16. april - 3. mai
Gisle Hannemyr
Eirik Solheim
Debattredaktører
4. mai – 19. mai
Even E. Westvang
Simen Svale Skogsrud
Debattredaktør
19. mai – 12. juni
Petter Bae Brandtzæg
Vibeke Kløvstad
Debattredaktører
19. mai
Delte
meninger
Heidi Grande Røys
Redaktør

Viser arkivet for stikkord opphavsrett

Folkebiblioteket 2.0

I dag har dei fleste biblioteket inne i stova, på kontoret og i reiseveska. På PCen har vi eit univers av bøker, oppslagsverk, lydbøker, musikk og filmar lett tilgjengeleg og like gratis som på biblioteket. Den einaste skilnaden er at det er lov å køyre til biblioteket, låne eit eksemplar, køyre heim, ta kopi av det du vil lese, høyre eller sjå, konvertere det til eit format som passar deg, og køyre attende med papiret eller plasten. Å laste det same ned frå nettet ferdig konvertert til formatet du kan bruke er forbode. Forstå det den som vil. Dette gjev berre meining som sysselsettingstiltak og for å få meir bensinavgift inn i statskassa.

Eg er ein sterk tilhengar av fri konkurranse i ein global marknad. Vi har lover som skal sikre at konkurransen verkeleg er fri, og at monopol ikkje oppstår, med to unnatak. To lover er lagd med motsett føremål, og det er patentlova og lov om opphavsrett. Begge er lagd med gode intensjonar om at vitskaplege framsteg og kulturelle verk skal offentleggjerast mot at opphavsmannen får kompensert med monopol på kommersiell utnytting av oppfinninga eller verket i ein avgrensa periode.

Eg skal ikkje gå i detalj om patent. Patent har sine eigne problem, og er i mange tilfelle med på å bremse framsteget framfor å drive det framover slik intensjonen er. Eit patent kostar pengar, gjeld berre i land der det er søkt og innvilga, og berre i ti år.

Opphavsrett er automatisk og gjeld absurd lenge. Vi kan riste på hovudet når Pål Bang-Hansen vert oppskaka av at Märtha Louise utan å spørre om lov eller gi han pengar, har brukt ei eventyromsetting som far hans gjorde for mange tiår sidan. Eller når ein fjern slektning av Jacob Sande nektar eit band å framføre ny musikk med tekstane hans i ein konsert fordi det er rockemusikk. Ho føretrekk nemleg opera. Slik går det når opphavsretten til eit andsverk skal arvast i tre generasjonar.

Opphavsretten er global, men avtaler om eksklusiv distribusjon har medført merkelege konstruksjonar som ikkje høyrer heime i ein global økonomi med fri konkurranse over landegrensene. Konsekvensar av dette er soneinndeling av DVDar og at ein stor del av musikken på iTunes berre kan kjøpast i enkelte land.

I tillegg gjeld opphavsretten for privat ikkje-kommersiell bruk. Til dømes fildeling og utskrifter eller kopiar til privat bruk. Ein har til og med oppretta fond og organisasjonar som skal påsjå at når det føregår kopiering til privat bruk, skal opphavsrettorganisasjonar ha kompensert. Slik har vi fått samfunnsvorter som Kassettavgiftsfondet og Kopinor, som tek pengar for varer folk ikkje har kjøpt og ofte ikkje vil ha.

For at ein student ved Universitetet i Oslo skal kunne skrive ut oppgåver han sjølv har skrive, skal Kopinor har pengar. Studenten, som har opphavsretten, ser sjølvsagt aldri meir til dei pengane. Dei går kun til etablerte forfattarar. Tilsvarande må lokale radiostasjonar for studentar og andre betale titusenvis av kroner til TONO kvart år, utan at TONO spør kven som har opphavsretten til musikken dei har spelt. Det er NRK, P4, Radio1 og Kanal 24 som bestemmer kven pengane går til, og deira musikksmak overlappar ikkje med studentradiokanalane.

Årsaka til denne floka er at særinteresseorganisasjonar har fått alt for stor makt. For 150 år sidan prøvde forlagsbransjen å stanse folkebiblioteka. Kven ville vel kjøpe bøker når folk kunne låne dei gratis på biblioteket? Heldigvis var folkestyret den gongen sterkare enn forlags- og forfattarorganisasjonane. Ved seinare runder har derimot organisasjonane klart å kare til seg pengar som dei aldri skulle hatt. No må folket settje foten ned og fortelle at bibliotek og ikkje-kommersiell privat bruk må vere gratis og utan byråkratiske eller økonomiske vegsperringar.

Skal opphavsmannen ha kompensert for fildeling og kompensasjonen fastsettjast som ein del av marknadsverdien, er saka enkel. Einkvar fjortis med datamaskin kan dele filer. Korkje eksemplarframstillinga eller distribusjonen over heile verda kostar noko. Marknadsverdien av eit slikt produkt er null. Spør einkvar økonom. Ein brukt REMA-pose har større marknadsverdi enn ei fil ein har fått gjennom fildeling på nett. Det er ikkje forteneste i nokon ledd. Produktet har kun verdi som reklame. Kanskje nokon av mottakarane kjem for å høyre konserten, sjå filmen på kino eller kjøpe boka for å lese resten på papir.

Det er opplagt for dei fleste at opphavsretten ikkje fungerer som tenkt og må skrivast om. Denne gongen må det gjerast rett utifrå den opprinnelege idéen om folkeopplysning, og utan innblanding frå særinteressegrupper som forfattar-, musikar- og bransjeorganisasjonar, som berre er ute etter meir pengar og utvida monopol. Ein idé kan vere å samkøyre patent- og opphavsretten, la begge delar vere styrt av eit overnasjonalt organ, og la all ikkje-kommersiell privat utnytting av oppfinningar og andsverk vere fri. Det er i vitskapens og kulturens interesse at oppfinningar, bøker, musikk og filmar vert publisert. Difor treng vi dessverre ein patent- og opphavsrett som vernar retten til å utnytte oppfinninga eller verket kommersielt i ein periode. Dei same omsyna og omsynet til fri global konkurranse gjer at retten må vere strengt avgrensa. Både i tid og med ein klår definisjon av kva som er kommersiell utnytting. Ti år er for lenge med dagens raske utvikling innan både vitskap og kultur.

Ti forslag til fornyelse

Opphavsrett diskuteres ivrig i disse dager, ikke minst fordi tre partier har sørget for å gjøre legalisering av fildeling til en valgkampsak.

Det er delte meninger om fildeling – men i beste fall dreier deg seg om en passiv og konsumorientert holdning til kultur. De aller, aller fleste fildelere er kulturforbrukere – de skaper ikke noe selv, men laster ned og deler videre. Og studerer man listene over hva som er tilgjengelig i fildelingsnettene ser man at mesteparten av den musikken og de DVDene som utveksles over fildelingsnettverkene er hyperkommersielle produksjoner.

Etter min mening bør den som ønsker å fremme kulturelt mangfold se seg om etter andre virkemidler enn å legalisere fildeling, som etter alt å dømme vil ha som sin viktigste effekt at en enda større andel av de midlene som samfunnet øremerker til å finansiere “kultur” vil gå til den den hyperkommersielle delen av innholdsindustrien og pornoindustrien – i alle fall dersom de bredbåndsavgiftene og/eller statlige tilskudd det er snakk om å øremerke til dette formål fordeles etter faktisk forbruk.

Det fildelingsdebatten i første rekke er et symptom på, er at nettet har åpnet opp for en lang rekke nye muligheter for formidling av kultur. Men lovgivningen henger ikke med, og er dermed et problem fordi grensen mellom hva som er lov og hva som ikke er det, er langt mer utydelig enn den trenger å være. Jeg mener det i seg selv både er et problem i forhold til rettsikkerheten, men det er også et problem fordi en del praksiser som klart burde være lovlig, ikke nødvendigvis er det.

Etter min mening handler opphavsrett dreier seg om mye mer enn fildeling. I et forsøk på å få andre saker opp radaren til opphavsrettsinteresserte politikere legger jeg ut min smørbrødliste i form av ti punkter som jeg tror vil øke mangfoldet på kulturfeltet og gi oss en mer levende digital allmenning.

  1. Avklar adgangen til å lenke til materiale som er lagt ut på Internett. Den opphavsrettslige status til hyperlenker er fortsatt uavklart. Flere ledende jurister har tatt til orde for en løsning der lenking opphavsrettslig sett er å betrakte som «tilgjengeliggjøring». Dette er etter min mening en svært uheldig løsning, blant annet fordi dette vil gjøre det vanskeligere å tilby nettjenester som søkemotorer og aggregatorer. Status for hyperlenker bør derfor avklares eksplisitt – fortrinnsvis ved at det i utgangspunkt er lov å lenke. Samtidig bør det avklares hva slags aktsomhet det påhviler tjenesteleverandører av deltagerstyrte arenaer, søketjenester og aggreagatortjenester når det lenkes til ulovlig innhold (f.eks. opphavsrettsbrudd og ulovlig pornografi). Videre bør rettighetshavere som ikke ønsker å bli indeksert i aggregatorer, pålegges å reservere seg mot dette ved å benytte standardiserte metoder som kan behandles maskinelt. (jf. neste punkt).
  2. Anerkjenn metadata som en tilfredsstillende og førsteklasses måte å regulere rettigheter i forhold til verk som er lovlig lagt ut på Internett. I mer enn ti år har opphavsrettslig vernede verk som legges lovlig ut på nettet av enkelte rettighetshavere vært utstyrt med metadata som i henhold til en nærmere spesifisert standard angir hvilke opphavsrettslig signifikante handlinger som deres rettighetshavere tillater i kraft av de vedheftede metadata. Andre rettighetshavere har mer eller mindre bevisst unnlatt å utstyre sine verk med slike metadata eller andre rettighetsnotiser, og i stedet valgt å forfølge saken i domstolene dersom det gjøres inngrep i deres opphavsrett ved for eksempel å lenke til eller skrive ut/dele eksemplar ex officio. Den mest kjente av disse metadata-standardene er robots.txt, som angir adgangen for søkemotorer og aggregatorer til å indeksere og/eller lenke, men også andre kodifiserte systemer for rettighetsadministrasjon, som for eksempel Creative Commons ledsages av maskinlesbare metadata som kan benyttes til slike formål. Adgangen til å indeksere lovlig innhold for søk, og å vise utdrag (KWIC, «snippets», miniatyrbilder, etc.) i aggregatorer og søketjenester er utvilsomt samfunnsgagnlig, og truer ingen legitime interesser. Derfor bør den «opt-in-regelen» som ligger til grunn for domstolenes håndtering av dette i dag endres til en «opt-out-regel», slik at de rettighetshavere som ønsker å reservere seg fra følgende fire opphavsrettsinngrep: 1) indeksering, 2) lenking, 3) aggregering, 4) utskrift, eksplisitt må utstyre sitt verk som reserverer disse rettighetene. Ingen andre opphavsrettinngrep skal reguleres av metadata, men andre rettigheter kan gis gjennom eksplisitt lisens (jf. neste punkt).
  3. Avklar opphavsrettslig status til frivillige fribrukslisenser (eksempel: Gnu General Public License, Gnu Free Documentation License og Creative Commons). Tendensen de siste årene har vært at domstolene (i utlandet – dette har så vidt jeg vet ikke vært gjenstand for rettslig behandling i Norge) i økende grad har anerkjent slike lisenser som signifikante, på den måten at retten har kommet til den som benytter et verk underlagt slik lisens i strid med lisensen, har handlet rettstridig. Domstolene har imidlertid i flere tilfeller nøyd seg med å avskjære fra fremtidig bruk. For å øke statusen til slike lisenser bør det også legges til grunn av at brudd på lisensen medfører erstatningsansvar for økonomisk tap som følge av den bruk som faktisk ha funnet sted.
  4. Endre pliktavleveringsloven slik at digital pliktavlevering også kreves for verk som kun gjøres tilgjengelig i ikke-digital form, med mindre særlige grunner tilsier noe annet. Praktisk talt alle typer verk, og i særdeleshet trykt skrift, produseres i dag digitalt. Dersom produsentene pålegges å pliktavlevere disse i digital form til Nasjonalbiblioteket kan man unngå en kostbar og tidkrevende skanning av trykte tekstsider. Selv om Nasjonalbiblioteket ennå ikke har hjemmel for å gjøre verkene tilgjengelig i digital utgave, så forhandles det om dette, og før eller siden vil det foreligge en avtale om digital tilgjengeliggjøring – evt. at de digitale versjonene gjøres tilgjengelig for publikum når verkene faller i det fri (normalt 70 år etter at opphavspersonen er død).
  5. Tilrettelegg for digital deponering («digital escrow»). Ikke alle utgivere prioriterer bevaring og arkivering av verk som basis for fremtidig tilgjengelighet over lang tid. Uavhengig av om det innføres digital pliktavlevering (se forrige punkt) bør Nasjonalbiblioteket få rett til å fremstille digitale sikkerhetskopier av verk som legges i depot («escrow»). Dersom eksemplar ikke lenger er tilgjengelig i handelen eller fra utgiver bør bibliotekene ha rett til å tilgjengeliggjøre verk fra slike depoter med mindre opphavsperson eller rettighetshaver nedlegger forbud. Det bør etableres ordninger gjennom avtalelisens for kompensasjon for rettighetshavere når verk gjøres tilgjengelig på denne måten.
  6. Avklar adgangen til å benytte foreldreløse verk («orphaned works»). Dette er verk som er vernet av opphavsretten, men der det ikke er mulig identifisere eller oppnå kontakt med rettighetshaverne for å klarere bruk av verkene. Det som er uavklart i tilknytning til foreldreløse verk handler særlig om slags ansvar den som bruker slike verk pådrar seg dersom rettighetshaver i etterkant dukker opp og krever kompensasjon for den bruk som har skjedd. De bør derfor utarbeides nærmere retningslinjer for bruken av slike verk som gir brukere et helt eller delvis ansvarsfritak dersom bestemte kriterier (f.eks. omhyggelig søk etter rettighetshavere, registrering av bruk) er møtt. Retningslinjene bør også inneholde provisjoner for hvordan og i hvilken utstrekning rettighetshavere som melder seg i etterkant skal kompenseres.
  7. Øremerk midler til utvikling av digitale metadata for semantisk verdensvev i regi av biblioteker og brukere. Den såkalte semantiske verdensveven er en videreføring/utvidelse av dagens verdensvev (world wide web) som har som mål å øke kvaliteten på alt som knytter seg til klassifikasjon, katalogisering og gjenfinning av digitale ressurser (verk) som finnes tilgjengelig på verdensveven. De har vist seg at mange informasjonseiere/utgivere har liten interesse for slik klassifisering. På grunn av markedsføringshensyn, og på grunn av manglende kompetanse, er deres bruk av metadata ofte tilfeldig eller direkte misvisende. Teknologien bak semantisk verdensvev muliggjør imidlertid både ekspertstyrt og brukerstyrt klassifikasjon. I første rekke bør man derfor legge til rette for at eksperter gjennom bibliotekene organiserer slik informasjon. I neste omgang bør man søke å trekke brukere med i et slikt arbeide.
  8. Frigjør offentlig kunnskap og kultur. I Norge skapes det mye kunnskap som det i all hovedsak benyttes offentlige midler for å få fram. Det bør være en politisk oppgave å legge bedre til rette for en delingskultur der kunnskap og kultur kan brukes og gjenbrukes. Særlig når det offentlige finansierer kunnskap og kultur, så er det viktig at den forblir fri. I Norge skapes det mye kunnskap som det i all hovedsak benyttes offentlige midler for å få fram. To typiske eksempler er geografiske data, som skaffes til veie av Statens Kartverk og værdata, som skaffes til veie av Meteorologiske Institutt på Blindern. Disse to har imidlertid valgt helt forskjellig tilnærming til hvordan publikum har adgang til disse dataene. Statens Kartverk selger sine data til et lite antall kommersielle aktører, som så foredler disse til ulike GPS-produkter som selges til publikum. Norske entusiaster som ønsker tilgang til geografiske data til ulike remiks-formål (f.eks. å knytte geotaggede fotografier til en bestemt kartposisjon) er henvist til å hente slike data fra Googles karttjeneste, som har foreløpig har dårlig oppløsning for Norge – selv om slike remiks-prosjekter neppe konkurrerer med kommersielle GPS- og digitale kartprodukter. Til sammenligning har Meteorologiske Institutt valgt å gjøre sine værdata fritt tilgjengelig. Dette gjør at disse data benyttes i flere ikke-kommersielle sammenhenger, samtidig som en kommersiell aktør som Storm Weather Center foredler de samme data ytterligere og selger spissede vær-produkter til oljebransjen, fiskere, og landbruket. Også på det kulturelle feltet finnes det eksempler på at prosjekter som helfinansiert av det offentlige er låst ned gjennom eksklusive avtaler med kommersielle aktører. Det mest kjente eksemplet er det store Ibsen-prosjektet ved Universitetet i Oslo, som har en eksklusiv avtale om tilgjengeliggjøring med Aschehoug forlag. Kommersielle partnere kan tilføre offentlig finansierte kultur- og kunnskapsprosjekter både kompetanse og markedsadgang. De kan også tilføre prosjektene merverdi i form «spissing» av kommersielle bearbeidelser mot bestemte markeder. Det er derfor ofte en berikelse for slike prosjekter å ha en kommersiell partner. Men for prosjekter fullfinansiert av det offentlige bør det legges til grunn at kommersielle partnere, som hovedregel, ikke skal ha eksklusivitet.
  9. Sett av offentlige midler til frikjøp av verk som er skapt av opphavspersonen ønsker at det skal være mulig å dele. Vi vet at Edvard Munch nødig solgte verk til privatpersoner, angivelig fordi han mente verk innelåst i borgerskapets lukkede rom ikke lenger var fri. Hva Munch hadde ment om det jeg i dag har omtalt som «delingskultur» vet jeg selvsagt ikke – men jeg kjenner mange kunstnere som i dag er ukomfortabel med at deres verk skal være nedlåst i DRM-systemer og faktisk ønsker at deres skal bli spredt og remikset – særlig dersom det også kunne finnes en bærekraftig modell for kompensasjon for denne typen deling. Bærekraftige kompensasjonsmodeller for deling er et område det opplagt bør forskes videre på, men inntil videre er nok frikjøp den modellen som vi vet fungerer i praksis (jf. NDLA).
  10. Lovfest opphavspersoners som har overdratt sin opphavrett til forlag, plateselskap o.l. rett til automatisk å få tilbakeført alle opphavsretter dersom kjøper ikke lenger utnytter disse. Det skjer ikke sjelden at verk blir utsolgt men at forlag eller plateselskap ikke finner det regningssvarende å fremstille ett nytt opplag. Da bør opphavspersonen selv ha rett til å gjøre verket tilgjengelig på den måten han eller hun finner hensiktsmessig.

Vent med legalisering

Det har gått 10 år siden Napster. Men det er ikke mange år siden bransjen fikk på plass de første lovlige salgskanalene for kommersiell musikk. Ifjor høst ble Spotify lansert, den første suksessfulle abonnementsløsningen for musikk. Brukerne tegner abonnement, og får fri tilgang til arkivet imot å høre på reklame eller imot å betale et fast beløp på 100,- i måneden.

På tross av at vi nå begynner få på plass lovlige distribusjonsløsninger for musikk, og svært mange bruker dem, stemmer 82 % av deltakerne i en VG-undersøkelse for at dommen mot The Pirate Bay er feil. Selv om undersøkelsen på ingen måte er representativ, sender den den signaler om at lovverket ikke er tilpasset den digitale virkeligheten i dag. Ungdommen vil ikke bruke penger på å kjøpe musikk, men investerer gjerne i digitale musikkavspillere, datautstyr og mobiltelefoner som brukes til å spille av musikken. Betalingsviljen er der, men kommer ikke kulturprodusentene til gode.

De politiske partiene Rødt, SV og Venstre ønsker å løse problemet med den massive ulovlige fildelingen ved å legalisere og avgiftsbelegge fildelingen, et forslag som får støtte fra medieforsker Hendrik Storstein Spilker i artikkelen Bringing it all back home? – fremtiden for digital musikkdistribusjon. En slik løsning vil kanalisere penger fra teknologileverandørene tilbake musikkbransjen ved hjelp av en avgift.

Premisset for å gi offentlige subsidier til et kulturområde, bør være at feltet på en eller annen måte er truet. Platebransjen hevder i kampanjen Piracy Kills Music at musikkproduksjon vil stoppe opp hvis den ulovlige fildelingen får fortsette, men så langt er det ingenting som tyder på at denne påstanden er riktig.

I Norge blomstrer det for tiden av artister innen de fleste musikkstiler, noe som kan observeres på Bylarm-festivalen eller på det enorme antallet band/artister som har registrert seg på NRK Urørt. Alle de store norske byene har flere pop/rock-konserter enn de hadde for 10 år siden.

Det at platebransjen ikke lenger kan regne med de samme inntjening på de store internasjonale artistene, har gjort at bransjen nå satser mer på lokale artister. Strategien fungerer, for norske artister spiser markedsandeler fra de internasjonale artistene. Under førjulssalget 2007 var halvparten av artistene på Topp 40-lista norske, imot 30-35 % i tidsrommet 1997-2007. Samlet sett blir det lansert mange flere norske utgivelser enn før. Salget av norsk populærmusikk går også godt, og årets Bylarm-festival hadde hele 18 artister/band som sang på norsk, imot 4 band ifjor, og bare ett i 2007.

I forhold til den kommersielle ensrettingen vi så på slutten av 90-tallet, kan det dermed se ut som om den ulovlige fildelingen har fungert som et positivt korrektiv for å øke kvalitet og bredde i den kommersielle bransjen. Musikkproduksjonen har aldri vært større. Nå trenger de nye, lovlige distribusjonsløsningene litt tid for å modnes, så får vi se om omsetningen stabiliserer seg. Itunes trenger flere store konkurrenter, og Spotify trenger å utvide musikkarkivet sitt og få på plass avtaler med rettighetshaverorganisasjonene i ulike land. Å innføre legalisering og en bredbåndsavgift nå, vil føre til at de nylig etablerte distribusjonsløsningene umiddelbart blir avleggs.

Den ulovlige fildelingen er riktignok massiv, og det er mye som tyder på at fenomenet har blitt en verdensomspennende kultur. Fildelingstjenestene kommer også til å utvikle seg i de nærmeste årene, i takt med at platebransjen får på plass nye løsninger for distribusjon. Det kan godt hende at legalisering er en god idé, men vi har tid til å vente litt før vi avgjør dette spørsmålet. Om ti nye år kan det være på tide å dra i gang en ny diskusjon om legalisering og subsidier.

EU-parlamentet ønsker utvidet vernetid for fremføringer

Ifølge pressebyrået AFP fikk et forslag om å utvide vernetiden for innspilt musikk fra 50 år til 70 år etter at innspillingen ble utgitt første gang flertall i en foreløpig avstemming i EU-parlamentet. Forslaget er ment som et kompromissforlag mellom dagens ordning (50 års vernetid) og et forslag fra EU-kommisjonen om å utvide vernetiden til 95 år.

Stemmetallene i gårsdagens avstemmingen var 377 stemmer for å utvide vernetiden, 178 i mot og 37 avholdende. For å bli vedtatt må forslaget gjennom en ny høring, men EU-kommisjonen har allerede sluttet seg til kompromisset, så det er svært sannsynlig at forslaget blir vedtatt.

I dag er det slik at selve komposisjonen (musikk og tekst) er vernet i 70 år etter det året hhv. komponist eller tekstforfatter døde, mens fremføringen, slik den foreligger i form av et lydspor, er vernet i 50 år fra det tidspunkt den ble utgitt første gang. Musikere som ikke er kreditert som komponister eller tekstforfattere vil miste vederlag for radiospilling og andre fremføringer for innspillinger som de har medvirket til, når vernetiden for innspillingen er utløpt.

I dag er fritt frem å kopiere og fremføre innspillinger av klassisk musikk som første gang er utgitt før 1959, og også mer enn 50 år gamle fremføringer av eldre populærmusikk der komponisten har vært død i mer enn 70 år. For eksempel vil The Beatles’ (m. Tony Sheridan) fremføring av den skotske folketonen My Bonnie (spilt inn i Hamburg i 1961, utgitt i 1962) falle i det fri i 2013, med mindre vernetiden utvides.

Forslaget tar også sikte på å nullstille eventuelle inngåtte avtaler om å avståelse fra royalty som studio-musikere kan ha inngått, slik at inntektene fra utvidet vernetid går til musikerene selv om disse har kontrakt på å medvirke mot et engangsbeløp. Videre inneholder forslaget en klausul om at rettighetene til innspillinger som utgiver ikke utnytter kommersiellt etter 50 år i sin helhet går tilbake til de medvirkende musikere.

Kilder:
- Yahoo/AFP
- EU-parlamentet
- EU-kommisjonen
- Eur-Lex

Kommentar til TPB-dommen

Klokka 11 i dag avsa dom Stockholm Tingrät i den såkalte TPB-saken. Dommen var fellende, og knusende: Ett års fengsel for hver av de fire tiltalte, og i tilegg må de erstatte filbransjens tap med 30 millioner kroner.

Dommen kommer garantert til å bli omstridt, og den kommer like garantert til å bli anket.

Overraskende er ikke dommen. Å “dele” andres opphavsrettsbeskyttede materiale er forbudt, og det samme er medvirkning. Selv om ikke noe slikt materiale befant seg på serverne til TPB så hadde folkene bak TPB utstyrt nettstedet med søkefunksjoner, og andre tjenester som tilrettela nettstedet for brukernes ulovlige handlinger. Dette var klare og bevisste medvirkningshandlinger, som retten fant tilstrekkelig bevist for å finne de tiltalte skyldige for brudd på opphavsretten.

For vanlige nettbrukere mener jeg dommen er gode nyheter. Hadde TPB vunnet fram i retten så er det var opplest og vedtatt at det ikke er mulige å få ram på bakmennene bak ulovlig fildeling med rettslige midler. Da hadde det sannsynligvis vært langt enklere for plate- og filmbransjen og få politikerne med på tiltak innrettet på å ta hver enkelt bruker – som for eksempel utlevering av abonnementsdata knyttet til IP-adresser til advokater som jobber for mediebransjen. Slike tiltak hadde både underminert personvernet på nett, og truet rettssikkerheten til vanlige nettbrukere. I og med at bakmennene bak TPB er dømt har ikke bransjen samme behov for å kunne forfølge vanlige brukere rettslig, som de ville hatt dersom TPB hadde vunnet.

Mange stiller spørsmålstegn ved hva dommen innebærer for nettet. Betyr det at søketjenester i sin alminnelighet, som Google, også blir ulovlige? Etter min mening finnes det ikke grunnlag i dommen for å hevde dette. Det er ikke Internett eller søketjenester i alminnelighet som er tiltalt, men fire personer som har bevisst og med overlegg har utviklet og driftet en tjeneste særlig innrettet for å muliggjøre utveksling av opphavsrettsbeskyttet materiale. En slik tjeneste kan ikke sammenlignes med en generell søketjeneste der det at det dukker opp slikt materiale i søk er en ren bivirkning av hvordan nettet fungerer teknisk.

Pirate Bay tapte saken


Klokka 11 i dag avsa Stockholm Tingrät dom (PDF, 107 sider) i saken mot Fredrik Neij (30), Gottfrid Svartholm Warg (24), Peter Sunde Kolmisoppi (30), og Carl Lundström (49). Alle de fire ble dømt for medvirkning til brudd på den svenske opphavsrettlovgivingen.

Dommen lyder på et års fengsel for alle de fire tiltalte, i tillegg skal de betale en erstatning til flere filmselskap. Til sammen er erstatnings­beløpene på 30 millioner svenske kroner. Dette er dog lavere enn det selskapene hevdet de hadde tapt (117 millioner svenske kroner). Det virker derfor som om retten har tatt noe hensyn til innvendigene fra ekspertvitnet KTH-professor Roger Wallis, som blant annet stilte spørsmål ved hvordan bransjen beregnet sine tap.

I en pressemelding fra Stockholm tingsrätt heter det:

Tingsrätten har i domen funnit att det, med användande av The Pirate Bays tjänster, förekommit fildelning av musik, filmer och datorspel i den omfattning som åklagaren påstått i sitt åtal samt att denna fildelning, utgör ett olovligt överförande till allmänheten av upphovsrättsligt skyddade prestationer. De som ägnat sig åt fildelningen har därmed i objektiv mening gjort sig skyldiga till upphovsrättsintrång; ett brott mot upphovsrättslagen.

Genom att tillhandahålla en webbplats med, enligt vad tingsrätten funnit, välutvecklade sökfunktioner, enkla uppladdnings- och lagringsmöjligheter samt genom den till webbplatsen knutna trackern har de åtalade främjat de brott som fildelarna objektivt sett gjort sig skyldiga till. Enligt tingsrätten har de åtalade samarbetat och fungerat som ett “team” för driften och vidareutvecklingen av The Pirate Bay. De har också haft kännedom om att upphovsrättsligt skyddat material fildelades. Det har således uppsåtligen främjat andras upphovsrättsintrång och därmed gjort sig skyldiga till medhjälp till brott.

Vi vil komme tilbake med en fyldigere kommentar så snart vi har fått lest dommen.