16. april - 3. mai
Gisle Hannemyr
Eirik Solheim
Debattredaktører
4. mai – 19. mai
Even E. Westvang
Simen Svale Skogsrud
Debattredaktør
19. mai – 12. juni
Petter Bae Brandtzæg
Vibeke Kløvstad
Debattredaktører
19. mai
Delte
meninger
Heidi Grande Røys
Redaktør

Privat 2.0

– mot økt åpenhet og ønsket nettsynlighet

Petter Bae Brandtzæg

Last ned dette kapittelet som PDF

Internett-bruken har eksplodert i Norge de siste årene. Samtidig endres vår oppfatning av hva som er privat. Våre digitale fotavtrykk er tydeligere enn noensinne. Vi opptrer hyppigere og mer åpent i offentlige sosiale fora på Internett, som for eksempel Nettby og Facebook. Selvpresentasjonen i disse og andre nettsamfunn gjenspeiler i stor grad hvem vi er, og hvilke interesser vi har. Vi blottlegger ofte navn, kontaktinformasjon og bilder, vi kringkaster status for hva vi gjør eller føler, og vi publiserer politiske, kulturelle og religiøse preferanser. Fremtidens digitale virkelighet vil trolig føre til ytterligere avslørende synlighet, og grensene mellom hva som er privat og offentlig vil kunne bli enda mer diffuse.

Den amerikanske nettsamfunnsforskeren Rober Kozinets hevder at «du i fremtiden enten er synlig eller så deltar du ikke» (Paraplyen 2007). Det å sette spor på nettet ansees som viktig, samtidig som nye bruksformer som innholdsdeling og økt sosialisering kombinert med nye teknologiske løsninger (som for eksempel web-kamera) tvinger frem mer synlighet. Flere og flere nettsamfunn kommer trolig også til å oppfordre sine medlemmer til å benytte eget navn, slik som Facebook alt gjør i dag. Økt deltakelse på Internett vil dermed innebære å oppgi store deler av sitt privatliv og personvern. Mulighetene for den enkelte til å ivareta sin «privacy» i år 2020 vil bli svært små, konkluderte halvparten av 700 amerikanske Internett-eksperter i deres spådom om fremtiden (Fox et al. 2005). I 2008 kom selskapet Google med et lignende utsagn, hvor de hevdet at «privatlivet er en illusjon» (ITavisen 2008). Da er det kanskje like greit å lene seg til Scott McNealys berømte ordtak fra 1999: «You have zero privacy anyway. Get over it.» 

Den nettsynligheten vi nå er vitne til, er radikalt forskjellig fra den vi opplevde for bare få år siden. Den gang besto nettsamfunn av «ansiktsløse sjeler» med et tilhørende «nick» eller kallenavn. I dag er vår oppfatning av det «private» endret og i en ny fase som kan kalles: «privat 2.0», en type ny og andregenerasjons privatliv som kombinerer det offentlige med det private på helt nye måter enn tidligere. Tett dialog, nærhet og vennskap er ikke lenger en forutsetning for å fremstå åpent. Samtidig blander dagens teknologier både personlig kommunikasjon og massekommunikasjon. Dette tvinger frem mer offentlighet og synlighet i mediebruken, som i seg selv er blitt privat gjennom et økende fokus på selvpresentasjon. Vi ser en ønsket åpenhet og en ønsket nettsynlighet skride frem. Dette til tross for avisenes advarsler. Nettsamfunnet Facebook er blitt omtalt som fanden selv, og personåpenheten på Internett er blitt beskrevet som en risikosport. Svekket personvern, stjålne personidentiteter, storebror ser deg og personinformasjon på avveie, er noen av skrekkscenarioene. Særlig barn og unge oppfordres til ikke å navngi seg på Internett. En av årsakene er at Norge er blitt omtalt som et land med høy bruk og høy risiko i europeisk sammenheng. Eventuelle fordeler knyttet til økt åpenhet og synlighet er i liten grad berørt i denne offentlige debatten.

Det er derfor betimelig å spørre seg hvorfor vi i dag er vitne til en økende personsynlighet på nettet? Oppfatter brukerne synligheten som ønsket eller som et problem? Og hva er egentlig konsekvensen av anonymitet på den ene siden og synlighet på den andre? Jeg vil forsøke å belyse disse problemstillingene ved å beskrive bakgrunnen for økt synlighet. Jeg skal også diskutere sentrale aspekter ved anonymitet og åpenhet, eksemplifisert ved to brukerstudier, hvor den ene ser på ytringsfriheten i bloggsfæren og den andre studerer seksuell trakassering blant unge medlemmer av nettsamfunn.


Tittel: “best of friends..”
Fotograf: Sir Mervs (pinoy biyahero)/Mervin L. Manalo (Metro Sta. Rosa, Philippines)
Brukt i hht. CC BY 2.0 Generic, jf:
http://www.flickr.com/photos/sir_mervs/2928397957/

Egenskaper ved nettkommunikasjon

I Internettets tidlige fase på nittitallet ble nettet hyllet som en arena hvor man kunne leke med og utforske ulike roller og identiteter. Psyko-logen og forskeren Sherry Turkle beskrev hvordan mennesker med lav selvtillit i ansikt-til-ansikt-situasjoner oppnådde mer trygghet og kontroll online. I den banebrytende boken Life on the screen – Identity in the age of Internet (1995) dokumenterte hun flere episoder for å forklare fenomenet. Med referanse til psykoterapi beskrev Turkle hvordan anonym kommunikasjon online fikk mennesker til å miste hemninger uten «å miste ansikt». Det anonyme nettmiljøet ga unike muligheter til å utforske ulike personligheter og sider ved seg selv. Vi kan, slik Turkle beskriver, gjøre som «Stewart», som er logget på omkring førti timer i uken: «He spends his time constructing a life that is more expansive than the one he lives in physical reality» (s. 192). Hun skriver videre: «One player says, ’You are what you pretend to be … you are what you play.’ » (s. 193).

Nettanonymitet er på den annen side et problem på grunn av trakassering og overtramp. Studier har funnet at anonym kommunikasjon har en tøffere og hardere form, med lavere terskel for fornærmelser og sjikane (Kaare et al. 2007). Derfor begynner enkelte å se seg lei av ansiktsløs nettkommunikasjon. I USA er det for eksempel en aksjon mot utilregnelig anonymt basert nettkommunikasjon. Nettstedet «Own What You Think» (www.ownwhatyouthink.com) ble startet opp av en Princeton-student ved navn Diemand-Yauman i 2008. Aksjonen har til hensikt å samle mennesker om et opprop mot anonym kommunikasjon på nettet. Dieman-Yauman mener det er blitt altfor enkelt å gjemme seg bak falsk identitet på Internett, og at det forurenses av usignerte utspill. «Anonymity = cowardice» (anonymitet = feighet) står det på nettsidens front. Nettstedet ble startet som en reaksjon på all den anonyme trakasseringen og sladderen som fant sted på collegenettstedet juicycampus.com og lignende nettsteder.

I psykologien er det velkjent at anonymitet og distanse er viktige faktorer som kan føre til ansvarsfraskrivelse og depersonalisering eller deindividualisering. Kort sagt handler «deindividualisering» om at den enkelte mister sin personlige identitet og dermed hemninger og ansvarsfølelse i situasjoner hvor man opplever større grad av anonymitet eller distanse (Zimbardo 1969). Mangelen på nærhet har også gjort at enkelte har betraktet nettkommunikasjon generelt som mer «fattig» og mer fjern. Ansikt-til-ansikt-kommunikasjon er derimot blitt karakterisert som den «rikeste» og mest ideelle kommunikasjonsformen fordi den muliggjør dialog på flere sanselige nivåer samtidig (for eksempel verbalitet, stemmekvalitet, mimikk, lukt) (Brandtzæg og Stav 2004).

De siste par årene har ikke bare Facebook og Nettby, men nettsamfunn i sin alminnelighet oppnådd en enorm popularitet i Norge. Over halvparten av Norges nettbefolkning er medlem i nettsamfunn, og majoriteten av nettsamfunnsbrukerne deltar i flere (Brandtzæg og Lüders 2008). Slike nettsamfunn har gjort kommunikasjonen på nettet rikere og mer interaktiv. Der man tidligere bare hadde tilgang til tekstkommunikasjon og kompliserte publiseringsløsninger, brukes nå bilder, video og lyd i store sosiale nettverk.

Den nye formen for nettkommunikasjon har ifølge den amerikanske nettsamfunnsforskeren Danah Boyd (2007) følgende fire sentrale kjennetegn. Egenskaper som gjør at den skiller seg diametralt fra kommunikasjon i den fysiske verden. Samtlige egenskaper er knyttet til det å være åpen og det å miste kontrollen over eget produsert innhold.

1 Vedvarenhet/lagring: Muntlig kommunikasjon i den fysiske offentligheten er som regel flyktig og vil opphøre der og da. Kommunikasjon og innholdsdeling (tekst, bilder, video og lyd) på Internett vil derimot ofte vedvare for all fremtid fordi den lagres på nettet, enten av nettstedet selv eller kanskje av andre. Dette gjelder særlig asynkron kommunikasjon og i mindre grad synkron (for eksempel chat). Man skal for øvrig være klar over at Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana siden 2005 har lastet ned alt innhold fra samtlige .no-domener. Det skal fremover også laste ned fra internasjonale domener med norsk innhold.

2 Søkbarhet: Digitale identiteter er sporbare eller identifiserbare gjennom «søk» eller «googling» på Internett. Dette er per i dag mer eller mindre umulig i den fysiske verden, i hvert fall betydelig mer tungvint.

3 Reproduserbarhet: I den fysiske verden kan man bli feiltolket. Men på nettet kan bilder og tekst reproduseres via kopiering, manipulering, klipping og liming. Det kan dermed til slutt være vanskelig å skille «originalen» fra «kopien». Et viktig poeng er at man i liten grad har kontroll over innhold man publiserer på Internett. Innholdet kan være kopiert og reprodusert i nye sammenhenger før en vet ordet av det.

4 Synlighet: I den fysiske virkeligheten har man i stor grad oversikt over hvem som ser og hører på en. På nettet blir vi med stor sannsynlighet observert av usynlige tilskuere. Vi har i praksis begrenset eller ingen kontroll med hvem og når noen studerer våre uttrykk. Du vil aldri vite med sikkerhet hvem som så dine bilder på Facebook i går, eller hvem som var innom bloggen din.

Disse fire kjennetegnene viser hvor uklare skillelinjene mellom det private og det offentlige er i moderne nettkommunikasjon.


Tittel: “Parliament under snow”
Fotograf: pr1001/Peter Robinett (Amsterdam, Netherlands)
Brukt i hht. CC BY 2.0 Generic, jf:
http://www.flickr.com/photos/pr1001/3065683288/

Selvpresentasjon på Internett er i endring

Som nevnt innledningsvis har synligheten og brukernes selvpresentasjon på Internett endret seg radikalt. Denne fremskredende person-åpenheten er særlig tydelig i Norge hvor befolkningen er hyppige bruk-ere av nettsamfunn. Inntil 2005–2006 var det å ha bilde og navn av seg selv i nettsamfunnenes brukerprofiler relativt fremmed. Men med introduksjonen av nettsamfunn som Underskog.no (2005), Facebook.com (2006) og Origo.no (2007) fant det sted en endring. I disse nettsamfunnene er det vanlig å presentere seg selv med eget bilde, riktig navn, adresse og generell kontaktinformasjon. Origo har tatt enda ett skritt ved å oppfordre sine medlemmer til å identifisere og bekrefte sine offisielle samfunnsroller (utenfor nettsamfunnet). Origo begrunner det således: «For å unngå at folk uttaler seg på vegne av partier og organisasjoner på falske premisser har vi innført en mulighet til å få kontrollert og bekreftet offisielle roller i organisasjoner.» 

Den nye trenden er imidlertid at mange har et eget ønske om å være åpne og synlige på Internett. Det å være til stede og synlig på Internett er blitt både viktig og nyttig for mange av oss, på grunn av et økende behov for tilgjengelighet, sosial kontakt, bedre informasjonstilgang og muligheter for egen profilering. Ifølge Danah Boyd omfavner nettungdommen publisiteten istedenfor å kjempe mot den (Dagbladet 2007). Skillelinjene mellom hvem man er på nettet og hvem man er i det fysiske livet, viskes gradvis ut. Man er ikke lenger én person på Internett og en annen i den fysiske virkeligheten. Det er mye enklere å være den samme personen på begge arenaene. En rapport fra «The Pew Internet and American Life Project» (Madden et al. 2007) fant at de fleste amerikanske nettbrukerne heller ikke var bekymret for økende person-åpenhet på nettet. Tenåringer var overraskende nok mer tilbakeholdne enn voksne med åpen tilgang til egne brukerprofiler i sosiale nettverk. Voksne oppga synlighet som både en forventning og en fordel for jobbkarrieren. Det å gi tilgang til ens egen verden på nettet var på mange måter en avansert form for å dele ut sitt visittkort.

En annen pådriver mot økt åpenhet er nye tjenester som muliggjør både lokasjon (MBuddy, tjeneste som blant annet lar deg lokalisere barna eller vennene dine via mobilen), sporing (TrackMyJourney er en web-tjeneste som ved hjelp av GPS-teknologi kan spore reisen din) og mikroblogging (Twitter, mobilbloggtjeneste hvor du kan oppdatere statusen til andre ved hjelp av 140 tegn). Disse tjenestene støtter både økt synlighet, tilgjengelighet, posisjonering og statusoppdateringer. Oppdateringer om hva man gjør eller hvordan man føler seg. Fellesnevneren for flere av disse tjenestene er at de opererer i sosiale nettverk, og at denne informasjonen spres i nettverket.

Utfordringene er imidlertid at mange eksponerer seg og sine venner i slike offentlige nettfora, uten å ta høyde for nødvendig selvsensur. I dag er alle i praksis egne «småredaktører» fordi vi alle er distributører av informasjon. «Broadcast yourself» som det heter på YouTube. En aktiv nettdeltakelse innebærer derfor både en forståelse av synlighetens virkninger og kringkastingens konsekvenser. Det handler om redaktøransvar og å kjenne den nye nettoffentlighetens spilleregler: 1) vedvarenhet, 2) søkbarhet, 3) reproduserbarhet og 4) synlighet.

Disse spillereglene tilsier at det er dumt å publisere avslørende bilder fra helgens fest på Facebook, og enda verre nakenbilder på Deiligst.no. Potensielle arbeidsgivere vil både google deg og sjekke profilen din i Facebook. En publisering av helgens festbilder på Facebook kan også få uheldige konsekvenser for festvenner, spesielt hvis de avslører ting offentligheten kan ha problemer med. De nye spillereglene krever derfor at den enkelte er både digitalt kompetent og «nettsmart»: At vedkommende opparbeider en kritisk vurderingsevne for hva man kan publisere og ikke (digital kompetanse), og i tillegg evner å gi sin digitale identitet positive assosiasjoner (nettsmart). Selvpresentasjon er med andre ord like viktig på nettet som i det fysiske livet.

En sentral utfordring er nettbrukernes manglende kontroll i forhold til egen synlighet. Prinsippene om rett til en privatsfære og mulighet til selv å kunne bestemme når og hva som registreres og publiseres om oss selv, er viktig. Problemet er at ny teknologi utfordrer slike prinsipper, ved at den blander inn elementer fra det vi kjenner fra personkommunikasjon (i en-til-en-dialog) og massekommunikasjon (en-til-mange-kommunikasjon). Et eksempel på dette er tjenesten «News Feed» i Facebook (se figuren nedenfor). Denne tjenesten synliggjør informasjon om din egen aktivitet i nettsamfunnet og kringkaster dette ut i ditt sosiale nettverk. En i utgangspunktet personlig dialog kan dermed bli gjort om til massekommunikasjon uten at den enkelte bruker er klar over det. Det kan være massedistribusjon av bilder, nye kontakter, kommentarer, planer eller arrangementer.


News Feed i Facebook (bildet er hentet fra Flickr.com/Creative Commons)

Designere og utviklere av nettsamfunn har derfor en kjempeutfordring i å finne ut hvordan de skal kunne gi brukerne større kontroll over egen synlighet for å verne om retten til en privatsfære. Det er fortsatt et behov for å ha kontroll over egen personinformasjon samtidig som man ønsker synlighet, men her er også dilemmaet. Fornuftige teknologiske løsninger som er enkle i bruk og forståelige for brukerne, er derfor helt sentralt.

Fordelene ved nettsynlighet og nettsamfunnenes sosiale nettverk er mange. Det handler om tilgang til nye former for sosiale samspill, samarbeid, interessefellesskap og innholdsdeling. Det er en effektiv og gratis form for kommunikasjon og informasjonsutveksling. En kan kontinuerlig oppdateres om hva andre i både ens nære (sterke bånd) og vide omgangskrets (svake bånd) gjør, uten å være i direkte kontakt (pga. løsninger som News Feed). En slags ny allestedsnærværende kommunikasjonsform. Dette gir nye muligheter for spredning og tilgang til relevant informasjon om hva som skjer av både nyheter, kulturelle aktiviteter, politikk og annet. I tillegg kan man følge enkelte personer man har særlig interesse for, det være seg Obama eller Bush, men også andre og mer nære relasjoner (for eksempel på Twitter). 

Åpenhet rundt personidentitet i slike sosiale nettverk kan også bringe folk sammen på en enklere måte og slik gjøre verden mindre. Ifølge teorien om «six degrees of separation» kan vi nå hvilken som helst person på planeten gjennom seks kontaktledd. «Six degrees of separation» understreker at vi alltid kjenner noen som kjenner noen. Et av sosiologen Granovetters hovedpoenger er at de svake båndene («kontakter»/mennesker vi ikke har nære sosiale relasjoner til) har stor verdi, for disse menneskene er del av andre fellesskap og dermed sitter de også på annen kunnskap enn vår umiddelbare sosiale sfære. Det er nettopp disse dimensjonene nettverkstjenester kan utnytte og forenkle: Vi kan bygge og opprettholde store sosiale nettverk og gjennom dem få den informasjonen vi trenger (eller ikke visste at vi trengte) (Brandtzæg og Lüders 2008).

Et brukerperspektiv – trakassering og ytringsfrihet

Jeg skal her vise to eksempler fra min egen forskning som belyser anonym versus åpen atferd på Internett fra to forskjellige perspektiver. Det første handler om ytringsfrihet og det andre om barns trygghet.

1 I november 2006 startet jeg en debatt i bloggen Cyberetikk på VGB om anonymitet på nettet var et gode eller en hemsko i forhold til ytringer i nettkommunikasjon. Debatten genererte 105 kommentarer.

2 I mars 2007 spurte jeg cirka 1000 nettsamfunnsbrukere, som hadde sluttet eller begynt å bruke et nettsamfunn mindre, om hvorfor de var mindre aktive eller hadde sluttet. Seksuell trakassering av yngre jenter i anonyme fora viste seg å være et problem.


Tittel: “Heads Up On the Beach”
Fotograf: The Wandering Angel/Angelo Juan Ramos (Makati City, Philippines)
Brukt i hht. CC BY 2.0 Generic, jf:
http://www.flickr.com/photos/wandering_angel/1191727486/

Blogging, anonymitet og ytringsfrihet

I 2006 var det nesten mulig å være personanonym overalt på nettet. Mange av bloggene, den gang som nå, er derfor preget av dårlige kommentarer og generell trakassering. Nå skal det legges til at for ethvert enkelttilfelle som går over streken, er det mulig å spore opp avsenderen via IP-adressen dersom man leverer inn en anmeldelse. Problemet er at opplevelsen av å være anonym, selv om man faktisk ikke er det, fører til at flere mister hemninger, noe som kan føre til både sjikane og dårligere innhold generelt.

 En åpenhetskultur i slike nettverk kan altså få konsekvenser for kvaliteten på innholdet. En uformell analyse av innlegg på den seriøse «fag-bloggen» til NRK, «NRK-beta» (www.nrkbeta.no), fant at verdien til det brukerskapte innholdet var større når folk bidro med innhold under fullt navn. Tips fra anonyme brukere var korte og ofte intetsigende som «dum farge» og «teit logo» osv., mens tips fra identifiserbare brukere var mer utfyllende med lengre og gjennomtenkte innlegg. Andre internasjonale studier bekrefter også at personåpenhet skaper bedre forutsetninger for pålitelig innhold og kommunikasjon mellom brukere på Internett.

Under det amerikanske presidentvalget i 2008 gjorde Anders Giæver, kommentator i VG, en lignende erfaring. Han skriver følgende i sin blogg «Amerikanske Tilstander» (11.09.2008):

Jeg kommer nå til å kjøre en strengere linje på innlegg fra uregistrerte folk som bare skal innom og bjeffe og markere revir. Det finnes plenty med forum for folk med sterke meninger men som mangler gutsen som skal til for å sette navnet sitt under.

I min egen blogg «Cyberetikk» var det imidlertid forbausende mange bloggere som hevdet at det var «ytringsfrihet» å få lov til å være anonym. Ikke fordi de skulle snakke om vanskelige tema, men fordi man mente å ha en «rett» til å uttrykke seg uten å sette navnet sitt under. Men, hva slags ytringsfrihet er det, hvis vi skal gjemme ytringene bak falske navn? Vil ikke det føre til en fullstendig meningsløs samfunnsdebatt, slik Giæver også antyder?

En av de mer vanlige innvendingene til dette var følgende (kommentar av Dankmann 22.11.06):

Man kan like det eller mislike det, men faktum er at arbeidsgivere googler arbeidssøkere og kollegaer googler hverandre. Samtidig er folk flest lite bevisst på at tid og kontekst er en faktor, altså at meninger brytes i en kontekst og at de kan endre seg over tid. Det man publiserte for ti år siden kan være diametralt motsatt av det man mener i dag. (…)

For mange mennesker, særlig mennesker med meninger som går litt på tvers av det «normale», ville en plikt til å ytre seg under fullt navn bety at man måtte velge mellom å avstå fra å si sin mening, eller leve med risikoen for at den kan bli brukt mot deg utenfor kontekst, tid eller tilsvarsrett. Arbeidsgiveren spør deg ikke om han forsto det han leste rett – han ansetter bare en annen.

Kommentaren er berettiget. Mens vi endrer standpunkt og holdninger over tid, blir ytringer på nett stående uendret. I tillegg vil enkelte arbeidsgivere ikke like eller være uenig i det man mener på nettet. Enkelte verdifulle og ikke-anonyme ytringer kan selvfølgelig fremprovosere uønskede konsekvenser. Næringslivet er stadig mer opptatt av et godt renommé, og å projisere de riktige verdiene, noe som kan legge bånd på enkelte stemmer. Likevel, anonymitet vil etter min mening i større grad få negative følger enn positive. Vi vil med økt synlighet slippe mesteparten av sjikanen og trakasseringen på Internett. Vi skal heller ikke glemme at slik sjikane også kan få stemmer til å forstumme. I perioden 2005–2006 med Cyberetikk møtte jeg flere bloggere som måtte gi seg på grunn av både sjikane og personhets. Erfaringene var derfor ikke helt ulike de Anders Giæver og Diemand-Yauman refererer til.

Personåpenhet på nettet er imidlertid vanskelig om temaet handler om psykiske problemer, seksualitet og mishandling. De mange anonymbaserte selvhjelpsgruppene på Internett er derfor til stor støtte for dem som enten mangler noen å prate med, eller mennesker som har problemer med å åpne seg ansikt til ansikt. Anonymbaserte fora på nettet har derfor et potensial for å åpne opp for de vanskelige dialogene.

Likevel, det å bli fratatt muligheten til å opptre anonymt i denne typen fora, er ikke det samme som å gi avkall på ytringsfriheten. Alle har mulighet til å ytre seg i dag. Hvis de ikke-anonyme frykter arbeidsgivers reaksjoner, kan en poengtere at nettytringene er personlige, og at de ikke representerer synspunktene til organisasjonen du jobber for. En slik tilnærming begynner å bli akseptert. I tillegg er det å ytre seg på Internett blitt mer og mer vanlig. Av den grunn vil nok også toleransen for hva folk ytrer seg om i nettoffentligheten endres i en mer liberal retning. Samtidig vil vi forhåpentlig få en bedre forståelse for at digitale fotavtrykk er meninger og holdninger som endres over tid. Ifølge den amerikanske Pew-rapporten (Madden 2007) ser også de fleste nettbrukerne fordeler ved å være nettsynlige med tanke på fremtidige karrieremuligheter, og ikke motsatt slik Dankmann hevder. En løsning knyttet til de mer ømtålige og vanskelige temaene vil være å ha egne anonymbaserte fora hvor dette er nødvendig.

Unge jenter og anonymitet i nettsamfunn

Mitt andre eksempel er hentet fra en undersøkelse jeg gjorde i mars 2007. Der fant jeg at 8 prosent (av ca. 1000 ungdommer) var mindre aktive i nettsamfunn på grunn av trakassering, mens nesten 5 prosent var mindre aktive eller hadde sluttet på grunn av lav tillit til nettsamfunnet. I hovedsak dreide det seg om seksuell trakassering av svært unge jenter ned i 12-årsalderen. De rapporterer om eldre menn og gutter som spør om «cam» (web-kamerasesjoner hvor man viser seg naken), sex eller andre seksuelt relaterte kommentarer.

Flesteparten av jentene som rapporterte om grov trakassering var eller hadde vært deltakere i nettsamfunnene Penest.no og Deiligst.no, men også andre anonymbaserte nettsamfunn var godt representert. Normen er i disse nettsamfunnene å operere med «nick» eller kallenavn, samtidig viser man frem bilder og video av kroppen sin og får andre til å stemme på hvor deilig man er på en skala fra 1 til 10. Her er utdrag fra noen av jentenes erfaringer:

Jeg har sluttet å bruke deiligst.no og penest.no fordi når jeg la inn bilder av meg selv så var det eldre folk som jeg følte at jeg ble provosert av, de var pedo hele gjengen … tenkte jo bare på pupper og fitte (jente, 14 år).

Penest.no – Samme prinsippet som Deiligst.no, men folk legger ut mye mer utfordrende bilder der, noe som forårsaker at gamle, kåte menn tar kontakt med hvem som helst. Ble ofte spurt om nettsex der (jente, 16 år).

Resultatene viste at anonymbaserte nettsamfunn ga grobunn for seksuell trakassering. Deiligst og Penest spiller på at ungdom både søker oppmerksomhet og seksuell identitet. Likevel, funnene tilsier at denne typen trakassering også skjer i andre former for anonymbaserte nettsamfunn. Det å ikke vite hvem man kommuniserte med i andre enden, førte til frustrasjon og lav tillit til nettsamfunn blant flere brukere. Noe som eksemplifiseres av følgende utsagn:

Jeg ble lei! Folk går rundt, utgir seg for ‘Anonym’ og skriver masse stygt som sårer mennesker som har jobbet hardt med hjemmesidene sine (gutt, 13 år).

Og en jente formulerte det slik:

Jeg fant aldri ut om de jeg snakket med var gamle eller unge. Så jeg synes det var en stor risk for at jeg snakket med pedofile mennesker. Og de vil jeg gjerne IKKE ha kontakt med.

Personåpne nettsamfunn ble i betydelig mindre grad rapportert som en arena for trakassering. 


En vanlig selvpresentasjon på nettstedet Penest.no

Mye tyder på at eldre menn og gutter bevisst utnytter de tilslørte mulighetene anonymbaserte nettsamfunn gir til å tilnærme seg unge jenter seksuelt. Samtidig våger unge jenter å fremstå mer utfordrende under dekke av skjult navn. De er mer uhemmet og utfordrende, og publiserer bilder og videoer deretter. De tør også å kommunisere med menn som viser dem oppmerksomhet. Anonymiteten gir slik en falsk trygghet, og forenkler kontakten mellom yngre jenter og eldre menn (ofte pedofile). Anonymitet kan dermed være en særskilt årsak til såkalt «grooming»: At overgripere prøver å bygge opp tillit til barn og unge over Internett, og utnytter dem seksuelt etterpå.

Disse tolkningene utfordrer en del av de mer anerkjente og veletablerte rådene for hvordan barn og unge skal presentere seg selv på nett. Alt i den hensikt å beskytte barna. For eksempel oppfordrer både Redd barna og Trygg bruk til anonymitet på nettet. Post- og teletilsynet likeså, gjennom nettstedet «Nettvett.no», under «Nettvettregler for barn og unge», paragraf 5 står følgende: «Beskytt navnet ditt, lag et kallenavn.» Men ut ifra mine funn kan det å oppgi navn heller gi en opplevelse av falsk trygghet og beskyttelse, som igjen kan utgjøre en risiko, både ved uhemmet atferd og økende eksponering for seksuell trakassering og «grooming».

Frislipp av personlig informasjon?

Det kan diskuteres hvor anonyme barn og unge kan fremstå på nettet når de bruker kallenavn slik nettvettreglene oppfordrer til. For det er sjelden et problem å koble kallenavn og riktig navn sammen. Barn og unge kommuniserer med hverandres navn (ikke kallenavn) på nettet, de legger igjen digitale spor overalt. Gjestebøkene i deres nettprofiler er som regel fulle av personlig informasjon om skole, navn, venner og bilder. Dette er informasjon som ofte er lagt ut av deres venner fordi barn og unge i dag er i dialog på nettet, de er i dialog med hverandre og med innhold rundt personlige opplevelser. Bruk av kallenavn er derfor ikke det samme som å unngå å bli vedvarende og søkbar på nettet. Det er strengt tatt umulig å være anonym i bruk av nettet som en hovedregel. Da er det bedre at barn lærer å fremstå med eget navn på nettet og i deres nettprofiler. En forståelse av at de ikke er anonyme i en offentlig kontekst som Internett, vil gjøre dem bedre i stand til å kontrollere og være bevisst egen synlighet.

«You are what you pretend to be,» skrev Turkle (1995), men anonymiteten kan lure både deg og meg. Som vist innledningsvis har tidligere forskning dokumentert mer uhemmet og uansvarlig atferd under falskt navn. Det er derfor underlig at disse perspektivene ikke er blitt lagt til grunn når man har utformet eksisterende nettvettregler. Man gjør i større grad gjennomtenkte valg når man får lov til å være seg selv. Identitet og åpenhet kan derfor ha både en viktig og en positiv funksjon på nettet, også i et trygghetsperspektiv. Jeg proklamerer ikke frislipp av personlig informasjon, men jeg mener det er avgjørende at folk flest skal stå frem med og kommunisere med eget navn. Men, barn, unge og voksne skal også ha lov til å være anonyme når det er behov for det, for eksempel hvis man spør om ubehagelige og ømtålige tema.

Like fullt, som en hovedregel må barn og unge læres opp til å være seg selv i sin omgang på nettet. Bare slik kan vi lære opp nestegenerasjons nettbrukere til å ta ansvar på nettet og sikre en mer etterrettelig digital kommunikasjon. Internett er nå så tett knyttet til livene våre både i form av fritid og jobb, at det blir kunstig å lage skarpe skiller der nettet skal være en anonym arena og den andre ikke. Det er med andre ord håpløst å insistere på flere separate og skjulte identiteter i en tid da skillet mellom livet vi lever på og utenfor Internett er i ferd med å viskes ut. Like lite som vi oppfordrer til anonymitet i det virkelige liv, bør vi gjøre det på nettet.

Konklusjon

Denne artikkelen har belyst trenden mot økende personåpenhet og synlighet i nye offentlige nettfora, en tendens jeg har kalt «privat 2.0». Skillene mellom Internett og det virkelige liv er i ferd med å opphøre. Likevel er fordelene knyttet til nettsynlighet i liten grad diskutert i norsk offentlig debatt, en debatt som ensidig har fokusert på risiko knyttet til økt nettsynlighet. For mange er imidlertid en tilstedeværelse og synlighet på Internett ønsket. Fordi nettsynlighet fører med seg mange fordeler som økt tilgjengelighet, sosial kontakt, positiv egenreklame og bedret informasjonstilgang, også i jobbsammenheng. Det å være synlig er på mange måter en forutsetning for deltakelse. I synlige omgivelser på nettet skjerpes også selvpresentasjonen, og innhold og kommunikasjon får økt grad av etterrettelighet og kvalitet. Anonyme nettfora kan på sin side undergrave både ytringsfriheten generelt, og tryggheten til unge jenter spesielt. Eksisterende nettvettregler som oppfordrer til anonymitet, lærer feilaktig opp en hel generasjon nettbrukere til at anonymitet er det eneste saliggjørende. Nettreglene bør derfor vurderes på nytt for å unngå utviklingen av en uheldig nettkultur.

Referanser

Boyd, Danah (2007): Why Youth (Heart) Social Network Sites: The Role of Networked Publics in Teenage Social Life. MacArthur Foundation Series on Digital Learning – Youth, Identity, and Digital Media Volume (red. David Buckingham). Cambridge, MA: MIT Press, ss. 119–142.

Brandtzæg, P.B. og Lüders, M. (2008): eBorger 2.0. Den alminnelige borger som leverandør av offentlig informasjon? (eCitizen 2.0 – the general citizen as an supplier for eGov information?). SINTEF-rapport: Tilgjengelig på Internett: http://www.regjeringen.no/upload/FAD/Vedlegg/IKT-politikk/e_borger_20.pdf (lest 2008–12–09).

Brandtzæg, P.B. og Stav, B.H. (2004): Barn og unges skravling på nettet – Sosial støtte i cyberspace? Tidsskrift for ungdomsforskning vol. 4, nr. 1, ss. 27–47.

Dagbladet (2007): Generasjon C, oppdatert 2007–06–26 (nettavis),
http://www.dagbladet.no/magasinet/2007/06/26/504465.html (lest 2008–12–09).

Fox, S., Anderson, J.C. og Rainie, L. (2005): In a survey, technology experts and scholars evaluate where the network is headed in the next ten years. En rapport fra Pew Internet & American Life Project. Tilgjengelig på Internett: http://www.pewinternet.org/pdfs/PIP_Future_of_Internet.pdf (lest 2008–12–09).

Kaare, B.H., Brandtzæg, P.B., Endestad, T. og Heim, J. (2007): In the Borderland Between Family orientation and Peer-culture: The Use of Communication Technologies among Norwegian Tweens. New Media & Society vol. 9, nr. 4, ss. 603–624.

Madden, M., Fox, S., Smith, A. og Vitak, J. (2007): Digital Footprints. Online identity management and search in the age of transparency. En rapport fra Pew Internet & American Life Project. Tilgjengelig på Internett: http://www.pewinternet.org/pdfs/PIP_Digital_Footprints.pdf (lest 2008–12–09).

ITavisen (2008): Absolutt privatliv finnes ikke! Oppdatert 2008–08–31 (nettavis), http://www.itavisen.no/sak/781215 (lest 2008–12–17).

Paraplyen (2007): Anonymiteten forsvinner fra nettet, oppdatert 2007–12–5 (nettavis), http://paraplyen.nhh.no/anonymitet (lest 2008–12–09).

Turkle, S. (1995): Life on the Screen: Identity in the Age of the Internet. New York: Simon & Schuster.

Zimbardo, P.G. (1969): The human choice: Individuation, reason, and order vs. deindividuation, impulse, and chaos. I W.J. Arnold og D. Levine (red.). Nebraska symposium on motivation (vol. 17, ss. 237–307). Lincoln: University of Nebraska Press.

Vist 7240 ganger.