16. april - 3. mai
Gisle Hannemyr
Eirik Solheim
Debattredaktører
4. mai – 19. mai
Even E. Westvang
Simen Svale Skogsrud
Debattredaktør
19. mai – 12. juni
Petter Bae Brandtzæg
Vibeke Kløvstad
Debattredaktører
19. mai
Delte
meninger
Heidi Grande Røys
Redaktør

Personvern i deltakerskapte, rike medier

Gisle Hannemyr

Last ned dette kapittelet som PDF

Deltakerskapte, rike medier er et av de hurtigst voksende fenomener på nettet. Begrepet assosieres vanligvis med toveis, interaktive multimedia, og omfatter slike ting som multispiller, nettbaserte rollespill (som World of Warcraft), virtuelle verdener (som Second Life), nettsamfunn (som Facebook), mobile meldingstjenester (som Twitter) og diverse trådløse medietjenester (som MMS og DVB-H).

Filosofen Jürgen Habermas definerer offentlighet som den sfæren der forhold som angår allmenne interesser diskuteres (Habermas 1992). Privatlivet, til forskjell fra offentligheten, har å gjøre med forhold som ikke angår allmenne interesser, og som ikke trenger å være gjenstand for offentlig undersøkelse og granskning.

Tradisjonelle medier (som aviser, tidsskrifter, film, radio, fjernsyn og innspilt musikk) kjennetegnes av å være ensrettet (rollene «sender» og «mottaker» ligger fast), lukkede (tilgang til å sende er forbeholdt økonomiske og kulturelle eliter) og hierarkiske (en sender, mange mottakere).

Gjennom den allmenne utbredelsen av Internett og fremveksten av mobile medieavspillere er en rekke «nye» medier i ferd med å oppstå. Disse skiller seg fra de «tradisjonelle» mediene ved at de kan være tosidige og likestilte (enhver mottaker er en potensiell sender), åpne (tilgang kan kjøpes svært rimelig) og rhizomatiske (Deleuze og Guattari 1988, ss. 7–14, 505 f.).

Innholdet i disse «nye» mediene skapes ofte helt eller delvis gjennom gjensidig og likestilt interaksjon mellom brukerne. Følgelig kan brukerne av disse «nye» mediene ikke lenger i samme grad kalles «leser», «lytter» eller «seer», fordi han eller hun ofte også er en «skaper» og en «deltaker».

Mediene er rike, i den forstand at de ikke kjenner noen begrensninger når gjelder sjanger eller format. Tekst, fotografier, tegninger, lyd og video kan fritt blandes, og ofte er ulike elementer mer eller mindre vilkårlig satt sammen med bruk av hyperlenker til det som gjerne kalles sammensatte tekster eller hypermedia. Jeg kaller denne typen medier for deltakerskapte, rike medier.


Tittel: “em harmonia com a natureza”
Fotograf: Ana Cotta (Brasilia, Brazil)
Brukt i hht. CC BY 2.0 Generic, jf:
http://www.flickr.com/photos/ana_cotta/3027920756/

Offentligheten og privatlivet

Medienes arena er offentligheten. Personvernets arena er privatlivet. Det har alltid eksistert et spenningsforhold mellom de to, blant annet fordi mediene i visse situasjoner føler behov for å trekke frem private forhold for å belyse offentlig anliggende (som habilitet og egnethet til offentlige verv, jf. Eggen 2002, avsnitt 12.4.3.3).

Men de deltakerskapte, rike medier utfordrer skillet mellom offentligheten og privatlivet på en annen måte. De deltakerskapte, rike mediene er offentlige medier fordi de formidler ytringer gjennom kanaler som er offentlig tilgjengelige, samtidig er den som ytrer seg ofte en privat person som ytrer seg i en privat kontekst, og om private forhold. Teknisk sett er det ingen ting som skiller Aftenpostens nettutgave fra en 14-årings private blogg, og befinner begge seg på Verdensveven vil begge være allment tilgjengelige over hele verden. Det er derfor et paradoks at den første utvilsomt hører hjemme i offentligheten, og den andre mest sannsynlig handler om begivenheter som hører hjemme i den private sfære.

Det er det dilemmaet som følger av denne, og tilsvarende paradokser, denne artikkelen skal handle om.

Nettaviser

I utgangspunktet ligner nettaviser som VGnett på papiravisen VG på den måten at begge fylles med innhold som skapes av en profesjonell redaksjon, og begge er styrt av en ansvarlig redaktør. I så måte er det uvesentlig hvorvidt innholdet presenteres på skjerm eller på papir.

Nettavisen VGnett er imidlertid knyttet opp mot et nettsamfunn som kalles for Nettby. Innholdet i Nettby skapes av de som er «borgere» av dette virtuelle samfunnet. Er Nettby en del av nettavisen VGnett, eller lever den sitt eget liv?

Denne problemstillingen spisset seg i februar 2008 da en 14-åring la ut en falsk «nyhetsmelding» på Nettby der en profilert norsk advokat uriktig ble meldt død (Åmås 2008). Oppslaget ble påklaget til Pressens Faglige Utvalg. VG-redaktøren med ansvar for Nettby beskriver Nettby slik (PFU 2008):

Innholdet er skapt av brukerne selv og følger ikke vanlige journalistiske kriterier (…) Innholdet som vises på Nettbys forside har heller ikke vært gjenstand for journalistisk vurdering eller utvalg. Uttrekket er rent algoritmisk, dvs. at programvare automatisk legger inn populært og ferskt innhold på forsiden. […] Det fremsettes (…) om lag 3 millioner skriftlige ytringer på Nettby hver eneste dag, men antallet borgere og ytringer øker stadig. (…) Med et slikt omfang sier det seg selv at det ikke er praktisk mulig å drive tradisjonell forhåndsredigering eller kontinuerlig løpende kontroll med alle ytringer på Nettby.

PFU konkluderer med at Nettby «må kunne defineres som et utvidet debattforum på VG Nett» og dermed også være underlagt Vær Varsom-plakaten og de samme presseetiske normene som VGnett. På den bakgrunn avsa PFU fellende kjennelse. Men dette synet deles ikke av alle.

I kjølvannet av Ramin-Osmundsen-saken, der Norges første minister uten skandinavisk bakgrunn måtte forlate sin stilling fordi hun ikke lenger hadde tillit hos statsministeren, undersøkte ukeavisen Dag og tid ytringer om saken i nettavisenes brukerfora. Sidene til VGnett, Aftenposten.no og Hegnar Online ble gjen-nomgått (Dag og Tid 2008b). I omtalen av Ramin-Osmundsen på disse nettsidene fant ukeavisen en rekke sjikanøse og rasistiske innlegg som neppe noen gang hadde kommet på trykk i en papiravis. Ingen av nettforumene er fri for slike innlegg, men ukeavisa konkluderer med at «Hegnar Online stiller i ein heilt eigen klasse. Der verkar det som om redaksjonen er utan redaksjon».

Oppslaget førte til at professor Bernt Hagtvet anmeldte redaktøren i Hegnar Online, samt utgiver-selskapet, for brudd på straffe-loven § 135a (rasisme-paragrafen). I november 2008 ble anmeldelsen henlagt av politiet som «intet straffbart forhold». Politiadvokat Morten Bentz-rød uttaler til Dag og Tid at han er enig i at ytringene er rasistiske, men henviser til legalitetsprinsippet og at «politiet ynskjer ein klarare lovheimel når det gjeld redaktøransvaret» for ytringer i nettdebatter (Dag og Tid 2008a).

Jusprofessor Jon Bing reiser også spørsmålet om redaktøransvar for nettytringer i boken Ansvar for ytringer på nett (2008), men gir ikke noe klart svar på om hvorvidt et slikt ansvar eksisterer i henhold til gjeldende rett. Både henleggelsen av anmeldelsen mot Hegnar Online og Bings manglende svar viser at dette er et område der gjeldende rett er uklar.


Tittel: “Caracara takes off”
Fotograf: wili_hybrid/Ville Miettinen (Helsinki, Finland)
Brukt i hht. CC BY 2.0 Generic, jf:
http://www.flickr.com/photos/wili/2090459727/

Private offentlige medier

Digital teknologi har gjort det enkelt og billig for privatpersoner å bli sin egen utgiver. Dette skjer enten gjennom såkalte private hjemmesider eller gjennom en «blogg» (forkortelse for «web-logg», som betegner en ofte dagboklignende nettpublikasjon). Begge skapes med enkle publiserings-verktøy som kan anvendes av alle som vet hvordan man kobler seg på nett. Noen av disse selvredigerte nettstedene er til forveksling lik nettsteder det står en profesjonell redaksjon bak, andre er av helt privat karakter. De fleste av disse nettstedene har et svært begrenset publikum. En observasjon som gjerne tillegges Andy Warhol, er at i fremtiden kan alle bli berømte i 15 minutter. I samme ånd er det observert at på Internett kan alle bli berømte for 15 personer. Men selv om den faktiske leserkrets er begrenset, så er alt som publiseres på Verdensveven tilgjengelig for enhver som er knyttet til nettet. Derfor er heller ikke dette publikasjoner som befinner seg helt og fullt i den private sfære, men medier som snarere befinner seg et sted i grenselandet mellom den private sfære og offentligheten.

Det er utvilsomt at slike ting som tradisjonell brevpost og analoge telefonsamtaler ikke regnes som offentlige medier. Følgelig er disse unntatt medieregulering. Deres fortsettelse på den digitale arenaen, som e-post og mobile telefontjenester med tilhørende digitale multimediemeldings-tjenester er også unntatt medieregulering.

Selv om e-post ikke regnes som et offentlig medium, kan en e-post-liste ha tusenvis av abonnenter. Den leses dermed av flere personer enn en typisk lokalavis eller et kulturtidsskrift. Gjennom mobile meldingstjenester sprer innhold seg raskt og effektivt. Det finnes ingen oversikt over hvor mange mobilbrukere som mottok private bilder stjålet fra en norsk skuespiller i oktober 2006, men det er sannsynligvis snakk om mangfoldige tusen. Det er videre utviklet nye teknikker for spredning av innhold over digitale nett som har fått betegnelsen «P2P» (peer-to-peer eller person-til-person) som gjør det mulig for enkeltpersoner å «dele» innhold i en stor skala. Den vanligste bruken av disse teknikkene er ulovlig spredning av opphavs-rettsbeskyttet film og musikk, men kringkastingsselskaper som BBC og NRK har begynt å eksperimentere med slik teknologi (se Eirik Solheims bidrag). Igjen ser vi at det er snakk om et medium som hele tiden skifter mellom å være offentlig og privat.

Digitalt hat

LamdaMOO, Wikipedia, Flickr, Facebook, YouTube, MySpace, Biip.no, Deiligst.no og Penest.no er eksempler på deltakerskapte, rike medier.

For mange av dem som deltar, er denne typen rike medier en arena for kunnskap, vennskap, sosialisering og underholdning (jf. Petter Bae Brandtzægs bidrag), men i tillegg er disse mediene arenaer for mer eller mindre offentlige ytringer.

I likhet med nettavisens diskusjonsforum og nettsamfunn som Nettby stammer innholdet i disse mediekanalene fra deltakerne selv. Hvor dominerende det brukerskapte innholdet er, varierer, men ofte er mediene strukturert slik at deltakerne tilbys en publiseringsflate der de kan dele eget innhold med andre, og der tilretteleggerens rolle består i å gjøre deltakernes innhold attraktivt og synlig for et så stort publikum som mulig. Dette kan skje på mange ulike måter, men gjerne ved at det deltakerskapte innholdet integreres i en infrastruktur for søk, respons og navigasjon.

Mesteparten av det deltakerskapte innholdet man finner i disse mediene er i første rekke uttrykk for kreativitet, kulturelt mangfold og skaperglede (jf. mitt bidrag om nettnøytralitet), men et fåtall av ytringene er av en type som neppe ville tilflytt offentligheten i noe annet medium, som ytringer som krenker privatlivets fred, trusler, hatefulle ytringer, og det som går under betegnelsen digital mobbing. Eksempler på digital mobbing er å legge ut krenkende bilder og videoer av andre, publisere negative og krenkende utsagn om andre, å føre offentlige lister over personer en ikke liker, å publisere rykter og usanne påstander om andre og å opprette såkalte hatsider mot andre.

Når det gjelder opplysninger som grovt krenker privatlivets fred, enten de er sanne eller usanne, hjelper det sjelden å fjerne ytringen fra nettet. Når informasjon om privatlivet først er sluppet ut i det offentlige rom, er skaden skjedd. Det er ikke mulig å «tilbakekalle» noe som burde forblitt privat.

Et av de tidligste eksemplene på digital mobbing var en serie med virtuelle «voldtekter» av svært eksplisitt og sadistisk karakter som fant sted i nettspillet LamdaMOO i 1993. Voldtekten skjedde innenfor spillets (virtuelle) ramme, men flere av spillets kvinnelige deltakere opplevde det de ble utsatt for som et reelt overgrep. Hendelsen utløste sinne og raseri. Julian Dibbell, en journalist og deltaker i spillet som rapporterte om hendelsen i The Village Voice, beskriver et følelsesladet innlegg som «en kvinne i Seattle» kommer med på spillets nettforum (Dibbell 1993). Han fortsetter:

Noen måneder senere betrodde kvinnen i Seattle seg til meg og fortalte at mens hun skrev disse ordene strømmet post-traumatiske tårer ned begge kinn – et faktum i den virkelige verden som i tilstrekkelig grad beviser at følelsesutbruddet var noe langt mer enn rollespill.

Digital mobbing kan også skje ved at noen gir seg ut for å være en annen og legger ut en falsk profil på nett der korrekte opplysninger som navn, telefonnummer og adresse kobles med uriktige opplysninger (telegraph.co.uk 2008). Et grotesk eksempel på dette, som jeg er blitt kjent med via et foredrag av politijurist Eirik T. Hansen, er en falsk profilside på et populært norsk nettsamfunn, med korrekte og utfyllende personopplys-ninger med navn og adresse til en mindreårig jente – og en falsk, men detaljert beskrivelse av at hun ønsker sex med voksne menn og fantaserer om å bli voldtatt hjemme. Profilsiden var opprettet av en jevnaldrende jente, med en konflikt mellom barna som bakgrunn.

De digitale mediene gjør det mulig å bedrive digital mobbing under dekke av anonymitet. Først når politiet kobles inn, er det mulig gjennom etterforskning å finne frem til identiteten til den som står bak digital mobbing, som regel gjennom sporing av IP-adressen som hefter ved ytringen. Dette gjør trolig terskelen for hva man kan tillate seg lavere enn ved kommunikasjon som skjer ansikt til ansikt.

Den digitale mobbingen kan i noen tilfeller oppleves som mer alvorlig enn tradisjonell mobbing. Den digitale mobbingen er nærmest irreversibel, siden det som havner på nettet gjerne blir liggende lenge. Det blir ofte kopiert og spredt til nye nettsteder, og det fører til at den som blir mobbet føler seg krenket i lang tid fremover.

I ungdomskulturen blir mobiltelefoner med muligheter til å ta opp bilder, lyd og video benyttet til trakassering i en form som går under betegnelsen «happy slapping» (Times Online 2005). Dette går ut på å angripe et tilfeldig offer fysisk og banke opp vedkommende mens angrepet filmes med et vanlig mobilkamera. Innspillingen av opptrinnet deles så med andre via bluetooth, distribueres via e-post eller legges ut på nettet for å øke ydmykelsen av offeret. Her brukes ulike typer digitale medier svært bevisst og intenst i en kampanje for å legge følelsesmessig skade til fysisk.

I november 2008 avsa en føderal jury i Los Angeles en fellende kjennelse i en sak der en 49 år gammel kvinne var tiltalt for å ha medvirket til at en 13 år gammel jente begikk selvmord (New York Times 2008a). Datteren til 49-åringen lå i konflikt med 13-åringen, og moren har oppgitt at hun ønsket å hjelpe sin datter. På nettsamfunnet MySpace opprettet en bekjent av 49-åringen en falsk konto der hun ga seg ut for å være en gutt («Josh») på 16 år. Etter først å ha vunnet 13-åringens tillit begynte «Josh» å sende stadig mer aggressivt innhold, som «alle hater deg» og «verden vil være et bedre sted uten deg». Rett etter å ha mottatt flere slike meldinger hengte 13-åringen seg (New York Times 2008b).

Politiet får stadig flere henvendelser fra foreldre som er fortvilet over at barna deres er blitt krenket på nettet. Fra 2006 til 2007 økte antallet saker om mobbing, trusler og ærekrenkelse på nett med over 17 prosent i konfliktrådene. Tallet er mer enn doblet siden 2002 (Adresseavisen 2008).

Flere av de ustabile ungdom-mene som har begått skolemassakrer de siste årene, har lagt ut «reklamevideoer» for sine ugjerninger på det sosiale nettstedet YouTube i forkant av handlingen.

Bruken av nettet som publiseringsarena gir imidlertid også samfunnet en mulighet til å oppdage mobbing og sjikanering gjennom det ustabile og hatefulle individer publiserer. Ved å forske på denne typen nettytringer bør samfunnet kunne lære seg mer om hvordan man kan gjenkjenne bestemte faresignaler og intervenere før noen blir fysisk skadet.



Tittel: “Virgin Dune”
Fotograf: Hamed Saber (Teheran, Iran)
Brukt i hht. CC BY 2.0 Generic, jf:
http://www.flickr.com/photos/hamed/330039839/

Tosidighetens bakside

I motsetning til «tradisjonelle» medier, som primært snakker til sitt publikum, kommuniserer deltakerskapte medier begge veier. Denne tosidigheten har en «forside» i form av publi-seringsflater som lar deltakeren kommer til orde, men den kan også ha en «bakside», i form av at ytringer og hendinger i slike medier blir registrert og analysert på en måte som minner om tradisjonell overvåkning.

Et av de selskapene som går lengst i så måte, er Facebook, men også andre profilerte selskaper på Internett, som for eksempel Google og Yahoo, overvåker sine brukere.

 I likhet med andre rike medier tilbyr Facebook sine deltakere en rekke redaksjonelle flater der de kan legge ut tekster, fotografier, video-er og lignende. Dette er kommunikasjon fra deltakerne og til Facebook som vi må anta er bevisst og villet, men som Facebook analyserer for å finne holdepunkter som gjør det mulig å spisse markedsføringsbudskap mot deltakeren. Ytrer man seg mye om fotball på Facebook, vil man sannsynligvis motta reklame for fotballkamper og fotball-dvd-er. I tillegg registreres alle små og store begiven-heter i medlemmets liv som selskapet har tilgang til. Personlige meldinger over Facebooks meldingssystem om viktige livshendinger, som for eksempel graviditet, fanges opp. Det samme skjer når vennskap og samboerskap inngås og brytes. Hvem som gir hverandre virtuelle presanger, hvem som endrer sivil status, osv., blir rutinemessig samlet inn og systematisert av Facebook.

Videre overvåker Facebook transaksjoner som skjer på samarbeidende nettsteder gjennom et eget system som går under navnet Beacon (PCworld.com 2007). Kjøper man for eksempel forlovelsesring i en nettbutikk knyttet til systemet, blir dette rapportert til Facebook. Hele denne strømmen av små og store begivenheter og handlinger brukes så av Facebook for å skape en «profil» for spisset markedsføring overfor den person det gjelder. Ønsker man det, kan man også få denne nyhetsstrømmen gjort løpende synlig for alle dem som tilhører kretsen til den personen det gjelder (slik en slik krets defineres av Facebook).

På mange måter kan Facebook minne om en sladrepublikasjon som Se & Hør, men som i stedet for å fortelle om kjendisers privatliv handler om dine Facebook-venners små og store gjøremål. Denne nyhetsstrømmen avgrenses riktig nok til en lukket krets av «venner». Forskning viser imidlertid at ordet «venn» i Facebook har en langt videre betydning enn det folk vanligvis forbinder med begrepet (Fulton III 2007). I og med at kommunikasjonen skjer innenfor en lukket krets, kan det stilles spørsmål ved hvorvidt nettsamfunn av typen Facebook virkelig er et offentlig medium. Jeg har imidlertid valgt å ta det med her, blant annet fordi jeg tror at denne typen hybridløsninger, der grensene mellom det offentlige og private bevisst viskes ut, er en forsmak på den typen rike medier vi vil møte i fremtiden.

Medieregulering og digital dømmekraft

De delene av dagens lovverk som regulerer mediene, knytter gjerne reguleringens virkeområde an til begreper som «trykt skrift» og «kringkastingssending». Dette er begreper som ikke er relevante i forhold til digitale medier – og som derfor langt på vei gjør at ymse digitale medier befinner seg hinsides regulering.

Jeg mener vi trenger en grundig gjennomgang av lovverket omkring medieregulering. En fremtidsrettet lovgiving på dette området bør være teknologinøytral, må forholde seg til den teknologiske utviklingen som har gjort skillet mellom offentligheten og privatsfæren langt mer komplisert enn tilfellet var for tyve år siden, og må forsøke å finne frem til sikkerhetsmekanismer som kan gjøre nettet mindre egnet som arena for ytringer som krenker privatlivets fred, trusler, hatefulle ytringer og digital mobbing. Videre bør praksisen der nettets tosidighet utnyttes til overvåkning strammes inn.

Ytringsfrihetskommisjonen foreslo i 1999 å regulere mediene gjennom en teknologinøytral medieansvarslov. Dette er et forslag som bør tas frem igjen.

Det snakkes mye om digital kompetanse og viktigheten av å bygge ned digitale skiller, slik at hele befolkningen får ta del i nettet og dele den informasjon, kunnskap og kultur som skapes og formidles der. Denne kompetansen bør ikke bare handle om å beherske de digitale mediene og den tilhørende teknologien teknisk og ferdighetsmessig. Like viktig er det å sørge for at de som deltar på nettet erverver digital dømmekraft i forhold til bruk av rike medier generelt, og i forhold til eget og andres personvern spesielt.

Myndighetene har en uttalt målsetting om å sørge for at barn og unge gjennom skolen får en grunnleggende kompetanse i bruk av IKT og rike medier. Dette er bra. Men samtidig bør man ikke glemme den delen av befolkningen som vokste opp før nettet ble allemannseie, og som derfor aldri har fått noen formell opplæring på dette området. Særlig viktig er det å sørge for at de som tar del kjenner til de personvernrettighetene de selv har, og hvilke plikter de har overfor andre. Videre bør de ha tilgang til informasjon om hva slags etiske og moralske standarder en god nettborger bør legge til grunn når han eller hun navigerer i det hybride digitale landskapet mellom offentligheten og privatlivet der mange av de deltakerskapte, rike mediene befinner seg.

Referanser

Adresseavisen (2008): Du er stygg og lukter vondt, Trondheim, 2008–01–09, s. 8.

Bing, J. (2008): Ansvar for ytringer på nett. Oslo: Universitetsforlaget.

Dag og Tid (2008a): Dårleg dømekraft å droppe Hegnar-saka, 2008–11–21, ss. 4–5.

Dag og Tid (2008b): Rasisme på Hegnar Online, 2008–02–22, ss. 4–5.

Deleuze, G. og Guattari, F. (1988): A thousand plateaus: capitalism and schizophrenia (oversetter: Massumi, B., Athlone Contemporary European Thinkers). London: Athlone Press.

Dibbeli, J. (1993): A Rape in Cyberspace, The Village Voice, New York, 1993–12–21.

Eggen, K. (2002): Ytringsfrihet: Vernet om ytringsfriheten i norsk rett: Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Fulton III, S.M. (2007): 41% of Facebook Users Give Personal Data to Green Plastic Frog (web page), http://www.betanews.com/article/41_of_Facebook_Users_Give_Personal_Data_to_Green_Plastic_Frog/1187116038 (lest: 2008–09–12).

Habermas, J. (1992): Further Reflections of the Public Sphere. I Calhoun, C.J. (red.) Habermas and the Public Sphere. Cambridge, Massachusetts og London, England, The MIT Press.

New York Times (2008a): Guilty Verdict in Cyberbullying Case Provokes Many Questions Over Online Identity, New York, 2008–11–27.

New York Times (2008b): Woman Who Posed as Boy Testifies in Case That Ended in Suicide of 13-Year-Old, New York, 2008–11–21.

PCworld.com (2007): Facebook’s Beacon More Intrusive Than Previously Thought, oppdatert 2007–12–01 (nettavis), http://www.pcworld.com/article/140182/facebooks_beacon_more_intrusive_than_previously_thought.html (lest 2008–11–24).

PFU (2008): PFU-sak 096/08, oppdater 2008–02–07 (nettside), http://www.pfu.no/case.php?id=2055

telegraph.co.uk (2008): Man sues friend over fake Facebook profile, oppdatert 2008–07–01, Nicole Martin (nettavis), http://www.telegraph.co.uk/news/2226803/Man-sues-friend-over-fake-Facebook-profile.html
(lest 2008–11–24).

Times online (2005): «Happy-slap» link to TV shows, oppdatert 2005–05–20, Chris Johnston, http://www.timesonline.co.uk/tol/news/uk/article524597.ece (lest 2008–11–24).

Åmås, K.O. (2008): Hva er en redaktør? Aftenposten, Oslo, 2008–03–13, del 2, s. 9.

Vist 5024 ganger.