16. april - 3. mai
Gisle Hannemyr
Eirik Solheim
Debattredaktører
4. mai – 19. mai
Even E. Westvang
Simen Svale Skogsrud
Debattredaktør
19. mai – 12. juni
Petter Bae Brandtzæg
Vibeke Kløvstad
Debattredaktører
19. mai
Delte
meninger
Heidi Grande Røys
Redaktør

Nettnøytralitet – økonomi eller politikk?

Gisle Hannemyr

Last ned dette kapittelet som PDF

Den første forekomsten av ordet nettnøytralitet i et norsk medium var en notis på VGnett den 9. juni 2006, i et kort oppslag om at kongressen i USA hadde stemt ned et forslag om å lovfeste nettnøytralitet.

Ordet nettnøytralitet finnes (i skrivende stund) ikke i Store Norske Leksikons nettutgave. Leter man i bokmålsutgaven av det deltakerskapte nettleksikonet Wikipedia, finner man følgende forklaring:

[E]t bredbåndsnett som er fritt for restriksjoner med henhold til hva slags utstyr som kan kobles til det, hvilke kommunikasjonsformer som tillates, og der det ikke diskrimineres mellom ulike nett-, applikasjons-, tjeneste- og innholdsleverandører, vil generelt betraktes som nøytralt.

I Terje Rasmussens Kampen om Internett defineres nettnøytralitet slik (Rasmussen 2007, s. 98):

Nettnøytralitet innebærer full konkurranse mellom tjenesteleverandører, enten det er nettaviser, nettbokhandler, søkemotorer, musikkleverandører, leverandører av IP-telefoni eller annet.

Kampanjen SaveTheInternet.com har på sin hjemmeside følgende definisjon:

Nettnøytralitet betyr ingen diskriminering. Nettnøytralitet forhindrer teletilbyderne fra å blokkere, prioritere eller forsinke web-innhold basert på kilde, eierskap eller destinasjon.

Selv om ordlyden i definisjonene spriker noe, så er kjernen i samtlige at nettnøytralitet er det prinsipp som forhindrer at eierne av infrastrukturen for transport av digitalt innhold kan gripe inn og legge føringer på hva som transporteres på den infrastrukturen de eier.

I USA har det lenge pågått en frisk debatt om nettnøytralitet, og flere lovforslag har vært fremmet for å sikre nettnøytralitet. Ingen av dem har så langt blitt vedtatt. Et av Barack Obamas valgløfter var imidlertid at han som president ville ta opp igjen arbeidet med å lovfeste nettnøytralitet (Broache 2007).

I Norge har debatten om nettnøytralitet vært sped og sporadisk. Enkeltepisoder, som da NextGenTel i 2006 reduserte hastigheten når NRK leverte videostrømmer til NextGenTels bredbånds-kunder, og da Telenor i 2007 trakk seg fra samarbeidet NIX, har gitt tilløp til debatt. -I begge tilfeller reverserte imidlertid teleselskapene sine posisjoner etter noen måneder. Dermed roet gemyttene seg, og debatten ebbet ut.


Tittel: “winter wonderland II”
Fotograf: booleansplit/Robert S. Donovan (Auburn, AL, USA)
Brukt i hht. CC BY 2.0 Generic, jf:
http://www.flickr.com/photos/booleansplit/2116453076/

En økonomisk interessekonflikt?

Tanja Storsul (2008) har imidlertid analysert den debatten omkring nettnøytralitet i Norge. Analysen er basert på meningsytringer som kom frem gjennom intervjuer og debattinnlegg i mediene i samband med disse to konkrete hendelsene.

Det fremgår av Storsuls artikkel at det var særlig to parter som deltok i debatten, nemlig personer som representerte teleselskapene (dvs. Morten Ågnes fra NextGenTel og Berit Svendsen fra Telenor), og personer som representerte medieselskaper og innholdsleverandører (dvs. Bjarne Andre Myklebust fra NRK og Dag Wigum fra Schibsted).

Slik argumenterer teleselskapet Telenor (Svendsen 2006):

Internett har voksesmerter, og innholdsleverandører og teleoperatørene krangler om hvem som skal ta regningen for en helt nødvendig opprustning av nettkapasiteten. […] Nettnøytralitet er en utfordring. Dagens forretningsmodell med fastpris på bredbånd oppfordrer ikke teleoperatørene til store investeringer i økt nettkapasitet, fordi økt kapasitet ikke gir økte inntekter.

Og slik argumenterer innholdsleverandøren NRK for sitt syn (Forbruker.no 2006):

Vi synes ikke noe særlig om at våre produkter får redusert kvalitet hos sluttbrukeren, og jeg regner ikke med at brukerne synes noe særlig om det heller, sier Bjarne Andre Myklebust, konstituert nettsjef i NRK. […] Myklebust er tydelig på at NRK ikke kan holdes ansvarlig når kvaliteten hos rundt 160 000 NextGenTel-kunder ikke holder mål. Vårt prinsipp er at vi leverer upåklagelig kvalitet til alle bredbåndsleverandører, og derfra er ansvaret deres.

Analyserer vi disse utsagnene og den øvrige diskursen mellom disse aktørene, trer det frem en økonomisk interessekonflikt. Teleselskapene ønsker at innholdsleverandører som ønsker å levere tjenester som båndlegger mye kapasitet, skal betale en premie for den ekstra kapasiteten de båndlegger. Uten en slik premie, hevder teleselskapene, er det ikke økonomisk regningssvarende for teleselskapene å bygge ut kapasiteten i nettene sine.

Innholdsleverandørene, på sin side, ønsker at teleselskapene skal levere datatransport av høy kvalitet. På denne måten vil innholdsleverandørene få transportert fullverdig innhold ut til sluttbruker. Innholdsleverandørene mener videre at merkostnaden for denne kapasiteten ikke skal belastes innholdsleverandøren, men må dekkes av teleoperatøren, som eventuelt må få dekket inn merkostnadene fra sin egen kunde, sluttbrukeren.

Tilsynelatende koker altså spørsmålet om nettnøytralitet ned til en økonomisk konflikt mellom to profesjonelle aktører. På den ene siden finner vi innholdsleverandørene (representert ved Schibsted og NRK), på den andre siden teleselskapene (representert ved Telenor og NextGenTel). Begge sider ønsker økt bredbåndskapasistet, men de er uenige om hvem som skal betale.

Dersom dette er alt hva diskusjonen om nettnøytralitet handler om, så er det lett å forstå hvorfor den ikke engasjerer. Den angår rett og slett ikke andre enn teleselskaper og profesjonelle innholdsleverandører. Den «vanlige» bruker av Internett kan trygt forholde seg avventende, i sikker forvisning om at uansett hvem som vinner frem, ender regningen til slutt hos sluttbrukeren, enten i form av høyere bredbåndsleie (dersom teleselskapene blir sittende med regningen), eller i form av dyrere betalt innhold (dersom løsningen blir at innholdsselskapene må betale).

Folkekultur

I USA har debatten om nettnøytralitet pågått adskillig lenger, og den har også vært langt mer polarisert og politisert enn debatten her hjemme.

Et av de vesentlige bidragene til debatten i USA er levert av Yochai Benkler, i boken The Wealth of Networks. Benkler (2006, s. 275) skriver:

Den nettverksbaserte informasjonsøkonomien […] supplerer det sentraliserte og markedsdrevne produksjonssystemet med et nytt rammeverk av radikalt desentralisert og kooperativ ikke-markedsbasert produksjon. Dermed påvirker den mulighetene til individer og grupper til å delta i produksjonen av kulturelle verktøy og rammeverk for menneskelig forståelse og samtale. Den påvirker også hvordan vi, som individer og medlemmer av sosiale og politiske grupper, samhandler med kultur, og gjennom kultur med hverandre. Den gjør kultur mer gjennomskuelig. Den gjør kulturell produksjon mer deltagende. […] Vi ser kimen til en ny populærkultur som er tuftet på folkekultur og aktiv deltagelse, i stedet for passivt massekonsum. Gjennom disse to egenskapene – gjennomskuelighet og deltagelse – skaper den nettverksbaserte informasjonsøkonomien større rom for kritisk vurdering av kulturelle materialer og verktøy. Praksisen med å produsere kultur gjør oss alle til bedre lesere, seere og lyttere, samt mer engasjerte skapere.

Benkler introduserer her noe han kaller for «den nettverks-baserte informasjonsøkonomien» tuftet på «folkekultur og aktiv deltagelse». Begge deler springer ut av den omstendighet at utbredelsen og allmenngjøringen av Internett som vi har vært vitne til de siste tyve årene ikke bare innebærer en kvantitativ endring ved at langt mer informasjon har blitt lettere tilgjengelig for langt flere, men at vi også kan snakke om et kvalitativt skifte i hvordan informasjon produseres, utveksles og konsumeres.

Tim Berners-Lee, skaperen av World Wide Web, og selv et ektefødt barn av denne nettverks-baserte folke-kulturen, beskriver rammebetingelsene som i sin tid gjorde det mulig å skape World Wide Web som et hobbyprosjekt i kjelleren av CERN (Berners-Lee 2006):

For sytten år siden, da jeg skapte World Wide Web, trengte jeg ikke å spørre noen om tillatelse. Den nye tjenesten rullet ut på det eksisterende Internett uten å endre det. […] Det er særdeles viktig, dersom jeg kobler meg til Internett og du kobler deg til Internett, at vi kan kjøre hvilken som helst Internett-tjeneste som vi måtte ønske, uten diskriminering med hensyn til hvem vi er eller hva vi gjør.

Det finnes statistisk belegg for at den deltakerskapte folkekulturen som Benkler beskriver, er høyst reell, og at den vokser. Josh Bernoff, som studerer sosiale nettverk i analyseselskapet Forrester, viser at antall aktive deltakere på nettets digitale allmenninger har økt markant fra 2007 til 2008 (Bernoff 2008). Andelen av aktive nettbrukere som også er aktive på deltakerskapte arenaer, økte ifølge Bernoff fra 56 % i 2007 til 75 % i 2008. Høyprofilerte nettprosjekter som Wikipedia, YouTube, Facebook, Blogger, Twitter og Flickr er alle sammen tuftet på deling av deltaker-skapt innhold. Den nettverks-baserte informasjons-økonomien er utvilsomt vital, og det er stadig flere som tar skrittet over fra å være passive konsumenter til å bli aktive produsenter av informasjon, kunnskap og kultur.


Tittel: “Stop here!”
Fotograf: Môsieur J./Jérôme (Rouen, France)
Brukt i hht. CC BY-SA 2.0 Generic, jf:
http://www.flickr.com/photos/jblndl/209899440/

Ende-til-ende-prinsippet

Vender vi tilbake til sitatet av Tim Berners-Lee, så beskriver han en situasjon der to personer som begge er koblet til Internett, rett og slett kan bestemme seg for å skape en ny, nettbasert tjeneste.

Dette er et forhold som er unikt for Internett. Det er ikke mulig å gjøre dette i et kabel-tv-nett, der er man redusert til en konsument som i beste fall visstnok skal kunne velge mellom å kjøpe kanaler enkeltvis eller knippevis (Dagens Medier 2008). Det er ikke mulig å gjøre dette i telefonnettet, der teleselskapet ønsker et ord med i laget (og sin andel av inntektsstrømmen) dersom noen ønsker å tilby tjenester i form av teletorg, ringetoner, osv.

Grunnlaget for at Internett skiller seg fra kabel-tv-nettet og telefonnettet, er en teknisk detalj som man finner begravet dypt inne i TCP (Transmis-sion Control Protocol), som er den ene av de to grunnleggende protokollene som Internett bygger på (den andre er IP – Internet Protocol).

Denne tekniske detaljen går under navnet «ende-til-ende-prinsippet» (Saltzer et al. 1984) og innebærer at nettverket er dedikert til transport av data. Alle tjenester, og i særdeleshet avanserte tjenester, skal håndteres av funksjoner som er lagt til de to endepunktene (avsender og mottaker) som kommuniserer over nettverksforbindelsen. En annen måte å beskrive ende-til-ende-prinsippet på, er å si at nettet er nøytralt i forhold til de data det transporterer. Nettet skal altså behandle alle datapakker likt, uansett hvem som er mottaker, avsender, og hva pakken inneholder.

Et synlig resultat av at nettnøytralitet så langt har vært en selvsagt egenskap ved Internett, er at Internett kan by på langt flere tjenester enn noe annet kommunikasjonsnett, jf. World Wide Web, BitTorrent, VoIP, e-post, filoverføring, podcast, samt nedlasting av video og musikk. Felles for disse tjenestene, og størsteparten av den informasjon, kunnskap og kultur som disse tjenestene formidler, er at de er skapt av folk som selv er brukere av nettet, og ikke av teleselskapene som eier nettet eller forretningspartnere av disse.

Fordi så vel tjenestene som innholdet i nettet skapes og konsumeres i endepunktene, og får lov til å passere uhindret gjennom et nøytralt nett, så har brukerne og tilbyderne av tjenester over Internett langt større frihetsgrader til å velge mellom innhold og ulike tjenester enn tilfellet er med for eksempel telefonnett eller kabel-tv-nett.

Eierskapet til kunden

Internett-trafikk foregår i utstrakt grad over de samme fysiske nettene som telefontrafikken. Teleselskapene som eier disse nettene, og i særdeleshet eierne av den siste kilometeren med kobber eller fiber frem til brukeren, er gjerne tidligere telefonselskaper, ofte også tidligere telemonopoler.

I telemonopoltiden hadde et telefonselskap som regel sikret seg så godt grep om kundene at det var ulovlig å kjøpe så mye som en telefon fra en alternativ leverandør og koble denne til nettet. Ved overgang til Internett og bredbånd opplever de samme selskapene at kundene kobler eget utstyr av ulik opprinnelse til den bredbåndslinjen teleselskapet leverer, og at kundene setter opp egen web-tjener, wikier og blogger, samtidig som de laster opp videoer på YouTube og dermed selv blir innholdsleverandører. Kort sagt, teleselskapene opplever at de har kunder som gjør utstrakt bruk av den friheten som ende-til-ende-prinsippet innebærer. Men det mest problematiske med dette, sett fra teleselskapenes side, er at de ikke «eier» sine egne kunder slik de pleide. Det har rett og slett blitt vanskeligere for dem å selge inn «ekstra» innhold og tjenester til egne kunder fordi de hele tiden må konkurrere med alternativer som, takket være telesel-skapets eget nett mot omverdenen, er like tilgjengelige og like raske som teleselskapets eget tilbud. Teleselskapene mener de bør ha rett til å benytte den kontroll som eierskapet til nettet gir dem, til å diskriminere konkurrerende innhold og tjenester (med mindre de betaler en premie for å slippe å bli diskriminert). Tilhengerne av nettnøytralitet ønsker ikke at teleselskapene skal ha denne retten.

En del teleselskaper har følgelig tatt til orde for at de ikke bør være forpliktet til å behandle alle datapakker likt, slik ende-til-ende-prinsippet forutsetter, men planmessig avsette mindre ressurser til datapakker som skal transporteres til, eller fra, «fremmede» tjenester og aktører, og mer ressurser til å betjene kritiske tjenester som de selv leverer. Eksemplet som alltid benyttes, er sanntids videostrømmer. Dersom en sanntids videostrøm får for lav prioritet, vil den «hakke», noe som jo ødelegger mye av brukeropplevelsen ved å se sanntids video.

Det er selvsagt riktig at en slik forskjellsbehandling vil øke kvaliteten på de tjenestene som prioriteres. Dersom man ønsker et Internett med gode sanntidsegenskaper på det innholdet som leveres av teleselskapet og teleselskapets prioriterte forretningspartnere, og ikke har ubegrenset med ressurser til investeringer i båndbredde, må man godta at det diskrimineres mellom ulike innholdstyper, og mellom bestemte avsendere og mottakere.

Mediestrømmer i sanntid er imidlertid den eneste viktige tjenesten som er kritisk i forhold til prioritert tjenestekvalitet. Manglende sanntidsegenskaper kan dessuten langt på vei kompenseres med større buffer og en liten forsinkelse på avspillingsstart som eneste ulempe. Og om ganske kort tid vil sannsynligvis forbedringen i basisbåndbredden gjøre at medie-strømmer kan lastes ned raskere enn sanntid, slik at problemstillingen med tjenestekvalitet i forhold til nettets sanntidsegenskaper forsvinner.

Et spørsmål om politikk

Man kan altså oppnå forholdsvis marginale forbedringer av nettets sanntidsegenskaper ved å se bort fra nettnøytraliteten. På den annen side vil det å gå bort fra prinsippet om at Internett skal være nøytralt, erodere mye av grunnlaget for den nettverks-baserte informasjons-økonomien som i sin tid gjorde det mulig å utvikle tjenester som e-post og World Wide Web, og som sikrer god tilgang til ikke-kommersielle innholdsprosjekter som Wikipedia.

Jeg mener derfor at diskusjonen om nettnøytralitet til syvende og sist er et spørsmål om politikk – ikke om økonomi.

Ønsker man å prioritere garantert kvalitet på visse sanntidstjenester, eller vil man heller videreføre de rammebetingelsene for deltakerskapt folkekultur som har gjort Internett kvalitativt forskjellig fra noe annet nett?

For egen del er jeg ikke i tvil om at det siste er langt mer verdifullt enn det første. Dessuten er det en langt mer langsiktig prioritering. Derfor bør prinsippet om nettnøytralitet lovfestes, slik at det ikke blir opp til det enkelte teleselskap å fatte beslutninger om denne prioriteringen.

Referanser

Benkler, Y. (2006): The Wealth of Networks. Yale University Press.

Berners-Lee, T. (2006): Neutrality of the Net, oppdatert 2006–05–12 (blogg), http://dig.csail.mit.edu/breadcrumbs/node/132 (lest 2008–11–25).

Bernoff, J. (2008): New 2008 Social Technographics data reveals rapid growth in adoption, oppdatert 2008–10–20, Forrester Research (blogg), http://blogs.forrester.com/groundswell/2008/10/new-2008-social.html (lest: 200 B8–11–25).

Broache, A. (2007): Obama pledges Net neutrality laws if elected president, oppdatert 2007–10–29, News blog, Cnet.com (blogg), http://news.cnet.com/8301–10784_3–9806707–7.html (lest 2008–12–17).

Dagens medier (2008): Ytringsfrihet skal ikke styres av store netteiere, oppdatert 2008–06–19 (nettavis), http://www.dagensmedier.no/index.asp?id=79852 (lest 2008–11–25).

Forbruker.no (2006): Lav NRK-kvalitet for NextGenTel-kunder, oppdatert – 2006–09–29 (nettavis).

Rasmussen, T. (2007): Kampen om Internett. Oslo: Pax Forlag.

Saltzer, J.H., Reed, D.P. og Clark, D.D. (1984): End-to-End Arguments in System Design, ACM Transactions on Computer Systems, vol. 2, nr. 4, November, ss. 277–288.

Storsul, T. (2008): Television in Cyberspace? The net neutrality tussle in Norway. DigiCult 2008: Television and the Digital public Sphere. Paris.

Svendsen, B. (2006): Når nettene blir trange, Dagens Næringsliv, 2006–08–22 (kronikk).

Vist 3465 ganger.