16. april - 3. mai
Gisle Hannemyr
Eirik Solheim
Debattredaktører
4. mai – 19. mai
Even E. Westvang
Simen Svale Skogsrud
Debattredaktør
19. mai – 12. juni
Petter Bae Brandtzæg
Vibeke Kløvstad
Debattredaktører
19. mai
Delte
meninger
Heidi Grande Røys
Redaktør

Hva slags barn vil vi ha?

Elisabeth Staksrud

Last ned dette kapittelet som PDF

Da vi som er voksne nå var små, var medieverdenen et trygt sted for barn og unge. Donald Duck & co var den mest populære tegneserien, biblioteket passet på at du var moden nok til å låne Ringenes herre, kinofilmene ble kontrollert og klippet av Statens filmtilsyn, NRK var eneste fjernsynskanal, dag-tv for nøkkelbarn var stort sett pausefisker og «Trim for eldre», og video var det bare naboen som hadde. Folk som snakket med seg selv på gaten var farlige og sannsynligvis gale, pornografi var noe som bare fantes i blader fra snuskete butikker i Sverige, og spill var noe man hadde på hytta.

Og Internett var det ingen vanlige mennesker som hadde hørt om.

I dag er verden annerledes. Barn og unge vokser opp permanent oppkoblet, ettåringene leker at de snakker i mobiltelefon, og dataspill er den mest populære hjemmeaktiviteten. Norske barn er noen av de mest digitale i verden, 75 prosent av alle mellom ni og 15 år har brukt Internett en gjennomsnittsdag (Vaage 2007, s. 59) og 73 prosent av husholdningene hadde i 2008 tilgang til bredbånd (Statistisk sentralbyrå 2008). I Norge har vi hatt en gjennomgående positiv holdning til at barn og unge skal bruke Internett, og de aller fleste norske foreldre mener at fordelene ved bruken i stor grad oppveier eventuelle ulemper. Fra myndighetenes side blir evnen til å kunne bruke digitale verktøy definert i skolens «kunnskapsløft» som en sentral kompetanse, på lik linje med det å kunne lese, skrive, regne og uttrykke seg muntlig (St.meld. nr. 30 Kultur for læring [2003–2004]). Bakgrunnen er forståelsen av at Internett, mobil og dataspill gir fantastiske muligheter til informasjon, ytring, kommunikasjon, kreativ utfoldelse, læring og underholdning for oss alle, i tillegg til det praktiske og selvforsterkende faktum at Internett kommer til å bli mer og mer sentralt ikke bare for læring, men også for deltakelse i demokratiske prosesser i fremtiden, prosesser barn og unge være en del av.

Foreldrenes bekymring

Allikevel er de allmenne bekymringer til stede. I 2003 var den største av dem, uttrykt av 24 prosent av alle foreldre med barn mellom ni og 16 år, at barn skulle se pornografi på nettet (Staksrud 2003). Denne frykten har siden vært synkende, i takt med at foreldrenes egenkompetanse har økt, til en halvering i 2006. Vi har selv blitt flinkere og mer aktive nettbrukere og har erfart at det ikke er slik at om du skrur på PC-en, så kommer pornoen automatisk til deg – stikk i strid med det man skulle tro etter å ha fortapt seg i tabloidenes mediepaniske oppslag i begynnelsen av årtusenet. I stedet har tidsbruk tatt over som bekymring nummer én (Staksrud 2008). «Skjermtid» har blitt et forhandlings- og konflikttema i mange hjem, hvor foreldrenes oppfatning av PC-bruk som noe statisk og entydig står mot barnas opplevelse av det samme som noe komplekst og flerdimensjonalt, hvor man både gjør lekser, snakker med venner, hører på musikk, laster ned filmer, leser nyheter, utfolder seg kreativt og spiller spill, og gjerne alt på én gang. Der foreldre ser barn som kaster bort tid foran skjermen – tid som heller skulle vært brukt på bøker og fotball, er barna der de alltid har vært, sammen med venner, i kosekroken eller ved leksepulten. Det bare ser ikke slik ut med foreldrebrillene, for nå skjer det digitalt.

Også frykten for at barn skal treffe «fremmede» eller «farlige mennesker», har økt. Medieoppslag om pedofile som bruker Internett til å lokke barn til å kle av seg foran web-kamera eller møte dem i virkeligheten for å begå seksuelle overgrep, har skapt debatt og resultert i tiltak både i form av ny lovgivning, den såkalte «grooming»-loven, lov 2007–04–13 nr. 14: Lov om endringer i straffeloven 1902 mv. (straffebud om å møte et barn med forsett om å begå seksuelt overgrep mv.) og polititiltak på web. I 2008 var det 14 prosent av alle foreldre med barn fra ni til 18 år som var redde for at barna deres skulle havne i en slik situasjon (Medietilsynet 2008).

Det finnes også områder hvor bekymringen er liten fra foreldrenes side. Utfordringer ved nettet som få (mindre enn fem prosent) eller ingen foreldre anser som store trusler i 2008 (Medietilsynet 2008), er for eksempel at barna skal motta feil/falsk informasjon, oppleve misbruk av personopplysninger, bli passive og utvikle asosial atferd, spille spill med voldelig innhold, oppleve rasisme, trakassering eller mobbing og å bli eksponert for reklame eller utsatt for datavirus. Men – hva er egentlig farene ved å være på nettet? Og hvor stor er risikoen for at barn blir utsatt for «noe»? Er det slik at alle barn er i like stor fare? Og, ikke minst, hvordan håndterer vi – og barna – best denne risikoen?

Risiko på nett

For å diskutere utfordringene, eller kanskje til og med farene ved barns nettbruk, er det viktig å først tenke igjennom hvordan vi ser på barn. Anser vi dem for å være passive ofre for voksnes misbruk, er de deltakende aktører eller skaper de kanskje til og med risiko selv?

Synet på hva barn er, hva de kan og hvilken rolle de har i samfunnet, varierer sterkt, ikke minst mellom ulike land og kulturer. I det europeiske prosjektet Eukidsonline har man, etter å ha vurdert over 500 europeiske studier om barn og Internett, kommet til følgende utgangspunkt for å kategorisere ulike typer risiko knyttet til barns og unges nettbruk (se for eksempel Hasebrink, Livingstone og Haddon 2008):


Som vi ser, er de faktiske utfordringene barn og unge møter flere enn vi er vant til å tenke på. Den offentlige oppmerksomheten hos medier, politikere og ulike aktører knyttet til barns og unges velferd har nesten utelukkende handlet om innholds- og kontaktrisiko knyttet til aggressiv og seksuell atferd som pornografi, vold og bombeoppskrifter, pedofile og muligheten for å møte «fremmede» på nettet, og i den senere tiden – digital mobbing. Dette utgjør under halvparten av tabellens innhold. Lite offentlig bekymring knyttes til barnet som produsent av uønsket atferd, ei heller utfordringer knyttet til kommersiell utnyttelse eller påvirkningen av barns verdier. Siden forskning ofte går hånd i hånd med samfunnsagendaen, vet vi også lite om hvor omfattende disse utfordringene er, og hvordan de påvirker barna våre.


Det vi vet, er at jo mer man bruker Internett, jo større er sjansen for at man kan bli utsatt for noe ubehagelig, uønsket eller farlig. Når vi ser på den reelle barneaktiviteten, ser vi at barnas atferd er mer omfattende enn den tradisjonelle voksnes. Det betyr at de står overfor sine spesielle utfordringer, samtidig med at de møter oss som voksne. Vi må derfor i fremtiden ta hensyn til at de også møter voksenproblematikk slik som skremmende innhold, muligheten for ulovlig nedlasting eller forsøk på utnyttelse og brudd på deres personvern fra kommersielle aktører.


Tittel: " The Silent People (at Suomussalmi. June 2006) "
Fotograf: wili_hybrid/Ville Miettinen (Helsinki, Finland)
Brukt i hht. CC BY 2.0 Generic, jf:
http://www.flickr.com/photos/wili/170373523/

Samfunnets rolle

Det betyr ikke at løsningen er å skru av PC-en. Tvert imot. Det er ofte de barna med minst erfaring og kompetanse som er mest utsatt for uønskede opplevelser på nettet (Staksrud, under utgivelse). Gjennom hele Europa ser vi hvordan barn begynner å bruke nettet tidlig, og hvordan man, i alle land, når et «tak» når barna blir ca. 12 år. I den alderen har de fleste som har teknisk mulighet til å få tilgang, også begynt å bruke Internett (Hasebrink et al. 2008, s. 21). De barna som starter tidlig, utvikler en «trappetrinnskompetanse», hvor de lærer seg å bruke ulike typer tjenester på nettet etter hvert som de blir eldre. Og sammen med brukskompetansen kommer også håndteringskompetansen. Ved å utforske og lære alene eller sammen med venner og familie lærer de seg hvordan de skal kommunisere på nettet, hva det er lurt å gjøre og hva som ikke er så lurt. Og en slik læring, sammen med voksen styring og veiledning om kildekritikk, personvern og hva som ikke er lov eller lurt, vil gi de fleste mer enn nok bagasje til å håndtere risiko på nettet. Men hvordan skal denne styringen og voksenveiledningen skje?

Kompleksiteten i utfordringene knyttet til barn og unges nettbruk gjør at de går på tvers av tradisjonelle organisatoriske grenser for regulering og beskyttelse. Reguleringen av barns tilgang til de tradisjonelle mediene har de siste hundre årene i Norge vært styrt av ulike statlige organisasjoner. I tillegg har mediene selv tradisjonelt vært tydelige når det gjelder ansvarlighet, programflater og eierskap, og de har hatt en sterk selvjustis gjennom pressens faglige utvalg, Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten. NRK, og senere TV2s bruk av «vannskille», et tidspunkt på kvelden som markerer at man etter dette kan sende mer voksent innhold fordi barna da bør være i seng, er ett eksempel. Den strenge sentrale fastsettelsen og lokale fysiske kontrollen av aldersgrenser for kinofilmer er et annet.

Utviklingen av Internett for den jevne borger har skjedd samtidig med at vi har sett en deregulering og endring av disse tradisjonelle institusjonene som gjorde foreldrenes hverdag enklere, og barnas medie-bruk mer kontrollert. I hele Europa ser vi for eksempel hvordan den tradisjonelle filmsensuren har blitt nedlagt eller endret slik at fokus er flyttet fra regulering av tilgang rettet mot barna, til rådgivning av foreldre om innhold. Det er med andre ord foreldrene som skal velge på vegne av, veilede og kontrollere sine barn.

Dette skiftet – fra en sentral regulering til et fokus på foreldreansvar – har gått fort og har skjedd i en tid hvor det generelle medietilbudet har eksplodert. Plutselig kan man få mange tv-kanaler direkte rettet mot barn. Ethvert program har sitt eget nettsted, sine kommersielle produkter, sin klubb, sine spill, sin ringetone, sin kleskolleksjon. Ethvert barn kan kjøpe uavhengig av foreldrene, de fleste barn har nemlig en mobil, og den kan utmerket godt fungere både som lommebok og kredittkort. Mediehverdagen er konvergert, produkter opptrer på tvers av teknologiske plattformer, i tillegg til at mediene og innholdet er produkter i seg selv, og utviklingen har gått rimelig fort for de fleste av oss. I tillegg gjør barnas tidlige bruk (de fleste norske barn begynner å bruke Internett før de begynner på skolen [Staksrud 2008]) at barna ikke får informasjon om bruk tidlig nok. Vi glemmer at seksåringen går på Internett for å finne informasjon til lekser – og derfor også trenger å lære om kildekritikk, eller at niåringen uforvarende kan komme innom pornografi på nettet, og derfor vil sitte igjen med mye forvirring og mange ubesvarte spørsmål.


Tittel: “Underwater People”
Fotograf: Nrbelex/Brett Weinstein (Scarsdale, NY, USA)
Brukt i hht. CC BY-SA 2.0 Generic, jf:
http://www.flickr.com/photos/nrbelex/287140395/

Barnas egen rolle

Den for oss allestedsnærværende og meget synlige digitale revolusjonen er allikevel ikke den største samfunnsreformen for barn og unge de seneste to årtier. Det er derimot den globale utviklingen av barns rettigheter. FNs konvensjon om barns rettigheter, implementert av alle FNs medlemsstater bortsett fra Somalia og USA, vektlegger alle barns rett til ytringsfrihet (artikkel 13), organisasjonsfrihet (artikkel 15), personvern (artikkel 16), informasjonsfrihet (artikkel 17), utdanning (29) og fritid og kulturelle aktiviteter (artikkel 31) – alle aktiviteter relevante for Internett, både når det gjelder tilgang og bruk. I Norge står barns rettigheter sterkt, og retten til å ytre seg, finne informasjon og delta i den demokratiske samfunnsprosessen er noe vi må sikre at barn har. Men er vi flinke nok til å tenke rettigheter når vi er redde for risiko? Og hvordan gjør man dette?

I vårt demokratiske samfunn følger det tradisjonelt plikter med rettigheter, og med privilegier følger ansvar. Allikevel er det ikke ofte vi diskuterer barns plikter, spesielt ikke når det gjelder mediebruk. Men, barn er ikke passive mottakere og konsumenter, de er i like stor grad aktive aktører og produsenter – også når det gjelder risiko. Vi ser ikke lenger på barn som det klassiske hvite lerret, tabula rasa, men som medlemmer av samfunnet. Derfor er ikke utfordringen hvordan man skal beskytte barn, men hvordan man skal sikre barn deltakelse, gjennom tiltak for å gjøre dem trygge og ved å ha forventninger til dem.

Hva slags barn har vi?

Dagens norske barn, i alle fall de under femten år, har stort sett vokst opp med Internett og dataspill. Så, hva slags barn har vi?

Vi har barn som er aktive, sofistikerte brukere av et vidt spekter av tjenester på Internett. Mens de som er voksne i dag ofte bruker Internett til e-post og web-relaterte tjenester (tør vi gjette nettbank, nettaviser, reisesider og «finn.no»?), er spill den mest populære aktiviteten til barn og unge, tett fulgt av tjenester som informasjonssøk, nedlasting og fildeling, snakke med venner, bruk av sosiale nettverk, kreativ produksjon av musikk og video – og listen fortsetter.

Vi har barn som bruker Internett som sin primærkilde til leksehjelp. Vi har barn som bruker mobilen som verktøy for å kommunisere med venner. Og vi har barn som blir sosialt isolert fordi de faller utenfor den viktige sfæren som nye medier er for kommunikasjon mellom jevnaldrende. Og det er kanskje den største risikoen av alle.


Tittel: “Buddha Head Inbedded in Roots at Wat Phra Mahathat, Ayuthaya, Thailand”
Fotograf: Rene Ehrhardt (Reading, UK)
Brukt i hht. CC BY 2.0 Generic, jf:
http://www.flickr.com/photos/rene_ehrhardt/2391226598/

Hva slags barn vil vi ha?

Ja, det finnes mange potensielle farer når man bruker Internett, som i verden ellers. Og barn som bruker Internett opplever også mer risikofylte situasjoner. Men, for å gi barn en trygg nettbruk er det viktig at vi ikke lar frykt og gode intensjoner stå i veien. For hva er egentlig en trygg nettbruk? Er det at barna aldri opplever noe vanskelig? Eller er det at de lærer å minimere risikoen for at noe skjer, og om det skjer, vet hva de skal gjøre?

Mens vi som forskere og voksne ofte er opptatt av å telle «hvor ofte» eller «hvor mye» noe har skjedd, kan det være lurt å stoppe opp og spørre – hva skjedde etterpå? Etter at man så porno eller voldelig innhold på nettet? Etter at man ble mobbet eller trakassert? Etter at man hadde avtalt å møte noen i virkeligheten som man bare kjente fra Internett? Da man sammenlignet hvordan norske, britiske og irske barn håndterer risiko på nett, kom det frem at det var store forskjeller, både når det gjaldt alder, kjønn og nasjonal bakgrunn. Norske barn er generelt flinke til å ignorere uønskede henvendelser og be om hjelp når de trenger det. Det er oftest de yngste som blir skremt av situasjoner de opplever på Internett, men de yngste er også de flinkeste til å si fra til voksne. For dem som nærmer seg tenårene, skjer dette uten at foreldre eller andre voksne er involvert – man henvender seg heller til venner for råd og trøst (Staksrud og Livingstone, under utgivelse, 2009).

Vi opplever alle, hver dag, en mengde av potensielt farlige situasjoner. De fleste av disse situasjonene kjenner vi igjen, og vi vet hva vi skal gjøre. Håndteringen av risiko består av flere faser, fra vurdering av sannsynligheten for at noe skal skje, og i så fall hvor store konsekvensene vil bli, via en evaluering hvor vi vurderer hvorvidt risikoen er akseptabel, til håndtering, hvor vi forsøker å redusere både risikoen og konsekvensene til et minimum (Renn 2000). Alle tre prosessene er viktige, og generelt aksepterer vi et visst nivå av risiko i hverdagslivet, nettopp for at vi i det hele tatt skal ha et liv. I stedet for å unngå trafikken/restauranter/Internett så aksepterer vi at det finnes en gitt risiko for å bli overkjørt/matforgiftet/få virus, men vi lærer oss å ta forholdsregler for å minimere denne risikoen.

Når det gjelder barn og Internett, har debatten imidlertid i stor grad vært preget av at man er redd for barna sine, og dermed ikke vil akseptere noen form for risiko. Er dette et godt alternativ? Å lære å håndtere risiko er en vital del av å utvikle motstandskraft og kompetanse, evner som vi alle trenger etter hvert som vi blir eldre. Pakker vi barna våre inn i bomull og beskytter dem mot alt som kan være farlig, vil vi i tillegg til å frarøve dem alle mulighetene som ligger i bruken av ny teknologi, også frarøve dem muligheten til å utvikle kompetanse til å håndtere vanskelige situasjoner. Denne kompetansen er sentral for alle mennesker. Kanskje er det greit å akseptere en viss risiko, i bytte mot opplæring og informasjon til både foreldre og barn?

Utfordringen ligger nettopp i å gi denne informasjonen, følge en utvikling som går raskere enn samfunn og byråkrati klarer å følge, og sikre at råd og hjelp når ut til alle.

Hva virker? Fryktløse voksne som tør å snakke med barna – også på deres premisser. Voksne som er villige til å lytte, lære, og kanskje til og med spille dataspill med barna. Voksne som innser at i de fleste ubehagelige situasjoner som oppstår har barna også selv hatt en rolle, og at det derfor er ekstra vanskelig å be om hjelp.

Referanser

Hasebrink, U., Livingstone, S. og Haddon, L. (2008): Comparing children’s online opportunities and risks across Europe: Cross-national comparisons for EU Kids Online. London: EU Kids Online (Deliverable 3.2.).

Medietilsynet (2008): Trygg bruk-undersøkelsen 2008. Medietilsynet.

Renn, O. (2000): Risk and society. Paper presented at the International Conference: Risk Analysis and its Role in the European Union, Brussels.

St.meld. nr. 30 Kultur for læring (2003–2004): Lastet ned 04.02.08 fra http://www.regjeringen.no/Rpub/STM/20032004/030/PDFS/STM200320040030000DDDPDFS.pdf.</p>

Staksrud, E. (2003): What do SAFT kids do online? Paper presented at the Future Kids online – How to provide Safety, Awareness, Facts and Tools.

Staksrud, E. (2008): SAFT 2006 survey findings. Fredrikstad: Norwegian Media Authority.

Staksrud, E. (under utgivelse): Online grooming legislation – moral panic or appropriate measure? Unpublished Section of Thesis. University of Oslo.

Staksrud, E. og Livingstone, S. (under utgivelse, 2009): Children and online risk: Powerless victims or resourceful participants? Information, Communication & Society, under utgivelse.

Statistisk sentralbyrå (2008): IKT i husholdningene, tabell 2 (Andel med ulike typer Internett-abonnement, etter familietype, husholdningsinntekt, kjønn, alder, utdanning og arbeidssituasjon). Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Vaage, O.F. (2007): Norsk mediebarometer 2007. Oslo–Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Vist 6591 ganger.