16. april - 3. mai
Gisle Hannemyr
Eirik Solheim
Debattredaktører
4. mai – 19. mai
Even E. Westvang
Simen Svale Skogsrud
Debattredaktør
19. mai – 12. juni
Petter Bae Brandtzæg
Vibeke Kløvstad
Debattredaktører
19. mai
Delte
meninger
Heidi Grande Røys
Redaktør

Offentlig informasjon skal være offentlig

Håkon Wium Lie

Last ned dette kapittelet som PDF

Overskriften virker meningsløs dersom man ikke ser tvetydigheten i ordet «offentlig». Det kan bety flere ting på norsk: noe som alle har tilgang til, eller noe som har med stat og kommune å gjøre. Jeg mener ordet forplikter, og i denne artikkelen vil jeg argumentere for at offentlig finansiert informasjon av allmenn interesse som hovedregel skal gjøres offentlig tilgjengelig. Gratis. På nett.


Tittel: “Lightbulb = Change”
Fotograf: Whatsername?/Alexis O’Toole (Palmyra, NJ, USA)
Brukt i hht. CC BY-SA 2.0 Generic, jf:
http://www.flickr.com/photos/whatshername/468967352/

Hovedargumentet for å kreve slik offentliggjøring er økonomisk: Når man som skattebetaler betaler for produksjon av informasjon, er det rimelig å kreve tilgang til informasjonen i etterkant. Vi betaler eksempelvis stortingsrepresentantene for å lage lover, og da er det rimelig å kreve at lovene skal gjøres gratis tilgjengelig. Et annet viktig argument er verdiskaping. Ved å publisere grunndata fritt på nett kan nye virksomheter bygge nye produkter oppå. Mange virksomheter vil eksempelvis kunne ta i bruk kartdata på sine nettsider. Dette fører til bedre tjenester for innbyggerne og med tiden økte skatteinntekter.

Det finnes dog eksempler på offentlig produsert informasjon som ikke bør publiseres åpent for alle. Sykejournaler, karakterbøker, Kongens reiseplan, og detaljert oversikt over Forsvarets våpensystemer er informasjon som vi alle har betalt litt for å produsere. Likevel bør ikke denne typen offentlig informasjon legges fritt ut på nettet. Personvern og rikets sikkerhet er verdier vi verdsetter i Norge, og slik bør det fortsatt være.

For å gjøre diskusjonen mer konkret vil jeg beskrive noen relevante eksempler på offentlig informasjon som jeg mener bør publiseres fritt.


Norges loWWWer var et dugnadsprosjekt for å få lover på nettet.


Høsten 1994 var nettbruken i Norge fortsatt lav. En institusjon som lå langt framme ved å tilby informasjon i elektronisk form, var Lovdata. Lovdata er en stiftelse opprettet av Justisdepartementet og Det juridiske fakultet i Oslo for å tilby oppdatert rettslig informasjon, f.eks. lover og dommer. For å få tilgang til norske lover i 1994 måtte man enten kjøpe papirutgaven eller tegne et kostbart elektronisk abonnement hos Lovdata.


Noen av oss mente den gangen at det var urimelig å måtte betale for å få tilgang til norske lover. For å endre situasjonen startet vi et dugnadsprosjekt som fikk navnet Norges loWWWer. Frivillige skannet og tastet inn lover som ble gjort fritt tilgjengelig på vebben. Lovdata endret raskt sin prispolitikk og la selv ut norske lover fritt på nettet. Lovdata er bedre rustet til å holde lovsamlingen oppdatert enn et dugnadsprosjekt. Likevel viste Norges loWWWer at mange nettbrukere er motivert til å bidra til publisering av nyttig informasjon. Som en kuriositet kan det nevnes at Norges loWWWer fortsatt er tilgjengelig, og sidene er nå blant nettets eldste.


Ved raskt å endre praksis viste Lovdata sunt skjønn. Stiftelsen har dog ytterligere forbedringspotensial. Lovdata tar fremdeles betalt for tilgang til annen juridisk informasjon, f.eks. kjennelser fra lagmannsretten. Jeg mener denne typen informasjon også må kreves publisert fritt, da det er offentlig finansert informasjon av allmenn interesse. Der er eksempelvis urimelig at den fornærmede part i en straffesak skal måtte betale for elektronisk tilgang til dommen.


Lovdata nekter også andre å lage nye tjenester basert på lovene de publiserer. Såkalt «videre distribusjon» og bruk i «søkbare databaser» er ikke tillatt. Det gjør det umulig for andre å eksempelvis lage en bedre søketjeneste for lover, eller kombinere juridisk informasjon med kartdata for å vise hvor lover brytes.


Ibsens samlede verker


Norges forskningsråd har bevilget omkring 60 millioner kroner til et prosjekt for å digitalisere Henrik Ibsens samlede verker (HIS). Arbeidet foregår i regi av Universitetet i Oslo. Aschehoug, et privat forlag, har fått tilgang til resultatene av prosjektet og publisert disse i bokform basert på datafiler som HIS har produsert. En komplett utgave på papir koster ti tusen kroner.


Når man deler ut 60 millioner offentlige kroner til et forskningsprosjekt, mener jeg samfunnet må kunne kreve å få noe tilbake. Når det offentlige betaler for at noen taster inn Ibsens tekster, må man kunne kreve at tekstene offentliggjøres. Gratis. På nett. Så er ikke tilfelle med HIS-prosjektet.


Dersom man spør Norges forskningsråd om de ikke har stilt krav om allmenn publisering, får man som svar at HIS-prosjektet «ikke på noe punkt bryter med den kontrakt som er inngått med Rådet». Dersom man spør om å få se kontrakten, får man beskjed om at den er unntatt offentlighet.


Et mulig argument mot å publisere Ibsen på nett er at dette ville svekket interessen for papirutgaven. Dersom man kan finne teksten gratis på nett, hvem vil da kjøpe papirutgaven for ti tusen kroner? Uansett om tekstene ligger på nett eller ikke, er nok Ibsen-opplaget på papir svært begrenset. Aftenposten rapporterte i desember 2008 at det bare er solgt om lag hundre eksemplarer av hvert bind. Noen bøker fra eller til spiller derfor liten rolle. Ved å publisere på nettet vil man derimot kunne treffe et stort publikum, og langt flere vil få glede av offentlige forskningskroner.


Det hører med til historien at HIS-prosjektet selv har planer om nettpublisering, men krever nye bevilgninger for å gjøre dette. For å unngå slik gisseltaking i fremtiden bør Norges forskningsråd sikre at alle kontrakter inneholder en klausul om publisering av resultater. Jeg mener også at forskningsrådets kontrakter bør være offentlig tilgjengelige.



Med omlag 500 000 fritidsbåter i Norge har mange av oss behov for sjøkart.


Kart er en informasjonstype som interesserer mange i dette landet. Turgåere, bilister og båtførere er blant dem. Tilgang til oppdaterte kart er viktig for sikkerheten til lands og vanns. Eksempelvis kunne Rocknes-ulykken, der 18 personer omkom, vært unngått dersom skipet hadde oppdaterte elektroniske sjøkart om bord.


I Norge er det Statens kartverk (Statkart) som har ansvar for å utvikle grunndata som kart bygges på. Dette arbeidet er i stor grad finansiert av offentlige midler. Eksempelvis bruker Statkart årlig om lag 150 MNOK på å utvikle og vedlikeholde sjøkart for norskekysten. De har også noen inntekter: I 2005 tjente de 1 MNOK på salg av elektroniske sjøkart og om lag 8 MNOK på salg av papirkart.


Til sammen utgjorde altså inntektene om lag 6 prosent av utgiftene i 2005. Skattebetalerne betaler da 94 prosent av utgiftene for å vedlikeholde norske sjøkart. Likevel må norske båteiere som ønsker elektroniske sjøkart kjøpe disse fra kartleverandører som typisk krever om lag ti tusen kroner for kart over norskekysten. Vi betaler altså to ganger for kartene.


Når graden av offentlig finansiering er så høy som for sjøkart, mener jeg at det ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt å ta betalt for kartene. Betalingsordningen fører til at svært mange ikke får tilgang til oppdaterte sjøkart, og den investeringen samfunnet har gjort for å utvikle kartene, kommer derfor ikke alle til del. Elektroniske sjøkart blir uforholdsmessig dyre når informasjonen må gjennom flere private ledd på veg fra Statkart til norske båteiere.


Et argument for å beholde dagens modell er at de private leddene gjør nyttig arbeid ved å konvertere elektroniske kart til formater som kartplottere kan bruke, og ved å legge til informasjon om båthavner og slikt. En stikkprøve foretatt av bladet Seilas viser dog at kvaliteten på tilleggsinformasjonen er dårlig – eksempelvis inneholdt kartene mange uriktige telefonnumre. Dugnadsivrige Internett-brukere kan gjøre en bedre jobb for å utvikle og vedlikeholde slik informasjon, på samme måte som Wikipedia utvikler og vedlikeholder leksikalsk informasjon.


Sjøkart er bare en av flere karttyper som Statkart har ansvar for å utvikle. Det er grunn til å tro at lignende regnskap kan gjøres opp for flere av de andre karttypene, f.eks. topografiske kart for turformål. Jeg mener at alle kart som har allmenn interesse bør være gratis tilgjengelige i sin basisversjon fordi de på denne måten vil nå flere og dermed gjøre mer samfunnsmessig nytte.


Noen karttyper vil det være naturlig at offentlig sektor fortsatt tar betalt for. Det virker eksempelvis rimelig at grunneiere betaler for grenseoppmåling mellom eiendommer.


Meteorologiske data


Det er nærliggende å sammenligne kartdata med meteorologiske data. I en pressemelding 31.08.2007 skrev Meteorologisk institutt:


Fra og med 1. september blir alle norske meteorologiske data gratis tilgjengelig for alle. 0-prispolitikken gjør at kommersielle værleverandører kan bruke ressursene på annet enn datakjøp. For «Hvermannsen» betyr frislippet bedre værtjenester på Internett.


Meteorologisk institutt viser her en forbilledlig holdning til publisering av offentlig informasjon. Det har forstått ansvaret som påligger en offentlig institusjon og fortjener ros for å ha gjort dette uten press utenfra. Det er også viktig at Meteorologisk institutt tilbyr sine data med en liberal lisens som gjør det mulig for andre å bygge nye værtjenester.


Hvor langt?


Storm Weather Center AS er en kommersiell værleverandør av typen som Meterologisk institutt nevner i pressemeldingen. I den senere tid har de argumentert med at konkurranse fra yr.no – et populært nettsted drevet av NRK og Meteorologisk institutt – gjør deres situasjon vanskelig. Debatten handler ikke om hvorvidt grunndataene skal være fritt tilgjengelige, men heller hvor langt offentlige organisasjoner skal kunne utvikle en tjeneste. Bør offentlige institusjoner konkurrere med private bedrifter om å lage de beste tjenestene?


Konkurranse er sunt, også på nettet. Men jeg tror likevel at offentlige institusjoner bør følge andre regler enn private virksomheter når de utvikler tjenester. Det offentliges oppgave er primært å fremskaffe grunndata som tjenester kan bygges på. Offentlige institusjoner bør også kunne lage nyttige tjenester for brukere. Men dette må gjøres innenfor gitte bevilgninger, og det skal ikke tas betalt – verken gjennom abonnement eller reklamefinansiering. Eksempelvis bør ikke Lovdata vise annonser for forsvarsadvokater på sine sider (et fiktivt eksempel), og NRK bør heller ikke vise reklame for netthotell på sine sider (et faktisk eksempel). NRK er svært bevisst sin rolle som allmennkringkaster i eteren, men på nettet virker det som om organisasjonen ikke tar denne rollen så alvorlig.


Nettet har kommet for å bli, og norsk offentlighet har stort sett vært dyktig til å ta det i bruk. Forhåpentlig er motstanden mot publisering av offentlig informasjon bare krampetrekninger fra forrige århundre som med tiden vil forsvinne av seg selv. I mellomtiden bør nettbrukere være bevisste på at de også er skattebetalere.


Når motstanden mot nettpublisering er nedkjempet, står vi likevel igjen med et viktig spørsmål: Hvilken type lisens skal brukes ved publisering av offentlig informasjon? Når slike lisenser utformes, må gjenbruk være et hovedmål – det skal være mulig for andre å lage nye tjenester oppå de eksisterende. Fornyings- og administrasjonsdepartementet har vært dyktig til å gi tekniske anbefalinger for nettpublisering av offentlig informasjon. Kanskje det også kan utarbeide anbefalinger for gjenbruk?


Vist 4653 ganger.