseptabelt, slik en TV-redaktør kan gjøre, også overfor reklame.

Ikke all politisk remlame må tillates. Staten har rett når de peker på at VgT tillater visse innskrenkninger i politisk reklame. I Murphy oppretthold EMD et irsk forbud mot religiøs reklame, fordi dette kunne være særlig kontroversielt og sensitivt. Vurderingstemaet er i utgangspunktet det samme for politisk reklame, men man aksepterer en noe videre skjønnsmargin for forbud.

Ingen skal forhåndssensureres på Frikanalen, sier Trond Giske. Det er for så vidt greit nok.  Skal alle partier slippe til, da må alle registrerte partier slippe til. Man kan ikke utlukke partier man ikke liker. Norgespatriotene og Vigrid må få slippe til på samme måte som andre småpartier. Norgespatriotene varsler at de f.eks. kan komme til å brenne Koranen under sine sendinger. Ingen kan hindre det, mener Trond Giske. Antagelig har han rett, med den modell han har valgt.

En redaksjon kunne ha sagt nei til et slikt innslag. Ikke for å sensurere meningene, men fordi man ikke aksepterer virkemidlene. Det er også rett, som staten sier, at VgT sier at ikke ethvert forbud mot politisk reklame er utelukket. Støtter man seg på Murphy kan man antageligvis også ha regler for politisk reklame som sier at den ikke kan ha en form som kan virke særlig støtende, eller noe i den retning. Jeg vil tro at man også kan forby politisk reklame som i hovedsak inneholder nedsettende omtale av andre. Men redaksjonelle ytringer kan man ikke regulere på den måten.

Et av argumentene mot politisk reklame, som også Høyesteretts flertall la stor vekt på og som staten anførte i saken for EMD, er at reklame kan bidra til å redusere nivået på den politiske debatten.  Ved å slippe politiske galninger fri, uten rammer og uten redaksjonell styring, da har Giske ytt et avgjørende bidrag til å sikre den kvalitetsreduksjon han påstår at han ville forhindre. Det eneste han ikke oppnår er å åpne for en politisk ytringsfrihet som er i samsvar med dommen fra EMD.

Heidi Grande Røys inviterer medlemmer av denne sonen til seminar i forbindelse med lanseringen av debattboken Delte meninger. Om nettets sosiale side. Seminaret finner sted 19. mai kl 12 til 14 i Akersgata 59 (R5). Ønsker du å delta ta kontakt An-Magritt Øye (anm@fad.dep.no / tlf 2224 0301) innen mandag 18. mai kl 14. Det er begrenset antall plasser.

Dette kan bli morsomt. Foruten presentasjon av boka legger vi i Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD) opp til en diskusjon om sosiale medier generelt og debatten her på origo spesielt. Dette forumet er en utforsking av sosiale medier fra departementets side. Er det et egnet virkemiddel for å oppnå dialog med innbyggerne og er det en god kanal for innspill i politikkutvikling? Debattredaktørene Gisle Hannemyr og Simen Svale Skogsrud snakker om sine erfaringer og innleder til diskusjon.

Seminaret er et utvidet møte i statsrådens IKT-politiske råd – eNorge-forum. Disse møtene bruker vanligvis å være lukket for allmenn deltakelse, men denne gangen inviterer vi i FAD alle interesserte til å overvære og delta under møtet. Møtet vil også bli streamet på www.regjeringen.no/fad. Opplegget er ikke spikret ennå, men vi vil legge til rette for spørsmål og kommentarer fra salen og fra deltakere på nettet, sannsynligvis gjennom bruk av Twitter.

Slik ser det tentative programmet ut:
• Introduksjon – Hvordan videreføre delingskulturen på nett? Statsråd Heidi Grande Røys
• Høydepunkt fra boken Delte meninger. Om nettets sosiale side. Vibeke Kløvstad og Magnus Hontvedt , UiO
• Om www.deltemeninger.no og eksempler fra debatten – opplegg og erfaringer ved Gisle Hannemyr og Simen Svale Skogsrud
• Spørsmål/kommentarer fra eNorge-forumet
• Spørsmål/kommentarer fra salen, eller deltakere via nettet
• Avslutning v/ statsråden (ca 13:30)
Dette er siste møtet i eNorge-forum i denne stortingsperioden. Vi avslutter derfor med servering og mingling.

I en e-post fra MSN Music Store har jeg fått beskjed om at de stenger butikken. Ikke nok med at de stenger butikken, så vidt jeg forstår tar de også bort muligheten for å spille av musikk man har kjøpt hos dem. Musikksporene er beskyttet mot piratkopiering, og må autentiseres mot en lisenstjeneste for å kunne spilles av. Denne tjenesten stenges altså nå. Tusen takk, MSN Music Store. Nå opplyses det riktignok om at man kan brenne lydsporene til en CD. Hvis man da ripper CDen, får man lov til å spille musikken man har betalt for. Generøst. I e-posten opplyses det også at det vil komme mer informasjon om dette fra Nokia (som jeg har handlet musikk hos). Den informasjonen venter jeg fremdeles på.

Nå er jeg så heldig at jeg ikke har betalt for musikken. Da jeg kjøpte en telefon fra Nokia for en tid tilbake, fulgte det med noen låter på kjøpet – mener å huske at det var Moby. Jeg tok meg bryet med å få lastet ned musikken og overføre den til telefonen min, men har heldigvis ikke kjøpt noe mer. Jeg kjøper musikken min hos Apple. Det har også vært et risikoprosjekt, filene var kopibeskyttet med en mekanisme som gjorde at jeg måtte velge Apples produkter hvis jeg ville bære musikken med meg. Nå selges det meste av musikken i iTunes Music Store uten kopibeskyttelse, og jeg kan ”frikjøpe” musikken min for et par kroner pr. spor. Dette er en løsning jeg lever godt med.

Jeg er en av dem som foretrekker å betale for musikk, film og bøker. Nå kjøper jeg også filmer og TV-serier av Apple, selv om det er krevende for oss som bor i Norge å få lov til det. Jeg har også kjøpt datamaskin og telefon av Apple, så dette fungerer fint for meg. Men jeg må nok være foreberedt på å kjøpe dette innholdet én gang til om jeg skulle velge teknisk utrustning fra en annen leverandør.

Diskusjonen om ulovlig fildeling her i denne sonen viser vel at det kan lønne seg å gjøre det enkelt for kunder å betale for innhold, og at ikke alle løsninger for rettighetshåndtering er udelt gunstige for forbrukerne. Forlagsbransjen står nå foran en endring i distribusjon av innhold som ligner på den plate- og filmselskapene er inne i. Jeg tror ikke at Kindle er bøkenes iPod, og jeg vil være forsiktig med å trekke paralleller til utviklingen i musikkbransjen. Men jeg er redd for at vi forbrukere må leve med uheldige produktbindinger og stor risiko for å kjøpe feil leseplater eller ebøker.

Elittera, som selger norske ebøker fra bl.a. Cappelen Damm, har valgt digitalt vannmerke som kopibeskyttelse, en løsning som ikke legger begrensninger på hvilken teknologi man viser frem innholdet på. I følge et oppslag i digi.no i går jobber Gyldendal, Aschehoug og Bokklubben med en felles løsning for ebøker. Jeg håper de har lært av erfaringene fra musikkbransjen, og at de har lest NRKbeta-doktrinen.

Jeg vil gjerne kjøpe ebøker, men har ikke fått brukt mye tid på å sette meg inn i de ulike formatene for innhold, løsninger for kopibeskyttelse, og hva som støttes av hvilke leseplater. Jeg er altså en av dem som risikerer å måtte kjøpe bøkene mine på nytt om ett år eller tre. Det er kanskje ikke så farlig, men hva når skolene skal kjøpe digitale lærebøker? Jeg håper at de som har kunnskap om dette tar seg tid til å fortelle oss andre om hvilke feller vi kan gå i ved å kommentere dette innlegget?

Anders Waage Nilsen har i lengre tid lekt med ideen om at det kunne være gunstig for Bergen om vi etablerte en svevebane mellom Bystasjonen og Haukeland sykehus. Jeg skal ikke gjenta alle de gode argumentet for at vi faktisk bør gjøre dette – Det har han selv gjort, gjentatte ganger i egen blogg, og senest i en kronikk i BT Torsdag 7. mai 2009.

Waage Nilsen er en mann som klarer å tenke fornuftig på flere plan. Han mener at dette er en god ide. men han vet at han ikke sitter på alle svarene selv. Sannsynligvis ikke engang alle spørsmålene. Han vil derfor at ideen utredes. Siden han tror på sine egne ideer så ønsker han at dette realitetsbehandles. Initiativet til politisk behandling har han konkretisert gjennom Facebookgruppen Borgerinitiativ: Svevebane fra Bystasjonen til Haukeland. Forslaget går ut på at denne gruppen er tilstrekkelig grunnlag for å fremme et forslag etter Kommunelovens § 39a. Innbyggerinitiativ. Der det blant annet heter:

1. Innbyggerne i kommunen eller fylket kan fremme forslag som gjelder kommunens eller fylkeskommunenes virksomhet. Kommunestyret eller fylkestinget plikter selv å ta stilling til forslaget dersom minst 2 prosent av innbyggerne står bak forslaget. Likevel er 300 underskrifter i kommunen eller 500 i fylket alltid tilstrekkelig.

2. Kommunestyret eller fylkestinget skal ta stilling til forslaget senest 6 måneder etter at det er fremmet. Tidsfristen gjelder ikke dersom forslaget henvises til behandling i forbindelse med pågående plansak etter plan- og bygningsloven. Initiativtakerne skal informeres om de avgjørelser som treffes og de tiltak som gjennomføres som følge av forslaget.

Men, Waage Nilsen stopper ikke der. Han er også veldig interessert i demokratiutvikling på nett og mulighetene det gir for mer demokrati og bedre løsninger gjennom bredere deltagelse. Slik jeg forstår ham så er han opptatt av at flest mulig skal kunne delta og utvikle debatter og løsninger direkte. Når det gjelder mitt initiativ her så er det en naturlig oppfølging av egen masteroppgave og diverse blogginnlegg, en kronikk med mer rundt de samme og lignende temaer på egen blogg. Jeg mener at dette forslaget egner seg meget godt til å teste ut en modell for deltagelse på nett som Ideoffensiven i Skanderborg. Erfaring viser at når folk blir spurt om å bidra med sin kompetanse, så har vi en tendens til å gjøre nettopp det. Sammen har vi kompetanse og erfaring på en masse ting, når vi lager gode strukturer for å samle det på nettet, så kan vi få til en god del ting helt gratis som ellers ville kostet masse penger og tid i utredning. Anders har vært inne på de samme tankene gjentatte ganger (se også Børge forteller om livet for en utdypning av tanker rundt denne formen for demokrati).

Kan vi, som et forsøksprosjekt, la denne ideen utvikle seg med aktiv deltagelse fra Bergens borgere, på nett? Kan nettdebatten bidra til å gi oss mye av de utredningene som trengs for å avgjøre om det er fornuft i å sette dette i gang? På mange måter har nettdebatten allerede startet, både i de nevnte blogger og Facebookgruppe. Nå er tiden inne for å utvide. I første omgang ved å spre ideen videre. Bruk egen blogg, la oss bruke Origo (for eksempel sonene Delte meninger, Bergen360 og Mediepolitikk), Twitter med mer. For å strukturere alle innspill vil det være fornuftig å sette opp en egen side. Det blir neste trinn i prosessen. Da vil vi kunne samle alle spørsmål og svar som dukker opp.

• Kanskje noen kjenner grunnforhold, og eventuelle utfordringer med ulike trasevalg?


• Kanskje noen kan fortelle mer om arbeidsmengden som trengs?


• Kanskje noen kjenner mer til kostnadsaspektene?


• Hvor bør man kjøpe det materielle som trengs, hva er leveringstiden?

Derfor: Hvem vil bli med på å utvikle dette konkrete forslaget videre? Hva kan du bidra med?

Oppdatert 8/8 11:15 – Fint om alle som vil Twitre om denne saken kan bruke #sveveBergen

(En variant av dette innlegget er også publisert på min blogg.)

Likte du denne artikkelen? Da kan du bruke den. Jeg synes dette er et viktig budskap, derforpubliserer jeg dette blogginnlegget med lisensen Creative Commons Attribution Share-alike som betyr at du fritt kan bruke hele eller deler av teksten og eventuelt redigere den etter eget ønske, så lenge du lenker tilbake til denne som kilde, lenker til lisensen og publiserer din artikkel under samme lisens (dette gjelder også kommersielle aktører).

EU-kommisjonen lanserte tirsdag 5. mai 2009 sin eYou-guide som er ment som en veiledning om hvilke “digitale rettigheter” forbrukerne har. Man finner eYou-guiden her.

Samtidig presenterte kommisjonen en 8-punkts “Digital Agenda” for Consumer Rights Tomorrow, som angir åtte områder kommisjonen vil arbeide med på dette området. Dette er:

1. Combating spam with similarly effective civil and criminal sanctions in all EU Member States and neighbouring countries. A “ban on spam” has been part of EU law since 2003, but 65% of Europeans still complain about “excessive spam”. While 19.8% of spam globally comes from the US and 9.9% from China, 23.4% comes from Europe with Italy (3), Spain (2.9), UK (2.7) and Germany (2.4) among the “Top 12”. To this, add the EU’s neighbours Turkey (4.4) and Russia (6.4).

2. Ensuring that from for consumers, it does not matter which EU country digital content (music, games, films, books) comes from, by paving the way for multi-territorial licensing regimes for online content.

3. Giving consumers certainty about what they can and cannot do with copy­righted songs, videos and films they download, by ending the current fragmentation of laws on “private copying”.

4. Extending the principles of consumer protection rules to cover licensing agreements of products like software downloaded for virus protection, games or other licensed content. Licensing should guarantee consumers the same basic rights as when they purchase a good: the right to get a product that works with fair commercial conditions.

5. Guarantee that privacy policies linked to online offers are properly disclosed and have fair contract terms.

6. Tackling fragmented and incomplete rules on e-accessibility to make it easier for disabled people (15% of the EU population) to use websites, electronic payments and other online services.

7. Explore opportunities to strengthen confidence in online payments, including successful models such as credit card charge back schemes that allow customers to cancel payments to non compliant traders as a last resort.

8. Working with industry and consumer associations to set up a European system of trustmarks for retail websites that comply with best practices.

Selv merker jeg meg med en viss intresse pkt. 4 på denne listen. I en utredning jeg gjorde for Justisdepartementet for noen år siden foreslo jeg omtrent dette, ved at Forbrukerkjøpslovens regler også skulle gjelde for digitale ytelser der de passer. Men Justisdepartementet bestemte seg for at de ikke ville fremme et slikt forslag for Stortinget, så det har til nå ikke blitt noe av. Så i stedet for å være et foregangsland på dette området vil Norge kanskje komme diltende etter når man har bestemt seg i Brussel, slik man pleier å gjøre.

Gå hit for mer informasjon om det EU-kommisjonen har presentert.

Christian Werner Skovly og Even Sandvold Roland ved medialinjen på Nesbru videregående skole har laget en dokumentarfilm om piratkopiering med intervjuer med Eirik Solheim (NRKbeta), Martin Bekkelund (Friprogsenteret) og undertegnede (UiO).

Filmen er tilgjengelig under CC BY-NC-SA og kan blant anet sees på Even Sandvold Rolands blogg. Den ligger også innbakt (fra Vimeo) nedenfor.

Kollektive vederlagsordninger, som vi har et svært godt utbygget system for i Norge, mener mange er fundamentet for en demokratisk delingskultur. Gjennom disse ordningene får studenter og skoleelever, biblioteksbrukere, ansatte ved mange bedrifter, og lyttere på studentradioer og diskoteker, tilgang til et bredt utvalg av åndsverk av ulike slag på en enkel og ubyråkratisk måte. I mange tilfeller ville det være umulig å forvalte en så bred spredning av kunnskap og kultur som vi er vant med i vårt samfunn, uten disse kollektive ordningene.

Jeg er altså en sterk tilhenger av kollektive vederlagsordninger. Jeg mener dette er en rasjonell og ikke minst kostnadseffektiv måte å kreve inn vederlag på. For ordens skyld: Jeg er selv medlem av Norges Faglitterære Forfatterforening (en av medlemsorganisasjonene bak Kopinor).

Men for at de kollektive ordningene skal bestå, så må de forvaltes på en ryddig måte. Utfordring­ene fra nye distribusjonsformer på nettet har utvilsomt skapt hodebry for organisasjonene. Dette har to av de organisasjonene jeg kjenner best, Tono og Kopinor, ikke hatt en heldig hånd med. Man kan av og til mistenke dem for innerst inne å ønske at Internett er en «flopp» som snart går over. Jeg vil her sette søkelyset på det jeg oppfatter som særlig problematisk ved måten Tono og Kopinor utøver sine rettigheter på.

Tono forlanger av sine medlemmer at de inngår en eksklusiv forvaltningsavtale med organisasjonen. Dette gir Tono utstrakte fullmakter til å velge hvordan medlemmenes verk skal distribueres. Tono er svært lite fleksible når det gjelder alternative distribusjonsformer og rettighetsmodeller. Den ideelle organisasjonen Fribit ønsket at det skulle være mulig å spre filmen Urospredere vha. fildeling . Dette satte Tono en stopper for, under henvisning til at musikksporet inneholder musikk fra Gatas parlament, Klovner i kamp, og Hank & Mari, og denne musikken er det Tono som forvalter rettighetene til. At de nevnte komponistene faktisk ønsker å bidra til musikksporet på filmen og til at filmen kunne spres via fildeling er Tono uvedkommende. Jeg mener Tono i realiteten overkjører de ideelle rettighetene til disse opphavspersonene. Juridisk har nok Tono sitt på det tørre, men moralsk mener jeg denne typen overkjøring av opphavspersonenes ønsker om bruk av verk de selv har skapt er å vise forakt for ånden i paragraf 3 i åndsverkloven.

Å være medlem av Tono er riktignok en frivillig sak. Men fordi Tono av samfunnet er gitt forholdsvis romslige fullmakter til å selge blankolisenser for offentlig framføring av musikk på studentradioer, diskoteker, heiser, barer og kjøpesentre samler Tono inn en god del penger som ikke kan knyttes direkte til en bestemt opphavsperson. Disse midlene fordeles i form av stipender blant alle Tonos medlemmer. Derfor er det nesten ingen som kvalifiserer til medlemskap i Tono som ønsker å stå utenfor organisasjonen.

Jeg mener at Tonos enerett på å selge blankolisenser er et statlig privilegium som krever at Tono behandler sine medlemmer som ønsker å eksperimentere med alternative distribusjonsmodeller ordentlig. Å avfeie medlemmer som ønsker å benytte Creative Commons ikkekommersiell lisens på enkeltverk med at «Creative Commons er en flopp» bidrar ikke til et høyere sakelighetsnivå i denne debatten.

Kopinor har jeg tatt for meg i tidligere innlegg her på Delte Meninger. Organisasjonen ser ikke ut til å like Internett, men ønsker like fullt at det skal betales kopivederlag for hver eneste side fra Internett som skrives ut på papir. Så langt var heldigvis vederlagsnemnda ikke villig til å strekke seg, men Kopinor fikk gjennomslag for at en viss andel av internett-utskriftene skal det betales for, ut fra den tanke at noen av disse ble gitt videre til andre personer i embeds medfør og følgelig ikke var til personlig bruk. Det er ingen tvil om at de fleste som publiserer på Internett ikke kvalifiserer til å motta midler etter de kriterier som Kopinors medlemsorganisasjoner fastsetter. Det er også høyst tvilsomt om de som publiserer på Internett ønsker at Kopinor skal ta seg betalt for de verkene som de har lagt ut, men det ser ikke ut til å legge noen demper på Kopinors ønske om å ta seg betalt for arbeidet til disse personene.

Som sagt er jeg for kollektive vederlagsordninger. Men fordi retten til å kreve inn betaling via slike vederlagsordninger er et privilegium som nevnte organisasjoner har fått tildelt av staten, så mener jeg at ordningene må praktiseres på en måte som vitner om moralsk integritet og at man ikke utvider mandatet til å kreve inn vederlag til flere opphavspersoner enn de som rent faktisk uttalt at de ønsker at deres verk skal utløse vederlag.

Bryter man med disse prinsippene bryter med også med det som gir slike ordninger legitimitet hos dem som betaler disse vederlagene.

Hallstein Bjercke i Civita hadde nylig på nett et debattinnlegg der han tar til ordet for en egen konstitusjon for Internett. Bjercke viser til at dette opprinnelig ble foreslått i et foredrag som den amerikanske jussprofessoren Lawrence Lessig holdt i Berlin i februar 2000. De samme tankene er for øvrig utdypet i Lessigs bok Code and other laws of cyberspace (min omtale av første utgave fra 1999 finner du her).

Jeg synes forslagene fra Bjercke (og Lessig) fortjener oppmerksomhet, og benytter anledningen til å løfte dem fram her på Delte Meninger. De kan gjerne leses i forlengelsen av de utfordringene for personvernet på nett som jeg drøfter i essayet Personvern i deltagerskapte, rike medier.

I utgangspunktet har Internett en åpen arkitektur. Det såkalte «ende-til-ende-prinsippet», som delegerer muligheten til å skape nye tjenester til endenodene i nettet, samt den blotte omstendighet at protokollparet TCP/IP, som danner det tekniske fundamentet for Internett, er konstruert slik at pakkene beveger seg gjennom nettet uavhengig av hverandre, og uten at det finnes noen form for sentral styring og kontroll, har gjort at nettet er åpent og tilgjengelig opp for innovasjon, kreativitet og re-distribusjon av makt i sterkere grad enn kanskje noen annen kommunikasjonsteknologi.

Det er dette aspektet ved nettet som har gikk oss fenomener som epost, web, wikier, rss, bittorrent, osv. – alt sammen tjenester som er skapt av nettets brukere, ikke av de telekommunikasjons­selskapene som eier den infrastrukturen som utgjør det fysiske nettet. Dette har gitt oss den en nettverksbasert informasjonsøkonomi som til en viss grad eksisterer innen et rammeverk av radikalt desentralisert og kooperativ ikke-markedsbasert produksjon som mange fortsatt har problemer med å finne ut av.

Samtidig vet vi at all kommunikasjon som skjer over nettet kan registreres, analyseres og tolkes av datamaskiner, og siden alle handlinger vi foretar på nettet kan spores og (indirekte) knyttes til en identitet har nettet også egenskaper som gjør det til et svært kraftfullt instrument for overvåkning og ytringskontroll. Dette er myndighetene klar over. Vi har vært vitne til stigende vilje til å utnytte de kontrollmulighetene nettet gir, i form av tiltak som Patriot Act i USA, datalagringsdirektivet i EU, IPRED-loven i Sverige, og ulike systemer for strategisk informasjonsanalyse slik vi er blitt kjent med gjennom den svenske FRA-loven (tilsvarende fullmakter til signalspaning finnes også i Tyskland, Storbritannia, Frankrike, USA, Canada, Australia, New Zealand, og et ukjent antall andre land som er mindre åpne om slike ting enn de nevnte stater).

Jeg mener det er for enkelt å erklære Internett som et «fungerende anarki» der det ikke finnes behov for demokratiets og rettsstatens institusjoner og tradisjoner.

For det første kan det stilles spørsmålstegn ved hvor fungerende det er, all den tid nettet i økende grad er i ferd med å bli arena for lovstridige aktiviteter som mobbing, rasisme, trusler, personvernkrenkelser, opphavsrettskrenkelser, ulovlig pornografi og tradisjonell vinningskriminalitet.

For det andre er «anarki» en styreform som etter min mening ikke er noe å trakte etter, da det svært ofte degenererer til et styre der mobbens vilkårlighet hersker og der svake grupper og personer ikke har det vern mot overgrep som man forventer gjelder i en demokratisk rettsstat.

Dette gjelder ikke minst vern mot overgrep fra myndighetene, som viser en økende vilje til å bruke nettets lovløshet som begrunnelse for å innføre stadig mer registrering og overvåkning av alle våre aktiviteter på nettet, tilsynelatende uten å legge synderlig vekt på et av rettsstatens sentrale prinsipper: At overvåkning bare skal skje dersom det finnes skjellig grunn til mistanke.

Etter min mening er nettets lovløshet et voksende problem som underminerer mitt personvern og en rekke andre viktige borgerrettigheter.

Det er selvsagt ingen lett oppgave å utvide rettstaten til også å omfatte Internett, og heller ikke bør et slikt prosjekt være et carte blanche for at reguleringskåte politikere å innføre restriksjoner på bruken av nettet som vi som er nettborgere ikke ønsker. Men alternativet, der vilkårligheten hersker, frister meg enda mindre.

Ein kultur for deling, openheit og samarbeid er heldigvis ikkje ei nyvinning som kom med Internettet. Mengda av dugnader, korps, idrettslag, frivillige organisasjonar og ubetalt kulturarbeid viser at dette er noko ein har gjort frå gammalt av her i landet. Det er noko vi gjer for å yte noko til samfunnet rundt oss. Og kanskje vi gjer det for vår eiga skuld for å kjenne oss nyttige og for å bli sett?

Etter ei lang modningstid der nettet fyrst og fremst har vore prosjektet, verktyet og leikeplassen til dei med sterk teknisk kompetanse, har det modna til ein open arena praktisk talt alle kan bruke. Der dei gamle media la opp til at vi var eit publikum av passive mottakarar, er det som aktive deltakarar og bidragsytarar mange tek nettet i bruk. Vi har i løpet av dei siste tiåra sett framvoksteren av ein ny og kraftig arena for vår kultur for deling, openheit og samarbeid.

Når eg har teke initiativ til denne debatten og til lanseringa av debattboka Delte Meninger, så er det fordi vi treng ein debatt som skjerpar oss både i høve til det offentlege si rolle i å dyrke dei gode moglegheitene som ligg i denne utviklinga, og å møte dei utfordringane ein slik endringsprosess utset samfunnet for. Kva kan det offentlege gjere for å styrkje både truverdige forretningsmodellar og fri innovasjon på nettet? Er standardisering ein reiskap for politisk styring av utviklinga av internett? Kva er nettnøytralitet, og skal og kan det sikrast gjennom regulering?

I debatten som allereie har gått i to veker har eg fått mange gode innspel. Eg ser òg at mange av dykk uttrykkjer sterke meiningar om fildeling og fildelingsmodellar på nettet og korleis offentlege data best kan forvaltast for å skape mest mogeleg verdi for samfunnet. Desse og andre innspel som de har gitt vil eg ta med for å utvikle politikken vidare.

No blir den andre delen av debatten open under tittelen “Demokratisk delingskultur”. Vi legg ut fire nye artiklar:

• I artikkelen Samfunn i kode deler Skogsrud, Westvang og Staubo sine erfaringar med å byggje nettsamfunna Underskog og Origo i nært samarbeid med brukarane sine. Korleis sørgjer ein for at flest mogeleg opplever at dei har tilgang til samtalane som formar samfunnet?

• I Moltemyras forbannelse ser Stian Danenbarger på posisjonane selskap som Google og Amazon har teke som samankoplarar av alle dei lause informasjonsdelane på nettet og ser korleis opne standardar kan gi kontrollen tilbake til bidragsytarane.

• I Jeg skal være med! forklarer Ola Berge korleis opne standardar gjer informasjonssamfunnet tilgjengeleg for alle.

• I Personvern i deltakerskapte, rike medier diskuterer Gisle Hannemyr moglegheitene for å ta vare på personvernet i ei tid der dei offentlege samtalane i aukande grad flyttar seg til stader der ingen redaktørar eller ver-varsam-plakatar kan røre dei.

Eg følgjer debatten vidare med interesse og ser fram til å lansere papirutgåva av boka 19. mai. Her får de ein unik sjanse til å påverke framtidas politikk på viktige samfunnsområde. Debatten blir betre av at mange får høve til å delta. Inviter gjerne ein venn til å delta, anten du gjer det gjennom e-post, facebook, twitter eller tale. Eg vil kommentere debatten undervegs, utan at eg sit med fasitsvara på dei mange utfordringane som vert tekne opp. God debatt!

I dag har dei fleste biblioteket inne i stova, på kontoret og i reiseveska. På PCen har vi eit univers av bøker, oppslagsverk, lydbøker, musikk og filmar lett tilgjengeleg og like gratis som på biblioteket. Den einaste skilnaden er at det er lov å køyre til biblioteket, låne eit eksemplar, køyre heim, ta kopi av det du vil lese, høyre eller sjå, konvertere det til eit format som passar deg, og køyre attende med papiret eller plasten. Å laste det same ned frå nettet ferdig konvertert til formatet du kan bruke er forbode. Forstå det den som vil. Dette gjev berre meining som sysselsettingstiltak og for å få meir bensinavgift inn i statskassa.

Eg er ein sterk tilhengar av fri konkurranse i ein global marknad. Vi har lover som skal sikre at konkurransen verkeleg er fri, og at monopol ikkje oppstår, med to unnatak. To lover er lagd med motsett føremål, og det er patentlova og lov om opphavsrett. Begge er lagd med gode intensjonar om at vitskaplege framsteg og kulturelle verk skal offentleggjerast mot at opphavsmannen får kompensert med monopol på kommersiell utnytting av oppfinninga eller verket i ein avgrensa periode.

Eg skal ikkje gå i detalj om patent. Patent har sine eigne problem, og er i mange tilfelle med på å bremse framsteget framfor å drive det framover slik intensjonen er. Eit patent kostar pengar, gjeld berre i land der det er søkt og innvilga, og berre i ti år.

Opphavsrett er automatisk og gjeld absurd lenge. Vi kan riste på hovudet når Pål Bang-Hansen vert oppskaka av at Märtha Louise utan å spørre om lov eller gi han pengar, har brukt ei eventyromsetting som far hans gjorde for mange tiår sidan. Eller når ein fjern slektning av Jacob Sande nektar eit band å framføre ny musikk med tekstane hans i ein konsert fordi det er rockemusikk. Ho føretrekk nemleg opera. Slik går det når opphavsretten til eit andsverk skal arvast i tre generasjonar.

Opphavsretten er global, men avtaler om eksklusiv distribusjon har medført merkelege konstruksjonar som ikkje høyrer heime i ein global økonomi med fri konkurranse over landegrensene. Konsekvensar av dette er soneinndeling av DVDar og at ein stor del av musikken på iTunes berre kan kjøpast i enkelte land.

I tillegg gjeld opphavsretten for privat ikkje-kommersiell bruk. Til dømes fildeling og utskrifter eller kopiar til privat bruk. Ein har til og med oppretta fond og organisasjonar som skal påsjå at når det føregår kopiering til privat bruk, skal opphavsrettorganisasjonar ha kompensert. Slik har vi fått samfunnsvorter som Kassettavgiftsfondet og Kopinor, som tek pengar for varer folk ikkje har kjøpt og ofte ikkje vil ha.

For at ein student ved Universitetet i Oslo skal kunne skrive ut oppgåver han sjølv har skrive, skal Kopinor har pengar. Studenten, som har opphavsretten, ser sjølvsagt aldri meir til dei pengane. Dei går kun til etablerte forfattarar. Tilsvarande må lokale radiostasjonar for studentar og andre betale titusenvis av kroner til TONO kvart år, utan at TONO spør kven som har opphavsretten til musikken dei har spelt. Det er NRK, P4, Radio1 og Kanal 24 som bestemmer kven pengane går til, og deira musikksmak overlappar ikkje med studentradiokanalane.

Årsaka til denne floka er at særinteresseorganisasjonar har fått alt for stor makt. For 150 år sidan prøvde forlagsbransjen å stanse folkebiblioteka. Kven ville vel kjøpe bøker når folk kunne låne dei gratis på biblioteket? Heldigvis var folkestyret den gongen sterkare enn forlags- og forfattarorganisasjonane. Ved seinare runder har derimot organisasjonane klart å kare til seg pengar som dei aldri skulle hatt. No må folket settje foten ned og fortelle at bibliotek og ikkje-kommersiell privat bruk må vere gratis og utan byråkratiske eller økonomiske vegsperringar.

Skal opphavsmannen ha kompensert for fildeling og kompensasjonen fastsettjast som ein del av marknadsverdien, er saka enkel. Einkvar fjortis med datamaskin kan dele filer. Korkje eksemplarframstillinga eller distribusjonen over heile verda kostar noko. Marknadsverdien av eit slikt produkt er null. Spør einkvar økonom. Ein brukt REMA-pose har større marknadsverdi enn ei fil ein har fått gjennom fildeling på nett. Det er ikkje forteneste i nokon ledd. Produktet har kun verdi som reklame. Kanskje nokon av mottakarane kjem for å høyre konserten, sjå filmen på kino eller kjøpe boka for å lese resten på papir.

Det er opplagt for dei fleste at opphavsretten ikkje fungerer som tenkt og må skrivast om. Denne gongen må det gjerast rett utifrå den opprinnelege idéen om folkeopplysning, og utan innblanding frå særinteressegrupper som forfattar-, musikar- og bransjeorganisasjonar, som berre er ute etter meir pengar og utvida monopol. Ein idé kan vere å samkøyre patent- og opphavsretten, la begge delar vere styrt av eit overnasjonalt organ, og la all ikkje-kommersiell privat utnytting av oppfinningar og andsverk vere fri. Det er i vitskapens og kulturens interesse at oppfinningar, bøker, musikk og filmar vert publisert. Difor treng vi dessverre ein patent- og opphavsrett som vernar retten til å utnytte oppfinninga eller verket kommersielt i ein periode. Dei same omsyna og omsynet til fri global konkurranse gjer at retten må vere strengt avgrensa. Både i tid og med ein klår definisjon av kva som er kommersiell utnytting. Ti år er for lenge med dagens raske utvikling innan både vitskap og kultur.

Flere og flere er enige i:
a) at internettbasert deling av lyd og bilder er et gode – eller i hvert fall noe vi må finne en måte å leve med.
b) at vi må finne en måte å kompensere de som har skapt det som blir delt.
Dette innlegget er først og fremst rettet mot dem som er sympatiske i forhold til disse to premissene.

Partiene Venstre, SV og De Røde går inn for en oppmykning av dagens lovverk – en hel eller delvis legalisering av fildeling kombinert med en eller annen form for kompensasjonsordning. Undertegnete har i flere år gjort seg til talsperson for en slik løsning, slik jeg har argumentert mer utførlig for i artikkelen ”Bringing it all back home”.

Jeg registrerer at det selvsagt finnes – nettopp – delte meninger om dette, også blant debattantene i denne sonen. Min medforfatter Gisle Hannemyr uttrykker usikkerhet om et avgifts-/ kompensasjonssystem er rette veien å gå. Jan Frode Haugseth mener at tiden ikke er inne for legalisering. Det er selvsagt riktig og nødvendig at disse diskusjonene går videre.

Med dette innlegget har jeg imidlertid lyst å invitere til en litt annen diskusjon – en diskusjon mer blant de som tror på, eller i hvert fall ikke er helt fremmede for, legalisering av fildeling kombinert med en kompensasjonsordning for artister. Nemlig dette: Hvordan skal i tilfelle en slik kompensasjonsordning utformes?

Tre av spørsmålene i denne sammenheng er:
1) Hvem skal betale for ordningen?
2) Hvem skal forvalte ordningen?
3) Hvem skal nyte godt av ordningen?

Mitt forslag er i media blitt omtalt som en ”bredbåndsavgift”, men dette behøver ikke være den eneste eller beste måten å finansiere kompensasjonsordningen. Grovt sett er det vel tre ting som kunne avgiftsbelegges: utstyr, linjer og tjenester. Med utstyr tenker jeg her på f.eks. mp3-spillere, musikkmobiler, pc-er – en avgift i forlengelse av den gamle kassettavgiften. Linjer dreier seg om å avgiftsbelegge internettleverandørene. Mens jeg med tjenester sikter til en avgift fra fildelingstjenester eller andre musikknettjenester (f.eks. at The Pirate Bay måtte betalt x prosent av annonseinntektene sine).

Det er også et prinsipielt spørsmål om regningen skal sendes til teknologileverandørene (ut fra et argument om at de bør dele inntektene sine med de som har skapt innholdet som har drevet opp etterspørselen etter utstyr, linjer og tjenester) eller til internettbrukerne (som en avgift for å få lov til å drive med fildeling).

En siste mulighet er at ordningen finansieres direkte over statsbudsjettet – slik dagens ordning for kompensasjon for lovlig privatkopiering finansieres (og i parentes bemerket uten at dette har ført til noe ramaskrik blant skattebetalerne).

Et neste sett problemstillinger er knyttet til hvem skal forvalte ordningen. Vi har i hvert fall to ulike eksisterende modeller man kunne tatt utgangspunkt i. I den ene ligger forvaltningen hos myndighetene – etter modell fra Kassettavgiftsfondet og dagens Fond for lyd og bilde. I den andre ligger forvaltningen hos relevante bransjeorganer som TONO eller NORWACO.

Og hvem skal nyte godt av ordningen? Også her finnes det minst to tilnærminger. Den ene er å etterstrebe matematisk rettferdighet, slik TONO gjør for radiospilling (dog bare for sine egne medlemmer). Den andre er å bruke ordningen som et kulturpolitisk virkemiddel, f.eks. gjennom å støtte små og lovende artister, utenlandslanseringer med mer. Det var utgangspunktet for kassettavgiftsfondets fordelinger, og er, så vidt jeg vet, slik Fond for lyd og bilde til dels også opererer i dag.

Dette er noen av problemstillingene jeg synes det ville vært interessant å få diskutert – for å få ført debatten videre. I tillegg vil en kompensasjonsordning involvere en rekke mer spesifikke tekniske, økonomiske og juridiske spørsmål. Her er det mye å gripe fatt i.

Opphavsrett diskuteres ivrig i disse dager, ikke minst fordi tre partier har sørget for å gjøre legalisering av fildeling til en valgkampsak.

Det er delte meninger om fildeling – men i beste fall dreier deg seg om en passiv og konsumorientert holdning til kultur. De aller, aller fleste fildelere er kulturforbrukere – de skaper ikke noe selv, men laster ned og deler videre. Og studerer man listene over hva som er tilgjengelig i fildelingsnettene ser man at mesteparten av den musikken og de DVDene som utveksles over fildelingsnettverkene er hyperkommersielle produksjoner.

Etter min mening bør den som ønsker å fremme kulturelt mangfold se seg om etter andre virkemidler enn å legalisere fildeling, som etter alt å dømme vil ha som sin viktigste effekt at en enda større andel av de midlene som samfunnet øremerker til å finansiere “kultur” vil gå til den den hyperkommersielle delen av innholdsindustrien og pornoindustrien – i alle fall dersom de bredbåndsavgiftene og/eller statlige tilskudd det er snakk om å øremerke til dette formål fordeles etter faktisk forbruk.

Det fildelingsdebatten i første rekke er et symptom på, er at nettet har åpnet opp for en lang rekke nye muligheter for formidling av kultur. Men lovgivningen henger ikke med, og er dermed et problem fordi grensen mellom hva som er lov og hva som ikke er det, er langt mer utydelig enn den trenger å være. Jeg mener det i seg selv både er et problem i forhold til rettsikkerheten, men det er også et problem fordi en del praksiser som klart burde være lovlig, ikke nødvendigvis er det.

Etter min mening handler opphavsrett dreier seg om mye mer enn fildeling. I et forsøk på å få andre saker opp radaren til opphavsrettsinteresserte politikere legger jeg ut min smørbrødliste i form av ti punkter som jeg tror vil øke mangfoldet på kulturfeltet og gi oss en mer levende digital allmenning.

1. Avklar adgangen til å lenke til materiale som er lagt ut på Internett. Den opphavsrettslige status til hyperlenker er fortsatt uavklart. Flere ledende jurister har tatt til orde for en løsning der lenking opphavsrettslig sett er å betrakte som «tilgjengeliggjøring». Dette er etter min mening en svært uheldig løsning, blant annet fordi dette vil gjøre det vanskeligere å tilby nettjenester som søkemotorer og aggregatorer. Status for hyperlenker bør derfor avklares eksplisitt – fortrinnsvis ved at det i utgangspunkt er lov å lenke. Samtidig bør det avklares hva slags aktsomhet det påhviler tjenesteleverandører av deltagerstyrte arenaer, søketjenester og aggreagatortjenester når det lenkes til ulovlig innhold (f.eks. opphavsrettsbrudd og ulovlig pornografi). Videre bør rettighetshavere som ikke ønsker å bli indeksert i aggregatorer, pålegges å reservere seg mot dette ved å benytte standardiserte metoder som kan behandles maskinelt. (jf. neste punkt).
2. Anerkjenn metadata som en tilfredsstillende og førsteklasses måte å regulere rettigheter i forhold til verk som er lovlig lagt ut på Internett. I mer enn ti år har opphavsrettslig vernede verk som legges lovlig ut på nettet av enkelte rettighetshavere vært utstyrt med metadata som i henhold til en nærmere spesifisert standard angir hvilke opphavsrettslig signifikante handlinger som deres rettighetshavere tillater i kraft av de vedheftede metadata. Andre rettighetshavere har mer eller mindre bevisst unnlatt å utstyre sine verk med slike metadata eller andre rettighetsnotiser, og i stedet valgt å forfølge saken i domstolene dersom det gjøres inngrep i deres opphavsrett ved for eksempel å lenke til eller skrive ut/dele eksemplar ex officio. Den mest kjente av disse metadata-standardene er robots.txt, som angir adgangen for søkemotorer og aggregatorer til å indeksere og/eller lenke, men også andre kodifiserte systemer for rettighetsadministrasjon, som for eksempel Creative Commons ledsages av maskinlesbare metadata som kan benyttes til slike formål. Adgangen til å indeksere lovlig innhold for søk, og å vise utdrag (KWIC, «snippets», miniatyrbilder, etc.) i aggregatorer og søketjenester er utvilsomt samfunnsgagnlig, og truer ingen legitime interesser. Derfor bør den «opt-in-regelen» som ligger til grunn for domstolenes håndtering av dette i dag endres til en «opt-out-regel», slik at de rettighetshavere som ønsker å reservere seg fra følgende fire opphavsrettsinngrep: 1) indeksering, 2) lenking, 3) aggregering, 4) utskrift, eksplisitt må utstyre sitt verk som reserverer disse rettighetene. Ingen andre opphavsrettinngrep skal reguleres av metadata, men andre rettigheter kan gis gjennom eksplisitt lisens (jf. neste punkt).
3. Avklar opphavsrettslig status til frivillige fribrukslisenser (eksempel: Gnu General Public License, Gnu Free Documentation License og Creative Commons). Tendensen de siste årene har vært at domstolene (i utlandet – dette har så vidt jeg vet ikke vært gjenstand for rettslig behandling i Norge) i økende grad har anerkjent slike lisenser som signifikante, på den måten at retten har kommet til den som benytter et verk underlagt slik lisens i strid med lisensen, har handlet rettstridig. Domstolene har imidlertid i flere tilfeller nøyd seg med å avskjære fra fremtidig bruk. For å øke statusen til slike lisenser bør det også legges til grunn av at brudd på lisensen medfører erstatningsansvar for økonomisk tap som følge av den bruk som faktisk ha funnet sted.
4. Endre pliktavleveringsloven slik at digital pliktavlevering også kreves for verk som kun gjøres tilgjengelig i ikke-digital form, med mindre særlige grunner tilsier noe annet. Praktisk talt alle typer verk, og i særdeleshet trykt skrift, produseres i dag digitalt. Dersom produsentene pålegges å pliktavlevere disse i digital form til Nasjonalbiblioteket kan man unngå en kostbar og tidkrevende skanning av trykte tekstsider. Selv om Nasjonalbiblioteket ennå ikke har hjemmel for å gjøre verkene tilgjengelig i digital utgave, så forhandles det om dette, og før eller siden vil det foreligge en avtale om digital tilgjengeliggjøring – evt. at de digitale versjonene gjøres tilgjengelig for publikum når verkene faller i det fri (normalt 70 år etter at opphavspersonen er død).
5. Tilrettelegg for digital deponering («digital escrow»). Ikke alle utgivere prioriterer bevaring og arkivering av verk som basis for fremtidig tilgjengelighet over lang tid. Uavhengig av om det innføres digital pliktavlevering (se forrige punkt) bør Nasjonalbiblioteket få rett til å fremstille digitale sikkerhetskopier av verk som legges i depot («escrow»). Dersom eksemplar ikke lenger er tilgjengelig i handelen eller fra utgiver bør bibliotekene ha rett til å tilgjengeliggjøre verk fra slike depoter med mindre opphavsperson eller rettighetshaver nedlegger forbud. Det bør etableres ordninger gjennom avtalelisens for kompensasjon for rettighetshavere når verk gjøres tilgjengelig på denne måten.
6. Avklar adgangen til å benytte foreldreløse verk («orphaned works»). Dette er verk som er vernet av opphavsretten, men der det ikke er mulig identifisere eller oppnå kontakt med rettighetshaverne for å klarere bruk av verkene. Det som er uavklart i tilknytning til foreldreløse verk handler særlig om slags ansvar den som bruker slike verk pådrar seg dersom rettighetshaver i etterkant dukker opp og krever kompensasjon for den bruk som har skjedd. De bør derfor utarbeides nærmere retningslinjer for bruken av slike verk som gir brukere et helt eller delvis ansvarsfritak dersom bestemte kriterier (f.eks. omhyggelig søk etter rettighetshavere, registrering av bruk) er møtt. Retningslinjene bør også inneholde provisjoner for hvordan og i hvilken utstrekning rettighetshavere som melder seg i etterkant skal kompenseres.
7. Øremerk midler til utvikling av digitale metadata for semantisk verdensvev i regi av biblioteker og brukere. Den såkalte semantiske verdensveven er en videreføring/utvidelse av dagens verdensvev (world wide web) som har som mål å øke kvaliteten på alt som knytter seg til klassifikasjon, katalogisering og gjenfinning av digitale ressurser (verk) som finnes tilgjengelig på verdensveven. De har vist seg at mange informasjonseiere/utgivere har liten interesse for slik klassifisering. På grunn av markedsføringshensyn, og på grunn av manglende kompetanse, er deres bruk av metadata ofte tilfeldig eller direkte misvisende. Teknologien bak semantisk verdensvev muliggjør imidlertid både ekspertstyrt og brukerstyrt klassifikasjon. I første rekke bør man derfor legge til rette for at eksperter gjennom bibliotekene organiserer slik informasjon. I neste omgang bør man søke å trekke brukere med i et slikt arbeide.
8. Frigjør offentlig kunnskap og kultur. I Norge skapes det mye kunnskap som det i all hovedsak benyttes offentlige midler for å få fram. Det bør være en politisk oppgave å legge bedre til rette for en delingskultur der kunnskap og kultur kan brukes og gjenbrukes. Særlig når det offentlige finansierer kunnskap og kultur, så er det viktig at den forblir fri. I Norge skapes det mye kunnskap som det i all hovedsak benyttes offentlige midler for å få fram. To typiske eksempler er geografiske data, som skaffes til veie av Statens Kartverk og værdata, som skaffes til veie av Meteorologiske Institutt på Blindern. Disse to har imidlertid valgt helt forskjellig tilnærming til hvordan publikum har adgang til disse dataene. Statens Kartverk selger sine data til et lite antall kommersielle aktører, som så foredler disse til ulike GPS-produkter som selges til publikum. Norske entusiaster som ønsker tilgang til geografiske data til ulike remiks-formål (f.eks. å knytte geotaggede fotografier til en bestemt kartposisjon) er henvist til å hente slike data fra Googles karttjeneste, som har foreløpig har dårlig oppløsning for Norge – selv om slike remiks-prosjekter neppe konkurrerer med kommersielle GPS- og digitale kartprodukter. Til sammenligning har Meteorologiske Institutt valgt å gjøre sine værdata fritt tilgjengelig. Dette gjør at disse data benyttes i flere ikke-kommersielle sammenhenger, samtidig som en kommersiell aktør som Storm Weather Center foredler de samme data ytterligere og selger spissede vær-produkter til oljebransjen, fiskere, og landbruket. Også på det kulturelle feltet finnes det eksempler på at prosjekter som helfinansiert av det offentlige er låst ned gjennom eksklusive avtaler med kommersielle aktører. Det mest kjente eksemplet er det store Ibsen-prosjektet ved Universitetet i Oslo, som har en eksklusiv avtale om tilgjengeliggjøring med Aschehoug forlag. Kommersielle partnere kan tilføre offentlig finansierte kultur- og kunnskapsprosjekter både kompetanse og markedsadgang. De kan også tilføre prosjektene merverdi i form «spissing» av kommersielle bearbeidelser mot bestemte markeder. Det er derfor ofte en berikelse for slike prosjekter å ha en kommersiell partner. Men for prosjekter fullfinansiert av det offentlige bør det legges til grunn at kommersielle partnere, som hovedregel, ikke skal ha eksklusivitet.
9. Sett av offentlige midler til frikjøp av verk som er skapt av opphavspersonen ønsker at det skal være mulig å dele. Vi vet at Edvard Munch nødig solgte verk til privatpersoner, angivelig fordi han mente verk innelåst i borgerskapets lukkede rom ikke lenger var fri. Hva Munch hadde ment om det jeg i dag har omtalt som «delingskultur» vet jeg selvsagt ikke – men jeg kjenner mange kunstnere som i dag er ukomfortabel med at deres verk skal være nedlåst i DRM-systemer og faktisk ønsker at deres skal bli spredt og remikset – særlig dersom det også kunne finnes en bærekraftig modell for kompensasjon for denne typen deling. Bærekraftige kompensasjonsmodeller for deling er et område det opplagt bør forskes videre på, men inntil videre er nok frikjøp den modellen som vi vet fungerer i praksis (jf. NDLA).
10. Lovfest opphavspersoners som har overdratt sin opphavrett til forlag, plateselskap o.l. rett til automatisk å få tilbakeført alle opphavsretter dersom kjøper ikke lenger utnytter disse. Det skjer ikke sjelden at verk blir utsolgt men at forlag eller plateselskap ikke finner det regningssvarende å fremstille ett nytt opplag. Da bør opphavspersonen selv ha rett til å gjøre verket tilgjengelig på den måten han eller hun finner hensiktsmessig.

Det har gått 10 år siden Napster. Men det er ikke mange år siden bransjen fikk på plass de første lovlige salgskanalene for kommersiell musikk. Ifjor høst ble Spotify lansert, den første suksessfulle abonnementsløsningen for musikk. Brukerne tegner abonnement, og får fri tilgang til arkivet imot å høre på reklame eller imot å betale et fast beløp på 100,- i måneden.

På tross av at vi nå begynner få på plass lovlige distribusjonsløsninger for musikk, og svært mange bruker dem, stemmer 82 % av deltakerne i en VG-undersøkelse for at dommen mot The Pirate Bay er feil. Selv om undersøkelsen på ingen måte er representativ, sender den den signaler om at lovverket ikke er tilpasset den digitale virkeligheten i dag. Ungdommen vil ikke bruke penger på å kjøpe musikk, men investerer gjerne i digitale musikkavspillere, datautstyr og mobiltelefoner som brukes til å spille av musikken. Betalingsviljen er der, men kommer ikke kulturprodusentene til gode.

De politiske partiene Rødt, SV og Venstre ønsker å løse problemet med den massive ulovlige fildelingen ved å legalisere og avgiftsbelegge fildelingen, et forslag som får støtte fra medieforsker Hendrik Storstein Spilker i artikkelen Bringing it all back home? – fremtiden for digital musikkdistribusjon. En slik løsning vil kanalisere penger fra teknologileverandørene tilbake musikkbransjen ved hjelp av en avgift.

Premisset for å gi offentlige subsidier til et kulturområde, bør være at feltet på en eller annen måte er truet. Platebransjen hevder i kampanjen Piracy Kills Music at musikkproduksjon vil stoppe opp hvis den ulovlige fildelingen får fortsette, men så langt er det ingenting som tyder på at denne påstanden er riktig.

I Norge blomstrer det for tiden av artister innen de fleste musikkstiler, noe som kan observeres på Bylarm-festivalen eller på det enorme antallet band/artister som har registrert seg på NRK Urørt. Alle de store norske byene har flere pop/rock-konserter enn de hadde for 10 år siden.

Det at platebransjen ikke lenger kan regne med de samme inntjening på de store internasjonale artistene, har gjort at bransjen nå satser mer på lokale artister. Strategien fungerer, for norske artister spiser markedsandeler fra de internasjonale artistene. Under førjulssalget 2007 var halvparten av artistene på Topp 40-lista norske, imot 30-35 % i tidsrommet 1997-2007. Samlet sett blir det lansert mange flere norske utgivelser enn før. Salget av norsk populærmusikk går også godt, og årets Bylarm-festival hadde hele 18 artister/band som sang på norsk, imot 4 band ifjor, og bare ett i 2007.

I forhold til den kommersielle ensrettingen vi så på slutten av 90-tallet, kan det dermed se ut som om den ulovlige fildelingen har fungert som et positivt korrektiv for å øke kvalitet og bredde i den kommersielle bransjen. Musikkproduksjonen har aldri vært større. Nå trenger de nye, lovlige distribusjonsløsningene litt tid for å modnes, så får vi se om omsetningen stabiliserer seg. Itunes trenger flere store konkurrenter, og Spotify trenger å utvide musikkarkivet sitt og få på plass avtaler med rettighetshaverorganisasjonene i ulike land. Å innføre legalisering og en bredbåndsavgift nå, vil føre til at de nylig etablerte distribusjonsløsningene umiddelbart blir avleggs.

Den ulovlige fildelingen er riktignok massiv, og det er mye som tyder på at fenomenet har blitt en verdensomspennende kultur. Fildelingstjenestene kommer også til å utvikle seg i de nærmeste årene, i takt med at platebransjen får på plass nye løsninger for distribusjon. Det kan godt hende at legalisering er en god idé, men vi har tid til å vente litt før vi avgjør dette spørsmålet. Om ti nye år kan det være på tide å dra i gang en ny diskusjon om legalisering og subsidier.

Slik debattsystemet er her på Delte meninger er det fritt fram for alle registrerte brukere å skrive kommentarer, mens det å skrive innlegg som åpner opp en ny diskusjon styres av oss i redaksjonen.

Vi ønsker imidlertid ikke at det skal være forbeholdt oss i redaksjonen å skrive slike åpningsinnlegg. Derfor vil jeg invitere de som har noe på hjertet som tematisk passer inn på Delte Meninger – det kan være en omtale av eller replikk til ett av bokas kapitler, eller en tangent til en av diskusjoenene som foregår som fortjener sin egen tråd – å kontakte oss i redaksjonen og vedlegge sin tekst. Vi vil vurdere den slik enhver redaksjon gjør, og enten sørge for at den kommer på nett, eller gi en begrunnelse for hvorfor den ikke passer inn.

Redaksjonen for denne tredjedelen av boka (Åpen, fri og tilgjengelig) kan fram til 4. mai nås på følgende adresse: gisle@ifi.uio.no.

Ifølge pressebyrået AFP fikk et forslag om å utvide vernetiden for innspilt musikk fra 50 år til 70 år etter at innspillingen ble utgitt første gang flertall i en foreløpig avstemming i EU-parlamentet. Forslaget er ment som et kompromissforlag mellom dagens ordning (50 års vernetid) og et forslag fra EU-kommisjonen om å utvide vernetiden til 95 år.

Stemmetallene i gårsdagens avstemmingen var 377 stemmer for å utvide vernetiden, 178 i mot og 37 avholdende. For å bli vedtatt må forslaget gjennom en ny høring, men EU-kommisjonen har allerede sluttet seg til kompromisset, så det er svært sannsynlig at forslaget blir vedtatt.

I dag er det slik at selve komposisjonen (musikk og tekst) er vernet i 70 år etter det året hhv. komponist eller tekstforfatter døde, mens fremføringen, slik den foreligger i form av et lydspor, er vernet i 50 år fra det tidspunkt den ble utgitt første gang. Musikere som ikke er kreditert som komponister eller tekstforfattere vil miste vederlag for radiospilling og andre fremføringer for innspillinger som de har medvirket til, når vernetiden for innspillingen er utløpt.

I dag er fritt frem å kopiere og fremføre innspillinger av klassisk musikk som første gang er utgitt før 1959, og også mer enn 50 år gamle fremføringer av eldre populærmusikk der komponisten har vært død i mer enn 70 år. For eksempel vil The Beatles’ (m. Tony Sheridan) fremføring av den skotske folketonen My Bonnie (spilt inn i Hamburg i 1961, utgitt i 1962) falle i det fri i 2013, med mindre vernetiden utvides.

Forslaget tar også sikte på å nullstille eventuelle inngåtte avtaler om å avståelse fra royalty som studio-musikere kan ha inngått, slik at inntektene fra utvidet vernetid går til musikerene selv om disse har kontrakt på å medvirke mot et engangsbeløp. Videre inneholder forslaget en klausul om at rettighetene til innspillinger som utgiver ikke utnytter kommersiellt etter 50 år i sin helhet går tilbake til de medvirkende musikere.

Kilder:
- Yahoo/AFP
- EU-parlamentet
- EU-kommisjonen
- Eur-Lex