16. april - 3. mai
Gisle Hannemyr
Eirik Solheim
Debattredaktører
4. mai – 19. mai
Even E. Westvang
Simen Svale Skogsrud
Debattredaktør
19. mai – 12. juni
Petter Bae Brandtzæg
Vibeke Kløvstad
Debattredaktører
19. mai
Delte
meninger
Heidi Grande Røys
Redaktør

Viser arkivet for juni, 2009

Takk for alle gode innspel

Eg tok initiativet til debattboka fordi eg ynskte ein brei og open debatt om viktige sider ved IKT-politikken. Det viktigaste for meg var å stimulere til ein større refleksjon omkring dei moglegheitene framveksten av delekulturen på nettet gir med tanke på deltaking, openheit og politikken si rolle.

Debatten vart lansert 16. april og skulle vere aktiv i ein avgrensa periode. No set vi ein sluttstrek for denne debatten. Det å halde ein debatt i live over tid krev ressursar, særleg i form av å moderere og leggje til rette for dette. Eg vil rette ein stor takk til dei som har hjulpe meg og departementet med å rigge til denne debatten, og særleg dei ansvarlege redaktørane, Gisle Hannemyr, Eirik Solheim, Simen Svale Skogsrud, Even Westvang, Petter B. Brandtzæg og Vibeke Kløvstad. Eg vil òg rette ein stor takk til alle dykk som har medverka aktivt med innlegg og meiningar, og spesielt Arne Slåttå som har konvertert boka til eBok-format. Innlegga har vorte lese av både politikarar og av byråkratar, og av alle andre som har vore innom nettstaden og følgt med på debatten.

Når vi no oppsummerar er det godt over 500 medlemmer på sona deltemeninger. Det har i alt komme opp mot 30 hovudinnlegg og over 400 kommentarar. Eg er godt nøgd både med talet på innspel og kvaliteten på dei. Alle innspela er seriøse og konstruktive bidrag og viktige kunnskapsgrunnlag for den vidare politikkutforminga. Samstundes som det har vore diskusjon kring konkrete, avgrensa problemstillingar, har denne debatten òg medverka til å løfte fram og identifisere viktige og hittil ukjende problemstillingar.

Dette har vore ein svært verdifull lyttepost. Eg ynskjer å handsame desse innspela på ein grundig måte – det fortener dei. Departementet vil syte for at dei faglege innspela vert følgde opp, òg inn mot dei andre departementa som dei vedkjem. Men det er òg viktig å hauste lærdom frå dette som prosjekt, for å hauste erfaringar frå bruk av sosiale medium og for å utvikle politikken.

Aristoteles har sagt ”Det vi må lære før vi kan gjere det, det lærer vi ved at vi gjer det”. Med boka ”Delte meninger” og debatten frå nettstaden har vi både gjort noko og lært noko av det. Det vil eg følgje opp, og eg håpar at så mange som mogleg ynskjer å delta vidare, så får vi sjå kva som skjer.
Følg gjerne FAD på twitter, eller regjeringa.no for oppdatert informasjon.

Interaktiv skriving gir bedre læring

Spørsmålet om bruk av sosial web i skolen bør ikke begrense seg til spørsmål om hvorvidt elever skal få bruke Nettby og Facebook i timen. Disse tjenestene er ikke laget med tanke på læring. De blir, som andre samfunnsfenomener, løftet fram i undervisningen av noen innovative lærere og skydd av de mer tradisjonelle. Det er bra. Spørsmålet handler heller ikke om elevers evne til å lure dataukyndige lærere. Disiplin i skolen er et helt annet problemområde. Å blande dette med den pedagogiske debatten bidrar bare til å sabotere sistnevnte. Spørsmålet om sosial web i skolen bør først og fremst dreie seg om hvordan interaktiviteten endrer arbeidet med faget for både elever og lærere, og i forlengelsen av dette, om dynamikken ved sosial web kan bidra til økt læringsutbytte.

Jeg har gjort meg noen erfaringer av hvordan interaktiv skriving fungerer blant elever. På min skole har elevene skrevet i en wiki i historietimene de siste to årene. Wikien driftes on-line men kunne like gjerne ha ligget lokalt på skolens servere. Innholdet blir generert av elever og er ikke synlig for uvedkommende nettbrukere. Elevene har tilgang til nett, men bruker like ofte lærebok som kunnskapskilde. Jeg har ikke registrert at de har tatt i bruk medelevers innlegg i wikien til ren kunnskapstilegnelse, men det er jo en mulig framtidig ressurs. Når en elev har publisert en tekst, har medelevene anledning til å skrive kommentarer til innlegget, eller de kan knytte stikkord (tags/labels) til det. De kan også gjøre endringer i selve artikkelen. Det siste gjør de i svært liten grad, da de, som jeg, ikke helt klarer å frigjøre seg fra følelsen av at teksten “tilhører” den som skrev den første versjonen.

Denne typen faglig interaktivitet (eller faglig-sosial web om man vil) innebærer en slutt på at elevskribenten bare har én leser. I wikien skriver elevene for hele klassen, og innleggene blir lest. De skriver dermed for en leserkrets med varierende faglig ballast og interesse, varierende sans for form og språk, og kanskje viktigst: en leserkrets der noen oppfattes som flinkere og noen mindre flinke i faget enn skribenten selv.

Tradisjonelt er det bare læreren som leser en elevs oppgavebesvarelser. Læreren er en vennlig men kritisk leser, og mange elever setter liten pris på å få tilbake rettet arbeid fra læreren. Det er ikke alle elever som evner å tenke at rettingen innebærer forbedringspotensiale, og at lærerens kommentarer sånn sett er positive (og det er ikke alle lærere som evner å formidle dette perspektivet). Kommentarene en elev får av medelever i wikien, er langt mer allsidige. Mange gir bare en oppmuntring av typen “Bra” og “Godt skrevet”. Andre ironiserer over sjangeren eller den påtatte fagligheten ved et innlegg. Noen påpeker nye momenter som burde vært med. En og annen elevkommentator evner å stille spørsmål ved de historiske forklaringene som brukes i teksten, aktualisere det historiske temaet, eller komme med ulike typer metarefleksjoner over innlegget.

Elevene melder tilbake om at det å lese og respondere på hverandres tekster er spennende, spesielt fordi de leser dem med utgangspunkt i at tekstene kan bli bedre. Lærebok eller lærers foredrag oppleves som “gammeldagse” autoriteter, udiskutable sannheter. Innenfor wikiens rammer foregår det i langt større grad en kamp om sannheten, samtidig som enkelte elever trenger – og får – øving i å kombinere kritkkutøvelse med god takt og tone. Interaksjonen som foregår i wikien gir dermed både øving i nettvett og netiquette, og den blir mer generelt et mikrokosmos i forhold til diskusjoner i offentligheten.

Et felt jeg kan uttale meg om med større sikkerhet enn elevens opplevelse, er hvordan jeg som lærer ser med nye øyne på elevers oppgavearbeid. Lærere har de siste årene fortvilet seg over hvordan elever besvarer oppgaver ved å kopiere lange utdrag fra en relevant nettside, ikke ved selv å formulere gode svar. Noe mer arbeidsomme elever tar seg kanskje bryet med å skrive om en tekst fra internett til “egne ord”. Der læreren vil ha eleven til selv å gjøre seg refleksjoner rundt et tema, får han altså i stedet mer eller mindre kamuflerte versjoner av meninger eleven har funnet på internett.

Problemet med plagiat (copy-paste) fra nettet dreier seg ikke om moral eller latskap hos elever. De får et spørsmål, og bruker den mest hensiktsmessige strategien for å svare. Det er kjapt og lett å finne faktainformasjon i dag. Nettet har gjort dette svært lett tilgjengelig, og godt er det! Ansvaret for å formulere spørsmål der avskriften ikke er brukbar som besvarelse, er lærerens.

Jeg mistenker at copy-paste-problemet egentlig bare tydeliggjør en gammel synd i skolen. Jeg tror lærere alltid har gitt elever oppgaver der utfordringen hovedsaklig har ligget i flittig informasjonsinnsamling. Man har latt seg berolige av at eleven må gjøre et solid arbeid for å få god karakter, og resultatet har vært at vurderingen har skilt de flittige fra de late i stedet for å skille de med faglig forståelse fra de uten.

Her har teknologien kommet oss til unnsetning. Lærere har ikke lenger muligheten til å gi dårlige oppgaver fordi det blir altfor tydelig at den ikke utfordret på riktig måte. Først hjalp internett og copy-paste-funksjonalitet oss med å blottlegge problemet. Og nå kommer web 2.0 med løsningen.

I historie er det gamle fokuset, ofte karikert som “konger og kriger”, skiftet ut med spørsmål om årsaksforhold, kildetolkning og bruk av historien til å skape identitet og politisk legitimitet i samtiden. Det er ikke lett å beholde dette fokuset i oppgave og vurderingssammenheng. Men det er viktig. Når elever besvarer oppgaver i wikien, vil et nytt innlegg nødvendigvis ha preg av redegjørelse for fakta og hendelsesforløp. I innspill til innlegget, derimot, vil innholdet bli problematisert av medelevene. Dermed gjør det heller ingenting om åpningsinnlegget helt eller delvis er hentet fra nettet. Det viser tvert i mot at eleven innehar en grunnleggende digital ferdighet. Det faglige innholdet vil eleven uansett bli utfordret på av sine medelever.

Jeg har med overlegg uttrykt meg kategorisk i innledningen til dette innlegget. Det er nemlig et problem at debatt om internett i skolen så lett blir en skyttergravskrig der man igjen og igjen må adressere de åpenbare praktiske utfordringene med data, og bommer totalt på diskusjonen om pedagogikk. Når disse spørsmålene er besvart, kan det være fruktbart å spørre seg om hvilke tilbydere av sosiale web-tjenester som eventuelt kan ha en plass i undervisning. Ikke før.

Skremmende holdningskampanjer

Det er blitt laget en rekke holdningskampanjer, det gjennomføres panikkartede foreldremøter og TV og avismediene lager endeløse saker om barn og unges nettbruk, med eksempler på farlig, kriminell eller bare særdeles pinlig nettbruk. Dreier disse seg egentlig om nettetikk eller handler det rett og slett om hvordan vi oppfører oss mot andre mennesker, enten det er på Internett, på gaten eller i klasserommet?

De sosiale nettstedene med chat, bilder og video ser ut til å være det som virkelig gir vann på mølla til de som er redd for unges nettbruk. Det å snakke med venner på Facebook er skummelt, mens det å legge ut bursdagshilsen i lokalavisen med bilde og fullt navn ser ut til å være helt greit, både for foreldre og besteforeldre.

Tre jenter, som blir presentert med sitt hele navn og store bilder i Aftenposten nettutgave, uttaler at ”Vi legger ikke ut fullt navn, mobilnummer eller navnet på skolen på nettet. Vi kombinerer heller ikke navn og bilde. Fornavn er greit. Har du hele navnet, kan folk lett misbruke det, for eksempel starte en ny blogg i ditt navn”. I dette tilfellet er det tydeligvis helt greit å offentliggjøre jentene med all den informasjonen de vanligvis begrenser. Skjer dette fordi avisene (også på nett) er et medium vi kjenner godt og er trygge på? (Petter Bae Brandtzæg utfordrer ellers nettvettreglen om anonymitet et annet sted her på deltemeninger.no.)

I holdningskampanjen Du bestemmer, som er utviklet i samarbeid mellom Datatilsynet, Teknologirådet og Utdanningsdirektoratet, blir vi presentert for artikler, filmer, diskusjonspunkter og klipp fra mediene. Kampanjen, som retter seg mot barn og unge, er opptatt av å ikke heve en moraliserende pekefinger, men å stille åpne spørsmål som utgangspunkt for diskusjon. Holdningene som preger kampanjen, både i forhold til hvordan barn og unge oppfører seg og hvordan samfunnet er preget av overvåkning, er ikke spesielt nøytrale.

I en av filmene på Dubestemmer.no ser vi en ung jente som legger ut en melding om at hun skal være alene hjemme senere på dagen. Kryssklipp til et mørkt lokale, hvor en mann leser dette og sjekker opp adressen hennes, mot navn. Litt senere ringer han på døra, og han har ikke gode hensikter. Denne typen filmer er med på å skape frykt, og dreier seg kun om hva man ikke skal gjøre på Internett. Filmene presenterer et bilde av både Internett og verden utenfor som skummel, og konsekvensene av hva du gjør på nett som enorme.

På et foreldremøte på skolen vår fikk vi en innføring i hvor mye en såkalt ”stalker” kan finne ut om en person gjennom Internett. Foredragsholderen fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet, som reiser rundt og holder denne typen foredrag for foreldre, viste oppskriften på hvordan man ved å samle og krysse masse informasjon, spesielt gjennom Facebook og andre nettsamfunn, kan få full oversikt over en persons liv og levnet. Konsekvensen kan være at det blir utført kriminelle handlinger mot denne personen. Mange av oss foreldre ble bekymret, og noen diskuterte seriøst om de nå skal de nekte barna å være på Internett, og selv også begrense egen nettbruk.

Det blir lett å skylde på Internett, og glemme at det er menneskene bak handlinger som må stå ansvarlig for dem. Hvis en forstyrret person hadde satt seg fore å finne ut ting om meg, kunne han/hun fulgt etter meg, kikket inn i vinduene i huset mitt, rotet i søpla mi, stjålet posten min og dermed fått en omfattende oversikt over livet mitt. Jeg lever i utgangspunktet i (den naive) troen på at jeg er trygg, selv om mange kampanjer er med på å skape frykt i forhold til at det alltid er noen etter meg eller mine barn.

Et ensidig fokus på skremselspropaganda i nettvettkampanjer skaper et negativt fokus på bruk av Internett og kritisk dømmekraft, både i skolen og ellers. Vi trenger en debatt om barn og unges bruk av nettet som bygger på vanlig folkevett, fremfor å skremme både foreldre og barn til å stenge av Internett for å unngå at de stygge, fæle menneskene kommer krypende inn både skjermen og barnerommet! Skremsel og frykt er ikke veien å gå for god og åpen dialog med barn og unge.