16. april - 3. mai
Gisle Hannemyr
Eirik Solheim
Debattredaktører
4. mai – 19. mai
Even E. Westvang
Simen Svale Skogsrud
Debattredaktør
19. mai – 12. juni
Petter Bae Brandtzæg
Vibeke Kløvstad
Debattredaktører
19. mai
Delte
meninger
Heidi Grande Røys
Redaktør

Viser arkivet for mai, 2009

Innspill etterlyses: Hva kan sosiale medier brukes til i skolesammenheng?

Vibeke Kløvstad spurte i et innlegg om vi skulle forby sosiale medier i skolen. Innlegget genererte mange interessante perspektiver og meninger.

Vi ønsker nå å gå mer konkret til verks ved å utfordre både lærere og elever til å komme med forslag om hvordan og til hva sosiale medier kan brukes til i skolesammenheng. Og, hvis du alt gjør det…hva og hvordan bruker du det?

Fint også om du kan si hvilket klassetrinn du går i eller underviser i.

Fyr løs.

Forbud mot sosiale medier i skolen?

Elever må lære å bruke sosiale medier i skolen, – foreldrene vet gjerne lite om hva ungdommene gjør på nettet, mens skolen på den andre siden har et ansvar i forhold til å utvikle elevenes digitale kompetanse. En kompetanse som også bør omhandle hvordan sosiale medier fungerer, brukes og utnyttes.

Selvfølgelig skal ikke elever sjekke Facebook i timene, når læreren underviser. Akkurat på lik linje med at elevene ikke skal rope høyt eller sende lapper. Men vi forbyr da vel heller ikke elevene å snakke, fordi noen roper – vi fjerner ikke papir og blyanter, fordi noen skriver lapper? Tilsvarende kan man spørre seg om det er noen god løsning å stenge eller forby bruk av sosiale nettsteder og til med Internett ved enkelte norske skoler. På YouTube finnes oppskrifter på hvordan man knekker skolens stengte nettsteder ved enkle søk. Kanskje er det viktigere å fokusere på god klasseledelse der læreren stiller tydelige krav til hvilke medier og metoder som brukes til ulike deler av undervisningen? Der klare retningslinjer utarbeidet av lærere og elever sammen, fører til enighet fremfor krangling om å klappe igjen laptop’en?

Et viktig steg på veien er å innse at når 99 % av alle unge bruker Internett daglig og har det tilgjengelig både hjemme og på skolen, må skolen ta sitt ansvar å være med og utvikle elevenes digitale kompetanse. De skolene som utnytter Internett og sosiale medier på måter som fungerer har for lengst laget retningslinjer og avtaler i forhold til hvordan elevene og lærerne skal ta i bruk Internett.

Dessuten er det for elever i norsk skole nedfelt i læreplanene gjennom Kunnskapsløftet fra 2006 at de skal utvikle digital kompetanse i alle fag og nivåer. De skal kunne bruke digitale verktøy som en basisferdighet på lik linje med de andre grunnleggende basisferdighetene som handler om å skrive, lese, regne og uttrykke seg muntlig. Å bruke digitale verktøy handler om å utvikle kompetanse i viktige egenskaper som å søke etter informasjon, bruke og dele informasjon på en fornuftig og rettskaffen måte, være kildekritiske, skape og produsere sammensatte tekster med bruk av bilder, film og tekst. Og selv om den oppvoksende generasjon ikke kjenner en tilværelse uten Internett må de likevel lære å bruke og utnytte teknologien på en god måte.

Vi kan ofte høre elever ironisere over lærernes manglende tekniske ferdigheter. Men selv om elevene vet hvordan de skal taste inn søkeord i Google eller lage profil på Facebook, så har de som regel liten eller ingen kompetanse når det gjelder for eksempel kildekritikk. Dette er kanskje den mest kritiske kompetansen i det moderne informasjonssamfunnet, og det er lærerne som må lære elevene kildekritikk. Men det krever lærere som utnytter IKT i undervisningen og som trekker inn elevenes brede erfaring med medier som en ressurs i undervisningen.

I Norge har vi i grunnskolen kommet kort med å ta i bruk datamaskiner og Internett i undervisningen, mens man på videregående har kommet lenger. Selv om vi har fått både utstyr og nettverk på plass i skolene, er det fortsatt altfor mange lærere som kun bruker datamaskinen i sin egen forberedelse og administrasjon av timene og til eget etterarbeid. Integrert i undervisningen er tallene fortsatt lave, særlig i grunnskolen. Antageligvis er det også derfor vi med jevne mellomrom får krasse innlegg om å fjerne datamaskiner og Internett fra skolen etterfulgt av historier der både elever, foreldre, lærere og ledelse forteller om hvordan Internett kan ødelegge og forstyrre lærerens undervisning.

Er det ikke selvsagt for næringslivet at hvis man innfører ny teknologi uten en bevisst plan om hvordan de ansatte skal bruke den eller bevisstgjør alle om hvorfor den skal brukes, så vil det ha liten effekt eller fortjeneste? Teknologien i seg selv gir ikke læring, og kan heldigvis ikke erstatte den sårt tiltrengte læreren. Derimot vil måten lærerne og elevene bruker teknologien på gi læringseffekt.

Hvis elevenes bruk av Internett og sosiale medier fører til støy og uro er det selvsagt at foreldrene og lærerne – til og med elevene reagerer med frykt og sinne. Noe som raskt fører til forbud. Men forbudslinje mot sosiale medier og enkelte steder også Internett medfører at skolene utelukker barn og unges digitale hverdagsliv.

Vi har erfart gjennom utviklingen at Internett ikke er noe statisk, men derimot hele tiden endres. Hvis skolen reagerer med å stenge ute nye fenomen som sosial medier vil til syvende og sist elevenes digitale kompetanse bli mangelfull. Og resultatet kan bli at de unge ikke har utviklet reell og konkurransedyktig digital kompetanse til å søke arbeid eller studier i det informasjonssamfunnet de er født inn i.

Barn synes det er ok at foreldre sjekker nettloggen!

Ofte kommer det opp spørsmål om det er ok å sjekke nettloggen til barna eller barnas meldinger på mobilen. Eksperter på området har vært gjennomgående negative og de har svart et kategorisk ”nei” på at dette er en ok foreldrestrategi. Er denne kategoriske tilnærming basert på evidens eller en generell holdning forskerne har? Hva vet vi egentlig om dette tema? Er det et spørsmål om alder? Og, hvor utbredt er dette og hvor negative er egentlig barn til denne foreldrekontrollen?

Datatilsynets nettsider finnes det en oppsummering av en studie som nylig ble gjennomført av Synnovate på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet, Teknologirådet og Datatilsynet. De har i forbindelse med ”Du bestemmer” kampanjen kartlagt foreldres forhold til barnas (9-13 år) internettbruk.

Resultatene av denne studien viser at hver fjerde forelder sjekker barnas internett- og mobilaktiviteter uten å informere barna om det på forhånd.

Når man leser oppsummering av denne studien finner man svært tendensiøse beskrivelser som ikke nødvendigvis samsvarer med tallene og de ”objektive” funnene. Kan de ha bestemt resultatene på forhånd? Overskriften sier at ”1 av 4 foreldre spionerer på barnas nettbruk” . De spionerer, drive spionvirksomhet; hemmelig undersøkelser i smug på sine barn. Det står videre at et flertall av barna er negative til foreldrenes snoking.

Merkelig nok kunne ikke jeg finne denne siste konkusjonen i de faktiske resultatene om hva barna rapporterer.
Halvparten av barna svarer at de er negative til at foreldrene leser mobilmeldinger, 38 % er negative til at MSN samtaleloggen blir gjennomgått og 32 % misliker at epostene deres blir lest av foreldrene. Foreldrenes kontroll av internettloggen oppleves som minst negativt (20 %).

Et solid flertall, 8 av 10 barn i alderen 9-13 år synes altså det er greit dersom foreldrene sjekker internettloggen deres. Studien viser også at barna som er vant til at deres aktiviteter blir sjekket er i større grad enn de andre positive til å bli sjekket.

Det skal sies at det ikke lett å verifisere resultatene i studien da den verken presenterer spørsmålene og svaralternativene til barna. Men uti fra det jeg kan se er flertallet av barna i alderen 9-13 år rimelige positive til at foreldre sjekker nettloggen. Så kan man spørre seg hvorfor er de det? Føler de seg tryggere når foreldre gjør dette? Føler de at foreldrene bryr seg når de gjør dette? Kanskje er det ok at foreldrene sjekker nettloggen? Det studien i liten grad sier noe om er om de synes det ok om foreldrene sjekker nettloggen uten at de selv vet om det. Akkurat det kunne vært interessant å vite mer om.

Jo da, barn har rett på personvern, men de har også rett til beskyttende og ivaretaende foreldre. Det digitale blir ofte assosiert med noe skittent. En mor eller far som ser ut av vinduet til sitt intetanende barn og deres lek på lekeplassen blir sett på som kjærlig og beskyttende. En mor eller far som sjekker nettloggen blir ofte assosiert med snoking og spionering – noe skittent. Men barna…de synes altså det er ok. Jeg tror denne materien er ganske kompleks og at kategoriske svar ikke finnes. Det kommer an på alder, barnet, situasjonen og mediet.

Nettvettregler til besvær

Nettvettreglene er ment å beskytte barna, men gjør de egentlig det? Og hvordan passer nettvettreglene sammen med den gryende delingskulturen på nettet?

Oppfordringen om å være anonym på Internett har vært gyllen og ubestridt regel for nettbruk i en årrekke. De mest profilerte Nettvettreglene her til lands er utarbeidet av Redd Barna, hvor nettvettregel nr. 1 er følgende: Vær anonym, Ikke oppgi hva du heter, hvor du bor eller hvilken skole du går på. I en avisdebatt i Aftenposten høsten 2008 utfordret jeg ulike nettvettorganisasjoner til å fjerne regelen om anonymitet. Mitt hovedpoeng er at nettvettreglene er utdaterte og villedende – å oppfordre barn og unge til å være anonyme på nettet kan bidra til mer uansvarlig og farlig atferd. Ett halvår senere har fortsatt Redd Barna de samme reglene.

Anonym atferd som ”default” eller hovedregel på nettet er uheldig, fordi anonymitet kan gi en falsk trygghet, samt forårsake en mer uhemmet og farlig atferd. En slik atferd kan medføre kontakt med mennesker man ikke burde ha kontakt med. Barns kontakt med pedofile via Internett er kanskje en av de risikoene man er mest engstelig for. Ved anonym nettbruk vil barnet ha lettere for å komme i kontakt med fremmede både i form av mer uhemmet fremtreden og fremstilling av seg selv, mens en potensiell overgriper kan være i en nettkultur der det er enklere og mer akseptert å oppfordre til sex, griseprat og trakassering generelt.

Velkjent forskning fra sosial psykologien tilbake til 60-talle viser at mennesker og barn depersonaliseres når de er anonyme. De mister hemninger og utviser en mer uansvarlig atferd (se Zimbardo og Milgram). Ved anonymitet slipper vi å stå til ansvar for egne handlinger. Et intervju på BarneVaktens nettsider fra forrige uke eksemplifiserer nettopp dette. BarneVakten spurte medieelever fra en skolegruppe mot ”digital mobbing” i Sør-Trøndelag om hva som er spesielt med digital mobbing .De mener det er mange som mobber fordi det er lett å være anonym på nettet.

Så kan man også spørre seg om hvor anonym man egentlig er på nettet. Moderne teknologier tvinger frem økt synlighet blant brukere. Kompetansen hos barn til å opptre anonymt heller enn halvanonym kan også diskuteres. I dag lever barn og unge ”alltid på” og de fleste ungdommer har mange ulike brukerprofiler på flere nettsteder og lever både anonyme og ikke anonyme liv på nettet, som for eksempel på deiligst, blink, nettby og facebook, samt blogger etc,. De bruker ofte samme nick alle stedene. På en eller annen plass vil nick og navn kunne kobles sammen. Nettvettet om anonymitet tar dermed ikke hensyn til at Internett i dag er en forlengelse av virkeligheten for øvrig. Det tradisjonelle skillet mellom det virkelig liv og nettlivet viskes ut og gjør det meningsløst å være anonym.

Hva så med delingskulturen? I dag ses sosiale medier og Internett på som en sentral læringsarena for barn og unge, hvor samarbeid og delingskulturen står helt sentral. Barn og unge må få lov til å utnytte nettets potensial for samarbeid, læring og deltagelse, dette er umulig om de fortsatt skal fremstå som anonyme på Internett. Trakassering og lav innholdskvalitet er dessverre ofte forårsaket av anonymitet.

Jeg mener barn og unge gjør mer gjennomtenkte valg når de får lov til å være seg selv, også på Internett. Dette skal imidlertid ikke forveksles med løssluppenhet med tanke på personvern. Barn må også kunne lære seg regler og måter å sikre seg og sitt personvern på, men oppfordret anonymitet uansett, er en dårlig løsning som verken er i takt med dagens teknologiutvikling og dagens bruk av Internett. La oss slippe nettvettregler til besvær.

Trond Giskes politiske reklamesirkus

[Man må kanskje definere nettet og deltakelse litt vidt for at dette skal passe under hovedoverskriften. Men ytringsfrihet er såpass viktig at jeg tar sjansen. Innlegget er også på min blogg.]

Trond Giskes forsøk på å vri seg unna dommen i Menneskerettsdomstolen (EMD) i Stasbourg begynner å bli komisk. For hvert forsøk på å komme seg unna det uunngåelige havner han lenger utpå.

Allerede da forbudet mot politisk TV-reklame ble lovfestet i 1999 (etter bare å ha vært basert på en forskriftsbestemmelse), visste regjeringen at forbudet var problematisk i forhold til EMK art 10. I Ot.prp. nr. 58 (1998-99) 3.4.3 vises til følgende uttalelse fra Justisdepartementet:

«Det finnes – så vidt vi kjenner til – ikke praksis i konvensjonsorganene etter EMK eller SP som direkte gjelder forbud mot politisk reklame i etermedia. Dette gjør i seg selv vurderingen noe usikker, særlig fordi konvensjonenes ordlyd ikke gjør det klart at et slikt forbud er tillatelig, og siden Den europeiske menneskerettsdomstol generelt har lagt stor vekt på ytringsfriheten. Etter en helhetsvurdering vil Justisdepartementet likevel anta at høringsforslaget vil stå seg i forhold til konvensjonene. Vi legger særlig vekt på at forbudet ikke vil representere noe inngrep i den tidligere praksis når det gjelder demokratisk beslutningsprosess i Norge.»

Dommen fra EMD i Strasbourg er klar. Et generelt reklameforbud kan ikke opprettholdes. Det heter i dommen avsnitt 77:
” The view expounded by the respondent Government, supported by the third party intervening Governments, that there was no viable alternative to a blanket ban must therefore be rejected.”

EMD uttrykker på avgjørende punkter støtte til mindretallet i Høyesterettsavgjørelse (som kom til at forbudet var i strid med ytringsfriheten), og tar uttrykkelig avstand fra flertallet.

I Vgt Verein gegen Tierfabriken (VgT), som EMD i betydelig grad støtter seg til, sies det i avsnitt 74:

“In the Court’s opinion, however, while the domestic authorities may have had valid reasons for this differential treatment, a prohibition of political advertising which applies only to certain media, and not to others, does not appear to be of a particularly pressing nature.”

Et forbud som bare gjelder ett medium er ikke særlig viktig, og dermed ikke viktig nok til å begrunne et forbud. Man snur på en måte argumentet om at et forbud mot politisk TV-reklame ikke vil ha så stor betydning rundt, og sier at hvis slike reklame ikke har vesentlig betydning, da er det heller ikke grunn til å forby det.

Gjengivelse av dommen fra EMD i St.meld. nr. 18 (2008-2009) er etter min mening så skjev og ufullstendig at den blir misvisende. Jeg våger å gå så langt som til å si at Trond Giske feilinformerer Stortinget når dette er den informasjon Stortinget får fra regjeringen.  En gunnleggende premiss i dommen referes ikke, nemlig den at stater har en meget liten skjønnsmargin for inngrep når det gjelder politske ytringer. Detter er det motsatte av hva Høyesteretts flertall sa, se Rt 2004 s. 1737, se dennes avsnitt 61 og 62, og som EMD tok uttrykkelige avstand fra (s dommen avsnitt 64). Dette sies bl.a. i dommens avsnitt 59:

“In this connection, it must be recalled that, according to the Strasbourg Court’s case-law, there is little scope under Article 10 § 2 of the Convention for restrictions on political speech or on debate on questions of public interest”

Departementet gjengir dommens avsnitt 70, hvor EMD sier at de hensyn staten anførte utvilsomt var relevante.  Men de unnlater å nevne avsnitt 71, hvor EMD sier:
”However, the Court is not convinced that these objectives were sufficient to justify the interference complained of.”

Altså var det som staten anførte relevant, men hadde ikke tilstrekkelig vekt til å begrunne forbudet.

Regjeringen gjengir videre avsnittet hvor EMD skriver at Pensjonistpartiet i praksis ikke hadde mulighet til å komme til orde på annen måte enn ved reklame. Dette var et moment. Men regjeringen fremstiller det som om dette var det viktigste, kanskje det eneste momente som EMD la vekt på, og det er helt feil.

Regjeringen presterer også å si at dommen  VgT har “liten overføringsverdi for spørsmålet om reklame fra politiske partier”. Dette til tross for at det var denne dommen EMD, i likhet med Høyesteretts mindretall, først og fremst støttet seg til. Denne fremstillingen er ikke bare skjev, den er direkte feil.

Trond Giskes tiltak virker panikkartede.  Først ville han bringe saken inn for Storkammeret. Så ombestemte han seg, og ville heller endre NRK-plakaten. NRK-ledelsen var klar på at dette var noe de godt kunne ha klart seg uten, og at det ikke ville føre til noen endringer i NRKs valgdekning. Pensjonistpartiet og andre småpartier ville slippe til når det etter NRKs redaksjonelle  vurdering var riktig. Nyhetsredaktør Jon Gelius sa i følge NTB følgende til Kringkastingsrådet (her gjengitt etter VG):

” Om NRKs valgdekning til høsten skal omfatte flere partier enn de tradisjonelle gjengangerne, vil tiden vise. Det vil i så fall være et resultat av journalistiske vurderinger (…)til NTB sier Gelius at småpartiene vil bli trukket inn i valgkampdekning i den grad det er naturlig å få deres syn i bestemte saker.

- Det kan for eksempel være naturlig for oss å få Pensjonistpartiets syn hvis pensjonsspørsmål blir tema i valgkampen. Det samme kan være tilfelle for De grønne i samband med miljøspørsmål, men ikke noe parti vil få «carte blanche» i vår valgkampdekning, sier Gelius.”


Forsøk på å styre NRK ville lede Giske inn i dype problemer i forhold til Lov om redaksjonell fridom i media § 4, hvor det i annet ledd står:
"Eigaren av medieføretaket eller den som på eigaren sine vegner leier føretaket, kan ikkje instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål, "

Og uansett hvor mye Giske kunne og ville gripe inn i NRK, så ville det bare gitt tilgang til én TV-kanal, og bare i den perioden det er egne valgsendinger. Småpartiene ville ikke kunne slippe til med sitt syn i saker som står høyt på den politiske dagsorden når det ikke er valgkamp.

Hva Giskes avtale med Frikanalen er, er det ikke lett å si. Jon Wessel-Aas har påpekt at det kan være i strid med statsstøttereglene å gi en slik støtte til én kanal, og at et kjøp av sendetid for 10 mill ikke kan gjøres som direktekjøp, men må ut på anbud. Det er interessante synspunkter. Men jeg kjenner ikke det regelverket godt nok til at jeg vil kommentere de sidene av saken.

Staten eier ikke kanalen, så instruks fra eier er det vel ikke. Kanskje er det reklameplass. Det er i alle fall kjøpt sendetid. Det betyr i så fall at staten selv bryter det forbudet de tviholder på. Kanskje er det sponsing, men da får Giske problemer i forhold til kringkastingsloven § 3-4, hvor det står:

“Innhold og presentasjonsform i sponsede program må være slik at kringkasterens redaksjonelle integritet opprettholdes fullt ut.”

Kanskje er det rett og slett en politisk innblanding slik vi ser i land vi gjerne liker å holde fram som eksempler på hvordan forholdet mellom stat og kringkastingsselskap ikke bør være.

I VgT sa EMD at et forbud mot politisk TV-reklame som bare gjelder ett medium ikke er tilstrekkelige begrunnet til at det kan forsvare inngrepet i ytringsfriheten. Da må det være åpenbart at når forbudet innskrenkes ytterligere slik at det ikke lenger gjelder mediet, men bare enkelte kanaler, da er det enda svakere begrunnet. Jo mer Trond Giske gjør for å bregrense effekten av reklameforbudet, jo mer undergraver han også begrunnelsen for å ha forbudet, om man holder seg til EMDs begrunnelse i VgT.

Frikanalen har som prinsipp at det ikke er noen redaktør. De enkelte organisasjonene har selv redaktøransvaret for innslag de sender. Det vil måtte bety at de enkelte partier selv har det redaksjonelle ansvaret for sine politiske innslag. Det er ingen redaktør som kan gripe inn og si at dette er uakseptabelt, slik en TV-redaktør kan gjøre, også overfor reklame.

Ikke all politisk remlame må tillates. Staten har rett når de peker på at VgT tillater visse innskrenkninger i politisk reklame. I Murphy oppretthold EMD et irsk forbud mot religiøs reklame, fordi dette kunne være særlig kontroversielt og sensitivt. Vurderingstemaet er i utgangspunktet det samme for politisk reklame, men man aksepterer en noe videre skjønnsmargin for forbud.

Ingen skal forhåndssensureres på Frikanalen, sier Trond Giske. Det er for så vidt greit nok.  Skal alle partier slippe til, da må alle registrerte partier slippe til. Man kan ikke utlukke partier man ikke liker. Norgespatriotene og Vigrid må få slippe til på samme måte som andre småpartier. Norgespatriotene varsler at de f.eks. kan komme til å brenne Koranen under sine sendinger. Ingen kan hindre det, mener Trond Giske. Antagelig har han rett, med den modell han har valgt.

En redaksjon kunne ha sagt nei til et slikt innslag. Ikke for å sensurere meningene, men fordi man ikke aksepterer virkemidlene. Det er også rett, som staten sier, at VgT sier at ikke ethvert forbud mot politisk reklame er utelukket. Støtter man seg på Murphy kan man antageligvis også ha regler for politisk reklame som sier at den ikke kan ha en form som kan virke særlig støtende, eller noe i den retning. Jeg vil tro at man også kan forby politisk reklame som i hovedsak inneholder nedsettende omtale av andre. Men redaksjonelle ytringer kan man ikke regulere på den måten.

Et av argumentene mot politisk reklame, som også Høyesteretts flertall la stor vekt på og som staten anførte i saken for EMD, er at reklame kan bidra til å redusere nivået på den politiske debatten.  Ved å slippe politiske galninger fri, uten rammer og uten redaksjonell styring, da har Giske ytt et avgjørende bidrag til å sikre den kvalitetsreduksjon han påstår at han ville forhindre. Det eneste han ikke oppnår er å åpne for en politisk ytringsfrihet som er i samsvar med dommen fra EMD.

Invitasjon til seminar og bokslipp 19. mai kl. 12

Heidi Grande Røys inviterer medlemmer av denne sonen til seminar i forbindelse med lanseringen av debattboken Delte meninger. Om nettets sosiale side. Seminaret finner sted 19. mai kl 12 til 14 i Akersgata 59 (R5). Ønsker du å delta ta kontakt An-Magritt Øye (anm@fad.dep.no / tlf 2224 0301) innen mandag 18. mai kl 14. Det er begrenset antall plasser.

Dette kan bli morsomt. Foruten presentasjon av boka legger vi i Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD) opp til en diskusjon om sosiale medier generelt og debatten her på origo spesielt. Dette forumet er en utforsking av sosiale medier fra departementets side. Er det et egnet virkemiddel for å oppnå dialog med innbyggerne og er det en god kanal for innspill i politikkutvikling? Debattredaktørene Gisle Hannemyr og Simen Svale Skogsrud snakker om sine erfaringer og innleder til diskusjon.

Seminaret er et utvidet møte i statsrådens IKT-politiske råd – eNorge-forum. Disse møtene bruker vanligvis å være lukket for allmenn deltakelse, men denne gangen inviterer vi i FAD alle interesserte til å overvære og delta under møtet. Møtet vil også bli streamet på www.regjeringen.no/fad. Opplegget er ikke spikret ennå, men vi vil legge til rette for spørsmål og kommentarer fra salen og fra deltakere på nettet, sannsynligvis gjennom bruk av Twitter.

Slik ser det tentative programmet ut:
• Introduksjon – Hvordan videreføre delingskulturen på nett? Statsråd Heidi Grande Røys
• Høydepunkt fra boken Delte meninger. Om nettets sosiale side. Vibeke Kløvstad og Magnus Hontvedt , UiO
• Om www.deltemeninger.no og eksempler fra debatten – opplegg og erfaringer ved Gisle Hannemyr og Simen Svale Skogsrud
• Spørsmål/kommentarer fra eNorge-forumet
• Spørsmål/kommentarer fra salen, eller deltakere via nettet
• Avslutning v/ statsråden (ca 13:30)
Dette er siste møtet i eNorge-forum i denne stortingsperioden. Vi avslutter derfor med servering og mingling.

Hvor mange ganger skal jeg kjøpe bøkene mine?

I en e-post fra MSN Music Store har jeg fått beskjed om at de stenger butikken. Ikke nok med at de stenger butikken, så vidt jeg forstår tar de også bort muligheten for å spille av musikk man har kjøpt hos dem. Musikksporene er beskyttet mot piratkopiering, og må autentiseres mot en lisenstjeneste for å kunne spilles av. Denne tjenesten stenges altså nå. Tusen takk, MSN Music Store. Nå opplyses det riktignok om at man kan brenne lydsporene til en CD. Hvis man da ripper CDen, får man lov til å spille musikken man har betalt for. Generøst. I e-posten opplyses det også at det vil komme mer informasjon om dette fra Nokia (som jeg har handlet musikk hos). Den informasjonen venter jeg fremdeles på.

Nå er jeg så heldig at jeg ikke har betalt for musikken. Da jeg kjøpte en telefon fra Nokia for en tid tilbake, fulgte det med noen låter på kjøpet – mener å huske at det var Moby. Jeg tok meg bryet med å få lastet ned musikken og overføre den til telefonen min, men har heldigvis ikke kjøpt noe mer. Jeg kjøper musikken min hos Apple. Det har også vært et risikoprosjekt, filene var kopibeskyttet med en mekanisme som gjorde at jeg måtte velge Apples produkter hvis jeg ville bære musikken med meg. Nå selges det meste av musikken i iTunes Music Store uten kopibeskyttelse, og jeg kan ”frikjøpe” musikken min for et par kroner pr. spor. Dette er en løsning jeg lever godt med.

Jeg er en av dem som foretrekker å betale for musikk, film og bøker. Nå kjøper jeg også filmer og TV-serier av Apple, selv om det er krevende for oss som bor i Norge å få lov til det. Jeg har også kjøpt datamaskin og telefon av Apple, så dette fungerer fint for meg. Men jeg må nok være foreberedt på å kjøpe dette innholdet én gang til om jeg skulle velge teknisk utrustning fra en annen leverandør.

Diskusjonen om ulovlig fildeling her i denne sonen viser vel at det kan lønne seg å gjøre det enkelt for kunder å betale for innhold, og at ikke alle løsninger for rettighetshåndtering er udelt gunstige for forbrukerne. Forlagsbransjen står nå foran en endring i distribusjon av innhold som ligner på den plate- og filmselskapene er inne i. Jeg tror ikke at Kindle er bøkenes iPod, og jeg vil være forsiktig med å trekke paralleller til utviklingen i musikkbransjen. Men jeg er redd for at vi forbrukere må leve med uheldige produktbindinger og stor risiko for å kjøpe feil leseplater eller ebøker.

Elittera, som selger norske ebøker fra bl.a. Cappelen Damm, har valgt digitalt vannmerke som kopibeskyttelse, en løsning som ikke legger begrensninger på hvilken teknologi man viser frem innholdet på. I følge et oppslag i digi.no i går jobber Gyldendal, Aschehoug og Bokklubben med en felles løsning for ebøker. Jeg håper de har lært av erfaringene fra musikkbransjen, og at de har lest NRKbeta-doktrinen.

Jeg vil gjerne kjøpe ebøker, men har ikke fått brukt mye tid på å sette meg inn i de ulike formatene for innhold, løsninger for kopibeskyttelse, og hva som støttes av hvilke leseplater. Jeg er altså en av dem som risikerer å måtte kjøpe bøkene mine på nytt om ett år eller tre. Det er kanskje ikke så farlig, men hva når skolene skal kjøpe digitale lærebøker? Jeg håper at de som har kunnskap om dette tar seg tid til å fortelle oss andre om hvilke feller vi kan gå i ved å kommentere dette innlegget?

Vil du bli med å sveve over Bergen?

Anders Waage Nilsen har i lengre tid lekt med ideen om at det kunne være gunstig for Bergen om vi etablerte en svevebane mellom Bystasjonen og Haukeland sykehus. Jeg skal ikke gjenta alle de gode argumentet for at vi faktisk bør gjøre dette – Det har han selv gjort, gjentatte ganger i egen blogg, og senest i en kronikk i BT Torsdag 7. mai 2009.

Waage Nilsen er en mann som klarer å tenke fornuftig på flere plan. Han mener at dette er en god ide. men han vet at han ikke sitter på alle svarene selv. Sannsynligvis ikke engang alle spørsmålene. Han vil derfor at ideen utredes. Siden han tror på sine egne ideer så ønsker han at dette realitetsbehandles. Initiativet til politisk behandling har han konkretisert gjennom Facebookgruppen Borgerinitiativ: Svevebane fra Bystasjonen til Haukeland. Forslaget går ut på at denne gruppen er tilstrekkelig grunnlag for å fremme et forslag etter Kommunelovens § 39a. Innbyggerinitiativ. Der det blant annet heter:

1. Innbyggerne i kommunen eller fylket kan fremme forslag som gjelder kommunens eller fylkeskommunenes virksomhet. Kommunestyret eller fylkestinget plikter selv å ta stilling til forslaget dersom minst 2 prosent av innbyggerne står bak forslaget. Likevel er 300 underskrifter i kommunen eller 500 i fylket alltid tilstrekkelig.

2. Kommunestyret eller fylkestinget skal ta stilling til forslaget senest 6 måneder etter at det er fremmet. Tidsfristen gjelder ikke dersom forslaget henvises til behandling i forbindelse med pågående plansak etter plan- og bygningsloven. Initiativtakerne skal informeres om de avgjørelser som treffes og de tiltak som gjennomføres som følge av forslaget.

Alt ligger derfor til rette for at Sara Henriksen bør følge opp utfordringen fra Lars-Henrik Paarup Michelsen om å fremje ein interpellasjon på neste bystyremøte med forslag om å greie ut ideen om Svevebane i Bergen.

Men, Waage Nilsen stopper ikke der. Han er også veldig interessert i demokratiutvikling på nett og mulighetene det gir for mer demokrati og bedre løsninger gjennom bredere deltagelse. Slik jeg forstår ham så er han opptatt av at flest mulig skal kunne delta og utvikle debatter og løsninger direkte. Når det gjelder mitt initiativ her så er det en naturlig oppfølging av egen masteroppgave og diverse blogginnlegg, en kronikk med mer rundt de samme og lignende temaer på egen blogg. Jeg mener at dette forslaget egner seg meget godt til å teste ut en modell for deltagelse på nett som Ideoffensiven i Skanderborg. Erfaring viser at når folk blir spurt om å bidra med sin kompetanse, så har vi en tendens til å gjøre nettopp det. Sammen har vi kompetanse og erfaring på en masse ting, når vi lager gode strukturer for å samle det på nettet, så kan vi få til en god del ting helt gratis som ellers ville kostet masse penger og tid i utredning. Anders har vært inne på de samme tankene gjentatte ganger (se også Børge forteller om livet for en utdypning av tanker rundt denne formen for demokrati).

Kan vi, som et forsøksprosjekt, la denne ideen utvikle seg med aktiv deltagelse fra Bergens borgere, på nett? Kan nettdebatten bidra til å gi oss mye av de utredningene som trengs for å avgjøre om det er fornuft i å sette dette i gang? På mange måter har nettdebatten allerede startet, både i de nevnte blogger og Facebookgruppe. Nå er tiden inne for å utvide. I første omgang ved å spre ideen videre. Bruk egen blogg, la oss bruke Origo (for eksempel sonene Delte meninger, Bergen360 og Mediepolitikk), Twitter med mer. For å strukturere alle innspill vil det være fornuftig å sette opp en egen side. Det blir neste trinn i prosessen. Da vil vi kunne samle alle spørsmål og svar som dukker opp.


  • Kanskje noen kjenner grunnforhold, og eventuelle utfordringer med ulike trasevalg?

  • Kanskje noen kan fortelle mer om arbeidsmengden som trengs?

  • Kanskje noen kjenner mer til kostnadsaspektene?

  • Hvor bør man kjøpe det materielle som trengs, hva er leveringstiden?

Det fins helt sikkert mange flere spørsmål som hverken Waage Nilsen, jeg eller andre av de som har debattert dette så langt verken har tenkt på eller vet svaret på. Men mest sannsynlig så fins det noen her på nette som vet å stille dem. Jeg har tro på at dersom alle som har interesse bidrar med sine kunnskaper vil vi kunne nå ganske langt. Viktigst av alt: Dersom vi spør får vi kanskje svar, dersom vi ikke spør får vi helt sikkert ikke svar!

Derfor: Hvem vil bli med på å utvikle dette konkrete forslaget videre? Hva kan du bidra med?

Oppdatert 8/8 11:15 – Fint om alle som vil Twitre om denne saken kan bruke #sveveBergen

(En variant av dette innlegget er også publisert på min blogg.)

Likte du denne artikkelen? Da kan du bruke den. Jeg synes dette er et viktig budskap, derforpubliserer jeg dette blogginnlegget med lisensen Creative Commons Attribution Share-alike som betyr at du fritt kan bruke hele eller deler av teksten og eventuelt redigere den etter eget ønske, så lenge du lenker tilbake til denne som kilde, lenker til lisensen og publiserer din artikkel under samme lisens (dette gjelder også kommersielle aktører).

Consumer Rights: Commission wants consumers to surf the web without borders

EU-kommisjonen lanserte tirsdag 5. mai 2009 sin eYou-guide som er ment som en veiledning om hvilke “digitale rettigheter” forbrukerne har. Man finner eYou-guiden her.

Samtidig presenterte kommisjonen en 8-punkts “Digital Agenda” for Consumer Rights Tomorrow, som angir åtte områder kommisjonen vil arbeide med på dette området. Dette er:

1. Combating spam with similarly effective civil and criminal sanctions in all EU Member States and neighbouring countries. A “ban on spam” has been part of EU law since 2003, but 65% of Europeans still complain about “excessive spam”. While 19.8% of spam globally comes from the US and 9.9% from China, 23.4% comes from Europe with Italy (3%), Spain (2.9%), UK (2.7%) and Germany (2.4%) among the “Top 12”. To this, add the EU’s neighbours Turkey (4.4%) and Russia (6.4%).

2. Ensuring that from for consumers, it does not matter which EU country digital content (music, games, films, books) comes from, by paving the way for multi-territorial licensing regimes for online content.

3. Giving consumers certainty about what they can and cannot do with copy­righted songs, videos and films they download, by ending the current fragmentation of laws on “private copying”.

4. Extending the principles of consumer protection rules to cover licensing agreements of products like software downloaded for virus protection, games or other licensed content. Licensing should guarantee consumers the same basic rights as when they purchase a good: the right to get a product that works with fair commercial conditions.

5. Guarantee that privacy policies linked to online offers are properly disclosed and have fair contract terms.

6. Tackling fragmented and incomplete rules on e-accessibility to make it easier for disabled people (15% of the EU population) to use websites, electronic payments and other online services.

7. Explore opportunities to strengthen confidence in online payments, including successful models such as credit card charge back schemes that allow customers to cancel payments to non compliant traders as a last resort.

8. Working with industry and consumer associations to set up a European system of trustmarks for retail websites that comply with best practices.

Selv merker jeg meg med en viss intresse pkt. 4 på denne listen. I en utredning jeg gjorde for Justisdepartementet for noen år siden foreslo jeg omtrent dette, ved at Forbrukerkjøpslovens regler også skulle gjelde for digitale ytelser der de passer. Men Justisdepartementet bestemte seg for at de ikke ville fremme et slikt forslag for Stortinget, så det har til nå ikke blitt noe av. Så i stedet for å være et foregangsland på dette området vil Norge kanskje komme diltende etter når man har bestemt seg i Brussel, slik man pleier å gjøre.

hit for mer informasjon om det EU-kommisjonen har presentert.

Deler - en dokumentar om piratkopiering

Christian Werner Skovly og Even Sandvold Roland ved medialinjen på Nesbru videregående skole har laget en dokumentarfilm om piratkopiering med intervjuer med Eirik Solheim (NRKbeta), Martin Bekkelund (Friprogsenteret) og undertegnede (UiO).

Filmen er tilgjengelig under CC BY-NC-SA og kan blant anet sees på Even Sandvold Rolands blogg. Den ligger også innbakt (fra Vimeo) nedenfor.

Om kollektive vederlagsordninger

Kollektive vederlagsordninger, som vi har et svært godt utbygget system for i Norge, mener mange er fundamentet for en demokratisk delingskultur. Gjennom disse ordningene får studenter og skoleelever, biblioteksbrukere, ansatte ved mange bedrifter, og lyttere på studentradioer og diskoteker, tilgang til et bredt utvalg av åndsverk av ulike slag på en enkel og ubyråkratisk måte. I mange tilfeller ville det være umulig å forvalte en så bred spredning av kunnskap og kultur som vi er vant med i vårt samfunn, uten disse kollektive ordningene.

Jeg er altså en sterk tilhenger av kollektive vederlagsordninger. Jeg mener dette er en rasjonell og ikke minst kostnadseffektiv måte å kreve inn vederlag på. For ordens skyld: Jeg er selv medlem av Norges Faglitterære Forfatterforening (en av medlemsorganisasjonene bak Kopinor).

Men for at de kollektive ordningene skal bestå, så må de forvaltes på en ryddig måte. Utfordring­ene fra nye distribusjonsformer på nettet har utvilsomt skapt hodebry for organisasjonene. Dette har to av de organisasjonene jeg kjenner best, Tono og Kopinor, ikke hatt en heldig hånd med. Man kan av og til mistenke dem for innerst inne å ønske at Internett er en «flopp» som snart går over. Jeg vil her sette søkelyset på det jeg oppfatter som særlig problematisk ved måten Tono og Kopinor utøver sine rettigheter på.

Tono forlanger av sine medlemmer at de inngår en eksklusiv forvaltningsavtale med organisasjonen. Dette gir Tono utstrakte fullmakter til å velge hvordan medlemmenes verk skal distribueres. Tono er svært lite fleksible når det gjelder alternative distribusjonsformer og rettighetsmodeller. Den ideelle organisasjonen Fribit ønsket at det skulle være mulig å spre filmen Urospredere vha. fildeling . Dette satte Tono en stopper for, under henvisning til at musikksporet inneholder musikk fra Gatas parlament, Klovner i kamp, og Hank & Mari, og denne musikken er det Tono som forvalter rettighetene til. At de nevnte komponistene faktisk ønsker å bidra til musikksporet på filmen og til at filmen kunne spres via fildeling er Tono uvedkommende. Jeg mener Tono i realiteten overkjører de ideelle rettighetene til disse opphavspersonene. Juridisk har nok Tono sitt på det tørre, men moralsk mener jeg denne typen overkjøring av opphavspersonenes ønsker om bruk av verk de selv har skapt er å vise forakt for ånden i paragraf 3 i åndsverkloven.

Å være medlem av Tono er riktignok en frivillig sak. Men fordi Tono av samfunnet er gitt forholdsvis romslige fullmakter til å selge blankolisenser for offentlig framføring av musikk på studentradioer, diskoteker, heiser, barer og kjøpesentre samler Tono inn en god del penger som ikke kan knyttes direkte til en bestemt opphavsperson. Disse midlene fordeles i form av stipender blant alle Tonos medlemmer. Derfor er det nesten ingen som kvalifiserer til medlemskap i Tono som ønsker å stå utenfor organisasjonen.

Jeg mener at Tonos enerett på å selge blankolisenser er et statlig privilegium som krever at Tono behandler sine medlemmer som ønsker å eksperimentere med alternative distribusjonsmodeller ordentlig. Å avfeie medlemmer som ønsker å benytte Creative Commons ikkekommersiell lisens på enkeltverk med at «Creative Commons er en flopp» bidrar ikke til et høyere sakelighetsnivå i denne debatten.

Kopinor har jeg tatt for meg i tidligere innlegg her på Delte Meninger. Organisasjonen ser ikke ut til å like Internett, men ønsker like fullt at det skal betales kopivederlag for hver eneste side fra Internett som skrives ut på papir. Så langt var heldigvis vederlagsnemnda ikke villig til å strekke seg, men Kopinor fikk gjennomslag for at en viss andel av internett-utskriftene skal det betales for, ut fra den tanke at noen av disse ble gitt videre til andre personer i embeds medfør og følgelig ikke var til personlig bruk. Det er ingen tvil om at de fleste som publiserer på Internett ikke kvalifiserer til å motta midler etter de kriterier som Kopinors medlemsorganisasjoner fastsetter. Det er også høyst tvilsomt om de som publiserer på Internett ønsker at Kopinor skal ta seg betalt for de verkene som de har lagt ut, men det ser ikke ut til å legge noen demper på Kopinors ønske om å ta seg betalt for arbeidet til disse personene.

Som sagt er jeg for kollektive vederlagsordninger. Men fordi retten til å kreve inn betaling via slike vederlagsordninger er et privilegium som nevnte organisasjoner har fått tildelt av staten, så mener jeg at ordningene må praktiseres på en måte som vitner om moralsk integritet og at man ikke utvider mandatet til å kreve inn vederlag til flere opphavspersoner enn de som rent faktisk uttalt at de ønsker at deres verk skal utløse vederlag.

Bryter man med disse prinsippene bryter med også med det som gir slike ordninger legitimitet hos dem som betaler disse vederlagene.

En grunnlov for kyberrommet?

Hallstein Bjercke i Civita hadde nylig på nett et debattinnlegg der han tar til ordet for en egen konstitusjon for Internett. Bjercke viser til at dette opprinnelig ble foreslått i et foredrag som den amerikanske jussprofessoren Lawrence Lessig holdt i Berlin i februar 2000. De samme tankene er for øvrig utdypet i Lessigs bok Code and other laws of cyberspace (min omtale av første utgave fra 1999 finner du her).

Jeg synes forslagene fra Bjercke (og Lessig) fortjener oppmerksomhet, og benytter anledningen til å løfte dem fram her på Delte Meninger_. De kan gjerne leses i forlengelsen av de utfordringene for personvernet på nett som jeg drøfter i essayet Personvern i deltagerskapte, rike medier.personvern-i-deltakerskapte-rike-medier/

I utgangspunktet har Internett en åpen arkitektur. Det såkalte «ende-til-ende-prinsippet», som delegerer muligheten til å skape nye tjenester til endenodene i nettet, samt den blotte omstendighet at protokollparet TCP/IP, som danner det tekniske fundamentet for Internett, er konstruert slik at pakkene beveger seg gjennom nettet uavhengig av hverandre, og uten at det finnes noen form for sentral styring og kontroll, har gjort at nettet er åpent og tilgjengelig opp for innovasjon, kreativitet og re-distribusjon av makt i sterkere grad enn kanskje noen annen kommunikasjonsteknologi.

Det er dette aspektet ved nettet som har gikk oss fenomener som epost, web, wikier, rss, bittorrent, osv. – alt sammen tjenester som er skapt av nettets brukere, ikke av de telekommunikasjons­selskapene som eier den infrastrukturen som utgjør det fysiske nettet. Dette har gitt oss den en nettverksbasert informasjonsøkonomi som til en viss grad eksisterer innen et rammeverk av radikalt desentralisert og kooperativ ikke-markedsbasert produksjon som mange fortsatt har problemer med å finne ut av.

Samtidig vet vi at all kommunikasjon som skjer over nettet kan registreres, analyseres og tolkes av datamaskiner, og siden alle handlinger vi foretar på nettet kan spores og (indirekte) knyttes til en identitet har nettet også egenskaper som gjør det til et svært kraftfullt instrument for overvåkning og ytringskontroll. Dette er myndighetene klar over. Vi har vært vitne til stigende vilje til å utnytte de kontrollmulighetene nettet gir, i form av tiltak som Patriot Act i USA, datalagringsdirektivet i EU, IPRED-loven i Sverige, og ulike systemer for strategisk informasjonsanalyse slik vi er blitt kjent med gjennom den svenske FRA-loven (tilsvarende fullmakter til signalspaning finnes også i Tyskland, Storbritannia, Frankrike, USA, Canada, Australia, New Zealand, og et ukjent antall andre land som er mindre åpne om slike ting enn de nevnte stater).

Jeg mener det er for enkelt å erklære Internett som et «fungerende anarki» der det ikke finnes behov for demokratiets og rettsstatens institusjoner og tradisjoner.

For det første kan det stilles spørsmålstegn ved hvor fungerende det er, all den tid nettet i økende grad er i ferd med å bli arena for lovstridige aktiviteter som mobbing, rasisme, trusler, personvernkrenkelser, opphavsrettskrenkelser, ulovlig pornografi og tradisjonell vinningskriminalitet.

For det andre er «anarki» en styreform som etter min mening ikke er noe å trakte etter, da det svært ofte degenererer til et styre der mobbens vilkårlighet hersker og der svake grupper og personer ikke har det vern mot overgrep som man forventer gjelder i en demokratisk rettsstat.

Dette gjelder ikke minst vern mot overgrep fra myndighetene, som viser en økende vilje til å bruke nettets lovløshet som begrunnelse for å innføre stadig mer registrering og overvåkning av alle våre aktiviteter på nettet, tilsynelatende uten å legge synderlig vekt på et av rettsstatens sentrale prinsipper: At overvåkning bare skal skje dersom det finnes skjellig grunn til mistanke.

Etter min mening er nettets lovløshet et voksende problem som underminerer mitt personvern og en rekke andre viktige borgerrettigheter.

Det er selvsagt ingen lett oppgave å utvide rettstaten til også å omfatte Internett, og heller ikke bør et slikt prosjekt være et carte blanche for at reguleringskåte politikere å innføre restriksjoner på bruken av nettet som vi som er nettborgere ikke ønsker. Men alternativet, der vilkårligheten hersker, frister meg enda mindre.

Ein kultur for deling og samarbeid

Ein kultur for deling, openheit og samarbeid er heldigvis ikkje ei nyvinning som kom med Internettet. Mengda av dugnader, korps, idrettslag, frivillige organisasjonar og ubetalt kulturarbeid viser at dette er noko ein har gjort frå gammalt av her i landet. Det er noko vi gjer for å yte noko til samfunnet rundt oss. Og kanskje vi gjer det for vår eiga skuld for å kjenne oss nyttige og for å bli sett?

Etter ei lang modningstid der nettet fyrst og fremst har vore prosjektet, verktyet og leikeplassen til dei med sterk teknisk kompetanse, har det modna til ein open arena praktisk talt alle kan bruke. Der dei gamle media la opp til at vi var eit publikum av passive mottakarar, er det som aktive deltakarar og bidragsytarar mange tek nettet i bruk. Vi har i løpet av dei siste tiåra sett framvoksteren av ein ny og kraftig arena for vår kultur for deling, openheit og samarbeid.

Når eg har teke initiativ til denne debatten og til lanseringa av debattboka Delte Meninger, så er det fordi vi treng ein debatt som skjerpar oss både i høve til det offentlege si rolle i å dyrke dei gode moglegheitene som ligg i denne utviklinga, og å møte dei utfordringane ein slik endringsprosess utset samfunnet for. Kva kan det offentlege gjere for å styrkje både truverdige forretningsmodellar og fri innovasjon på nettet? Er standardisering ein reiskap for politisk styring av utviklinga av internett? Kva er nettnøytralitet, og skal og kan det sikrast gjennom regulering?

I debatten som allereie har gått i to veker har eg fått mange gode innspel. Eg ser òg at mange av dykk uttrykkjer sterke meiningar om fildeling og fildelingsmodellar på nettet og korleis offentlege data best kan forvaltast for å skape mest mogeleg verdi for samfunnet. Desse og andre innspel som de har gitt vil eg ta med for å utvikle politikken vidare.

No blir den andre delen av debatten open under tittelen “Demokratisk delingskultur”. Vi legg ut fire nye artiklar:

  • I artikkelen Samfunn i kode deler Skogsrud, Westvang og Staubo sine erfaringar med å byggje nettsamfunna Underskog og Origo i nært samarbeid med brukarane sine. Korleis sørgjer ein for at flest mogeleg opplever at dei har tilgang til samtalane som formar samfunnet?
  • I Moltemyras forbannelse ser Stian Danenbarger på posisjonane selskap som Google og Amazon har teke som samankoplarar av alle dei lause informasjonsdelane på nettet og ser korleis opne standardar kan gi kontrollen tilbake til bidragsytarane.
  • I Jeg skal være med! forklarer Ola Berge korleis opne standardar gjer informasjonssamfunnet tilgjengeleg for alle.
  • I Personvern i deltakerskapte, rike medier diskuterer Gisle Hannemyr moglegheitene for å ta vare på personvernet i ei tid der dei offentlege samtalane i aukande grad flyttar seg til stader der ingen redaktørar eller ver-varsam-plakatar kan røre dei.

Eg følgjer debatten vidare med interesse og ser fram til å lansere papirutgåva av boka 19. mai. Her får de ein unik sjanse til å påverke framtidas politikk på viktige samfunnsområde. Debatten blir betre av at mange får høve til å delta. Inviter gjerne ein venn til å delta, anten du gjer det gjennom e-post, facebook, twitter eller tale. Eg vil kommentere debatten undervegs, utan at eg sit med fasitsvara på dei mange utfordringane som vert tekne opp. God debatt!

Folkebiblioteket 2.0

I dag har dei fleste biblioteket inne i stova, på kontoret og i reiseveska. På PCen har vi eit univers av bøker, oppslagsverk, lydbøker, musikk og filmar lett tilgjengeleg og like gratis som på biblioteket. Den einaste skilnaden er at det er lov å køyre til biblioteket, låne eit eksemplar, køyre heim, ta kopi av det du vil lese, høyre eller sjå, konvertere det til eit format som passar deg, og køyre attende med papiret eller plasten. Å laste det same ned frå nettet ferdig konvertert til formatet du kan bruke er forbode. Forstå det den som vil. Dette gjev berre meining som sysselsettingstiltak og for å få meir bensinavgift inn i statskassa.

Eg er ein sterk tilhengar av fri konkurranse i ein global marknad. Vi har lover som skal sikre at konkurransen verkeleg er fri, og at monopol ikkje oppstår, med to unnatak. To lover er lagd med motsett føremål, og det er patentlova og lov om opphavsrett. Begge er lagd med gode intensjonar om at vitskaplege framsteg og kulturelle verk skal offentleggjerast mot at opphavsmannen får kompensert med monopol på kommersiell utnytting av oppfinninga eller verket i ein avgrensa periode.

Eg skal ikkje gå i detalj om patent. Patent har sine eigne problem, og er i mange tilfelle med på å bremse framsteget framfor å drive det framover slik intensjonen er. Eit patent kostar pengar, gjeld berre i land der det er søkt og innvilga, og berre i ti år.

Opphavsrett er automatisk og gjeld absurd lenge. Vi kan riste på hovudet når Pål Bang-Hansen vert oppskaka av at Märtha Louise utan å spørre om lov eller gi han pengar, har brukt ei eventyromsetting som far hans gjorde for mange tiår sidan. Eller når ein fjern slektning av Jacob Sande nektar eit band å framføre ny musikk med tekstane hans i ein konsert fordi det er rockemusikk. Ho føretrekk nemleg opera. Slik går det når opphavsretten til eit andsverk skal arvast i tre generasjonar.

Opphavsretten er global, men avtaler om eksklusiv distribusjon har medført merkelege konstruksjonar som ikkje høyrer heime i ein global økonomi med fri konkurranse over landegrensene. Konsekvensar av dette er soneinndeling av DVDar og at ein stor del av musikken på iTunes berre kan kjøpast i enkelte land.

I tillegg gjeld opphavsretten for privat ikkje-kommersiell bruk. Til dømes fildeling og utskrifter eller kopiar til privat bruk. Ein har til og med oppretta fond og organisasjonar som skal påsjå at når det føregår kopiering til privat bruk, skal opphavsrettorganisasjonar ha kompensert. Slik har vi fått samfunnsvorter som Kassettavgiftsfondet og Kopinor, som tek pengar for varer folk ikkje har kjøpt og ofte ikkje vil ha.

For at ein student ved Universitetet i Oslo skal kunne skrive ut oppgåver han sjølv har skrive, skal Kopinor har pengar. Studenten, som har opphavsretten, ser sjølvsagt aldri meir til dei pengane. Dei går kun til etablerte forfattarar. Tilsvarande må lokale radiostasjonar for studentar og andre betale titusenvis av kroner til TONO kvart år, utan at TONO spør kven som har opphavsretten til musikken dei har spelt. Det er NRK, P4, Radio1 og Kanal 24 som bestemmer kven pengane går til, og deira musikksmak overlappar ikkje med studentradiokanalane.

Årsaka til denne floka er at særinteresseorganisasjonar har fått alt for stor makt. For 150 år sidan prøvde forlagsbransjen å stanse folkebiblioteka. Kven ville vel kjøpe bøker når folk kunne låne dei gratis på biblioteket? Heldigvis var folkestyret den gongen sterkare enn forlags- og forfattarorganisasjonane. Ved seinare runder har derimot organisasjonane klart å kare til seg pengar som dei aldri skulle hatt. No må folket settje foten ned og fortelle at bibliotek og ikkje-kommersiell privat bruk må vere gratis og utan byråkratiske eller økonomiske vegsperringar.

Skal opphavsmannen ha kompensert for fildeling og kompensasjonen fastsettjast som ein del av marknadsverdien, er saka enkel. Einkvar fjortis med datamaskin kan dele filer. Korkje eksemplarframstillinga eller distribusjonen over heile verda kostar noko. Marknadsverdien av eit slikt produkt er null. Spør einkvar økonom. Ein brukt REMA-pose har større marknadsverdi enn ei fil ein har fått gjennom fildeling på nett. Det er ikkje forteneste i nokon ledd. Produktet har kun verdi som reklame. Kanskje nokon av mottakarane kjem for å høyre konserten, sjå filmen på kino eller kjøpe boka for å lese resten på papir.

Det er opplagt for dei fleste at opphavsretten ikkje fungerer som tenkt og må skrivast om. Denne gongen må det gjerast rett utifrå den opprinnelege idéen om folkeopplysning, og utan innblanding frå særinteressegrupper som forfattar-, musikar- og bransjeorganisasjonar, som berre er ute etter meir pengar og utvida monopol. Ein idé kan vere å samkøyre patent- og opphavsretten, la begge delar vere styrt av eit overnasjonalt organ, og la all ikkje-kommersiell privat utnytting av oppfinningar og andsverk vere fri. Det er i vitskapens og kulturens interesse at oppfinningar, bøker, musikk og filmar vert publisert. Difor treng vi dessverre ein patent- og opphavsrett som vernar retten til å utnytte oppfinninga eller verket kommersielt i ein periode. Dei same omsyna og omsynet til fri global konkurranse gjer at retten må vere strengt avgrensa. Både i tid og med ein klår definisjon av kva som er kommersiell utnytting. Ti år er for lenge med dagens raske utvikling innan både vitskap og kultur.