16. april - 3. mai
Gisle Hannemyr
Eirik Solheim
Debattredaktører
4. mai – 19. mai
Even E. Westvang
Simen Svale Skogsrud
Debattredaktør
19. mai – 12. juni
Petter Bae Brandtzæg
Vibeke Kløvstad
Debattredaktører
19. mai
Delte
meninger
Heidi Grande Røys
Redaktør

Viser arkivet for stikkord personvern

Barn synes det er ok at foreldre sjekker nettloggen!

Ofte kommer det opp spørsmål om det er ok å sjekke nettloggen til barna eller barnas meldinger på mobilen. Eksperter på området har vært gjennomgående negative og de har svart et kategorisk ”nei” på at dette er en ok foreldrestrategi. Er denne kategoriske tilnærming basert på evidens eller en generell holdning forskerne har? Hva vet vi egentlig om dette tema? Er det et spørsmål om alder? Og, hvor utbredt er dette og hvor negative er egentlig barn til denne foreldrekontrollen?

Datatilsynets nettsider finnes det en oppsummering av en studie som nylig ble gjennomført av Synnovate på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet, Teknologirådet og Datatilsynet. De har i forbindelse med ”Du bestemmer” kampanjen kartlagt foreldres forhold til barnas (9-13 år) internettbruk.

Resultatene av denne studien viser at hver fjerde forelder sjekker barnas internett- og mobilaktiviteter uten å informere barna om det på forhånd.

Når man leser oppsummering av denne studien finner man svært tendensiøse beskrivelser som ikke nødvendigvis samsvarer med tallene og de ”objektive” funnene. Kan de ha bestemt resultatene på forhånd? Overskriften sier at ”1 av 4 foreldre spionerer på barnas nettbruk” . De spionerer, drive spionvirksomhet; hemmelig undersøkelser i smug på sine barn. Det står videre at et flertall av barna er negative til foreldrenes snoking.

Merkelig nok kunne ikke jeg finne denne siste konkusjonen i de faktiske resultatene om hva barna rapporterer.
Halvparten av barna svarer at de er negative til at foreldrene leser mobilmeldinger, 38 % er negative til at MSN samtaleloggen blir gjennomgått og 32 % misliker at epostene deres blir lest av foreldrene. Foreldrenes kontroll av internettloggen oppleves som minst negativt (20 %).

Et solid flertall, 8 av 10 barn i alderen 9-13 år synes altså det er greit dersom foreldrene sjekker internettloggen deres. Studien viser også at barna som er vant til at deres aktiviteter blir sjekket er i større grad enn de andre positive til å bli sjekket.

Det skal sies at det ikke lett å verifisere resultatene i studien da den verken presenterer spørsmålene og svaralternativene til barna. Men uti fra det jeg kan se er flertallet av barna i alderen 9-13 år rimelige positive til at foreldre sjekker nettloggen. Så kan man spørre seg hvorfor er de det? Føler de seg tryggere når foreldre gjør dette? Føler de at foreldrene bryr seg når de gjør dette? Kanskje er det ok at foreldrene sjekker nettloggen? Det studien i liten grad sier noe om er om de synes det ok om foreldrene sjekker nettloggen uten at de selv vet om det. Akkurat det kunne vært interessant å vite mer om.

Jo da, barn har rett på personvern, men de har også rett til beskyttende og ivaretaende foreldre. Det digitale blir ofte assosiert med noe skittent. En mor eller far som ser ut av vinduet til sitt intetanende barn og deres lek på lekeplassen blir sett på som kjærlig og beskyttende. En mor eller far som sjekker nettloggen blir ofte assosiert med snoking og spionering – noe skittent. Men barna…de synes altså det er ok. Jeg tror denne materien er ganske kompleks og at kategoriske svar ikke finnes. Det kommer an på alder, barnet, situasjonen og mediet.

En grunnlov for kyberrommet?

Hallstein Bjercke i Civita hadde nylig på nett et debattinnlegg der han tar til ordet for en egen konstitusjon for Internett. Bjercke viser til at dette opprinnelig ble foreslått i et foredrag som den amerikanske jussprofessoren Lawrence Lessig holdt i Berlin i februar 2000. De samme tankene er for øvrig utdypet i Lessigs bok Code and other laws of cyberspace (min omtale av første utgave fra 1999 finner du her).

Jeg synes forslagene fra Bjercke (og Lessig) fortjener oppmerksomhet, og benytter anledningen til å løfte dem fram her på Delte Meninger_. De kan gjerne leses i forlengelsen av de utfordringene for personvernet på nett som jeg drøfter i essayet Personvern i deltagerskapte, rike medier.personvern-i-deltakerskapte-rike-medier/

I utgangspunktet har Internett en åpen arkitektur. Det såkalte «ende-til-ende-prinsippet», som delegerer muligheten til å skape nye tjenester til endenodene i nettet, samt den blotte omstendighet at protokollparet TCP/IP, som danner det tekniske fundamentet for Internett, er konstruert slik at pakkene beveger seg gjennom nettet uavhengig av hverandre, og uten at det finnes noen form for sentral styring og kontroll, har gjort at nettet er åpent og tilgjengelig opp for innovasjon, kreativitet og re-distribusjon av makt i sterkere grad enn kanskje noen annen kommunikasjonsteknologi.

Det er dette aspektet ved nettet som har gikk oss fenomener som epost, web, wikier, rss, bittorrent, osv. – alt sammen tjenester som er skapt av nettets brukere, ikke av de telekommunikasjons­selskapene som eier den infrastrukturen som utgjør det fysiske nettet. Dette har gitt oss den en nettverksbasert informasjonsøkonomi som til en viss grad eksisterer innen et rammeverk av radikalt desentralisert og kooperativ ikke-markedsbasert produksjon som mange fortsatt har problemer med å finne ut av.

Samtidig vet vi at all kommunikasjon som skjer over nettet kan registreres, analyseres og tolkes av datamaskiner, og siden alle handlinger vi foretar på nettet kan spores og (indirekte) knyttes til en identitet har nettet også egenskaper som gjør det til et svært kraftfullt instrument for overvåkning og ytringskontroll. Dette er myndighetene klar over. Vi har vært vitne til stigende vilje til å utnytte de kontrollmulighetene nettet gir, i form av tiltak som Patriot Act i USA, datalagringsdirektivet i EU, IPRED-loven i Sverige, og ulike systemer for strategisk informasjonsanalyse slik vi er blitt kjent med gjennom den svenske FRA-loven (tilsvarende fullmakter til signalspaning finnes også i Tyskland, Storbritannia, Frankrike, USA, Canada, Australia, New Zealand, og et ukjent antall andre land som er mindre åpne om slike ting enn de nevnte stater).

Jeg mener det er for enkelt å erklære Internett som et «fungerende anarki» der det ikke finnes behov for demokratiets og rettsstatens institusjoner og tradisjoner.

For det første kan det stilles spørsmålstegn ved hvor fungerende det er, all den tid nettet i økende grad er i ferd med å bli arena for lovstridige aktiviteter som mobbing, rasisme, trusler, personvernkrenkelser, opphavsrettskrenkelser, ulovlig pornografi og tradisjonell vinningskriminalitet.

For det andre er «anarki» en styreform som etter min mening ikke er noe å trakte etter, da det svært ofte degenererer til et styre der mobbens vilkårlighet hersker og der svake grupper og personer ikke har det vern mot overgrep som man forventer gjelder i en demokratisk rettsstat.

Dette gjelder ikke minst vern mot overgrep fra myndighetene, som viser en økende vilje til å bruke nettets lovløshet som begrunnelse for å innføre stadig mer registrering og overvåkning av alle våre aktiviteter på nettet, tilsynelatende uten å legge synderlig vekt på et av rettsstatens sentrale prinsipper: At overvåkning bare skal skje dersom det finnes skjellig grunn til mistanke.

Etter min mening er nettets lovløshet et voksende problem som underminerer mitt personvern og en rekke andre viktige borgerrettigheter.

Det er selvsagt ingen lett oppgave å utvide rettstaten til også å omfatte Internett, og heller ikke bør et slikt prosjekt være et carte blanche for at reguleringskåte politikere å innføre restriksjoner på bruken av nettet som vi som er nettborgere ikke ønsker. Men alternativet, der vilkårligheten hersker, frister meg enda mindre.