16. april - 3. mai
Gisle Hannemyr
Eirik Solheim
Debattredaktører
4. mai – 19. mai
Even E. Westvang
Simen Svale Skogsrud
Debattredaktør
19. mai – 12. juni
Petter Bae Brandtzæg
Vibeke Kløvstad
Debattredaktører
19. mai
Delte
meninger
Heidi Grande Røys
Redaktør

Viser arkivet for stikkord legalisering

Kompensasjon for fildeling

Flere og flere er enige i:
a) at internettbasert deling av lyd og bilder er et gode – eller i hvert fall noe vi må finne en måte å leve med.
b) at vi må finne en måte å kompensere de som har skapt det som blir delt.
Dette innlegget er først og fremst rettet mot dem som er sympatiske i forhold til disse to premissene.

Partiene Venstre, SV og De Røde går inn for en oppmykning av dagens lovverk – en hel eller delvis legalisering av fildeling kombinert med en eller annen form for kompensasjonsordning. Undertegnete har i flere år gjort seg til talsperson for en slik løsning, slik jeg har argumentert mer utførlig for i artikkelen ”Bringing it all back home”.

Jeg registrerer at det selvsagt finnes – nettopp – delte meninger om dette, også blant debattantene i denne sonen. Min medforfatter Gisle Hannemyr uttrykker usikkerhet om et avgifts-/ kompensasjonssystem er rette veien å gå. Jan Frode Haugseth mener at tiden ikke er inne for legalisering. Det er selvsagt riktig og nødvendig at disse diskusjonene går videre.

Med dette innlegget har jeg imidlertid lyst å invitere til en litt annen diskusjon – en diskusjon mer blant de som tror på, eller i hvert fall ikke er helt fremmede for, legalisering av fildeling kombinert med en kompensasjonsordning for artister. Nemlig dette: Hvordan skal i tilfelle en slik kompensasjonsordning utformes?

Tre av spørsmålene i denne sammenheng er:
1) Hvem skal betale for ordningen?
2) Hvem skal forvalte ordningen?
3) Hvem skal nyte godt av ordningen?

Mitt forslag er i media blitt omtalt som en ”bredbåndsavgift”, men dette behøver ikke være den eneste eller beste måten å finansiere kompensasjonsordningen. Grovt sett er det vel tre ting som kunne avgiftsbelegges: utstyr, linjer og tjenester. Med utstyr tenker jeg her på f.eks. mp3-spillere, musikkmobiler, pc-er – en avgift i forlengelse av den gamle kassettavgiften. Linjer dreier seg om å avgiftsbelegge internettleverandørene. Mens jeg med tjenester sikter til en avgift fra fildelingstjenester eller andre musikknettjenester (f.eks. at The Pirate Bay måtte betalt x prosent av annonseinntektene sine).

Det er også et prinsipielt spørsmål om regningen skal sendes til teknologileverandørene (ut fra et argument om at de bør dele inntektene sine med de som har skapt innholdet som har drevet opp etterspørselen etter utstyr, linjer og tjenester) eller til internettbrukerne (som en avgift for å få lov til å drive med fildeling).

En siste mulighet er at ordningen finansieres direkte over statsbudsjettet – slik dagens ordning for kompensasjon for lovlig privatkopiering finansieres (og i parentes bemerket uten at dette har ført til noe ramaskrik blant skattebetalerne).

Et neste sett problemstillinger er knyttet til hvem skal forvalte ordningen. Vi har i hvert fall to ulike eksisterende modeller man kunne tatt utgangspunkt i. I den ene ligger forvaltningen hos myndighetene – etter modell fra Kassettavgiftsfondet og dagens Fond for lyd og bilde. I den andre ligger forvaltningen hos relevante bransjeorganer som TONO eller NORWACO.

Og hvem skal nyte godt av ordningen? Også her finnes det minst to tilnærminger. Den ene er å etterstrebe matematisk rettferdighet, slik TONO gjør for radiospilling (dog bare for sine egne medlemmer). Den andre er å bruke ordningen som et kulturpolitisk virkemiddel, f.eks. gjennom å støtte små og lovende artister, utenlandslanseringer med mer. Det var utgangspunktet for kassettavgiftsfondets fordelinger, og er, så vidt jeg vet, slik Fond for lyd og bilde til dels også opererer i dag.

Dette er noen av problemstillingene jeg synes det ville vært interessant å få diskutert – for å få ført debatten videre. I tillegg vil en kompensasjonsordning involvere en rekke mer spesifikke tekniske, økonomiske og juridiske spørsmål. Her er det mye å gripe fatt i.

Vent med legalisering

Det har gått 10 år siden Napster. Men det er ikke mange år siden bransjen fikk på plass de første lovlige salgskanalene for kommersiell musikk. Ifjor høst ble Spotify lansert, den første suksessfulle abonnementsløsningen for musikk. Brukerne tegner abonnement, og får fri tilgang til arkivet imot å høre på reklame eller imot å betale et fast beløp på 100,- i måneden.

På tross av at vi nå begynner få på plass lovlige distribusjonsløsninger for musikk, og svært mange bruker dem, stemmer 82 % av deltakerne i en VG-undersøkelse for at dommen mot The Pirate Bay er feil. Selv om undersøkelsen på ingen måte er representativ, sender den den signaler om at lovverket ikke er tilpasset den digitale virkeligheten i dag. Ungdommen vil ikke bruke penger på å kjøpe musikk, men investerer gjerne i digitale musikkavspillere, datautstyr og mobiltelefoner som brukes til å spille av musikken. Betalingsviljen er der, men kommer ikke kulturprodusentene til gode.

De politiske partiene Rødt, SV og Venstre ønsker å løse problemet med den massive ulovlige fildelingen ved å legalisere og avgiftsbelegge fildelingen, et forslag som får støtte fra medieforsker Hendrik Storstein Spilker i artikkelen Bringing it all back home? – fremtiden for digital musikkdistribusjon. En slik løsning vil kanalisere penger fra teknologileverandørene tilbake musikkbransjen ved hjelp av en avgift.

Premisset for å gi offentlige subsidier til et kulturområde, bør være at feltet på en eller annen måte er truet. Platebransjen hevder i kampanjen Piracy Kills Music at musikkproduksjon vil stoppe opp hvis den ulovlige fildelingen får fortsette, men så langt er det ingenting som tyder på at denne påstanden er riktig.

I Norge blomstrer det for tiden av artister innen de fleste musikkstiler, noe som kan observeres på Bylarm-festivalen eller på det enorme antallet band/artister som har registrert seg på NRK Urørt. Alle de store norske byene har flere pop/rock-konserter enn de hadde for 10 år siden.

Det at platebransjen ikke lenger kan regne med de samme inntjening på de store internasjonale artistene, har gjort at bransjen nå satser mer på lokale artister. Strategien fungerer, for norske artister spiser markedsandeler fra de internasjonale artistene. Under førjulssalget 2007 var halvparten av artistene på Topp 40-lista norske, imot 30-35 % i tidsrommet 1997-2007. Samlet sett blir det lansert mange flere norske utgivelser enn før. Salget av norsk populærmusikk går også godt, og årets Bylarm-festival hadde hele 18 artister/band som sang på norsk, imot 4 band ifjor, og bare ett i 2007.

I forhold til den kommersielle ensrettingen vi så på slutten av 90-tallet, kan det dermed se ut som om den ulovlige fildelingen har fungert som et positivt korrektiv for å øke kvalitet og bredde i den kommersielle bransjen. Musikkproduksjonen har aldri vært større. Nå trenger de nye, lovlige distribusjonsløsningene litt tid for å modnes, så får vi se om omsetningen stabiliserer seg. Itunes trenger flere store konkurrenter, og Spotify trenger å utvide musikkarkivet sitt og få på plass avtaler med rettighetshaverorganisasjonene i ulike land. Å innføre legalisering og en bredbåndsavgift nå, vil føre til at de nylig etablerte distribusjonsløsningene umiddelbart blir avleggs.

Den ulovlige fildelingen er riktignok massiv, og det er mye som tyder på at fenomenet har blitt en verdensomspennende kultur. Fildelingstjenestene kommer også til å utvikle seg i de nærmeste årene, i takt med at platebransjen får på plass nye løsninger for distribusjon. Det kan godt hende at legalisering er en god idé, men vi har tid til å vente litt før vi avgjør dette spørsmålet. Om ti nye år kan det være på tide å dra i gang en ny diskusjon om legalisering og subsidier.