16. april - 3. mai
Gisle Hannemyr
Eirik Solheim
Debattredaktører
4. mai – 19. mai
Even E. Westvang
Simen Svale Skogsrud
Debattredaktør
19. mai – 12. juni
Petter Bae Brandtzæg
Vibeke Kløvstad
Debattredaktører
19. mai
Delte
meninger
Heidi Grande Røys
Redaktør

Forum: Barn og unge i nettverksamfunnet

Takk for alle gode innspel

Eg tok initiativet til debattboka fordi eg ynskte ein brei og open debatt om viktige sider ved IKT-politikken. Det viktigaste for meg var å stimulere til ein større refleksjon omkring dei moglegheitene framveksten av delekulturen på nettet gir med tanke på deltaking, openheit og politikken si rolle.

Debatten vart lansert 16. april og skulle vere aktiv i ein avgrensa periode. No set vi ein sluttstrek for denne debatten. Det å halde ein debatt i live over tid krev ressursar, særleg i form av å moderere og leggje til rette for dette. Eg vil rette ein stor takk til dei som har hjulpe meg og departementet med å rigge til denne debatten, og særleg dei ansvarlege redaktørane, Gisle Hannemyr, Eirik Solheim, Simen Svale Skogsrud, Even Westvang, Petter B. Brandtzæg og Vibeke Kløvstad. Eg vil òg rette ein stor takk til alle dykk som har medverka aktivt med innlegg og meiningar, og spesielt Arne Slåttå som har konvertert boka til eBok-format. Innlegga har vorte lese av både politikarar og av byråkratar, og av alle andre som har vore innom nettstaden og følgt med på debatten.

Når vi no oppsummerar er det godt over 500 medlemmer på sona deltemeninger. Det har i alt komme opp mot 30 hovudinnlegg og over 400 kommentarar. Eg er godt nøgd både med talet på innspel og kvaliteten på dei. Alle innspela er seriøse og konstruktive bidrag og viktige kunnskapsgrunnlag for den vidare politikkutforminga. Samstundes som det har vore diskusjon kring konkrete, avgrensa problemstillingar, har denne debatten òg medverka til å løfte fram og identifisere viktige og hittil ukjende problemstillingar.

Dette har vore ein svært verdifull lyttepost. Eg ynskjer å handsame desse innspela på ein grundig måte – det fortener dei. Departementet vil syte for at dei faglege innspela vert følgde opp, òg inn mot dei andre departementa som dei vedkjem. Men det er òg viktig å hauste lærdom frå dette som prosjekt, for å hauste erfaringar frå bruk av sosiale medium og for å utvikle politikken.

Aristoteles har sagt ”Det vi må lære før vi kan gjere det, det lærer vi ved at vi gjer det”. Med boka ”Delte meninger” og debatten frå nettstaden har vi både gjort noko og lært noko av det. Det vil eg følgje opp, og eg håpar at så mange som mogleg ynskjer å delta vidare, så får vi sjå kva som skjer.
Følg gjerne FAD på twitter, eller regjeringa.no for oppdatert informasjon.

Interaktiv skriving gir bedre læring

Spørsmålet om bruk av sosial web i skolen bør ikke begrense seg til spørsmål om hvorvidt elever skal få bruke Nettby og Facebook i timen. Disse tjenestene er ikke laget med tanke på læring. De blir, som andre samfunnsfenomener, løftet fram i undervisningen av noen innovative lærere og skydd av de mer tradisjonelle. Det er bra. Spørsmålet handler heller ikke om elevers evne til å lure dataukyndige lærere. Disiplin i skolen er et helt annet problemområde. Å blande dette med den pedagogiske debatten bidrar bare til å sabotere sistnevnte. Spørsmålet om sosial web i skolen bør først og fremst dreie seg om hvordan interaktiviteten endrer arbeidet med faget for både elever og lærere, og i forlengelsen av dette, om dynamikken ved sosial web kan bidra til økt læringsutbytte.

Jeg har gjort meg noen erfaringer av hvordan interaktiv skriving fungerer blant elever. På min skole har elevene skrevet i en wiki i historietimene de siste to årene. Wikien driftes on-line men kunne like gjerne ha ligget lokalt på skolens servere. Innholdet blir generert av elever og er ikke synlig for uvedkommende nettbrukere. Elevene har tilgang til nett, men bruker like ofte lærebok som kunnskapskilde. Jeg har ikke registrert at de har tatt i bruk medelevers innlegg i wikien til ren kunnskapstilegnelse, men det er jo en mulig framtidig ressurs. Når en elev har publisert en tekst, har medelevene anledning til å skrive kommentarer til innlegget, eller de kan knytte stikkord (tags/labels) til det. De kan også gjøre endringer i selve artikkelen. Det siste gjør de i svært liten grad, da de, som jeg, ikke helt klarer å frigjøre seg fra følelsen av at teksten “tilhører” den som skrev den første versjonen.

Denne typen faglig interaktivitet (eller faglig-sosial web om man vil) innebærer en slutt på at elevskribenten bare har én leser. I wikien skriver elevene for hele klassen, og innleggene blir lest. De skriver dermed for en leserkrets med varierende faglig ballast og interesse, varierende sans for form og språk, og kanskje viktigst: en leserkrets der noen oppfattes som flinkere og noen mindre flinke i faget enn skribenten selv.

Tradisjonelt er det bare læreren som leser en elevs oppgavebesvarelser. Læreren er en vennlig men kritisk leser, og mange elever setter liten pris på å få tilbake rettet arbeid fra læreren. Det er ikke alle elever som evner å tenke at rettingen innebærer forbedringspotensiale, og at lærerens kommentarer sånn sett er positive (og det er ikke alle lærere som evner å formidle dette perspektivet). Kommentarene en elev får av medelever i wikien, er langt mer allsidige. Mange gir bare en oppmuntring av typen “Bra” og “Godt skrevet”. Andre ironiserer over sjangeren eller den påtatte fagligheten ved et innlegg. Noen påpeker nye momenter som burde vært med. En og annen elevkommentator evner å stille spørsmål ved de historiske forklaringene som brukes i teksten, aktualisere det historiske temaet, eller komme med ulike typer metarefleksjoner over innlegget.

Elevene melder tilbake om at det å lese og respondere på hverandres tekster er spennende, spesielt fordi de leser dem med utgangspunkt i at tekstene kan bli bedre. Lærebok eller lærers foredrag oppleves som “gammeldagse” autoriteter, udiskutable sannheter. Innenfor wikiens rammer foregår det i langt større grad en kamp om sannheten, samtidig som enkelte elever trenger – og får – øving i å kombinere kritkkutøvelse med god takt og tone. Interaksjonen som foregår i wikien gir dermed både øving i nettvett og netiquette, og den blir mer generelt et mikrokosmos i forhold til diskusjoner i offentligheten.

Et felt jeg kan uttale meg om med større sikkerhet enn elevens opplevelse, er hvordan jeg som lærer ser med nye øyne på elevers oppgavearbeid. Lærere har de siste årene fortvilet seg over hvordan elever besvarer oppgaver ved å kopiere lange utdrag fra en relevant nettside, ikke ved selv å formulere gode svar. Noe mer arbeidsomme elever tar seg kanskje bryet med å skrive om en tekst fra internett til “egne ord”. Der læreren vil ha eleven til selv å gjøre seg refleksjoner rundt et tema, får han altså i stedet mer eller mindre kamuflerte versjoner av meninger eleven har funnet på internett.

Problemet med plagiat (copy-paste) fra nettet dreier seg ikke om moral eller latskap hos elever. De får et spørsmål, og bruker den mest hensiktsmessige strategien for å svare. Det er kjapt og lett å finne faktainformasjon i dag. Nettet har gjort dette svært lett tilgjengelig, og godt er det! Ansvaret for å formulere spørsmål der avskriften ikke er brukbar som besvarelse, er lærerens.

Jeg mistenker at copy-paste-problemet egentlig bare tydeliggjør en gammel synd i skolen. Jeg tror lærere alltid har gitt elever oppgaver der utfordringen hovedsaklig har ligget i flittig informasjonsinnsamling. Man har latt seg berolige av at eleven må gjøre et solid arbeid for å få god karakter, og resultatet har vært at vurderingen har skilt de flittige fra de late i stedet for å skille de med faglig forståelse fra de uten.

Her har teknologien kommet oss til unnsetning. Lærere har ikke lenger muligheten til å gi dårlige oppgaver fordi det blir altfor tydelig at den ikke utfordret på riktig måte. Først hjalp internett og copy-paste-funksjonalitet oss med å blottlegge problemet. Og nå kommer web 2.0 med løsningen.

I historie er det gamle fokuset, ofte karikert som “konger og kriger”, skiftet ut med spørsmål om årsaksforhold, kildetolkning og bruk av historien til å skape identitet og politisk legitimitet i samtiden. Det er ikke lett å beholde dette fokuset i oppgave og vurderingssammenheng. Men det er viktig. Når elever besvarer oppgaver i wikien, vil et nytt innlegg nødvendigvis ha preg av redegjørelse for fakta og hendelsesforløp. I innspill til innlegget, derimot, vil innholdet bli problematisert av medelevene. Dermed gjør det heller ingenting om åpningsinnlegget helt eller delvis er hentet fra nettet. Det viser tvert i mot at eleven innehar en grunnleggende digital ferdighet. Det faglige innholdet vil eleven uansett bli utfordret på av sine medelever.

Jeg har med overlegg uttrykt meg kategorisk i innledningen til dette innlegget. Det er nemlig et problem at debatt om internett i skolen så lett blir en skyttergravskrig der man igjen og igjen må adressere de åpenbare praktiske utfordringene med data, og bommer totalt på diskusjonen om pedagogikk. Når disse spørsmålene er besvart, kan det være fruktbart å spørre seg om hvilke tilbydere av sosiale web-tjenester som eventuelt kan ha en plass i undervisning. Ikke før.

Skremmende holdningskampanjer

Det er blitt laget en rekke holdningskampanjer, det gjennomføres panikkartede foreldremøter og TV og avismediene lager endeløse saker om barn og unges nettbruk, med eksempler på farlig, kriminell eller bare særdeles pinlig nettbruk. Dreier disse seg egentlig om nettetikk eller handler det rett og slett om hvordan vi oppfører oss mot andre mennesker, enten det er på Internett, på gaten eller i klasserommet?

De sosiale nettstedene med chat, bilder og video ser ut til å være det som virkelig gir vann på mølla til de som er redd for unges nettbruk. Det å snakke med venner på Facebook er skummelt, mens det å legge ut bursdagshilsen i lokalavisen med bilde og fullt navn ser ut til å være helt greit, både for foreldre og besteforeldre.

Tre jenter, som blir presentert med sitt hele navn og store bilder i Aftenposten nettutgave, uttaler at ”Vi legger ikke ut fullt navn, mobilnummer eller navnet på skolen på nettet. Vi kombinerer heller ikke navn og bilde. Fornavn er greit. Har du hele navnet, kan folk lett misbruke det, for eksempel starte en ny blogg i ditt navn”. I dette tilfellet er det tydeligvis helt greit å offentliggjøre jentene med all den informasjonen de vanligvis begrenser. Skjer dette fordi avisene (også på nett) er et medium vi kjenner godt og er trygge på? (Petter Bae Brandtzæg utfordrer ellers nettvettreglen om anonymitet et annet sted her på deltemeninger.no.)

I holdningskampanjen Du bestemmer, som er utviklet i samarbeid mellom Datatilsynet, Teknologirådet og Utdanningsdirektoratet, blir vi presentert for artikler, filmer, diskusjonspunkter og klipp fra mediene. Kampanjen, som retter seg mot barn og unge, er opptatt av å ikke heve en moraliserende pekefinger, men å stille åpne spørsmål som utgangspunkt for diskusjon. Holdningene som preger kampanjen, både i forhold til hvordan barn og unge oppfører seg og hvordan samfunnet er preget av overvåkning, er ikke spesielt nøytrale.

I en av filmene på Dubestemmer.no ser vi en ung jente som legger ut en melding om at hun skal være alene hjemme senere på dagen. Kryssklipp til et mørkt lokale, hvor en mann leser dette og sjekker opp adressen hennes, mot navn. Litt senere ringer han på døra, og han har ikke gode hensikter. Denne typen filmer er med på å skape frykt, og dreier seg kun om hva man ikke skal gjøre på Internett. Filmene presenterer et bilde av både Internett og verden utenfor som skummel, og konsekvensene av hva du gjør på nett som enorme.

På et foreldremøte på skolen vår fikk vi en innføring i hvor mye en såkalt ”stalker” kan finne ut om en person gjennom Internett. Foredragsholderen fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet, som reiser rundt og holder denne typen foredrag for foreldre, viste oppskriften på hvordan man ved å samle og krysse masse informasjon, spesielt gjennom Facebook og andre nettsamfunn, kan få full oversikt over en persons liv og levnet. Konsekvensen kan være at det blir utført kriminelle handlinger mot denne personen. Mange av oss foreldre ble bekymret, og noen diskuterte seriøst om de nå skal de nekte barna å være på Internett, og selv også begrense egen nettbruk.

Det blir lett å skylde på Internett, og glemme at det er menneskene bak handlinger som må stå ansvarlig for dem. Hvis en forstyrret person hadde satt seg fore å finne ut ting om meg, kunne han/hun fulgt etter meg, kikket inn i vinduene i huset mitt, rotet i søpla mi, stjålet posten min og dermed fått en omfattende oversikt over livet mitt. Jeg lever i utgangspunktet i (den naive) troen på at jeg er trygg, selv om mange kampanjer er med på å skape frykt i forhold til at det alltid er noen etter meg eller mine barn.

Et ensidig fokus på skremselspropaganda i nettvettkampanjer skaper et negativt fokus på bruk av Internett og kritisk dømmekraft, både i skolen og ellers. Vi trenger en debatt om barn og unges bruk av nettet som bygger på vanlig folkevett, fremfor å skremme både foreldre og barn til å stenge av Internett for å unngå at de stygge, fæle menneskene kommer krypende inn både skjermen og barnerommet! Skremsel og frykt er ikke veien å gå for god og åpen dialog med barn og unge.

Innspill etterlyses: Hva kan sosiale medier brukes til i skolesammenheng?

Vibeke Kløvstad spurte i et innlegg om vi skulle forby sosiale medier i skolen. Innlegget genererte mange interessante perspektiver og meninger.

Vi ønsker nå å gå mer konkret til verks ved å utfordre både lærere og elever til å komme med forslag om hvordan og til hva sosiale medier kan brukes til i skolesammenheng. Og, hvis du alt gjør det…hva og hvordan bruker du det?

Fint også om du kan si hvilket klassetrinn du går i eller underviser i.

Fyr løs.

Forbud mot sosiale medier i skolen?

Elever må lære å bruke sosiale medier i skolen, – foreldrene vet gjerne lite om hva ungdommene gjør på nettet, mens skolen på den andre siden har et ansvar i forhold til å utvikle elevenes digitale kompetanse. En kompetanse som også bør omhandle hvordan sosiale medier fungerer, brukes og utnyttes.

Selvfølgelig skal ikke elever sjekke Facebook i timene, når læreren underviser. Akkurat på lik linje med at elevene ikke skal rope høyt eller sende lapper. Men vi forbyr da vel heller ikke elevene å snakke, fordi noen roper – vi fjerner ikke papir og blyanter, fordi noen skriver lapper? Tilsvarende kan man spørre seg om det er noen god løsning å stenge eller forby bruk av sosiale nettsteder og til med Internett ved enkelte norske skoler. På YouTube finnes oppskrifter på hvordan man knekker skolens stengte nettsteder ved enkle søk. Kanskje er det viktigere å fokusere på god klasseledelse der læreren stiller tydelige krav til hvilke medier og metoder som brukes til ulike deler av undervisningen? Der klare retningslinjer utarbeidet av lærere og elever sammen, fører til enighet fremfor krangling om å klappe igjen laptop’en?

Et viktig steg på veien er å innse at når 99 % av alle unge bruker Internett daglig og har det tilgjengelig både hjemme og på skolen, må skolen ta sitt ansvar å være med og utvikle elevenes digitale kompetanse. De skolene som utnytter Internett og sosiale medier på måter som fungerer har for lengst laget retningslinjer og avtaler i forhold til hvordan elevene og lærerne skal ta i bruk Internett.

Dessuten er det for elever i norsk skole nedfelt i læreplanene gjennom Kunnskapsløftet fra 2006 at de skal utvikle digital kompetanse i alle fag og nivåer. De skal kunne bruke digitale verktøy som en basisferdighet på lik linje med de andre grunnleggende basisferdighetene som handler om å skrive, lese, regne og uttrykke seg muntlig. Å bruke digitale verktøy handler om å utvikle kompetanse i viktige egenskaper som å søke etter informasjon, bruke og dele informasjon på en fornuftig og rettskaffen måte, være kildekritiske, skape og produsere sammensatte tekster med bruk av bilder, film og tekst. Og selv om den oppvoksende generasjon ikke kjenner en tilværelse uten Internett må de likevel lære å bruke og utnytte teknologien på en god måte.

Vi kan ofte høre elever ironisere over lærernes manglende tekniske ferdigheter. Men selv om elevene vet hvordan de skal taste inn søkeord i Google eller lage profil på Facebook, så har de som regel liten eller ingen kompetanse når det gjelder for eksempel kildekritikk. Dette er kanskje den mest kritiske kompetansen i det moderne informasjonssamfunnet, og det er lærerne som må lære elevene kildekritikk. Men det krever lærere som utnytter IKT i undervisningen og som trekker inn elevenes brede erfaring med medier som en ressurs i undervisningen.

I Norge har vi i grunnskolen kommet kort med å ta i bruk datamaskiner og Internett i undervisningen, mens man på videregående har kommet lenger. Selv om vi har fått både utstyr og nettverk på plass i skolene, er det fortsatt altfor mange lærere som kun bruker datamaskinen i sin egen forberedelse og administrasjon av timene og til eget etterarbeid. Integrert i undervisningen er tallene fortsatt lave, særlig i grunnskolen. Antageligvis er det også derfor vi med jevne mellomrom får krasse innlegg om å fjerne datamaskiner og Internett fra skolen etterfulgt av historier der både elever, foreldre, lærere og ledelse forteller om hvordan Internett kan ødelegge og forstyrre lærerens undervisning.

Er det ikke selvsagt for næringslivet at hvis man innfører ny teknologi uten en bevisst plan om hvordan de ansatte skal bruke den eller bevisstgjør alle om hvorfor den skal brukes, så vil det ha liten effekt eller fortjeneste? Teknologien i seg selv gir ikke læring, og kan heldigvis ikke erstatte den sårt tiltrengte læreren. Derimot vil måten lærerne og elevene bruker teknologien på gi læringseffekt.

Hvis elevenes bruk av Internett og sosiale medier fører til støy og uro er det selvsagt at foreldrene og lærerne – til og med elevene reagerer med frykt og sinne. Noe som raskt fører til forbud. Men forbudslinje mot sosiale medier og enkelte steder også Internett medfører at skolene utelukker barn og unges digitale hverdagsliv.

Vi har erfart gjennom utviklingen at Internett ikke er noe statisk, men derimot hele tiden endres. Hvis skolen reagerer med å stenge ute nye fenomen som sosial medier vil til syvende og sist elevenes digitale kompetanse bli mangelfull. Og resultatet kan bli at de unge ikke har utviklet reell og konkurransedyktig digital kompetanse til å søke arbeid eller studier i det informasjonssamfunnet de er født inn i.

Barn synes det er ok at foreldre sjekker nettloggen!

Ofte kommer det opp spørsmål om det er ok å sjekke nettloggen til barna eller barnas meldinger på mobilen. Eksperter på området har vært gjennomgående negative og de har svart et kategorisk ”nei” på at dette er en ok foreldrestrategi. Er denne kategoriske tilnærming basert på evidens eller en generell holdning forskerne har? Hva vet vi egentlig om dette tema? Er det et spørsmål om alder? Og, hvor utbredt er dette og hvor negative er egentlig barn til denne foreldrekontrollen?

Datatilsynets nettsider finnes det en oppsummering av en studie som nylig ble gjennomført av Synnovate på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet, Teknologirådet og Datatilsynet. De har i forbindelse med ”Du bestemmer” kampanjen kartlagt foreldres forhold til barnas (9-13 år) internettbruk.

Resultatene av denne studien viser at hver fjerde forelder sjekker barnas internett- og mobilaktiviteter uten å informere barna om det på forhånd.

Når man leser oppsummering av denne studien finner man svært tendensiøse beskrivelser som ikke nødvendigvis samsvarer med tallene og de ”objektive” funnene. Kan de ha bestemt resultatene på forhånd? Overskriften sier at ”1 av 4 foreldre spionerer på barnas nettbruk” . De spionerer, drive spionvirksomhet; hemmelig undersøkelser i smug på sine barn. Det står videre at et flertall av barna er negative til foreldrenes snoking.

Merkelig nok kunne ikke jeg finne denne siste konkusjonen i de faktiske resultatene om hva barna rapporterer.
Halvparten av barna svarer at de er negative til at foreldrene leser mobilmeldinger, 38 % er negative til at MSN samtaleloggen blir gjennomgått og 32 % misliker at epostene deres blir lest av foreldrene. Foreldrenes kontroll av internettloggen oppleves som minst negativt (20 %).

Et solid flertall, 8 av 10 barn i alderen 9-13 år synes altså det er greit dersom foreldrene sjekker internettloggen deres. Studien viser også at barna som er vant til at deres aktiviteter blir sjekket er i større grad enn de andre positive til å bli sjekket.

Det skal sies at det ikke lett å verifisere resultatene i studien da den verken presenterer spørsmålene og svaralternativene til barna. Men uti fra det jeg kan se er flertallet av barna i alderen 9-13 år rimelige positive til at foreldre sjekker nettloggen. Så kan man spørre seg hvorfor er de det? Føler de seg tryggere når foreldre gjør dette? Føler de at foreldrene bryr seg når de gjør dette? Kanskje er det ok at foreldrene sjekker nettloggen? Det studien i liten grad sier noe om er om de synes det ok om foreldrene sjekker nettloggen uten at de selv vet om det. Akkurat det kunne vært interessant å vite mer om.

Jo da, barn har rett på personvern, men de har også rett til beskyttende og ivaretaende foreldre. Det digitale blir ofte assosiert med noe skittent. En mor eller far som ser ut av vinduet til sitt intetanende barn og deres lek på lekeplassen blir sett på som kjærlig og beskyttende. En mor eller far som sjekker nettloggen blir ofte assosiert med snoking og spionering – noe skittent. Men barna…de synes altså det er ok. Jeg tror denne materien er ganske kompleks og at kategoriske svar ikke finnes. Det kommer an på alder, barnet, situasjonen og mediet.

Nettvettregler til besvær

Nettvettreglene er ment å beskytte barna, men gjør de egentlig det? Og hvordan passer nettvettreglene sammen med den gryende delingskulturen på nettet?

Oppfordringen om å være anonym på Internett har vært gyllen og ubestridt regel for nettbruk i en årrekke. De mest profilerte Nettvettreglene her til lands er utarbeidet av Redd Barna, hvor nettvettregel nr. 1 er følgende: Vær anonym, Ikke oppgi hva du heter, hvor du bor eller hvilken skole du går på. I en avisdebatt i Aftenposten høsten 2008 utfordret jeg ulike nettvettorganisasjoner til å fjerne regelen om anonymitet. Mitt hovedpoeng er at nettvettreglene er utdaterte og villedende – å oppfordre barn og unge til å være anonyme på nettet kan bidra til mer uansvarlig og farlig atferd. Ett halvår senere har fortsatt Redd Barna de samme reglene.

Anonym atferd som ”default” eller hovedregel på nettet er uheldig, fordi anonymitet kan gi en falsk trygghet, samt forårsake en mer uhemmet og farlig atferd. En slik atferd kan medføre kontakt med mennesker man ikke burde ha kontakt med. Barns kontakt med pedofile via Internett er kanskje en av de risikoene man er mest engstelig for. Ved anonym nettbruk vil barnet ha lettere for å komme i kontakt med fremmede både i form av mer uhemmet fremtreden og fremstilling av seg selv, mens en potensiell overgriper kan være i en nettkultur der det er enklere og mer akseptert å oppfordre til sex, griseprat og trakassering generelt.

Velkjent forskning fra sosial psykologien tilbake til 60-talle viser at mennesker og barn depersonaliseres når de er anonyme. De mister hemninger og utviser en mer uansvarlig atferd (se Zimbardo og Milgram). Ved anonymitet slipper vi å stå til ansvar for egne handlinger. Et intervju på BarneVaktens nettsider fra forrige uke eksemplifiserer nettopp dette. BarneVakten spurte medieelever fra en skolegruppe mot ”digital mobbing” i Sør-Trøndelag om hva som er spesielt med digital mobbing .De mener det er mange som mobber fordi det er lett å være anonym på nettet.

Så kan man også spørre seg om hvor anonym man egentlig er på nettet. Moderne teknologier tvinger frem økt synlighet blant brukere. Kompetansen hos barn til å opptre anonymt heller enn halvanonym kan også diskuteres. I dag lever barn og unge ”alltid på” og de fleste ungdommer har mange ulike brukerprofiler på flere nettsteder og lever både anonyme og ikke anonyme liv på nettet, som for eksempel på deiligst, blink, nettby og facebook, samt blogger etc,. De bruker ofte samme nick alle stedene. På en eller annen plass vil nick og navn kunne kobles sammen. Nettvettet om anonymitet tar dermed ikke hensyn til at Internett i dag er en forlengelse av virkeligheten for øvrig. Det tradisjonelle skillet mellom det virkelig liv og nettlivet viskes ut og gjør det meningsløst å være anonym.

Hva så med delingskulturen? I dag ses sosiale medier og Internett på som en sentral læringsarena for barn og unge, hvor samarbeid og delingskulturen står helt sentral. Barn og unge må få lov til å utnytte nettets potensial for samarbeid, læring og deltagelse, dette er umulig om de fortsatt skal fremstå som anonyme på Internett. Trakassering og lav innholdskvalitet er dessverre ofte forårsaket av anonymitet.

Jeg mener barn og unge gjør mer gjennomtenkte valg når de får lov til å være seg selv, også på Internett. Dette skal imidlertid ikke forveksles med løssluppenhet med tanke på personvern. Barn må også kunne lære seg regler og måter å sikre seg og sitt personvern på, men oppfordret anonymitet uansett, er en dårlig løsning som verken er i takt med dagens teknologiutvikling og dagens bruk av Internett. La oss slippe nettvettregler til besvær.