16. april - 3. mai
Gisle Hannemyr
Eirik Solheim
Debattredaktører
4. mai – 19. mai
Even E. Westvang
Simen Svale Skogsrud
Debattredaktør
19. mai – 12. juni
Petter Bae Brandtzæg
Vibeke Kløvstad
Debattredaktører
19. mai
Delte
meninger
Heidi Grande Røys
Redaktør

Viser arkivet for stikkord internett

Interaktiv skriving gir bedre læring

Spørsmålet om bruk av sosial web i skolen bør ikke begrense seg til spørsmål om hvorvidt elever skal få bruke Nettby og Facebook i timen. Disse tjenestene er ikke laget med tanke på læring. De blir, som andre samfunnsfenomener, løftet fram i undervisningen av noen innovative lærere og skydd av de mer tradisjonelle. Det er bra. Spørsmålet handler heller ikke om elevers evne til å lure dataukyndige lærere. Disiplin i skolen er et helt annet problemområde. Å blande dette med den pedagogiske debatten bidrar bare til å sabotere sistnevnte. Spørsmålet om sosial web i skolen bør først og fremst dreie seg om hvordan interaktiviteten endrer arbeidet med faget for både elever og lærere, og i forlengelsen av dette, om dynamikken ved sosial web kan bidra til økt læringsutbytte.

Jeg har gjort meg noen erfaringer av hvordan interaktiv skriving fungerer blant elever. På min skole har elevene skrevet i en wiki i historietimene de siste to årene. Wikien driftes on-line men kunne like gjerne ha ligget lokalt på skolens servere. Innholdet blir generert av elever og er ikke synlig for uvedkommende nettbrukere. Elevene har tilgang til nett, men bruker like ofte lærebok som kunnskapskilde. Jeg har ikke registrert at de har tatt i bruk medelevers innlegg i wikien til ren kunnskapstilegnelse, men det er jo en mulig framtidig ressurs. Når en elev har publisert en tekst, har medelevene anledning til å skrive kommentarer til innlegget, eller de kan knytte stikkord (tags/labels) til det. De kan også gjøre endringer i selve artikkelen. Det siste gjør de i svært liten grad, da de, som jeg, ikke helt klarer å frigjøre seg fra følelsen av at teksten “tilhører” den som skrev den første versjonen.

Denne typen faglig interaktivitet (eller faglig-sosial web om man vil) innebærer en slutt på at elevskribenten bare har én leser. I wikien skriver elevene for hele klassen, og innleggene blir lest. De skriver dermed for en leserkrets med varierende faglig ballast og interesse, varierende sans for form og språk, og kanskje viktigst: en leserkrets der noen oppfattes som flinkere og noen mindre flinke i faget enn skribenten selv.

Tradisjonelt er det bare læreren som leser en elevs oppgavebesvarelser. Læreren er en vennlig men kritisk leser, og mange elever setter liten pris på å få tilbake rettet arbeid fra læreren. Det er ikke alle elever som evner å tenke at rettingen innebærer forbedringspotensiale, og at lærerens kommentarer sånn sett er positive (og det er ikke alle lærere som evner å formidle dette perspektivet). Kommentarene en elev får av medelever i wikien, er langt mer allsidige. Mange gir bare en oppmuntring av typen “Bra” og “Godt skrevet”. Andre ironiserer over sjangeren eller den påtatte fagligheten ved et innlegg. Noen påpeker nye momenter som burde vært med. En og annen elevkommentator evner å stille spørsmål ved de historiske forklaringene som brukes i teksten, aktualisere det historiske temaet, eller komme med ulike typer metarefleksjoner over innlegget.

Elevene melder tilbake om at det å lese og respondere på hverandres tekster er spennende, spesielt fordi de leser dem med utgangspunkt i at tekstene kan bli bedre. Lærebok eller lærers foredrag oppleves som “gammeldagse” autoriteter, udiskutable sannheter. Innenfor wikiens rammer foregår det i langt større grad en kamp om sannheten, samtidig som enkelte elever trenger – og får – øving i å kombinere kritkkutøvelse med god takt og tone. Interaksjonen som foregår i wikien gir dermed både øving i nettvett og netiquette, og den blir mer generelt et mikrokosmos i forhold til diskusjoner i offentligheten.

Et felt jeg kan uttale meg om med større sikkerhet enn elevens opplevelse, er hvordan jeg som lærer ser med nye øyne på elevers oppgavearbeid. Lærere har de siste årene fortvilet seg over hvordan elever besvarer oppgaver ved å kopiere lange utdrag fra en relevant nettside, ikke ved selv å formulere gode svar. Noe mer arbeidsomme elever tar seg kanskje bryet med å skrive om en tekst fra internett til “egne ord”. Der læreren vil ha eleven til selv å gjøre seg refleksjoner rundt et tema, får han altså i stedet mer eller mindre kamuflerte versjoner av meninger eleven har funnet på internett.

Problemet med plagiat (copy-paste) fra nettet dreier seg ikke om moral eller latskap hos elever. De får et spørsmål, og bruker den mest hensiktsmessige strategien for å svare. Det er kjapt og lett å finne faktainformasjon i dag. Nettet har gjort dette svært lett tilgjengelig, og godt er det! Ansvaret for å formulere spørsmål der avskriften ikke er brukbar som besvarelse, er lærerens.

Jeg mistenker at copy-paste-problemet egentlig bare tydeliggjør en gammel synd i skolen. Jeg tror lærere alltid har gitt elever oppgaver der utfordringen hovedsaklig har ligget i flittig informasjonsinnsamling. Man har latt seg berolige av at eleven må gjøre et solid arbeid for å få god karakter, og resultatet har vært at vurderingen har skilt de flittige fra de late i stedet for å skille de med faglig forståelse fra de uten.

Her har teknologien kommet oss til unnsetning. Lærere har ikke lenger muligheten til å gi dårlige oppgaver fordi det blir altfor tydelig at den ikke utfordret på riktig måte. Først hjalp internett og copy-paste-funksjonalitet oss med å blottlegge problemet. Og nå kommer web 2.0 med løsningen.

I historie er det gamle fokuset, ofte karikert som “konger og kriger”, skiftet ut med spørsmål om årsaksforhold, kildetolkning og bruk av historien til å skape identitet og politisk legitimitet i samtiden. Det er ikke lett å beholde dette fokuset i oppgave og vurderingssammenheng. Men det er viktig. Når elever besvarer oppgaver i wikien, vil et nytt innlegg nødvendigvis ha preg av redegjørelse for fakta og hendelsesforløp. I innspill til innlegget, derimot, vil innholdet bli problematisert av medelevene. Dermed gjør det heller ingenting om åpningsinnlegget helt eller delvis er hentet fra nettet. Det viser tvert i mot at eleven innehar en grunnleggende digital ferdighet. Det faglige innholdet vil eleven uansett bli utfordret på av sine medelever.

Jeg har med overlegg uttrykt meg kategorisk i innledningen til dette innlegget. Det er nemlig et problem at debatt om internett i skolen så lett blir en skyttergravskrig der man igjen og igjen må adressere de åpenbare praktiske utfordringene med data, og bommer totalt på diskusjonen om pedagogikk. Når disse spørsmålene er besvart, kan det være fruktbart å spørre seg om hvilke tilbydere av sosiale web-tjenester som eventuelt kan ha en plass i undervisning. Ikke før.

Forbud mot sosiale medier i skolen?

Elever må lære å bruke sosiale medier i skolen, – foreldrene vet gjerne lite om hva ungdommene gjør på nettet, mens skolen på den andre siden har et ansvar i forhold til å utvikle elevenes digitale kompetanse. En kompetanse som også bør omhandle hvordan sosiale medier fungerer, brukes og utnyttes.

Selvfølgelig skal ikke elever sjekke Facebook i timene, når læreren underviser. Akkurat på lik linje med at elevene ikke skal rope høyt eller sende lapper. Men vi forbyr da vel heller ikke elevene å snakke, fordi noen roper – vi fjerner ikke papir og blyanter, fordi noen skriver lapper? Tilsvarende kan man spørre seg om det er noen god løsning å stenge eller forby bruk av sosiale nettsteder og til med Internett ved enkelte norske skoler. På YouTube finnes oppskrifter på hvordan man knekker skolens stengte nettsteder ved enkle søk. Kanskje er det viktigere å fokusere på god klasseledelse der læreren stiller tydelige krav til hvilke medier og metoder som brukes til ulike deler av undervisningen? Der klare retningslinjer utarbeidet av lærere og elever sammen, fører til enighet fremfor krangling om å klappe igjen laptop’en?

Et viktig steg på veien er å innse at når 99 % av alle unge bruker Internett daglig og har det tilgjengelig både hjemme og på skolen, må skolen ta sitt ansvar å være med og utvikle elevenes digitale kompetanse. De skolene som utnytter Internett og sosiale medier på måter som fungerer har for lengst laget retningslinjer og avtaler i forhold til hvordan elevene og lærerne skal ta i bruk Internett.

Dessuten er det for elever i norsk skole nedfelt i læreplanene gjennom Kunnskapsløftet fra 2006 at de skal utvikle digital kompetanse i alle fag og nivåer. De skal kunne bruke digitale verktøy som en basisferdighet på lik linje med de andre grunnleggende basisferdighetene som handler om å skrive, lese, regne og uttrykke seg muntlig. Å bruke digitale verktøy handler om å utvikle kompetanse i viktige egenskaper som å søke etter informasjon, bruke og dele informasjon på en fornuftig og rettskaffen måte, være kildekritiske, skape og produsere sammensatte tekster med bruk av bilder, film og tekst. Og selv om den oppvoksende generasjon ikke kjenner en tilværelse uten Internett må de likevel lære å bruke og utnytte teknologien på en god måte.

Vi kan ofte høre elever ironisere over lærernes manglende tekniske ferdigheter. Men selv om elevene vet hvordan de skal taste inn søkeord i Google eller lage profil på Facebook, så har de som regel liten eller ingen kompetanse når det gjelder for eksempel kildekritikk. Dette er kanskje den mest kritiske kompetansen i det moderne informasjonssamfunnet, og det er lærerne som må lære elevene kildekritikk. Men det krever lærere som utnytter IKT i undervisningen og som trekker inn elevenes brede erfaring med medier som en ressurs i undervisningen.

I Norge har vi i grunnskolen kommet kort med å ta i bruk datamaskiner og Internett i undervisningen, mens man på videregående har kommet lenger. Selv om vi har fått både utstyr og nettverk på plass i skolene, er det fortsatt altfor mange lærere som kun bruker datamaskinen i sin egen forberedelse og administrasjon av timene og til eget etterarbeid. Integrert i undervisningen er tallene fortsatt lave, særlig i grunnskolen. Antageligvis er det også derfor vi med jevne mellomrom får krasse innlegg om å fjerne datamaskiner og Internett fra skolen etterfulgt av historier der både elever, foreldre, lærere og ledelse forteller om hvordan Internett kan ødelegge og forstyrre lærerens undervisning.

Er det ikke selvsagt for næringslivet at hvis man innfører ny teknologi uten en bevisst plan om hvordan de ansatte skal bruke den eller bevisstgjør alle om hvorfor den skal brukes, så vil det ha liten effekt eller fortjeneste? Teknologien i seg selv gir ikke læring, og kan heldigvis ikke erstatte den sårt tiltrengte læreren. Derimot vil måten lærerne og elevene bruker teknologien på gi læringseffekt.

Hvis elevenes bruk av Internett og sosiale medier fører til støy og uro er det selvsagt at foreldrene og lærerne – til og med elevene reagerer med frykt og sinne. Noe som raskt fører til forbud. Men forbudslinje mot sosiale medier og enkelte steder også Internett medfører at skolene utelukker barn og unges digitale hverdagsliv.

Vi har erfart gjennom utviklingen at Internett ikke er noe statisk, men derimot hele tiden endres. Hvis skolen reagerer med å stenge ute nye fenomen som sosial medier vil til syvende og sist elevenes digitale kompetanse bli mangelfull. Og resultatet kan bli at de unge ikke har utviklet reell og konkurransedyktig digital kompetanse til å søke arbeid eller studier i det informasjonssamfunnet de er født inn i.

En grunnlov for kyberrommet?

Hallstein Bjercke i Civita hadde nylig på nett et debattinnlegg der han tar til ordet for en egen konstitusjon for Internett. Bjercke viser til at dette opprinnelig ble foreslått i et foredrag som den amerikanske jussprofessoren Lawrence Lessig holdt i Berlin i februar 2000. De samme tankene er for øvrig utdypet i Lessigs bok Code and other laws of cyberspace (min omtale av første utgave fra 1999 finner du her).

Jeg synes forslagene fra Bjercke (og Lessig) fortjener oppmerksomhet, og benytter anledningen til å løfte dem fram her på Delte Meninger_. De kan gjerne leses i forlengelsen av de utfordringene for personvernet på nett som jeg drøfter i essayet Personvern i deltagerskapte, rike medier.personvern-i-deltakerskapte-rike-medier/

I utgangspunktet har Internett en åpen arkitektur. Det såkalte «ende-til-ende-prinsippet», som delegerer muligheten til å skape nye tjenester til endenodene i nettet, samt den blotte omstendighet at protokollparet TCP/IP, som danner det tekniske fundamentet for Internett, er konstruert slik at pakkene beveger seg gjennom nettet uavhengig av hverandre, og uten at det finnes noen form for sentral styring og kontroll, har gjort at nettet er åpent og tilgjengelig opp for innovasjon, kreativitet og re-distribusjon av makt i sterkere grad enn kanskje noen annen kommunikasjonsteknologi.

Det er dette aspektet ved nettet som har gikk oss fenomener som epost, web, wikier, rss, bittorrent, osv. – alt sammen tjenester som er skapt av nettets brukere, ikke av de telekommunikasjons­selskapene som eier den infrastrukturen som utgjør det fysiske nettet. Dette har gitt oss den en nettverksbasert informasjonsøkonomi som til en viss grad eksisterer innen et rammeverk av radikalt desentralisert og kooperativ ikke-markedsbasert produksjon som mange fortsatt har problemer med å finne ut av.

Samtidig vet vi at all kommunikasjon som skjer over nettet kan registreres, analyseres og tolkes av datamaskiner, og siden alle handlinger vi foretar på nettet kan spores og (indirekte) knyttes til en identitet har nettet også egenskaper som gjør det til et svært kraftfullt instrument for overvåkning og ytringskontroll. Dette er myndighetene klar over. Vi har vært vitne til stigende vilje til å utnytte de kontrollmulighetene nettet gir, i form av tiltak som Patriot Act i USA, datalagringsdirektivet i EU, IPRED-loven i Sverige, og ulike systemer for strategisk informasjonsanalyse slik vi er blitt kjent med gjennom den svenske FRA-loven (tilsvarende fullmakter til signalspaning finnes også i Tyskland, Storbritannia, Frankrike, USA, Canada, Australia, New Zealand, og et ukjent antall andre land som er mindre åpne om slike ting enn de nevnte stater).

Jeg mener det er for enkelt å erklære Internett som et «fungerende anarki» der det ikke finnes behov for demokratiets og rettsstatens institusjoner og tradisjoner.

For det første kan det stilles spørsmålstegn ved hvor fungerende det er, all den tid nettet i økende grad er i ferd med å bli arena for lovstridige aktiviteter som mobbing, rasisme, trusler, personvernkrenkelser, opphavsrettskrenkelser, ulovlig pornografi og tradisjonell vinningskriminalitet.

For det andre er «anarki» en styreform som etter min mening ikke er noe å trakte etter, da det svært ofte degenererer til et styre der mobbens vilkårlighet hersker og der svake grupper og personer ikke har det vern mot overgrep som man forventer gjelder i en demokratisk rettsstat.

Dette gjelder ikke minst vern mot overgrep fra myndighetene, som viser en økende vilje til å bruke nettets lovløshet som begrunnelse for å innføre stadig mer registrering og overvåkning av alle våre aktiviteter på nettet, tilsynelatende uten å legge synderlig vekt på et av rettsstatens sentrale prinsipper: At overvåkning bare skal skje dersom det finnes skjellig grunn til mistanke.

Etter min mening er nettets lovløshet et voksende problem som underminerer mitt personvern og en rekke andre viktige borgerrettigheter.

Det er selvsagt ingen lett oppgave å utvide rettstaten til også å omfatte Internett, og heller ikke bør et slikt prosjekt være et carte blanche for at reguleringskåte politikere å innføre restriksjoner på bruken av nettet som vi som er nettborgere ikke ønsker. Men alternativet, der vilkårligheten hersker, frister meg enda mindre.