16. april - 3. mai
Gisle Hannemyr
Eirik Solheim
Debattredaktører
4. mai – 19. mai
Even E. Westvang
Simen Svale Skogsrud
Debattredaktør
19. mai – 12. juni
Petter Bae Brandtzæg
Vibeke Kløvstad
Debattredaktører
19. mai
Delte
meninger
Heidi Grande Røys
Redaktør

Forum: Åpen, fri og tilgjengelig

Er fildeling en sak for politiet, eller er det kulturindustriens ansvar å finne nye veier å gå? Er det publikums mangel på moral, eller foreldete forretningsmodeller som fører til at åndsverk kopieres fritt over nett? Bør offentlig informasjon som er skaffet til veie for skattebetalernes penger, være fritt tilgjengelig for publikum? Har allmennkringkasting, fri programvare og nøytrale nett noen framtid?

Detbattsystemet her er slik at alle registrerte brukere kan skrive kommentarer i debatten. Dersom noen har noe på hjertet som de mener passer bedre som åpningsinnlegg oppfordres de til å ta kontakt med redaksjonen.

Debattredaktører: Gisle Hannemyr og Eirik Solheim

Consumer Rights: Commission wants consumers to surf the web without borders

EU-kommisjonen lanserte tirsdag 5. mai 2009 sin eYou-guide som er ment som en veiledning om hvilke “digitale rettigheter” forbrukerne har. Man finner eYou-guiden her.

Samtidig presenterte kommisjonen en 8-punkts “Digital Agenda” for Consumer Rights Tomorrow, som angir åtte områder kommisjonen vil arbeide med på dette området. Dette er:

1. Combating spam with similarly effective civil and criminal sanctions in all EU Member States and neighbouring countries. A “ban on spam” has been part of EU law since 2003, but 65% of Europeans still complain about “excessive spam”. While 19.8% of spam globally comes from the US and 9.9% from China, 23.4% comes from Europe with Italy (3%), Spain (2.9%), UK (2.7%) and Germany (2.4%) among the “Top 12”. To this, add the EU’s neighbours Turkey (4.4%) and Russia (6.4%).

2. Ensuring that from for consumers, it does not matter which EU country digital content (music, games, films, books) comes from, by paving the way for multi-territorial licensing regimes for online content.

3. Giving consumers certainty about what they can and cannot do with copy­righted songs, videos and films they download, by ending the current fragmentation of laws on “private copying”.

4. Extending the principles of consumer protection rules to cover licensing agreements of products like software downloaded for virus protection, games or other licensed content. Licensing should guarantee consumers the same basic rights as when they purchase a good: the right to get a product that works with fair commercial conditions.

5. Guarantee that privacy policies linked to online offers are properly disclosed and have fair contract terms.

6. Tackling fragmented and incomplete rules on e-accessibility to make it easier for disabled people (15% of the EU population) to use websites, electronic payments and other online services.

7. Explore opportunities to strengthen confidence in online payments, including successful models such as credit card charge back schemes that allow customers to cancel payments to non compliant traders as a last resort.

8. Working with industry and consumer associations to set up a European system of trustmarks for retail websites that comply with best practices.

Selv merker jeg meg med en viss intresse pkt. 4 på denne listen. I en utredning jeg gjorde for Justisdepartementet for noen år siden foreslo jeg omtrent dette, ved at Forbrukerkjøpslovens regler også skulle gjelde for digitale ytelser der de passer. Men Justisdepartementet bestemte seg for at de ikke ville fremme et slikt forslag for Stortinget, så det har til nå ikke blitt noe av. Så i stedet for å være et foregangsland på dette området vil Norge kanskje komme diltende etter når man har bestemt seg i Brussel, slik man pleier å gjøre.

hit for mer informasjon om det EU-kommisjonen har presentert.

Deler - en dokumentar om piratkopiering

Christian Werner Skovly og Even Sandvold Roland ved medialinjen på Nesbru videregående skole har laget en dokumentarfilm om piratkopiering med intervjuer med Eirik Solheim (NRKbeta), Martin Bekkelund (Friprogsenteret) og undertegnede (UiO).

Filmen er tilgjengelig under CC BY-NC-SA og kan blant anet sees på Even Sandvold Rolands blogg. Den ligger også innbakt (fra Vimeo) nedenfor.

Folkebiblioteket 2.0

I dag har dei fleste biblioteket inne i stova, på kontoret og i reiseveska. På PCen har vi eit univers av bøker, oppslagsverk, lydbøker, musikk og filmar lett tilgjengeleg og like gratis som på biblioteket. Den einaste skilnaden er at det er lov å køyre til biblioteket, låne eit eksemplar, køyre heim, ta kopi av det du vil lese, høyre eller sjå, konvertere det til eit format som passar deg, og køyre attende med papiret eller plasten. Å laste det same ned frå nettet ferdig konvertert til formatet du kan bruke er forbode. Forstå det den som vil. Dette gjev berre meining som sysselsettingstiltak og for å få meir bensinavgift inn i statskassa.

Eg er ein sterk tilhengar av fri konkurranse i ein global marknad. Vi har lover som skal sikre at konkurransen verkeleg er fri, og at monopol ikkje oppstår, med to unnatak. To lover er lagd med motsett føremål, og det er patentlova og lov om opphavsrett. Begge er lagd med gode intensjonar om at vitskaplege framsteg og kulturelle verk skal offentleggjerast mot at opphavsmannen får kompensert med monopol på kommersiell utnytting av oppfinninga eller verket i ein avgrensa periode.

Eg skal ikkje gå i detalj om patent. Patent har sine eigne problem, og er i mange tilfelle med på å bremse framsteget framfor å drive det framover slik intensjonen er. Eit patent kostar pengar, gjeld berre i land der det er søkt og innvilga, og berre i ti år.

Opphavsrett er automatisk og gjeld absurd lenge. Vi kan riste på hovudet når Pål Bang-Hansen vert oppskaka av at Märtha Louise utan å spørre om lov eller gi han pengar, har brukt ei eventyromsetting som far hans gjorde for mange tiår sidan. Eller når ein fjern slektning av Jacob Sande nektar eit band å framføre ny musikk med tekstane hans i ein konsert fordi det er rockemusikk. Ho føretrekk nemleg opera. Slik går det når opphavsretten til eit andsverk skal arvast i tre generasjonar.

Opphavsretten er global, men avtaler om eksklusiv distribusjon har medført merkelege konstruksjonar som ikkje høyrer heime i ein global økonomi med fri konkurranse over landegrensene. Konsekvensar av dette er soneinndeling av DVDar og at ein stor del av musikken på iTunes berre kan kjøpast i enkelte land.

I tillegg gjeld opphavsretten for privat ikkje-kommersiell bruk. Til dømes fildeling og utskrifter eller kopiar til privat bruk. Ein har til og med oppretta fond og organisasjonar som skal påsjå at når det føregår kopiering til privat bruk, skal opphavsrettorganisasjonar ha kompensert. Slik har vi fått samfunnsvorter som Kassettavgiftsfondet og Kopinor, som tek pengar for varer folk ikkje har kjøpt og ofte ikkje vil ha.

For at ein student ved Universitetet i Oslo skal kunne skrive ut oppgåver han sjølv har skrive, skal Kopinor har pengar. Studenten, som har opphavsretten, ser sjølvsagt aldri meir til dei pengane. Dei går kun til etablerte forfattarar. Tilsvarande må lokale radiostasjonar for studentar og andre betale titusenvis av kroner til TONO kvart år, utan at TONO spør kven som har opphavsretten til musikken dei har spelt. Det er NRK, P4, Radio1 og Kanal 24 som bestemmer kven pengane går til, og deira musikksmak overlappar ikkje med studentradiokanalane.

Årsaka til denne floka er at særinteresseorganisasjonar har fått alt for stor makt. For 150 år sidan prøvde forlagsbransjen å stanse folkebiblioteka. Kven ville vel kjøpe bøker når folk kunne låne dei gratis på biblioteket? Heldigvis var folkestyret den gongen sterkare enn forlags- og forfattarorganisasjonane. Ved seinare runder har derimot organisasjonane klart å kare til seg pengar som dei aldri skulle hatt. No må folket settje foten ned og fortelle at bibliotek og ikkje-kommersiell privat bruk må vere gratis og utan byråkratiske eller økonomiske vegsperringar.

Skal opphavsmannen ha kompensert for fildeling og kompensasjonen fastsettjast som ein del av marknadsverdien, er saka enkel. Einkvar fjortis med datamaskin kan dele filer. Korkje eksemplarframstillinga eller distribusjonen over heile verda kostar noko. Marknadsverdien av eit slikt produkt er null. Spør einkvar økonom. Ein brukt REMA-pose har større marknadsverdi enn ei fil ein har fått gjennom fildeling på nett. Det er ikkje forteneste i nokon ledd. Produktet har kun verdi som reklame. Kanskje nokon av mottakarane kjem for å høyre konserten, sjå filmen på kino eller kjøpe boka for å lese resten på papir.

Det er opplagt for dei fleste at opphavsretten ikkje fungerer som tenkt og må skrivast om. Denne gongen må det gjerast rett utifrå den opprinnelege idéen om folkeopplysning, og utan innblanding frå særinteressegrupper som forfattar-, musikar- og bransjeorganisasjonar, som berre er ute etter meir pengar og utvida monopol. Ein idé kan vere å samkøyre patent- og opphavsretten, la begge delar vere styrt av eit overnasjonalt organ, og la all ikkje-kommersiell privat utnytting av oppfinningar og andsverk vere fri. Det er i vitskapens og kulturens interesse at oppfinningar, bøker, musikk og filmar vert publisert. Difor treng vi dessverre ein patent- og opphavsrett som vernar retten til å utnytte oppfinninga eller verket kommersielt i ein periode. Dei same omsyna og omsynet til fri global konkurranse gjer at retten må vere strengt avgrensa. Både i tid og med ein klår definisjon av kva som er kommersiell utnytting. Ti år er for lenge med dagens raske utvikling innan både vitskap og kultur.

Kompensasjon for fildeling

Flere og flere er enige i:
a) at internettbasert deling av lyd og bilder er et gode – eller i hvert fall noe vi må finne en måte å leve med.
b) at vi må finne en måte å kompensere de som har skapt det som blir delt.
Dette innlegget er først og fremst rettet mot dem som er sympatiske i forhold til disse to premissene.

Partiene Venstre, SV og De Røde går inn for en oppmykning av dagens lovverk – en hel eller delvis legalisering av fildeling kombinert med en eller annen form for kompensasjonsordning. Undertegnete har i flere år gjort seg til talsperson for en slik løsning, slik jeg har argumentert mer utførlig for i artikkelen ”Bringing it all back home”.

Jeg registrerer at det selvsagt finnes – nettopp – delte meninger om dette, også blant debattantene i denne sonen. Min medforfatter Gisle Hannemyr uttrykker usikkerhet om et avgifts-/ kompensasjonssystem er rette veien å gå. Jan Frode Haugseth mener at tiden ikke er inne for legalisering. Det er selvsagt riktig og nødvendig at disse diskusjonene går videre.

Med dette innlegget har jeg imidlertid lyst å invitere til en litt annen diskusjon – en diskusjon mer blant de som tror på, eller i hvert fall ikke er helt fremmede for, legalisering av fildeling kombinert med en kompensasjonsordning for artister. Nemlig dette: Hvordan skal i tilfelle en slik kompensasjonsordning utformes?

Tre av spørsmålene i denne sammenheng er:
1) Hvem skal betale for ordningen?
2) Hvem skal forvalte ordningen?
3) Hvem skal nyte godt av ordningen?

Mitt forslag er i media blitt omtalt som en ”bredbåndsavgift”, men dette behøver ikke være den eneste eller beste måten å finansiere kompensasjonsordningen. Grovt sett er det vel tre ting som kunne avgiftsbelegges: utstyr, linjer og tjenester. Med utstyr tenker jeg her på f.eks. mp3-spillere, musikkmobiler, pc-er – en avgift i forlengelse av den gamle kassettavgiften. Linjer dreier seg om å avgiftsbelegge internettleverandørene. Mens jeg med tjenester sikter til en avgift fra fildelingstjenester eller andre musikknettjenester (f.eks. at The Pirate Bay måtte betalt x prosent av annonseinntektene sine).

Det er også et prinsipielt spørsmål om regningen skal sendes til teknologileverandørene (ut fra et argument om at de bør dele inntektene sine med de som har skapt innholdet som har drevet opp etterspørselen etter utstyr, linjer og tjenester) eller til internettbrukerne (som en avgift for å få lov til å drive med fildeling).

En siste mulighet er at ordningen finansieres direkte over statsbudsjettet – slik dagens ordning for kompensasjon for lovlig privatkopiering finansieres (og i parentes bemerket uten at dette har ført til noe ramaskrik blant skattebetalerne).

Et neste sett problemstillinger er knyttet til hvem skal forvalte ordningen. Vi har i hvert fall to ulike eksisterende modeller man kunne tatt utgangspunkt i. I den ene ligger forvaltningen hos myndighetene – etter modell fra Kassettavgiftsfondet og dagens Fond for lyd og bilde. I den andre ligger forvaltningen hos relevante bransjeorganer som TONO eller NORWACO.

Og hvem skal nyte godt av ordningen? Også her finnes det minst to tilnærminger. Den ene er å etterstrebe matematisk rettferdighet, slik TONO gjør for radiospilling (dog bare for sine egne medlemmer). Den andre er å bruke ordningen som et kulturpolitisk virkemiddel, f.eks. gjennom å støtte små og lovende artister, utenlandslanseringer med mer. Det var utgangspunktet for kassettavgiftsfondets fordelinger, og er, så vidt jeg vet, slik Fond for lyd og bilde til dels også opererer i dag.

Dette er noen av problemstillingene jeg synes det ville vært interessant å få diskutert – for å få ført debatten videre. I tillegg vil en kompensasjonsordning involvere en rekke mer spesifikke tekniske, økonomiske og juridiske spørsmål. Her er det mye å gripe fatt i.

Ti forslag til fornyelse

Opphavsrett diskuteres ivrig i disse dager, ikke minst fordi tre partier har sørget for å gjøre legalisering av fildeling til en valgkampsak.

Det er delte meninger om fildeling – men i beste fall dreier deg seg om en passiv og konsumorientert holdning til kultur. De aller, aller fleste fildelere er kulturforbrukere – de skaper ikke noe selv, men laster ned og deler videre. Og studerer man listene over hva som er tilgjengelig i fildelingsnettene ser man at mesteparten av den musikken og de DVDene som utveksles over fildelingsnettverkene er hyperkommersielle produksjoner.

Etter min mening bør den som ønsker å fremme kulturelt mangfold se seg om etter andre virkemidler enn å legalisere fildeling, som etter alt å dømme vil ha som sin viktigste effekt at en enda større andel av de midlene som samfunnet øremerker til å finansiere “kultur” vil gå til den den hyperkommersielle delen av innholdsindustrien og pornoindustrien – i alle fall dersom de bredbåndsavgiftene og/eller statlige tilskudd det er snakk om å øremerke til dette formål fordeles etter faktisk forbruk.

Det fildelingsdebatten i første rekke er et symptom på, er at nettet har åpnet opp for en lang rekke nye muligheter for formidling av kultur. Men lovgivningen henger ikke med, og er dermed et problem fordi grensen mellom hva som er lov og hva som ikke er det, er langt mer utydelig enn den trenger å være. Jeg mener det i seg selv både er et problem i forhold til rettsikkerheten, men det er også et problem fordi en del praksiser som klart burde være lovlig, ikke nødvendigvis er det.

Etter min mening handler opphavsrett dreier seg om mye mer enn fildeling. I et forsøk på å få andre saker opp radaren til opphavsrettsinteresserte politikere legger jeg ut min smørbrødliste i form av ti punkter som jeg tror vil øke mangfoldet på kulturfeltet og gi oss en mer levende digital allmenning.

  1. Avklar adgangen til å lenke til materiale som er lagt ut på Internett. Den opphavsrettslige status til hyperlenker er fortsatt uavklart. Flere ledende jurister har tatt til orde for en løsning der lenking opphavsrettslig sett er å betrakte som «tilgjengeliggjøring». Dette er etter min mening en svært uheldig løsning, blant annet fordi dette vil gjøre det vanskeligere å tilby nettjenester som søkemotorer og aggregatorer. Status for hyperlenker bør derfor avklares eksplisitt – fortrinnsvis ved at det i utgangspunkt er lov å lenke. Samtidig bør det avklares hva slags aktsomhet det påhviler tjenesteleverandører av deltagerstyrte arenaer, søketjenester og aggreagatortjenester når det lenkes til ulovlig innhold (f.eks. opphavsrettsbrudd og ulovlig pornografi). Videre bør rettighetshavere som ikke ønsker å bli indeksert i aggregatorer, pålegges å reservere seg mot dette ved å benytte standardiserte metoder som kan behandles maskinelt. (jf. neste punkt).
  2. Anerkjenn metadata som en tilfredsstillende og førsteklasses måte å regulere rettigheter i forhold til verk som er lovlig lagt ut på Internett. I mer enn ti år har opphavsrettslig vernede verk som legges lovlig ut på nettet av enkelte rettighetshavere vært utstyrt med metadata som i henhold til en nærmere spesifisert standard angir hvilke opphavsrettslig signifikante handlinger som deres rettighetshavere tillater i kraft av de vedheftede metadata. Andre rettighetshavere har mer eller mindre bevisst unnlatt å utstyre sine verk med slike metadata eller andre rettighetsnotiser, og i stedet valgt å forfølge saken i domstolene dersom det gjøres inngrep i deres opphavsrett ved for eksempel å lenke til eller skrive ut/dele eksemplar ex officio. Den mest kjente av disse metadata-standardene er robots.txt, som angir adgangen for søkemotorer og aggregatorer til å indeksere og/eller lenke, men også andre kodifiserte systemer for rettighetsadministrasjon, som for eksempel Creative Commons ledsages av maskinlesbare metadata som kan benyttes til slike formål. Adgangen til å indeksere lovlig innhold for søk, og å vise utdrag (KWIC, «snippets», miniatyrbilder, etc.) i aggregatorer og søketjenester er utvilsomt samfunnsgagnlig, og truer ingen legitime interesser. Derfor bør den «opt-in-regelen» som ligger til grunn for domstolenes håndtering av dette i dag endres til en «opt-out-regel», slik at de rettighetshavere som ønsker å reservere seg fra følgende fire opphavsrettsinngrep: 1) indeksering, 2) lenking, 3) aggregering, 4) utskrift, eksplisitt må utstyre sitt verk som reserverer disse rettighetene. Ingen andre opphavsrettinngrep skal reguleres av metadata, men andre rettigheter kan gis gjennom eksplisitt lisens (jf. neste punkt).
  3. Avklar opphavsrettslig status til frivillige fribrukslisenser (eksempel: Gnu General Public License, Gnu Free Documentation License og Creative Commons). Tendensen de siste årene har vært at domstolene (i utlandet – dette har så vidt jeg vet ikke vært gjenstand for rettslig behandling i Norge) i økende grad har anerkjent slike lisenser som signifikante, på den måten at retten har kommet til den som benytter et verk underlagt slik lisens i strid med lisensen, har handlet rettstridig. Domstolene har imidlertid i flere tilfeller nøyd seg med å avskjære fra fremtidig bruk. For å øke statusen til slike lisenser bør det også legges til grunn av at brudd på lisensen medfører erstatningsansvar for økonomisk tap som følge av den bruk som faktisk ha funnet sted.
  4. Endre pliktavleveringsloven slik at digital pliktavlevering også kreves for verk som kun gjøres tilgjengelig i ikke-digital form, med mindre særlige grunner tilsier noe annet. Praktisk talt alle typer verk, og i særdeleshet trykt skrift, produseres i dag digitalt. Dersom produsentene pålegges å pliktavlevere disse i digital form til Nasjonalbiblioteket kan man unngå en kostbar og tidkrevende skanning av trykte tekstsider. Selv om Nasjonalbiblioteket ennå ikke har hjemmel for å gjøre verkene tilgjengelig i digital utgave, så forhandles det om dette, og før eller siden vil det foreligge en avtale om digital tilgjengeliggjøring – evt. at de digitale versjonene gjøres tilgjengelig for publikum når verkene faller i det fri (normalt 70 år etter at opphavspersonen er død).
  5. Tilrettelegg for digital deponering («digital escrow»). Ikke alle utgivere prioriterer bevaring og arkivering av verk som basis for fremtidig tilgjengelighet over lang tid. Uavhengig av om det innføres digital pliktavlevering (se forrige punkt) bør Nasjonalbiblioteket få rett til å fremstille digitale sikkerhetskopier av verk som legges i depot («escrow»). Dersom eksemplar ikke lenger er tilgjengelig i handelen eller fra utgiver bør bibliotekene ha rett til å tilgjengeliggjøre verk fra slike depoter med mindre opphavsperson eller rettighetshaver nedlegger forbud. Det bør etableres ordninger gjennom avtalelisens for kompensasjon for rettighetshavere når verk gjøres tilgjengelig på denne måten.
  6. Avklar adgangen til å benytte foreldreløse verk («orphaned works»). Dette er verk som er vernet av opphavsretten, men der det ikke er mulig identifisere eller oppnå kontakt med rettighetshaverne for å klarere bruk av verkene. Det som er uavklart i tilknytning til foreldreløse verk handler særlig om slags ansvar den som bruker slike verk pådrar seg dersom rettighetshaver i etterkant dukker opp og krever kompensasjon for den bruk som har skjedd. De bør derfor utarbeides nærmere retningslinjer for bruken av slike verk som gir brukere et helt eller delvis ansvarsfritak dersom bestemte kriterier (f.eks. omhyggelig søk etter rettighetshavere, registrering av bruk) er møtt. Retningslinjene bør også inneholde provisjoner for hvordan og i hvilken utstrekning rettighetshavere som melder seg i etterkant skal kompenseres.
  7. Øremerk midler til utvikling av digitale metadata for semantisk verdensvev i regi av biblioteker og brukere. Den såkalte semantiske verdensveven er en videreføring/utvidelse av dagens verdensvev (world wide web) som har som mål å øke kvaliteten på alt som knytter seg til klassifikasjon, katalogisering og gjenfinning av digitale ressurser (verk) som finnes tilgjengelig på verdensveven. De har vist seg at mange informasjonseiere/utgivere har liten interesse for slik klassifisering. På grunn av markedsføringshensyn, og på grunn av manglende kompetanse, er deres bruk av metadata ofte tilfeldig eller direkte misvisende. Teknologien bak semantisk verdensvev muliggjør imidlertid både ekspertstyrt og brukerstyrt klassifikasjon. I første rekke bør man derfor legge til rette for at eksperter gjennom bibliotekene organiserer slik informasjon. I neste omgang bør man søke å trekke brukere med i et slikt arbeide.
  8. Frigjør offentlig kunnskap og kultur. I Norge skapes det mye kunnskap som det i all hovedsak benyttes offentlige midler for å få fram. Det bør være en politisk oppgave å legge bedre til rette for en delingskultur der kunnskap og kultur kan brukes og gjenbrukes. Særlig når det offentlige finansierer kunnskap og kultur, så er det viktig at den forblir fri. I Norge skapes det mye kunnskap som det i all hovedsak benyttes offentlige midler for å få fram. To typiske eksempler er geografiske data, som skaffes til veie av Statens Kartverk og værdata, som skaffes til veie av Meteorologiske Institutt på Blindern. Disse to har imidlertid valgt helt forskjellig tilnærming til hvordan publikum har adgang til disse dataene. Statens Kartverk selger sine data til et lite antall kommersielle aktører, som så foredler disse til ulike GPS-produkter som selges til publikum. Norske entusiaster som ønsker tilgang til geografiske data til ulike remiks-formål (f.eks. å knytte geotaggede fotografier til en bestemt kartposisjon) er henvist til å hente slike data fra Googles karttjeneste, som har foreløpig har dårlig oppløsning for Norge – selv om slike remiks-prosjekter neppe konkurrerer med kommersielle GPS- og digitale kartprodukter. Til sammenligning har Meteorologiske Institutt valgt å gjøre sine værdata fritt tilgjengelig. Dette gjør at disse data benyttes i flere ikke-kommersielle sammenhenger, samtidig som en kommersiell aktør som Storm Weather Center foredler de samme data ytterligere og selger spissede vær-produkter til oljebransjen, fiskere, og landbruket. Også på det kulturelle feltet finnes det eksempler på at prosjekter som helfinansiert av det offentlige er låst ned gjennom eksklusive avtaler med kommersielle aktører. Det mest kjente eksemplet er det store Ibsen-prosjektet ved Universitetet i Oslo, som har en eksklusiv avtale om tilgjengeliggjøring med Aschehoug forlag. Kommersielle partnere kan tilføre offentlig finansierte kultur- og kunnskapsprosjekter både kompetanse og markedsadgang. De kan også tilføre prosjektene merverdi i form «spissing» av kommersielle bearbeidelser mot bestemte markeder. Det er derfor ofte en berikelse for slike prosjekter å ha en kommersiell partner. Men for prosjekter fullfinansiert av det offentlige bør det legges til grunn at kommersielle partnere, som hovedregel, ikke skal ha eksklusivitet.
  9. Sett av offentlige midler til frikjøp av verk som er skapt av opphavspersonen ønsker at det skal være mulig å dele. Vi vet at Edvard Munch nødig solgte verk til privatpersoner, angivelig fordi han mente verk innelåst i borgerskapets lukkede rom ikke lenger var fri. Hva Munch hadde ment om det jeg i dag har omtalt som «delingskultur» vet jeg selvsagt ikke – men jeg kjenner mange kunstnere som i dag er ukomfortabel med at deres verk skal være nedlåst i DRM-systemer og faktisk ønsker at deres skal bli spredt og remikset – særlig dersom det også kunne finnes en bærekraftig modell for kompensasjon for denne typen deling. Bærekraftige kompensasjonsmodeller for deling er et område det opplagt bør forskes videre på, men inntil videre er nok frikjøp den modellen som vi vet fungerer i praksis (jf. NDLA).
  10. Lovfest opphavspersoners som har overdratt sin opphavrett til forlag, plateselskap o.l. rett til automatisk å få tilbakeført alle opphavsretter dersom kjøper ikke lenger utnytter disse. Det skjer ikke sjelden at verk blir utsolgt men at forlag eller plateselskap ikke finner det regningssvarende å fremstille ett nytt opplag. Da bør opphavspersonen selv ha rett til å gjøre verket tilgjengelig på den måten han eller hun finner hensiktsmessig.

Vent med legalisering

Det har gått 10 år siden Napster. Men det er ikke mange år siden bransjen fikk på plass de første lovlige salgskanalene for kommersiell musikk. Ifjor høst ble Spotify lansert, den første suksessfulle abonnementsløsningen for musikk. Brukerne tegner abonnement, og får fri tilgang til arkivet imot å høre på reklame eller imot å betale et fast beløp på 100,- i måneden.

På tross av at vi nå begynner få på plass lovlige distribusjonsløsninger for musikk, og svært mange bruker dem, stemmer 82 % av deltakerne i en VG-undersøkelse for at dommen mot The Pirate Bay er feil. Selv om undersøkelsen på ingen måte er representativ, sender den den signaler om at lovverket ikke er tilpasset den digitale virkeligheten i dag. Ungdommen vil ikke bruke penger på å kjøpe musikk, men investerer gjerne i digitale musikkavspillere, datautstyr og mobiltelefoner som brukes til å spille av musikken. Betalingsviljen er der, men kommer ikke kulturprodusentene til gode.

De politiske partiene Rødt, SV og Venstre ønsker å løse problemet med den massive ulovlige fildelingen ved å legalisere og avgiftsbelegge fildelingen, et forslag som får støtte fra medieforsker Hendrik Storstein Spilker i artikkelen Bringing it all back home? – fremtiden for digital musikkdistribusjon. En slik løsning vil kanalisere penger fra teknologileverandørene tilbake musikkbransjen ved hjelp av en avgift.

Premisset for å gi offentlige subsidier til et kulturområde, bør være at feltet på en eller annen måte er truet. Platebransjen hevder i kampanjen Piracy Kills Music at musikkproduksjon vil stoppe opp hvis den ulovlige fildelingen får fortsette, men så langt er det ingenting som tyder på at denne påstanden er riktig.

I Norge blomstrer det for tiden av artister innen de fleste musikkstiler, noe som kan observeres på Bylarm-festivalen eller på det enorme antallet band/artister som har registrert seg på NRK Urørt. Alle de store norske byene har flere pop/rock-konserter enn de hadde for 10 år siden.

Det at platebransjen ikke lenger kan regne med de samme inntjening på de store internasjonale artistene, har gjort at bransjen nå satser mer på lokale artister. Strategien fungerer, for norske artister spiser markedsandeler fra de internasjonale artistene. Under førjulssalget 2007 var halvparten av artistene på Topp 40-lista norske, imot 30-35 % i tidsrommet 1997-2007. Samlet sett blir det lansert mange flere norske utgivelser enn før. Salget av norsk populærmusikk går også godt, og årets Bylarm-festival hadde hele 18 artister/band som sang på norsk, imot 4 band ifjor, og bare ett i 2007.

I forhold til den kommersielle ensrettingen vi så på slutten av 90-tallet, kan det dermed se ut som om den ulovlige fildelingen har fungert som et positivt korrektiv for å øke kvalitet og bredde i den kommersielle bransjen. Musikkproduksjonen har aldri vært større. Nå trenger de nye, lovlige distribusjonsløsningene litt tid for å modnes, så får vi se om omsetningen stabiliserer seg. Itunes trenger flere store konkurrenter, og Spotify trenger å utvide musikkarkivet sitt og få på plass avtaler med rettighetshaverorganisasjonene i ulike land. Å innføre legalisering og en bredbåndsavgift nå, vil føre til at de nylig etablerte distribusjonsløsningene umiddelbart blir avleggs.

Den ulovlige fildelingen er riktignok massiv, og det er mye som tyder på at fenomenet har blitt en verdensomspennende kultur. Fildelingstjenestene kommer også til å utvikle seg i de nærmeste årene, i takt med at platebransjen får på plass nye løsninger for distribusjon. Det kan godt hende at legalisering er en god idé, men vi har tid til å vente litt før vi avgjør dette spørsmålet. Om ti nye år kan det være på tide å dra i gang en ny diskusjon om legalisering og subsidier.

Redaksjonen ønsker åpningsinnlegg fra andre!

Slik debattsystemet er her på Delte meninger er det fritt fram for alle registrerte brukere å skrive kommentarer, mens det å skrive innlegg som åpner opp en ny diskusjon styres av oss i redaksjonen.

Vi ønsker imidlertid ikke at det skal være forbeholdt oss i redaksjonen å skrive slike åpningsinnlegg. Derfor vil jeg invitere de som har noe på hjertet som tematisk passer inn på Delte Meninger – det kan være en omtale av eller replikk til ett av bokas kapitler, eller en tangent til en av diskusjoenene som foregår som fortjener sin egen tråd – å kontakte oss i redaksjonen og vedlegge sin tekst. Vi vil vurdere den slik enhver redaksjon gjør, og enten sørge for at den kommer på nett, eller gi en begrunnelse for hvorfor den ikke passer inn.

Redaksjonen for denne tredjedelen av boka (Åpen, fri og tilgjengelig) kan fram til 4. mai nås på følgende adresse: gisle@ifi.uio.no.

EU-parlamentet ønsker utvidet vernetid for fremføringer

Ifølge pressebyrået AFP fikk et forslag om å utvide vernetiden for innspilt musikk fra 50 år til 70 år etter at innspillingen ble utgitt første gang flertall i en foreløpig avstemming i EU-parlamentet. Forslaget er ment som et kompromissforlag mellom dagens ordning (50 års vernetid) og et forslag fra EU-kommisjonen om å utvide vernetiden til 95 år.

Stemmetallene i gårsdagens avstemmingen var 377 stemmer for å utvide vernetiden, 178 i mot og 37 avholdende. For å bli vedtatt må forslaget gjennom en ny høring, men EU-kommisjonen har allerede sluttet seg til kompromisset, så det er svært sannsynlig at forslaget blir vedtatt.

I dag er det slik at selve komposisjonen (musikk og tekst) er vernet i 70 år etter det året hhv. komponist eller tekstforfatter døde, mens fremføringen, slik den foreligger i form av et lydspor, er vernet i 50 år fra det tidspunkt den ble utgitt første gang. Musikere som ikke er kreditert som komponister eller tekstforfattere vil miste vederlag for radiospilling og andre fremføringer for innspillinger som de har medvirket til, når vernetiden for innspillingen er utløpt.

I dag er fritt frem å kopiere og fremføre innspillinger av klassisk musikk som første gang er utgitt før 1959, og også mer enn 50 år gamle fremføringer av eldre populærmusikk der komponisten har vært død i mer enn 70 år. For eksempel vil The Beatles’ (m. Tony Sheridan) fremføring av den skotske folketonen My Bonnie (spilt inn i Hamburg i 1961, utgitt i 1962) falle i det fri i 2013, med mindre vernetiden utvides.

Forslaget tar også sikte på å nullstille eventuelle inngåtte avtaler om å avståelse fra royalty som studio-musikere kan ha inngått, slik at inntektene fra utvidet vernetid går til musikerene selv om disse har kontrakt på å medvirke mot et engangsbeløp. Videre inneholder forslaget en klausul om at rettighetene til innspillinger som utgiver ikke utnytter kommersiellt etter 50 år i sin helhet går tilbake til de medvirkende musikere.

Kilder:
- Yahoo/AFP
- EU-parlamentet
- EU-kommisjonen
- Eur-Lex

Fri programvare overalt?

I tråden omkring opphavsrett og deling av kreative verk som film og musikk har det oppstått en sidetråd omkring forretningsmodeller og utviklingsmodeller for fri programvare. Jeg er enig med Tor Arne Pedersen i at dette er såpass viktig at det fortjener sin egen tråd – så her her den.

Minner i den samenhengen om at leder for Friprog-senteret, Heidi Arnesen Austlid_, i sitt bidrag Åpenhet lønner segaapenhet-loenner-seg tar til orde for at fri programvare bør ha et naturlig fortrinn ved offentlige anskaffelser.

Nettnøytralitet igjen på dagsorden?

I bidraget mitt til boka gjør jeg den observasjon at debatten om nettnøytralitet i Norge er nærmest ikke-eksisterende. Selv når den norske internettbransjen, Post- og teletilsynet, Forbrukerrådet og Forbrukerombudet i slutten av februar sluttet seg til felles retningslinjer for nettnøytralitet var det knapt noen utenom kretsen av spesielt interesserte som registrerte eller kommenterte hendelsen.

Men nå ligger det på bordet et kontroversielt EU-forslag til reform av den såkalte “Telekom-pakken” – endringsforslag 138. Forslaget skulle opp i EU-parlamentet denne uken, men behandlingen er nå utsatt til 5. mai pga. stor uenighet om inneholdet.

Telekom-pakken er navnet på et sett med EU-bestemmelser som har som formål å sikre konsumentrettigheter for telekom-brukere og å sørge for fri konkuranse mellom telekom-tilbydere i EØS-området.

Men i reformforslaget er det lagt inn flere elementer som rokker ved nettverksnøytralitetten. For eksempel legges det opp til at tjenestetilbyderene får et økt ansvar for aktivt å “filtrere” innhold på nettet for å hindre brukerne fra å få tilgang til, eller spre ulovlig, innhold (som opphavsrettsbeskyttet materiale).

Videre ønsker blant annet den britiske regjeringen endringer i telekom-reguleringen som legger til rette for at teletilbydere kan selge Internett-tilgang etter en modell der vanlige brukere ikke lenger skal ha adgang til å distribuere eget innhold, og at tilbyderen i en basistjeneste kan begrense tilgangen til nettet til begrensede “pakker” med innhold – i praksis en kabel-tv-lignende modell.

Så akkurat når man her hjemme på berget er blitt enig om retningslinjer som sikrer nettnøytralitetten, kan det godt hende at EU påtvinger oss reguleringer som fratar oss den.

Det skal dog sies at ingenting er bestemt i Brussel ennå. Deltemeninger.no vil følge saken.

Les mer:
- http://www.blackouteurope.eu/lang/norsk/main.html
- http://www.dn.se/fordjupning/europa2009/internetanvandarens-guide-till-eus-telekompaket-1.833955
- http://www.dagbladet.no/a/5842294/
- http://www.vg.no/teknologi/artikkel.php?artid=571909

Post- og teletilsynet åpner for utlevering av abonnementsdata

I et vedtak fattet av Post- og teletilsynet 17. april 2009 gis det dispensasjon fra taushetsplikten i en konkret sak, slik at rettighetshaverne kan få vite navnene på dem som har lastet opp spillefilmen Max Manus ulovlig på nettet. Dette er nøyaktig den samme type fullmakt som bransjen har fått i Sverige gjennom den omstridte IPRED-loven – uten at noen slik lov er vedtatt i Norge.

Beslutningen kommenteres slik i et oppslag i Dagens Næringsliv:

Hittil har norske pirater vært beskyttet av nettleverandørenes taushetsplikt. Dermed har ikke underholdningsindustrien visst hvem piratene er, noe som gjør det umulig å gå til rettssak.
Post- og teletilsynet har nå vedtatt at nettleverandører må røpe kundenes identitet, vel å merke hvis tingretten mener det er sterk nok grunn til mistanke. Avgjørelsen gjelder én bestemt sak, men Willy Jensen bekrefter at vedtaket har en prinsipiell side.
— Vi synes at det er på tide at vi får gjort internett til et lovlig og strukturert sted, hvor vi unngår anarki og store og små skurker, sier Jensen.
— Kulturlivet på nettet er for viktig til at vi kan ha slike uheldige innslag der kunstnernes opphavsrett blir brutt, sier han.

Prosjektleder Torgeir Waterhouse i it-bransjens interesseorganisasjon IKT-Norge reagerer på Post- og teletilsynets vedtak.
— Jeg er veldig skeptisk til at det er gitt dispensasjon i dette tilfellet, og sterkt undrende til at tilsynet ikke står fast ved taushetsbestemmelsene. Tilsynet gir Simonsen rett til å omgå en sentral og viktig paragraf som skal ivareta personvernet. Det er veldig merkelig. Simonsen er et selskap som gjør butikk på å saksøke folk, sier Waterhouse.

Kilde: http://avis.dn.no/artikler/avis/article307205.ece

Ifølge en NTB-melding er Datatilsynet kritiske til vedtaket, og kan komme til å trekke tilbake konsesjonen som i sin tid ble gitt til advokatkontor Simonsen for å registrere IP-adressene til antatte fildelere. (Konsesjonen ble opprinnelig gitt ut 2007, men er senere forlenget).

— Vår konsesjon gjaldt informasjon gitt til politiet, ikke direkte til Simonsen. Dette var et problematisk vedtak for oss, og dette gjør det ikke lettere, sier informasjonsdirektør Ove Skåra i Datatilsynet til NTB.
— Hvis det nå er slik at Post- og teletilsynet har åpnet opp for at navnene kan gis direkte til Simonsen om retten sier ja, er forutsetningene for konsesjonen vi ga endret. Da kan vi bli nødt til å se på hele dette sakskomplekset på nytt. Når private aktører får informasjon fra nettleverandørene stiller saken seg annerledes, sier Skåra, som også vil pålegge nettleverandørene å slette trafikkdata innen tre uker.

Kilde: http://www.dagbladet.no/2009/04/18/kultur/tekno/fildeling/the_pirate_bay/internett/5802049/

Vedtaket i Post- og teletilsynet ble fattet før dommen falt i den svenske TPB-saken, og er derfor neppe et resultat av det som mange frykter: At dommen åpner opp for ytterligere rettslige tiltak mot leverandører av nettjenester for å få bukt med ulovlig fildeling. Men det er ingen tvil om at bransjen er fast bestemt på å kjempe mot fildelerne på absolutt alle fronter.

Jeg vil bli overrasket dersom vi ikke snart også ser et søksmål mot ISPene der de pålegges å sperre ute TPB og andre nettjenester som er profilerte kanaler for ulovlig fildeling.

Kommentar til TPB-dommen

Klokka 11 i dag avsa dom Stockholm Tingrät i den såkalte TPB-saken. Dommen var fellende, og knusende: Ett års fengsel for hver av de fire tiltalte, og i tilegg må de erstatte filbransjens tap med 30 millioner kroner.

Dommen kommer garantert til å bli omstridt, og den kommer like garantert til å bli anket.

Overraskende er ikke dommen. Å “dele” andres opphavsrettsbeskyttede materiale er forbudt, og det samme er medvirkning. Selv om ikke noe slikt materiale befant seg på serverne til TPB så hadde folkene bak TPB utstyrt nettstedet med søkefunksjoner, og andre tjenester som tilrettela nettstedet for brukernes ulovlige handlinger. Dette var klare og bevisste medvirkningshandlinger, som retten fant tilstrekkelig bevist for å finne de tiltalte skyldige for brudd på opphavsretten.

For vanlige nettbrukere mener jeg dommen er gode nyheter. Hadde TPB vunnet fram i retten så er det var opplest og vedtatt at det ikke er mulige å få ram på bakmennene bak ulovlig fildeling med rettslige midler. Da hadde det sannsynligvis vært langt enklere for plate- og filmbransjen og få politikerne med på tiltak innrettet på å ta hver enkelt bruker – som for eksempel utlevering av abonnementsdata knyttet til IP-adresser til advokater som jobber for mediebransjen. Slike tiltak hadde både underminert personvernet på nett, og truet rettssikkerheten til vanlige nettbrukere. I og med at bakmennene bak TPB er dømt har ikke bransjen samme behov for å kunne forfølge vanlige brukere rettslig, som de ville hatt dersom TPB hadde vunnet.

Mange stiller spørsmålstegn ved hva dommen innebærer for nettet. Betyr det at søketjenester i sin alminnelighet, som Google, også blir ulovlige? Etter min mening finnes det ikke grunnlag i dommen for å hevde dette. Det er ikke Internett eller søketjenester i alminnelighet som er tiltalt, men fire personer som har bevisst og med overlegg har utviklet og driftet en tjeneste særlig innrettet for å muliggjøre utveksling av opphavsrettsbeskyttet materiale. En slik tjeneste kan ikke sammenlignes med en generell søketjeneste der det at det dukker opp slikt materiale i søk er en ren bivirkning av hvordan nettet fungerer teknisk.