16. april - 3. mai
Gisle Hannemyr
Eirik Solheim
Debattredaktører
4. mai – 19. mai
Even E. Westvang
Simen Svale Skogsrud
Debattredaktør
19. mai – 12. juni
Petter Bae Brandtzæg
Vibeke Kløvstad
Debattredaktører
19. mai
Delte
meninger
Heidi Grande Røys
Redaktør

Bringing it all back home?

– fremtiden for digital musikkdistribusjon

Hendrik Storstein Spilker

Last ned dette kapittelet som PDF


Tittel: “No Yellow Submarines In Sight…”
Fotograf: DownTown Pictures/Ray (Long Island, NY, USA)
Brukt i hht. CC BY 2.0 Generic, jf:
http://www.flickr.com/photos/raylopez/660556689/

Vi spurte Stina, en elev i niende klasse i ungdomsskolen, om hun brukte Internett til å lete opp ny musikk:

– Ja. Jeg gjør det hele tida, jeg.

– Hva gjør du da?

– Ja, først så går bare går jeg liksom og ser litt sånn der … Kanskje hvis at jeg har funnet en sang som jeg har likt fra en film, og så har jeg søkt på den sangen. Og så har jeg sett at det er en annen sang som har nesten samme tittel, og så laster jeg ned alt som kommer opp. Og da hører jeg jo … Det kommer jo mye som ikke er akkurat den du leter etter, som du hører, og så kanskje liker du den, og så søker du deg gjennom mange sånne lignende sanger, og til slutt så finner du veldig mye artig, og så laster du ned alle sangene til bandene. Det er spennende. Det er veldig spennende å sitte og holde på med det på lørdagskveldene … (latter) … Det er mitt liv, liksom …

Hva har Internett gjort med musikklivet?

Stinas beskrivelse av lørdagskveldene sine gir et bilde av en type tidsfordriv som ikke ville vært mulig uten Internett og de nye mulighetene det er åpnet for der. Og poenget i denne sammenheng er ikke at det ville vært mer fyll og spetakkel uten Internett – selv om det også kunne vært et perspektiv. Denne artikkelen skal for det første handle om hva Internett har gjort med musikkinteressen og musikkforbruket. For det andre vil jeg drøfte dilemmaene og utfordringene det stiller oss overfor. Artikkelen presenterer og diskuterer fire alternative strategier for fremtidens digitale musikkdistribusjon.

Synspunktene mine er basert på forskning vi har utført i prosjektet «Pandoras iPod: Musikk og moral i informasjonssamfunnet». Prosjektet har vært – og er – en breddestudie av digital musikkdistribusjon med utgangspunkt i norske forhold. Vi har gjort kvantitative og kvalitative intervjuer blant ungdom fra tolv til tretti år om deres forhold til digital musikkdistribusjon. Videre har vi gjennomført en rekke delstudier der vi har utforsket spesielle problemstillinger bl.a. knyttet til forholdet mellom foreldre og ungdom, musikk og politikk i motkulturer, produksjons- og distribusjonspraksiser knyttet til fremveksten av «hjemmestudioet», samt studier av bransjeaktørers strategier og av offentlige myndigheters reguleringstilnærminger.

Utdraget fra intervjuet med Stina eksemplifiserer et gjennomgående funn som springer ut av det kvalitative materialet: Hvordan informantene leker med musikken. Hvordan de på kreativt vis har tatt i bruk en rekke ulike redskaper og teknikker i sin omgang med musikk – for å søke opp, lete frem, utforske, laste ned, katalogisere, organisere, forflytte, utveksle, dele, spille av og lytte til musikken. Data fra spørreskjemaundersøkelsen supplerer deler av dette bildet (se Heimsvik et al. 2005). Tabellen under viser bruken av Internett til ulike musikkrelaterte aktiviteter.


Tabell 1 ruk av Internett til musikkrelaterte aktiviteter


Det som er viktig med denne tabellen, er at den viser at den musikkrelaterte bruken av Internett handler om mye mer enn bruk av fildelingsnettverk. Når man snakker om Internett og musikk, handler det nesten alltid om nedlasting (både lovlig og ulovlig, men ofte ulovlig) fra fildelingsnettverk. Materialet vårt viser hvordan nedlasting fra fildelingsnettverk bare er én – men en integrert – del av bildet. Andre praksiser, som å søke og lete seg frem til ny musikk og å dele musikk med venner og bekjente via nettet (som i utgangspunktet er lovlig), er like vanlig. Ved siden av de mye omtalte fildelingsapplikasjonene er det også utviklet en rekke andre innovative tjenester som stimulerer utforsknings- og delingsaktivitetene – for eksempel Musicplasma som gir deg grafiske kart over artister som ligner på yndlingsartisten din, eller last.fm som lar deg dele spillelister med kjente og ukjente.


Digital distribusjon sporer til lek og utforskning og stimulerer interessen og nysgjerrigheten for musikk. Gjennom delingen utvikles nye sosiale relasjoner. Tidligere har forskningen først og fremst lett etter sosialiteten i fildelingsnettverkene – og funnet forholdsvis begrensete former for sosial utveksling (Giesler 2006, Haugseth 2008). Men vår forskning viser hvordan den viktigste sosialiteten ikke utvikles i, men rundt fildelingsnettverkene – i diskusjonsfora, på chat og e-post, i skolegården, på hybelen. Spesielt interessant i så måte er studien av forholdet mellom ungdom og foreldre, som viser hvordan det ofte blir skapt en familiær møteplass rundt fildelingen i en hverdag med underskudd på slike (se Johansen 2007).


Bruk av Internett til musikkrelaterte aktiviteter utvikler uten tvil digital og kulturell kompetanse – blant annet i å manøvrere, håndtere, sortere og vurdere. Mange blir også inspirert til å ta utforskningen ett skritt videre. En undersøkelse fra Pew Internet Research viser at 26 % av amerikanske tenåringer har remikset innhold de har lastet ned fra Internett (Lenhart et al. 2007). Vi fikk også høre om flere eksempler på dette, selv om det ikke var et fenomen vi den gang var tilstrekkelig oppmerksomme på. Men når en aktør som Nestle SA finner det opportunt å utstyre Nesquick-boksene sine med en egen DanceMixer-cd (med et riktignok meget banalt mikseprogram), tyder det på at andre har fulgt bedre med i timen. For så vidt illustrerer også populariteten til dataspill som SingStar og GuitarHero på sitt vis noe av det samme.


Det har blitt kortere vei mellom inntrykk og uttrykk, mellom bruk og produksjon. Studiene våre av det vi har kalt ambisiøse amatører og semiprofesjonelle utøvere, viser et sett av mikrodynamikker bak dette (se Moen 2007). For det første har rimelig tilgjengelig programvare for musikkproduksjon av god kvalitet ført til en oppblomstring av hjemmestudioer og en enorm utvikling i mulighetene for å produsere musikk. For det andre bruker disse utøverne Internett flittig som distribusjonskanal, og nye tjenester i spennet fra turmusic.no til NRKs Urørt og MySpace brukes som testingsarenaer for musikken. Det betyr ikke at disse artistene ikke er interessert i kontakt med plateselskaper eller andre profesjonelle aktører, men det er en annen sak.


Kort sagt, det produseres og konsumeres mer musikk enn noen gang. Eller sagt enda kortere: Internett har drevet musikkinteressen rett i været.


Fra eierskap til tilgang


Så finnes det noen sorger? Problemet ligger naturligvis i spennet mellom musikk som et sosialt og kulturelt gode og som et økonomisk og lovregulert produkt. En god del av aktiviteten som bedrives er ifølge den nye opphavsrettslovgivningen lovstridig. Det gjelder mye av det som lastes ned fra fildelingsnettverkene. En del av delingen som foregår mellom «venner og bekjente», befinner seg sannsynligvis også i en gråsone. Videre er det som hovedregel ikke lov å omgå bruksbegrensninger som kopisperrer og lignende.


Ser vi på den økonomiske siden, hevder plateselskapene at de lider store tap som følge av redusert omsetning. Salget av cd-er og andre fysiske fonogrammer går ned, og det nettbaserte stykkprissalget av musikk ser ikke ut til å veie opp for denne nedgangen. Nå har både omfanget av og årsakene til nedgangen blitt problematisert (se f.eks. Gramstad 2007, Oberholzer-Gee og Strumpf 2007). Blant annet har det blitt pekt på at cd-salget var «kunstig høyt» på slutten av 1990-tallet som følge av dumping av back-kataloger.


Uansett, stykkprissalget av musikk viser en synkende kurve, og utviklingen vil etter alle solemerker fortsette. I datamaterialet vårt ser vi tydelig at de yngste aldersgruppene – vi kan kalle dem post-Napster-generasjonen – verken har tradisjon eller motivasjon for å betale stykkpris for musikk. Det fremstår rett og slett som en pussig idé, i forhold til de bruksmønstrene de har lagt seg til, som er tuftet på å ha tilgang til og muligheten for å utforske nærmest uinnskrenkete mengder musikk. Plateselskaper og artister er stilt overfor en ny situasjon, der betingelsene for økonomisk inntjening er vesentlig endret.


Jeg skal i den sammenheng ta med et sentralt poeng til som springer ut fra brukerstudiene våre. På mange måter er det egentlig helt feil å si at ungdom ikke vil betale for musikk. Gjennom Internett og nye mobile teknologier som mobiltelefonen og mp3-spilleren har ungdommen blitt vant til å ha nærmest ubegrenset, uinnskrenket, allestedsnærværende og tilsynelatende gratis tilgang på musikk – noe som definitivt virker stimulerende for forbruket av og interessen for musikk. Samtidig ser vi en dreining der eierskap til musikken betyr mindre. Det er tilgangen som er viktig. Selve tilgangen er imidlertid ungdommen utvilsomt villig til å betale mye for.


Tar man dette i betraktning, er det tvert imot rimelig å argumentere for at ungdom i dag er villige til å betale mer for musikk enn noen gang. Det er bare det at inntektene går i lommen på noen andre – nemlig IT-, tele- og elektronikkindustriene. For eksempel har teleregningene til det norske folk økt enormt. Beregninger utført ved BI viser at gjennomsnittsfamilien hadde en teleregning på i underkant av 8000 kr i 1998, mens den i 2004 hadde en regning på nærmere 21 000 kr – altså nesten er tredobling på seks år. Ser man på utgifter til elektronisk utstyr, pc-er, mobiler, mp3-spillere osv., vil man sannsynligvis kunne finne tilsvarende tall.


La oss nå se på hvilke alternativer vi har fremover for reguleringen av digital musikkdistribusjon.


Tittel: “a chorus line”
Fotograf: maessive/Nico Maessen (Amsterdam, Netherlands)
Brukt i hht. CC BY-ND 2.0 Generic, jf:
http://www.flickr.com/photos/maessive/103367143/

Alternativ 1: Gi musikkindustrien utvidete fullmakter til å beskytte produktene sine

Det første alternativet er å gi musikkindustrien utvidete fullmakter til å beskytte produktene sine, gjennom legal og teknisk håndheving av rettigheter. Det er som kjent strategien de store plateselskapene og deres allierte har valgt – i et forsøk på å holde fast på sine lukrative forretningsmodeller og demme opp for det de konsekvent omtaler som «piratvirksomhet» på Internett. Plateselskapene har satt i verk en rekke tiltak for å få tilbake kontrollen over de digitale informasjonsstrømmene – inkludert utvikling av tekniske beskyttelsessystemer, overvåkning av fildelingsnettverk, lobbyvirksomhet for innstramming av åndsverkslovgivningen og søksmål mot fildelere.

Et viktig retorisk grep fra de store plateselskapene har vært å skyve en bekymring for artistenes inntjeningsmuligheter foran seg i sitt korstog mot ukontrollert musikknedlasting. Denne strategien har de delvis lyktes med både i opinionen – og blant artistene selv. Imidlertid er det først og fremst de store plateselskapene og stykkprissalget av musikk som er truet av den digitale musikkdistribusjonen. Artistene har mange andre kilder til inntjening, inkludert live-spilling, effektsalg og lisensinntekter – og kan dersom de er innovative få enda flere fremover.

Og når sjefen for de internasjonale plateselskapenes avdeling i Norge, IFPI Norge, Marthe Thorsby, uttaler at vi kan risikere at plateselskapenes krise vil lede til at det blir utgitt mye mindre og mer «safe» og ensrettet musikk i fremtiden – så er dette direkte feil. Som et resultat av de nye distribusjonskanalene – samt tilgangen til rimelige produksjonsverktøy – er det flere utgivelser med nye band og med større variasjon tilgjengelig enn noen gang. For eksempel fantes det i oktober 2008 over 22 000 artister på Urørt.

Altså, den eneste mulige fordelen ved dette alternativet er knyttet til de store plateselskapenes mulighet til å overleve – til en segmentering av maktstrukturene i musikkindustrien slik vi kjenner dem.

Men, problemene med dette alternativet er store. For å nevne de viktigste: For det første tilsier all sunn fornuft at det er noe fundamentalt galt med et lovverk som gjør over 90 prosent av befolkningen under 30 år til lovbrytere. Nils Christie argumenterte i sin tid for en legalisering av hasj. Hans hovedargument var at de samfunnsmessige omkostningene med et forbud som gjorde 25–30 % av befolkningen til kriminelle, var altfor store. I dette tilfellet er altså kriminaliseringsgraden betydelig større – samtidig som det er veldig vanskelig å argumentere for at det er skadelig å høre på musikk.

For det andre vil en effektiv håndhevelse av lovverket forutsette et overvåkningsnivå som vil representere slutten på Internett slik vi kjenner det. Vi ser allerede en rekke eksempler på overvåkningspraksiser som burde vekket opp langt flere enn det som foreløpig er tilfellet. Jeg tenker her ikke minst på at IFPI har klart å skaffe seg midlertidig konsesjon fra Datatilsynet til å drive privat overvåkning av fildelingsaktiviteten.

Videre – som mange også har vært opptatt av – er produkter utstyrt med tekniske beskyttelsessystemer dårligere produkter for kundene fordi kundene benytter ulike avspillingsmedier.

Alternativ 2: La artistene satse på alternative inntektskilder

De tre andre alternativene tar alle utgangspunkt i at det ikke er ønskelig å begrense eller kontrollere sirkulasjonen av musikk i de digitale distribusjonskanalene – eller at omkostningene ved å forsøke å gjøre det er for store. Alternativ to tar utgangspunkt i at musikkindustrien heller bør bruke sin energi på å forsøke å utvikle alternative inntektskilder til det tradisjonelle stykkprissalget av fonogrammer. Hva slags alternative inntektskilder er det vi da snakker om?

Først og fremst er det viktig å være klar over at salg av fonogrammer aldri har vært musikkindustriens viktigste inntektskilde. Musikkindustrien er en mye mer omfattende industri enn den virksomheten plateselskapene driver med, men det blir som regel glemt i diskusjonene. Tall som amerikanerne Kusek og Leonard opererer med i deres viktige bok The future of music (2006) antyder at plateselskapenes virksomhet globalt er en 85 milliarder kroners industri, mens konserter, turnévirksomhet og live underholdning generelt er en 175 milliarder kroners industri – altså over dobbelt så stor. Inntekter i forbindelse med tradisjonelle konserter eller andre former for opptredener har ikke blitt mindre de senere årene, tvert imot. I takt med den økende musikkinteressen blomstrer liveindustrien som aldri før (Haugseth 2008).

For det andre utgjør salg av ulike effekter og livsstilsprodukter tilknyttet artister en stor og stadig større virksomhet, en definitiv vekstnæring. Vi snakker her om salg av ulike typer tilleggsprodukter knyttet til artistene som merkevare. Tradisjonelt har dette vært buttons og t-skjorter, men vi har de senere årene sett utviklingen av et bredere assortiment livsstilsprodukter, også digitale, med ringetoner til mobiltelefonen og eksponering via dataspill som noen eksempler.

Sponsing av artister er en tredje type inntektskilde vi kan vente å se mer av, som f.eks. Turbonegers samarbeid med denimprodusenter.

Det er også rimelig å tenke seg at det i fremtiden vil være et marked for stykkprissalg av fonogrammer – ikke som massedistribusjon, men som nisjedistribusjon – altså ikke som distribusjonsform for de ordinære utgivelsene, men for de spesielle versjonene. Versjoneringen kan være basert på tidspunkt og eksklusiv tilgang, på lettvinthet, på spesiell kvalitet eller på tilleggsverdi, for eksempel i form av forseggjort innpakning eller bonusmateriale.

Fordelen ved dette alternativet er at brukerne sikres tilgang til et bredt utvalg musikk. Artister og bransje vil oppdras til å tenke på den økonomiske biten som en mangesidig affære, og som følge av dette utvik-le alternative inntektskilder. Dette vil i sin tur stimulere til utviklingen av nye kreative produkter og tjenester. Midt oppe i plateselskapenes vedvarende korstog mot «musikkpiratene» er det tegn som tyder på at noen av dem er i ferd med å omstille seg – som når Sony BMG-sjefen Lena Midtveit uttaler at hun ikke jobber for et plateselskap, men en aktør i underholdningsbransjen. Lanseringen av helspekterskontrakter, såkalte 360-kontrakter, er et tegn på det samme. Så spørs det bare om artistene vil ha plateselskapene til å stå for disse tjenestene.

Mulige minuser dreier seg bl.a. om at alternativet kan skape uheldig avhengighet og bindinger – spesielt i forbindelse med sponsing – og dersom slike alternative inntektskilder blir de eneste inntektskildene artister har. Artistene kan – for å sette det på spissen – bli drevet ut i en evig jakt på slanter og på noen å snylte på. Vi kan se fremveksten av det jeg i en annen sammenheng har kalt en slante- og snylteøkonomi. Det er en virtualitetens ironi at de som fyller de digitale nettverkene med innhold og bruksverdi, drives til å tjene penger på alle andre ting enn dette innholdet (se Spilker 2007).

Alternativ 3: Utvikle et nytt opphavsrettssystem

Alternativ tre handler om å utvikle et nytt opphavsrettssystem ved siden av, eller eventuelt til fortrengsel for, det gamle. Dette alternativet har blant annet den kjente amerikanske jussprofessoren Lawrence Lessig (2004) gått i bresjen for. Sammen med andre har han startet organisasjonen – eller bevegelsen – Creative Commons, som har utvik-let et alternativt opphavsrettssystem til det dominerende «all rights reserved»-systemet.

Enkelt fortalt er dette et «some rights reserved»-system, der artister eller andre skapere av åndsverk velger å beholde bare et mindre sett av rettigheter knyttet til åndsverket, typisk retten til å nekte andre å utnytte det kommersielt, mens de åpner det for fri distribusjon, avspilling, gjenbruk og videreutvikling. Med «creative commons» vil man altså skape en allmenning av musikk og andre kulturprodukter som er åpent og fritt tilgjengelig for alle, som ikke er underlagt bruks- og distribusjonsbegrensningene i det tradisjonelle åndsverksregimet.

«Creative commons» kan sies å representere en viktig politisk markering: Ting kan gjøres annerledes … En annen styrke ved denne tilnærmingen er av pragmatisk karakter: Enhver artist som ønsker det kan registrere sine nye verk som «creative commons»-verk. Alternativet eksisterer her og nå. Det er også rimelig å tenke seg at erfaringene som høstes rundt bruk av «creative commons», kan tjene som modell for endringer i den generelle åndsverkslovgivningen i fremtiden.

Samtidig ser jeg to mulige problemer ved «creative commons»-tilnærmingen. Det første er faren for at «creative commons» forblir et marginalt fenomen ved siden av det dominerende «all rights reserved»-systemet – og da er man ikke kommet så veldig langt.

Det andre problemet er knyttet til hvor man setter inn tid og krefter. I praksis er det jo skapt en enorm digital allmenning der ute allerede, selv om mye av denne altså per dato ikke har lovens velsignelse. Det går derfor an å diskutere om det ikke er et sidespor å bruke tid og krefter på å forsøke å skape en ny allmenning – i stedet for å kjempe for å få lovliggjort den eksisterende. For som statsviteren Andrew Chadwick påpeker: «Det handler ikke om avskaffelse av opphavsrettslovgivningen eller ikke – men om å flytte balansen fra et regime som drar i retning av segmentert kontroll til et regime som bidrar til samfunnets økonomiske og kulturelle utvikling som helhet» (2006, s. 306).

Hvilket leder oss over på det siste reguleringsalternativet.


Tittel: " 7.48am (I’m too misty) "
Fotograf: zaqi/Matias Sacchi (Buenos Aires, Argentina)
Brukt i hht. CC BY-SA 2.0 Generic, jf:
http://www.flickr.com/photos/xul/520921107/

Alternativ 4: Utvikle alternative kompensasjonssystemer

Alternativ fire går ut på å utvikle alternative systemer som kompenserer artister og komponister for bruken av verkene deres i de digitale distribusjonskanalene – både for den i dag lovlige og den i dag ulovlige bruken. Disse kompensasjonssystemene kunne vært finansiert på to måter: av teknologileverandørene eller av forbrukerne.

Den første måten innebærer altså at man innkrever en avgift fra f.eks. produsentene av elektronisk innspillings- og avspillingsutstyr og nettverksoperatører. Det er overraskende at rollen til teknologileveran-dørene – som IT-, tele- og elektronikkindustriene – knapt har blitt berørt i debatten rundt fildeling. Helt siden jeg begynte å beskjeftige meg med dette feltet, har jeg syntes det har vært veldig påfallende – all den tid innovasjoner i disse industriene har vært en forutsetning for den digitale musikkeksplosjonen, i tillegg til at de åpenbart har gode dager som et resultat av den.

Det finnes noen gode prinsipielle grunner for å argumentere for at regningen skal sendes direkte til teknologileverandørene. I fordelingen av de digitale inntektsstrømmene er det liten tvil om at det er teknologi-leverandørene som har stukket av med hovedgevinstene. Samtidig er det innholdet som har drevet opp trafikken på linjene og trukket stadig nye brukergrupper til nettverket – ikke linjene og dingsene selv. Dette er det jeg kaller «virtualitetens ironi»: Innholdet er nøkkelen til de digitale medienes suksess, men det er ingen penger å hente på det.

Det viktigste argumentet for utviklingen av en slik kompensasjonsordning – er et rettferdighets- og omfordelingsargument. En slik ordning vil gi grunnlag for en mer balansert fordeling og en fornuftig maktforskyvning i forholdet mellom teknologiprodusenter og innholdsprodusenter.

Det andre alternativet for å finansiere et alternativt kompensasjonssystem er å kreve inn pengene direkte fra brukerne, f.eks. i form av en såkalt bredbåndsavgift. Det er for så vidt prinsipielt viktig, men kanskje av mindre praktisk betydning hvorvidt denne avgiften avkreves av eller gjennom teknologileverandørene. Og det finnes noen argumenter for å gjøre det på denne måten også. Et argument er at det er Internett-brukerne som nyter godt av det digitale musikkuniverset. Dessuten er det kanskje en mer ryddig løsning som kan motvirke at teknologileverandørene «straffer» forbrukerne med vilkårlige og urimelige påslag i prisen på tjenestene deres. Kusek og Leonard (2006) har beregnet at en månedlig avgift på 20 kr per individ – eller 50 kr per familie – ville tilsvart inntektene artister hadde fra cd-salget i 2005 – uten at det nødvendigvis må være malen.

Fordelene ved en avgift av denne typen vil først og fremst være at den er i tråd med de fremvoksende bruksmønstrene for musikk som jeg rapporterte om innledningsvis: Den er tilpasset en situasjon der brukerne verdsetter tilgang fremfor eierskap til musikken.

Det er særlig to argumenter som har vært reist mot utviklingen av alternative kompensasjonssystemer: For det første et argument om at en avgift ville bli en bremsekloss for innovasjon i teknologisektoren. Men man kunne jo like godt fremmet det motsatte argumentet – at det ville bli en spore til innovasjon i kultursektoren. For det andre et argument om at en slik kompensasjonsordning ville bli uhåndterlig og upresis. Men det har aldri funnes ordninger som har vært veldig presise. Tenk på kringkastingsavgiften. Den skiller ikke mellom om du bruker NRK en time eller seksti timer i uken. Det bør være mulig å få til noen gode, forsiktig differensierte løsninger basert f.eks. på båndbredde-kapasiteten til mottakerne.

Et slikt kompensasjonssystem er en fornuftig løsning – på linje med hvordan man fant fornuftige løsninger for kompensasjon for radiospilling og kassettopptak. Det er på sin plass å minne om at plateselskapene i sin tid kjempet hardt mot disse distribusjonsmulighetene også (se Lessig 2004).

De juridiske, økonomiske og tekniske detaljene i utformingen av en slik modell vil kreve en del gjennomtenkning. En del arbeid er gjort allerede, f.eks. i arbeidene til Fisher (2004) og Bernault og Lebois (2005). Jeg tror nok det er viktig at kompensasjonen ikke sees som en kompensasjon for nedgang i cd-salg, men som en kompensasjon for tilgjengeliggjøring i en ny kanal. Musikere (og andre kulturprodusenter) må regne med inntekter fra et spredt utvalg av inntektskilder i fremtiden – slik er det i dag, og slik vil det sannsynligvis i stigende grad bli (jamfør alternativ to over).

Når det gjelder nøkler for fordeling av inntekter tilbake til artistene, vil det bli en jobb å utvikle tilnærminger og metoder for å beregne nedlastings- og avspillingsfrekvens. Kassettavgiftsfondet / Fond for lyd og bilde hadde – og har – noen til dels grovskårne, men kulturpolitisk begrunnete måter å gjøre dette på i forhold til kassettopptak og senere «lovlig privatkopiering» på cd-er og lignende. Igjen bør man sannsynligvis ikke etterstrebe millimeterrettferdighet. Men mot kritikerne kan man innvende at mulighetene for å få til gode fordelingsnøkler aldri har vært større enn nå, med mulighetene for digital innsamling og bearbeiding av store mengder informasjon. Ordningen bør administreres av et dertil egnet myndighetsorgan – gjerne i forlengelsen av Fond for lyd og bilde, som har kompetanse og rutiner som vil komme til nytte. Det er nok neppe noen god idé å sette bukkene Bruse til å passe havresekken.

Jeg har brukt den amerikanske tittelen på Bob Dylans 1965-album, «Bringing it all back home», som overskrift for denne artikkelen – det som har blitt tolket som Dylans litt billige flørt med hjemmepublikumet og pek til bølgen av engelske artister med Beatles og Rolling Stones i fremste rekke. I denne sammenhengen er bruken av tittelen åpenbart tvetydig – en tilsiktet dobbelthet. Men jeg regner med at leseren ikke lenger er i tvil om hvor vi må bringe musikken …


Referanser

Bernault, Carine og Audrey Lebois (2006): Peer-to-peer File Sharing and Literary and Artistic Property. A Feasibility Study regarding a system of compensation for the exchange of works via the Internet. Rapport. Institute for Research on Private Law, University of Nantes. http://privatkopie.net/files/Feasibility-Study-p2p-acs_Nantes.pdf (19.10.2008)

Chadwick, Andrew (2006): Internet politics: States, citizens and new communication technologies. Oxford: Oxford University Press

Fisher III, William (2004): Promises to keep: Technology, law and the future of entertainment. Stanford, CA: Stanford University Press

Giesler, Markus (2006): Consumer Gift Systems. Journal of Consumer Research, Inc., vol. 33, September, s. 283–290

Gramstad, Thomas (2007): Fildeling øker salget, mangfoldet og musikernes makt. Ballade, 1.3.2007. http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2007030109595115463035 (19.10.2008)

Haugseth, Jan Frode (2008): Fildelingsforståelse. Platebransjen og akademia. Utkast. Trondheim: Institutt for sosiologi og statsvitenskap

Heimsvik, Erlend, Bjørnar Nybakk og Hendrik Storstein Spilker (2005): Pandoraundersøkelsen 2005: Bruk av musikk og Internett blant ungdom i Trondheim. Pandorarapport nr. 2. Trondheim: Institutt for tverrfaglige kulturstudier / Institutt for sosiologi og statsvitenskap. http://www.hf.ntnu.no/hf/tverrfaglig/forskning/prosjekter/ikt/pandoraundersokelse%202005

Johansen, Pia (2007): Fildeling til bekymring? En kvalitativ undersøkelse av generasjon og digital musikkdistribusjon. Pandorarapport nr. 6. Trondheim: Institutt for tverrfaglige kulturstudier / Institutt for sosiologi og statsvitenskap

Kusek, Dave og Gerd Leonard (2006): The future of music: Manifesto for the digital music revolution. Boston: Berklee Press

Lessig, Lawrence (2004): Free Culture: How Big Media Uses Technology and the Law to Lock Down Culture and Control Creativity. New York: The Penguin Press. http://www.dvara.net/HK/freeculture.pdf

Lenhart, Amanda, Mary Madden, Alexandra Rankin Macgill og Aaron Smith (2007): Teens and sosial media. Pew report. -
http://www.pewinternet.org/pdfs/PIP_Teens_Social_Media_Final.pdf (19.10.2008)

Moen, Kristian (2007): Musikkens mobilisering: Hvordan det digitale hjemmestudioet forandrer musikken. Pandorarapport nr. 5. Trondheim: Institutt for tverrfaglige kulturstudier / Institutt for sosiologi og statsvitenskap

Oberholzer-Gee, F. og K. Strumpf (2007): The effect of file-sharing on record sales: An empirical analysis. Journal of political economy, 115, s. 1–42

Spilker, Hendrik (2007): Virtualitetens ironi: Produksjonen av musikk og nyheter i «den nye økonomien». I Nora Levold og Hendrik Storstein Spilker (red.): Kommunikasjonssamfunnet: Moral, praksis og digital teknologi. Oslo: Universitetsforlaget

Vist 4073 ganger.